Ang innlegg nedenfor om psyk kjæreste

[Gjest Annonymo]

Fikk litt noja etter å ha skrevet innlegget der tema var hvorvist det er ok å slå opp med psykisk syk kjæresten..Er usikker på om kjæresten min og felles kjente er på Dol og ble redd for å svsløres. Vil være 100 % Anonym her.

Derfor har jeg også latt være å svare på innlegg for å ikke risikere at jeg røper meg mer.

Jeg har derimot satt stor pris på alle de reflekterte svarene jeg har fått på problemstillingen! Det var en god støtte!

[Gjest Annonymo]

Beklager alle skrivefeilene :-/

[Gjest du har ikke røpt noenting.... fra en som har opplevd lignende selv]

Hei.

Det du skrev kan gjelde på flere jeg kjenner, så ta det med ro! Ingenting i det du skrev var såpass gjenkjennelig at du røpte henne eller deg, for den saks skyld. Du skrev ingenting om hva det egentlig gjaldt, bare at det var snakk om depresjoner, mistanke om personlighetsforstyrrelser, og sær oppførsel.... Du kom ikke med noen eksempler. Du har ikke avslørt noenting om noen.

Dersom du friker sånn ut pga noe så "lite", med tanke på hennes reaksjoner, så bør du tenke enda litt mer gjennom om hun er den rette for deg, om du vil takle "overreaksjoner" fra henne over lang tid - altså over flere år.

Ta det fra meg. Jeg har vært i et forhold i over 2 år, som jeg også mistenker at min kjære har pf, i tillegg til div. andre uheldige omstendigheter/tilstander. Det har vært overreaksjoner, sinne og frustrasjon. Konflikter har blitt unngått, avgjørelser unngått å bli tatt fordi h*n er veldig veldig konfliktsky. Så det har vært enten å gå i stort sinne, eller bli fullstendig taus. Eller kjefte meg huden full pga noe jeg har gjort i beste mening, eller jeg ikke hadde tenkt at noen kunne reagere SÅNN på DET??!

Jeg har "holdt ut" av ulike grunner, men det TÆRER virkelig på, og hadde det ikke vært en såpass spesiell situasjon som vi har, så hadde dette forholdet vært slutt etter max et år.... Man blir brutt ned, og til slutt vet man nesten ikek hva som er riktig eller gal måte å oppføre seg på lenger...

Tenk på ditt eget beste, og kjenn på magefølelsen din. Er du urolig, bekymret, redd for hva hun vil si/reagere, allerede nå, så får du ta skrittet fullt ut og tørre å si det som det er. Gjerne konfrontere henne med at det blir for vanskelig for deg. Lykke til!

[Gjest Annonymo]

Hei.

Det du skrev kan gjelde på flere jeg kjenner, så ta det med ro! Ingenting i det du skrev var såpass gjenkjennelig at du røpte henne eller deg, for den saks skyld. Du skrev ingenting om hva det egentlig gjaldt, bare at det var snakk om depresjoner, mistanke om personlighetsforstyrrelser, og sær oppførsel.... Du kom ikke med noen eksempler. Du har ikke avslørt noenting om noen.

Dersom du friker sånn ut pga noe så "lite", med tanke på hennes reaksjoner, så bør du tenke enda litt mer gjennom om hun er den rette for deg, om du vil takle "overreaksjoner" fra henne over lang tid - altså over flere år.

Ta det fra meg. Jeg har vært i et forhold i over 2 år, som jeg også mistenker at min kjære har pf, i tillegg til div. andre uheldige omstendigheter/tilstander. Det har vært overreaksjoner, sinne og frustrasjon. Konflikter har blitt unngått, avgjørelser unngått å bli tatt fordi h*n er veldig veldig konfliktsky. Så det har vært enten å gå i stort sinne, eller bli fullstendig taus. Eller kjefte meg huden full pga noe jeg har gjort i beste mening, eller jeg ikke hadde tenkt at noen kunne reagere SÅNN på DET??!

Jeg har "holdt ut" av ulike grunner, men det TÆRER virkelig på, og hadde det ikke vært en såpass spesiell situasjon som vi har, så hadde dette forholdet vært slutt etter max et år.... Man blir brutt ned, og til slutt vet man nesten ikek hva som er riktig eller gal måte å oppføre seg på lenger...

Tenk på ditt eget beste, og kjenn på magefølelsen din. Er du urolig, bekymret, redd for hva hun vil si/reagere, allerede nå, så får du ta skrittet fullt ut og tørre å si det som det er. Gjerne konfrontere henne med at det blir for vanskelig for deg. Lykke til!

Takk for gode råd! Jeg kommer til å følge det siste ved å bare si det som det er til henne. Vil prøve å ikke virke bebreidende ved å fokuserer på meg selv. Fortelle at det er jeg som ikke takler alt dramaet så godt.

[Gjest du har ikke røpt noenting...]

Takk for gode råd! Jeg kommer til å følge det siste ved å bare si det som det er til henne. Vil prøve å ikke virke bebreidende ved å fokuserer på meg selv. Fortelle at det er jeg som ikke takler alt dramaet så godt.

Bare husk på, at dersom hun blir får en ordentlig tilbakemelding (kanskje for første gang?) og innser at hun kommer til å miste deg, så kan hun si (og mene) at hun skal forandre seg. Trolig med gråt og tenners gnissel...

Dessverre tror jeg ikke på denslags helomvending av ens personlighet over natten. Det tror jeg vanligvis er en lang prosess som man trenger prof. hjelp til å klare. I en sånn fase bør man (sånn jeg ser det) ikke være sammen med noen, men heller bli "hel i sitt eget skinn" først.

Når man er blitt "hel" og stabil, og trygg på seg selv, så kan man involvere andre. Dette kan ta flere måneder, kanskje år...

Dersom problemene "kun" er psykisk, kan det ta god tid før man får jobbet seg gjennom alle lagene i materien.

Ligger problemene i en personlighetsforstyrrelse, så tror jeg (uten å ha faglig grunnlag for å si det, jeg bare TROR) at det krever en stor grad av selvinnsikt (noe man ikke får før man er nogenlunde "hel og stabil) for å klare å endre seg til å bli "levelig med" for en partner. Altså at man skal bli såpass "klar i hodet" at man klarer å jobbe med sin personlighetsforstyrrelse i den grad at den ikke skal ødelegge et forhold og et samliv.

Jeg vet ikke om det er mulig å komme dit med kun terapi og stor egeninnsats, uten medikamenter? Uansett tror jeg at motivasjonen til den som skal jobbe seg gjennom noe sånt må være svært stor, og at personen må ha stor viljestyrke for å klare å bli frisk....

Kom gjerne med en oppdatering på hvordan det går. Ønsker deg alt godt! :-)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Bare husk på, at dersom hun blir får en ordentlig tilbakemelding (kanskje for første gang?) og innser at hun kommer til å miste deg, så kan hun si (og mene) at hun skal forandre seg. Trolig med gråt og tenners gnissel...

Dessverre tror jeg ikke på denslags helomvending av ens personlighet over natten. Det tror jeg vanligvis er en lang prosess som man trenger prof. hjelp til å klare. I en sånn fase bør man (sånn jeg ser det) ikke være sammen med noen, men heller bli "hel i sitt eget skinn" først.

Når man er blitt "hel" og stabil, og trygg på seg selv, så kan man involvere andre. Dette kan ta flere måneder, kanskje år...

Dersom problemene "kun" er psykisk, kan det ta god tid før man får jobbet seg gjennom alle lagene i materien.

Ligger problemene i en personlighetsforstyrrelse, så tror jeg (uten å ha faglig grunnlag for å si det, jeg bare TROR) at det krever en stor grad av selvinnsikt (noe man ikke får før man er nogenlunde "hel og stabil) for å klare å endre seg til å bli "levelig med" for en partner. Altså at man skal bli såpass "klar i hodet" at man klarer å jobbe med sin personlighetsforstyrrelse i den grad at den ikke skal ødelegge et forhold og et samliv.

Jeg vet ikke om det er mulig å komme dit med kun terapi og stor egeninnsats, uten medikamenter? Uansett tror jeg at motivasjonen til den som skal jobbe seg gjennom noe sånt må være svært stor, og at personen må ha stor viljestyrke for å klare å bli frisk....

Kom gjerne med en oppdatering på hvordan det går. Ønsker deg alt godt! :-)

A

Særdeles godt faglig innlegg!