jeg vil skilles, men barnet vårt er bare 3 år

[Gjest SnømannenSam]

jeg har hatt det slik i ca 3 år; jeg vil egentlig skilles, og det er mange grunner til det, men jeg venter og venter pga min sønn (som vi har sammen). 3 år er han, og jeg synes det er trist at han skal savne meg når jeg ikke er der hver uke. Jeg husker de gangene jeg har vært borte fra hjemme og han er skikkelig trist og spør etter meg hver dag. Nå har jeg vært hjemme med han i over 7 måneder, pga manglende barnehage, men han trives nå i barnehagen som begynte i August.

Jeg tenner ikke lengre på kona mi. det har jeg ikke gjort siden før sønn vår ble født. Hun er grei og snill og flink mamma, men jeg synes ikke vi passer sammen. Det er på flere plan jeg synes det er feil. Da alt var nytt og spennende giftet vi oss etter ett år sammen. Nå har vi vært sammen i ca 8 og jeg tror ikke jeg orker mer. Jeg synes i tillegg hun er rotete. Noe som irriterer min ordensans sterkt.. Den mest håndfaste grunnen til at jeg ikke tenner på henne lengre er at hun har blitt overvektig, mens jeg kan og gjør; kontrollerer kroppen min og er fysisk aktiv, mens hun er omtrent passiv. Når det er sagt, er jeg visuelt orientert og det visuelle har enormt mye å si for meg.

Jeg tenker at jeg holder ut noen år til for min sønns skyld, og glir inn i en "passiv og ikke konfronterende" tilstand for å holde familiefreden i huset og holde ut så lenge som mulig så sønnen skal bli så stor og kommuniserende som mulig før jeg selger huset og flytter. Det er også jeg som tjener mest, ca dobbelt så mye som hun i snitt i alle år. Og jeg mener hun bør få en ny jobb så hun kan gå opp litt i lønn. Ikke meget men bare litt. men det er underordnet.

Er det bra for gutten min å vokse opp slik? jeg vet det ikke er bra om man krangler mer enn man er hyggelig, derfor krangler jeg meget sjeldent. Det viktigste for meg er sønnen vår. Hans fremtid og ve og vel.

Men jeg lever på kanten av et stup. og jeg vet ikke om jeg orker mer slik. hva i all verden bør jeg gjøre.

[Gjest Oze]

Ditt barn vil få det bedre om dere skiller lag. Et barn har ikke godt av å vokse opp med foreldre som ikke elsker hverandre. Det har jeg erfaring med.

[XbellaX]

"Er det bra for gutten min å vokse opp slik? jeg vet det ikke er bra om man krangler mer enn man er hyggelig, derfor krangler jeg meget sjeldent. "

Dette er veldig typisk, istedet for å ta opp det man plages av og diskutere og så (forhåpentligvis) bli ferdig med det, så undertrykker man det aktuelle og avstanden mellom dere bare vokser mens det man irriterte seg over bare vokser og vokser.

Jeg tror din sønn vil ha det aller best med en mor og far som har det ok med seg selv og som setter barnet aller først, det være seg om dere er skilt er sammen.

[XbellaX]

"Er det bra for gutten min å vokse opp slik? jeg vet det ikke er bra om man krangler mer enn man er hyggelig, derfor krangler jeg meget sjeldent. "

Dette er veldig typisk, istedet for å ta opp det man plages av og diskutere og så (forhåpentligvis) bli ferdig med det, så undertrykker man det aktuelle og avstanden mellom dere bare vokser mens det man irriterte seg over bare vokser og vokser.

Jeg tror din sønn vil ha det aller best med en mor og far som har det ok med seg selv og som setter barnet aller først, det være seg om dere er skilt er sammen.

Det skulle vært en edit knapp her for av til gremmes jeg av det jeg skriver.

"avstanden mellom dere bare vokser mens det man irriterte seg over bare vokser og vokser."

blir da

avstanden mellom dere vil øke og det man irriterer seg over vil vokse og vokse.

[Gjest SnømannenSam]

Ditt barn vil få det bedre om dere skiller lag. Et barn har ikke godt av å vokse opp med foreldre som ikke elsker hverandre. Det har jeg erfaring med.

takk.

Tror jeg trenger et spark bak. Jeg er i ferd med å bytte jobb, så jeg tror jeg tar hatten når jeg har etablert meg i ny jobb.

Jeg ønsker minst 50% omsorg for sønnen min, det bør vel gå bra...?

[Gjest SnømannenSam]

Det skulle vært en edit knapp her for av til gremmes jeg av det jeg skriver.

"avstanden mellom dere bare vokser mens det man irriterte seg over bare vokser og vokser."

blir da

avstanden mellom dere vil øke og det man irriterer seg over vil vokse og vokse.

det går bra. (dette forumet er gammelt og dårlig teknisk stand) .

Takk for tilbakemelding.

[Gjest påsana]

Man er sin egen lykkes smed...

[Lillemus]

Mine to var 3 og 5 år da vi skilte lag og for 5-åringen var det sårt, men det gikk seg greit til. 3-åringen tok det veldig greit og det var ikke noen problemer. Nå er de 11 og 13 år og to flotte, empatiske og fine ungdommer på alle måter. )

[spiky]

takk.

Tror jeg trenger et spark bak. Jeg er i ferd med å bytte jobb, så jeg tror jeg tar hatten når jeg har etablert meg i ny jobb.

Jeg ønsker minst 50% omsorg for sønnen min, det bør vel gå bra...?

Jeg tror ikke det skulle være noen grunn til at du ikke får 50% foreldreansvar :-) Lykke til. Å bo med noen man ikke er glad i er utrolig vanskelig. Jeg snakker av egen erfaring. Gutten vår var 6 år da vi skilte lag. Da hadde jeg holdt på som du i 4-5 år.

[Gjest ambrose]

Jeg er ingen ekspert, men jeg tenker at det er bedre for gutten at dere skilles nå enn når han blir større fordi det vil bli verre jo eldre han blir.

Tenker

[mirami]

Jeg tror alle ville fått det bedre dersom du ikke bare gikk og ventet på at sønnen din skulle bli stor.. Husk på at det er livet ditt som går mens du venter. Så vidt jeg forstår det er en av hovedgrunnene til at du holder tilbake ang skilsmisse at sønnen din vil savne deg når du ikke er der hver uke.. Er det ikke mulig å bo på samme sted som nå, og slik se sønnen din oftere? Har aldri måttet ta stilling til delt om sorg, men det er vel ikke umulig at han kan være noen dager hver uke hos deg selv om dere skiller dere? Det går event an å bo hver for seg en stund, og se hvordan sønnen din reagerer på dette?

[Gjest SnømannenSam]

Jeg tror alle ville fått det bedre dersom du ikke bare gikk og ventet på at sønnen din skulle bli stor.. Husk på at det er livet ditt som går mens du venter. Så vidt jeg forstår det er en av hovedgrunnene til at du holder tilbake ang skilsmisse at sønnen din vil savne deg når du ikke er der hver uke.. Er det ikke mulig å bo på samme sted som nå, og slik se sønnen din oftere? Har aldri måttet ta stilling til delt om sorg, men det er vel ikke umulig at han kan være noen dager hver uke hos deg selv om dere skiller dere? Det går event an å bo hver for seg en stund, og se hvordan sønnen din reagerer på dette?

ja, jeg vil bo i samme by, i samme område, så i prinsippet kan han se meg hver dag... Jeg kommer til å gjøre noe med det v nyttårsskiftet. trenger litt tid på meg. .

[Gjest Elextra]

takk.

Tror jeg trenger et spark bak. Jeg er i ferd med å bytte jobb, så jeg tror jeg tar hatten når jeg har etablert meg i ny jobb.

Jeg ønsker minst 50% omsorg for sønnen min, det bør vel gå bra...?

Hva tilsier at du skulle ha mer enn 50 % av omsorgen?

[Gjest Hiroshima]

Jo yngre sønnen din er, jo lettere vil han ta skillsmissen.

[frosken]

Jo yngre sønnen din er, jo lettere vil han ta skillsmissen.

''Jo yngre sønnen din er, jo lettere vil han ta skillsmissen.''

Det er ikke gitt, det kommer blant annet an på hvordan foreldrene velger å organisere barnets hverdag i etterkant. Små barn kan streve veldig med store endringer i forhold til hva de er vant med, og de kan også har problemer med å forstå hva som foregår.

[Mrs. Wallace]

Jeg ville i hvert fall blitt veldig bitter hvis jeg fant ut at partneren min hadde "holdt ut" med meg i årevis, men egentlig ønsket seg vekk. Det er rett og slett uredelig, både overfor en selv og for parteren. Du hindrer også henne i å komme seg videre og finne noen som faktisk ønsker å være sammen med henne.

Enten må du ta tak i parforholdet ditt og jobbe med det, eller ta ansvar for å avslutte det slik at dere kan jobbe med livet videre på hver deres kant.

[songbirdy]

Det virker ikke som om dere/du har prøvd å jobbe med dette SAMMEN med kona di i det hele tatt. Iallefall kommer det ikke særlig godt frem i innlegget. Svaret mitt er basert på dette inntrykket.

Jeg hadde blitt UTROLIG såret dersom jeg plutselig fikk beskjed om at du ville vrake meg pga jeg hadde blitt feit, var rotete og lat. Det er sikkert mange grunner til at hun er blitt som hun er blitt. Manglende selvfølelse etter et svangerskap som endrer hele kroppen, hormonene som gjør som de vil, ting hun ikke kan styre. Du trekker deg unna, føler avsky? for henne. Dette merker hun garantert, selv om du ikke sier noe! Nærhet, intimitet, kos og hygge forsvinner sakte men sikkert, og blir erstattet med hverdagsliv, rutiner og "vennskap".

Har du virkelig prøvd å snakke med henne? Forklare hvordan du føler det? Er det helt umulig å vekke følelsene dine igjen? Hvorfor ble du sammen med henne i utgangspunktet? Det er da den samme jenta nå, selv om enkelte ting sannsynligvis har endret seg. Det betyr ikke at de ikke kan endres tilbake! Det kan være sider ved henne selv som hun savner å gjøre mer av, som hun kanskje er for sliten til å orke, eller har mistet guts til å ta opp igjen. Et spark bak (kjærlig ment) fra deg, vil kanskje gi henne denne motivasjonen.

Det beste for barnet deres, er selvsagt at mamma og pappa bor sammen, er kjærlige med hverandre og har det godt sammen!

Dersom du skal bli i forholdet, skal du ikke bare HOLDE UT, du skal PRØVE å vekke dine følelser igjen. Da må du fortelle henne hva du sliter med, og hva du driver med..... Så kan hun gjøre sine grep for å møte deg på halvveien? Det unner du deg selv, kona di og ikke minst sønnen deres å gjøre. Virkelig prøve. Det holder ikke å holde ut. Det holder ikke å prøve på egenhånd, og overse ting du irriterer deg over. Da har du ikke forstått poenget.

Hvis du/dere, etter et virkelig forsøk enda ikke finner tilbake til noe godt sammen, så er det riktige å gå hver til sitt.... Da jo før jo heller. Å holde sammen bare for å holde ut er stygt gjort, jeg hadde blitt så utrolig lei meg om jeg fikk vite at min mann holdt ut for ungenes skyld. Å vite i ettertid at min (for meg) kjære ektemann hadde nærmest avskydd sider av meg over langt tid... det hadde vært direkte ødeleggende.

Ærlighet varer lengst. Kanskje det også kan hjelpe deg virkelig redde forholdet ditt. Kanskje du, om 1-2 år kan stå å si at du/dere har funnet tilbake den gnisten som gjorde at dere falt for hverandre, jeg har sett flere finne tilbake til hverandre. Men det krever jobbing, fra begges side.......... lykke til!

[Gjest SnømannenSam]

Hva tilsier at du skulle ha mer enn 50 % av omsorgen?

næ, ikke mer eller mindre.

hva tilsier at hu skulle ha mer en 50%

[morkjojo]

Det virker ikke som om dere/du har prøvd å jobbe med dette SAMMEN med kona di i det hele tatt. Iallefall kommer det ikke særlig godt frem i innlegget. Svaret mitt er basert på dette inntrykket.

Jeg hadde blitt UTROLIG såret dersom jeg plutselig fikk beskjed om at du ville vrake meg pga jeg hadde blitt feit, var rotete og lat. Det er sikkert mange grunner til at hun er blitt som hun er blitt. Manglende selvfølelse etter et svangerskap som endrer hele kroppen, hormonene som gjør som de vil, ting hun ikke kan styre. Du trekker deg unna, føler avsky? for henne. Dette merker hun garantert, selv om du ikke sier noe! Nærhet, intimitet, kos og hygge forsvinner sakte men sikkert, og blir erstattet med hverdagsliv, rutiner og "vennskap".

Har du virkelig prøvd å snakke med henne? Forklare hvordan du føler det? Er det helt umulig å vekke følelsene dine igjen? Hvorfor ble du sammen med henne i utgangspunktet? Det er da den samme jenta nå, selv om enkelte ting sannsynligvis har endret seg. Det betyr ikke at de ikke kan endres tilbake! Det kan være sider ved henne selv som hun savner å gjøre mer av, som hun kanskje er for sliten til å orke, eller har mistet guts til å ta opp igjen. Et spark bak (kjærlig ment) fra deg, vil kanskje gi henne denne motivasjonen.

Det beste for barnet deres, er selvsagt at mamma og pappa bor sammen, er kjærlige med hverandre og har det godt sammen!

Dersom du skal bli i forholdet, skal du ikke bare HOLDE UT, du skal PRØVE å vekke dine følelser igjen. Da må du fortelle henne hva du sliter med, og hva du driver med..... Så kan hun gjøre sine grep for å møte deg på halvveien? Det unner du deg selv, kona di og ikke minst sønnen deres å gjøre. Virkelig prøve. Det holder ikke å holde ut. Det holder ikke å prøve på egenhånd, og overse ting du irriterer deg over. Da har du ikke forstått poenget.

Hvis du/dere, etter et virkelig forsøk enda ikke finner tilbake til noe godt sammen, så er det riktige å gå hver til sitt.... Da jo før jo heller. Å holde sammen bare for å holde ut er stygt gjort, jeg hadde blitt så utrolig lei meg om jeg fikk vite at min mann holdt ut for ungenes skyld. Å vite i ettertid at min (for meg) kjære ektemann hadde nærmest avskydd sider av meg over langt tid... det hadde vært direkte ødeleggende.

Ærlighet varer lengst. Kanskje det også kan hjelpe deg virkelig redde forholdet ditt. Kanskje du, om 1-2 år kan stå å si at du/dere har funnet tilbake den gnisten som gjorde at dere falt for hverandre, jeg har sett flere finne tilbake til hverandre. Men det krever jobbing, fra begges side.......... lykke til!

det beste svaret jeg har lest..

joda, har jobbet med saken i over ett år. og sparket bak på kjælig vis, også. Tiden går, og det skal sies at vi er gode venner, osv.

[songbirdy]

det beste svaret jeg har lest..

joda, har jobbet med saken i over ett år. og sparket bak på kjælig vis, også. Tiden går, og det skal sies at vi er gode venner, osv.

Hei igjen.

Kanskje dere ble sammen, og giftet dere litt vel kjapt? Det er først når den første forelskelsen har lagt seg at man virkelig ser om man er "meant to be"... Leste først nå at dere giftet dere etter 1 år sammen. Du har kanskje i løpet av de 5 årene før dere fikk barn, følt på at dere er ulike. Hvis du har villet skille deg i 3 år, betyr det at du følte det sånn når du skulle bli far, eller rundt deromkring? Et svangerskap/foreldreskap kan forandre mye i et parforhold. Oftest til det positive, men noen ganger går det ikke så bra... Skjønner godt at det ikke har vært lett å bryte opp i den første småbarnsfasen.....

Det jeg ville frem til i forrige innlegg, var vel at man må virkelig FORSØKE, og virkelig sette seg ned å snakke - si det som det ER, sånn at partneren skjønner at dette er på alvor! Gjerne med hjelp, familievernkontoret, eller andre "instanser" som kan hjelpe.

Hvis hun ikke forstår/orker å forholde seg til hvor alvorlig situasjonen er, så må du forklare det til hun skjønner. Kanskje er ikke forholdet deres "viktig nok" for henne, til at hun "gidder" å gjøre sin del for at forholdet skal overleve, og få ny glød. Men da vil dere i såfall finne ut det. Jeg vet ikke, nå bare legger jeg ut ulike alternativer. Hvis du virkelig har prøvd alt, og føler du har ditt på det tørre, så syns jeg det er en ærlig sak å ta valget om å gå.

Det at du er så opptatt av sønnen din er utrolig flott! Du ønsker å være mest mulig sammen med han. Dersom du velger å avslutte forholdet, håper jeg det kan la seg gjøre med en god ordning mellom deg og mamma. At dere ikke bruker ungen som maktmiddel i konflikten mellom dere. Har sett mange stygge eksempler på det, det har nok du også... Så husk; raushet og omsorg for hverandre (du og mamma), utgjør det beste utgangspunkt for et godt liv for den lille. Dere har vært så glade i hverandre en gang, at dere valgte å gifte dere og få barn. Ta vare på det, og vis omsorg for hverandre, selv etter et brudd..

Et samlivsbrudd vil sønnen deres trolig takle helt fint etter hvert, og dersom dere i tillegg kan samarbeide, så kan det ikke bli annet enn bra.

Jeg vet ikke hva du velger. Jeg håper uansett at dere får det bra, alle sammen. klem fra