Til Lillemus

[nickname2]

Hei

Jeg ser på noen av dine svar at du er særboer og har barn. Jeg er i samme situasjon. Hvordan synes du det fungerer? Jeg kjenner ingen i den situasjonen, og jeg finner lite litteratur om emnet. Jeg lurer på hvordan det kommer til å utvikle seg etter noen år, vil vi fortsatt orke å bo sånn....? Det krever jo endel av logistikk, litt slitsomt å kjøre frem og tilbake til hverandre (over 1 times kjørevei), og jeg plages av masse savn. Samtidig ser jeg fordelene: vi savner hverandre (ja, jeg hater det, men på en måte er det godt også. rart), holder forelskelsen mer vedlike ved at vi ikke irriteres over hverdagsligheter, det er deilig å treffes etter en stund osv.

Skulle så gjerne hatt han i sengen min hver natt ;-) Det er vel når jeg legger meg at jeg savner han mest.

Flytte sammen kan vi ikke gjøre på årevis (pga hver våre barn).

Det hadde vært fint å høre hvordan dere takler det :-) Takk!

[Lillemus]

Det er jo som du sier - tilværelsen blir en del preget av savn. ) Vi prøver å se det sånn at siden vi ikke er sammen hver dag så klarer vi lettere å holde forelskelsen ved like og vi rekker ikke å begynne å krangle om hvem det er sin tur til å ta oppvasken. )

Det tar ca. 40 min for meg å kjøre til ham og det er akkurat langt nok, jeg er veldig glad det ikke er lenger enn det. Jeg er jo hos ham når ungene er hos pappan sin, men i feriene er ungene med til ham. Ellers er ungene nå så store (11 og 13) at de vil være hjemme i helgene og terffe venner og sånt og det er helt greit.

Vi har vært i lag i 6 år nå og det tar nok ennå 6-8 år før vi kan flytte sammen på heltid og det føles lenge... Det hjelper selvfølgelig mye at han anser meg som sin samboer omtrent og jeg får gjøre stort sett som jeg vil hjemme hos ham. ) For det er der vi er når vi er sammen, det er triveligere på landet enn i byen synes vi. Så jeg er omtrent like hjemme der som hos meg selv.

I sommer har jeg jo bodd hos ham og hatt kjæresteliv i 8 uker og i år ble overgangen til vanlig hverdag litt tøffere enn før om årene kjenner jeg, men det går seg jo til når man kommer inn i tralten igjen. Men jeg savner ham når jeg legger meg om kvelden ja, det gjør jeg...

Vi prøver å være flinke til å prioritere hverandre når det er "kjærestetid" da og synes vi får til det ganske bra. )

Noe av det jeg ser mest frem til er å få bare ett hus å holde i orden! Nå blir det jo til at jeg ikke rekker å få gjort noe særlig noen steder synes jeg, mye blir utsatt til neste gang jeg kommer (som kan være om 5 dager) og da er jeg kanskje sliten og orker ikke allikevel. Men det er jo bare bagateller - å dumpe ham til fordel for en som er flyttbar er ikke aktuelt - dette er mannen jeg skal bli gammel med nemlig! )

[nickname2]

Tusen takk for hyggelig svar! Jeg føler det på samme måte som deg. Har han barn? Kjæresten min har også to barn, på samme måte som jeg har. Barna går ikke spesielt godt overens, det er endel sjalusi inne i bildet. Dessuten har mine barn fortsatt (etter tre år snart) edel såre følelsen etter skillsmissen. Derfor er de ikke så veldig begeistret for kjæresten min. Det er jo sårt for han. Men det har heldigvis gått litt bedre i det siste. Det er vel dette som er vår største utfordring.

Tror nok kjæresten min føler på det du sier om å holde orden på huset, han holder på et oppussingsprosjekt, som nok tar VELDIG mye lenger tid siden han er min kjæreste...! Han har barna sine annenhver uke, jeg mine hele tiden bortsett fra annenhver helg. Da har vi helt barnefri og de helgene er fullstendig hellige.

Ferier tar vi stort sett hver for oss, men vi har fått til noen kjæresteturer også. I sommer var vi 5 dager på ferie alle 6, og det var koselig, men intenst. Høyt konfliktnivå mellom barna....

Han er også den mannen jeg vil ha, og da er det bare å leve med dette fremover....håper bare vi ikke blir lei! Eller mest håper jeg HAN ikke blir lei, for jeg elsker han og kan klare dette. Det vet jeg ;-)

[Kalevaala]

Jeg er ikke Lillemus, men svarer allikevel for jeg er i samme situasjon.

Vi bor også ca. en time fra hverandre.

Vi har to barn hver, og er helt enige om at vi ikke kommer til å flytte sammen før de alle har flyttet hjemmefra. Vi har barn i samme uke, og det gjør at annenhver uke er helt og fullt kjæresteuke :-)

Jeg må si at jeg trives godt med å ha det slik. Det er savn ja, men de ukene barna er hos meg går så fort med jobb og aktiviteter at det ikke er noe stort problem.

Når uken med kjæresten nærmer seg slutten gleder jeg meg til å være sammen med barna igjen. Når uken med barna er over gleder jeg meg til å treffe kjæresten. Noe å glede seg til hver eneste uke.

En (for oss) viktig ting vi alltid gjør er å snakke sammen på telefonen om kvelden når barna har lagt seg. Fra en halv til en time prater vi da. Forteller om dagen, bekymringer og gleder og nyter hverandres stemme :-)

Ferier forsøker vi å få til sammen. Det er ikke alltid det går, men vi har reist til Kroatia bl.a. og på storbyferier med alle barna. Det er koselig.

Selv om vi stort sett takler det fint, er det noen ganger vanskelig med avstand. Da fokuserer jeg på hvor viktig dette er for barna - at de slipper å rives opp fra sine kjente omgivelser og plasseres i en ny familiesetting. Hvor mange problemer dette sparer både barna og oss for.

Som Lillemus har vi også langtidsperspektiv på dette. Vi skal bli gamle sammen, og ser frem til mange år som samboere senere i livet. Det gjør det enklere synes jeg.

[Lillemus]

Tusen takk for hyggelig svar! Jeg føler det på samme måte som deg. Har han barn? Kjæresten min har også to barn, på samme måte som jeg har. Barna går ikke spesielt godt overens, det er endel sjalusi inne i bildet. Dessuten har mine barn fortsatt (etter tre år snart) edel såre følelsen etter skillsmissen. Derfor er de ikke så veldig begeistret for kjæresten min. Det er jo sårt for han. Men det har heldigvis gått litt bedre i det siste. Det er vel dette som er vår største utfordring.

Tror nok kjæresten min føler på det du sier om å holde orden på huset, han holder på et oppussingsprosjekt, som nok tar VELDIG mye lenger tid siden han er min kjæreste...! Han har barna sine annenhver uke, jeg mine hele tiden bortsett fra annenhver helg. Da har vi helt barnefri og de helgene er fullstendig hellige.

Ferier tar vi stort sett hver for oss, men vi har fått til noen kjæresteturer også. I sommer var vi 5 dager på ferie alle 6, og det var koselig, men intenst. Høyt konfliktnivå mellom barna....

Han er også den mannen jeg vil ha, og da er det bare å leve med dette fremover....håper bare vi ikke blir lei! Eller mest håper jeg HAN ikke blir lei, for jeg elsker han og kan klare dette. Det vet jeg ;-)

Mannen min har ikke barn nei og det er jeg i grunnen glad for - det er nok kabal å legge med ett barnekull i forhold til ferier og sånt. )

[Lillemus]

Jeg er ikke Lillemus, men svarer allikevel for jeg er i samme situasjon.

Vi bor også ca. en time fra hverandre.

Vi har to barn hver, og er helt enige om at vi ikke kommer til å flytte sammen før de alle har flyttet hjemmefra. Vi har barn i samme uke, og det gjør at annenhver uke er helt og fullt kjæresteuke :-)

Jeg må si at jeg trives godt med å ha det slik. Det er savn ja, men de ukene barna er hos meg går så fort med jobb og aktiviteter at det ikke er noe stort problem.

Når uken med kjæresten nærmer seg slutten gleder jeg meg til å være sammen med barna igjen. Når uken med barna er over gleder jeg meg til å treffe kjæresten. Noe å glede seg til hver eneste uke.

En (for oss) viktig ting vi alltid gjør er å snakke sammen på telefonen om kvelden når barna har lagt seg. Fra en halv til en time prater vi da. Forteller om dagen, bekymringer og gleder og nyter hverandres stemme :-)

Ferier forsøker vi å få til sammen. Det er ikke alltid det går, men vi har reist til Kroatia bl.a. og på storbyferier med alle barna. Det er koselig.

Selv om vi stort sett takler det fint, er det noen ganger vanskelig med avstand. Da fokuserer jeg på hvor viktig dette er for barna - at de slipper å rives opp fra sine kjente omgivelser og plasseres i en ny familiesetting. Hvor mange problemer dette sparer både barna og oss for.

Som Lillemus har vi også langtidsperspektiv på dette. Vi skal bli gamle sammen, og ser frem til mange år som samboere senere i livet. Det gjør det enklere synes jeg.

''Som Lillemus har vi også langtidsperspektiv på dette. Vi skal bli gamle sammen, og ser frem til mange år som samboere senere i livet. Det gjør det enklere synes jeg.''

Samme her. ) Vi ser i tillegg etter ny bolig sammen i hans hjemkommune for tiden, selv om jeg ikke kommer til å flytte "for godt" ennå og det er veldig koselig. )