Rolleavklaring i forhold til barnehagen

[Gjest er mamman til to]

I forbindelse med diskusjonen nedenfor ang barnehagesamtaler, lurer jeg på: Hvem er det som "har mest å si" i samarbeidet mellom barnehage og foreldre? Er det slik at styrer har mest å bestemme, uansett? Eller er barnehagen en slags service-institusjon? Hvor går grensen?

[Gjest Tatjana]

Jeg tenker at barnehagen slett ikke bør bli en maktkamp. Det skal ikke være slik at en part har "mest å si" og en part "må føye seg".

Mine barn går ikke i barnehage lenger, men da de gikk der betalte jeg noen tusen i måneden for barnepass. Jeg inngikk en avtale med kommunen (kommunal barnehage), og dermed hadde jeg som mor noen plikter, og barnehagen noen plikter.

Av og til må foreldre strekke seg litt for å hjelpe de voksne i barnehagen, slik at barnehagen kan være et best mulig tilbud til barnet. Av og til må de voksne i barnehagen innse at noen foreldre har et liv utenom, som f.eks. innebærer at man må på jobb.

Nå mener jeg ikke at man skal gi syke barn en paracet og levere dem i barnehagen, men den forrige tråden hvor det nærmest ble forventet at man kunne ta et kvarters møte på sparket - det går ikke alltid. Da må de i barnehagen innse at kanskje er det lettere for mor å snike inn en telefonsamtale i løpet av arbeidsdagen - den kan man jo ta i lunsjen for eksempel.

[Gjest Tatjana]

Jeg tenker at barnehagen slett ikke bør bli en maktkamp. Det skal ikke være slik at en part har "mest å si" og en part "må føye seg".

Mine barn går ikke i barnehage lenger, men da de gikk der betalte jeg noen tusen i måneden for barnepass. Jeg inngikk en avtale med kommunen (kommunal barnehage), og dermed hadde jeg som mor noen plikter, og barnehagen noen plikter.

Av og til må foreldre strekke seg litt for å hjelpe de voksne i barnehagen, slik at barnehagen kan være et best mulig tilbud til barnet. Av og til må de voksne i barnehagen innse at noen foreldre har et liv utenom, som f.eks. innebærer at man må på jobb.

Nå mener jeg ikke at man skal gi syke barn en paracet og levere dem i barnehagen, men den forrige tråden hvor det nærmest ble forventet at man kunne ta et kvarters møte på sparket - det går ikke alltid. Da må de i barnehagen innse at kanskje er det lettere for mor å snike inn en telefonsamtale i løpet av arbeidsdagen - den kan man jo ta i lunsjen for eksempel.

Glemte en ting.

Det kan jo også være slik at noen ting er såpass alvorlige og viktige at de barnehageansatte finner det vanskelig å ta det over telefon. Da må man som forelder ha forståelse for dette, og gi uttrykk for at man prøver å finne en løsning.

[Persille1365381127]

Jeg eier en barnehage, og jeg mener det ikke går an å trekke en grense her, det kommer helt an på temaet.

Jeg som eier (som også er over styrer) har siste ord i forhold til ansettelser, bemanning, antall planleggingsdager, kosthold, innkjøp, investeringer osv.

Du som forelder bestemmer hvordan du ønsker at ditt barn skal ivaretas, inntil en viss grad.

Vi har ikke kapasitet til å særbehandle alle etter ønsker, men vi særbehandler etter behov. Eksempelvis passer vi på at barn med allergier ikke får mat de ikke tåler, men det er ikke gitt at vi klarer å gi dem et tilsvarende tilbud som de andre barna får uten foreldrenes bidrag. Eksempelvis kan vi fint ha soyamelk å drikke til et barn som ikke tåler melk, men vi kan ikke lage egne matretter til ett barn som ikke tåler melk om det er melk i retten.

Det er du som forelder som avgjør om barnet ditt er sykt eller ikke, men det er jeg som bestemmer om jeg synes barnet ditt er for sykt til å være i barnehagen. Dersom barnet ditt skal være i barnehagen må det være forsvarlig. Dersom jeg mener barnet ditt er under kritisk grense for hva jeg vil ha ansvar for, så må du ha det hjemme.

Det er også jeg som bestemmer hvilken risiko jeg vil utsette mine ansatte for. Derfor vil jeg for eksempel ikke at de skal ha ansvar for medisinering som er av livsavgjørende grad. I hvertfall ikke uten riktig utdannelse.

Det er jeg/styrer/pedagog som bestemmer at vi må snakke med deg som forelder om noe, men det er du som forelder som bestemmer når du har tid til det - innen rimelig tid. Jeg ser ikke at det er noe problem å avtale tid denne eller neste uke, dersom det ikke er noe som haster. Dersom det er noe som haster, så stopper vi deg i gangen og snakker med deg. F.eks dersom barnet ditt har slått seg, har skadet et annet barn, har gjort noe vi bekymrer oss for osv. Da forventer vi at du tar deg tid til å høre etter, det er jo barnet ditt, og vi er bekymret for noe.

Vi forventer at du leverer og henter til avtalt tid, og til gjengjeld skal vi ha åpent i tide og bli til barnehagen stenger for dagen.

Vi forventer at du gir beskjed om barnet ditt er sykt, eller skal ha fri i dag - slik at vi vet hvilken barnegruppe vi skal planlegge dagen ut fra. Du kan forvente at vi skal gi beskjed om hvilke planer vi har, slik at du kan avgjøre om du ønsker at barnet ditt skal delta eller ikke.

Jeg synes det er vanskelig å avgjøre hvem som har hvilke roller, for det blir så situasjonsavhengig. Men det sier seg vel egentlig selv at de foreldrene som ikke er fornøyde med vår måte å drive barnehage på vil finne seg en annen barnehage.

Samtidig må vi innrette oss etter foreldregruppens ønsker (som helhet), via SU og foreldrerådet.

[Lillemus]

Jeg eier en barnehage, og jeg mener det ikke går an å trekke en grense her, det kommer helt an på temaet.

Jeg som eier (som også er over styrer) har siste ord i forhold til ansettelser, bemanning, antall planleggingsdager, kosthold, innkjøp, investeringer osv.

Du som forelder bestemmer hvordan du ønsker at ditt barn skal ivaretas, inntil en viss grad.

Vi har ikke kapasitet til å særbehandle alle etter ønsker, men vi særbehandler etter behov. Eksempelvis passer vi på at barn med allergier ikke får mat de ikke tåler, men det er ikke gitt at vi klarer å gi dem et tilsvarende tilbud som de andre barna får uten foreldrenes bidrag. Eksempelvis kan vi fint ha soyamelk å drikke til et barn som ikke tåler melk, men vi kan ikke lage egne matretter til ett barn som ikke tåler melk om det er melk i retten.

Det er du som forelder som avgjør om barnet ditt er sykt eller ikke, men det er jeg som bestemmer om jeg synes barnet ditt er for sykt til å være i barnehagen. Dersom barnet ditt skal være i barnehagen må det være forsvarlig. Dersom jeg mener barnet ditt er under kritisk grense for hva jeg vil ha ansvar for, så må du ha det hjemme.

Det er også jeg som bestemmer hvilken risiko jeg vil utsette mine ansatte for. Derfor vil jeg for eksempel ikke at de skal ha ansvar for medisinering som er av livsavgjørende grad. I hvertfall ikke uten riktig utdannelse.

Det er jeg/styrer/pedagog som bestemmer at vi må snakke med deg som forelder om noe, men det er du som forelder som bestemmer når du har tid til det - innen rimelig tid. Jeg ser ikke at det er noe problem å avtale tid denne eller neste uke, dersom det ikke er noe som haster. Dersom det er noe som haster, så stopper vi deg i gangen og snakker med deg. F.eks dersom barnet ditt har slått seg, har skadet et annet barn, har gjort noe vi bekymrer oss for osv. Da forventer vi at du tar deg tid til å høre etter, det er jo barnet ditt, og vi er bekymret for noe.

Vi forventer at du leverer og henter til avtalt tid, og til gjengjeld skal vi ha åpent i tide og bli til barnehagen stenger for dagen.

Vi forventer at du gir beskjed om barnet ditt er sykt, eller skal ha fri i dag - slik at vi vet hvilken barnegruppe vi skal planlegge dagen ut fra. Du kan forvente at vi skal gi beskjed om hvilke planer vi har, slik at du kan avgjøre om du ønsker at barnet ditt skal delta eller ikke.

Jeg synes det er vanskelig å avgjøre hvem som har hvilke roller, for det blir så situasjonsavhengig. Men det sier seg vel egentlig selv at de foreldrene som ikke er fornøyde med vår måte å drive barnehage på vil finne seg en annen barnehage.

Samtidig må vi innrette oss etter foreldregruppens ønsker (som helhet), via SU og foreldrerådet.

''Det er også jeg som bestemmer hvilken risiko jeg vil utsette mine ansatte for. Derfor vil jeg for eksempel ikke at de skal ha ansvar for medisinering som er av livsavgjørende grad. I hvertfall ikke uten riktig utdannelse.''

Kan barnehagen nekte å gi et barn livsnødvendig medisin? At de ikke kan påta seg ansvaret å gi Per og Pål antibiotika 2 ganger daglig, Lise trenger nesespray og Tone salve mot øyekatarr er så og det har jeg forståelse for, men da poden min gikk i barnehagen (dette er 10 år siden) brukte han livsnødvendige medisiner og det var aldri snakk om at bhg hadde noe i mot dette. For enda flere år siden hadde jeg praksis i bhg hvor det var 2 astma-barn som var avhengige av medisinering med en maskin som krevde en voksen en stund og jeg mener at barnehagen ikke kunne nekte å gjøre dette.

Selvfølgelig klarerte vi først med kardiologen at det ikke gjorde noe dersom et annet barn skulle få i seg medisinen hans (det var ikke farlig med en dose for et friskt barn) og vi sendte med ferdig dosert sprøyte til å gi oralt i matpakken hver dag. Barnehagen på sin side lagde rutiner, kjøpte en egen vekkerklokke og innførte at tidligvakten hadde ansvar for å sette på alarmen til ettermiddagsmåltidet hvor han så fikk medisinen. )

[Persille1365381127]

''Det er også jeg som bestemmer hvilken risiko jeg vil utsette mine ansatte for. Derfor vil jeg for eksempel ikke at de skal ha ansvar for medisinering som er av livsavgjørende grad. I hvertfall ikke uten riktig utdannelse.''

Kan barnehagen nekte å gi et barn livsnødvendig medisin? At de ikke kan påta seg ansvaret å gi Per og Pål antibiotika 2 ganger daglig, Lise trenger nesespray og Tone salve mot øyekatarr er så og det har jeg forståelse for, men da poden min gikk i barnehagen (dette er 10 år siden) brukte han livsnødvendige medisiner og det var aldri snakk om at bhg hadde noe i mot dette. For enda flere år siden hadde jeg praksis i bhg hvor det var 2 astma-barn som var avhengige av medisinering med en maskin som krevde en voksen en stund og jeg mener at barnehagen ikke kunne nekte å gjøre dette.

Selvfølgelig klarerte vi først med kardiologen at det ikke gjorde noe dersom et annet barn skulle få i seg medisinen hans (det var ikke farlig med en dose for et friskt barn) og vi sendte med ferdig dosert sprøyte til å gi oralt i matpakken hver dag. Barnehagen på sin side lagde rutiner, kjøpte en egen vekkerklokke og innførte at tidligvakten hadde ansvar for å sette på alarmen til ettermiddagsmåltidet hvor han så fikk medisinen. )

Både og

Vi har bedt om å få veiledning av lege der medisinene er livsnødvendige. Dette fordi vi vil vite om bivirkninger både for barnet det gjelder, og andre barn - konsekvenser ved feil osv.

Så nei, vi nekter ikke å gjøre det - men jeg vil nekte å gjøre det dersom vi ikke får skikkelig veiledning.

Vi hadde en med en sykdom jeg i farten ikke husker hva var, og da kom de fra sykehuset en ettermiddag og veiledet avdelingen sammen med foreldrene, det var helt uproblematisk.

Problemet med medisinering er konsekvensene om man gjør noe feil. Det kan være en eller flere vikarer en dag, det kan være andre ting som skjer osv. Så foreldre må også være inneforstått med at det er en barnehage som gjør så godt de kan, ikke et sykehus eller en barneavdeling som driver med dette på heltid

[Lillemus]

Både og

Vi har bedt om å få veiledning av lege der medisinene er livsnødvendige. Dette fordi vi vil vite om bivirkninger både for barnet det gjelder, og andre barn - konsekvenser ved feil osv.

Så nei, vi nekter ikke å gjøre det - men jeg vil nekte å gjøre det dersom vi ikke får skikkelig veiledning.

Vi hadde en med en sykdom jeg i farten ikke husker hva var, og da kom de fra sykehuset en ettermiddag og veiledet avdelingen sammen med foreldrene, det var helt uproblematisk.

Problemet med medisinering er konsekvensene om man gjør noe feil. Det kan være en eller flere vikarer en dag, det kan være andre ting som skjer osv. Så foreldre må også være inneforstått med at det er en barnehage som gjør så godt de kan, ikke et sykehus eller en barneavdeling som driver med dette på heltid

''Problemet med medisinering er konsekvensene om man gjør noe feil.''

Det skjønner jeg, dersom en uteglemt dose f.eks. kan gi barnet store "bivirkninger" eller om det skulle være farlig om et annet barn skulle få i seg noe av medisinene. Hos oss var det heldigvis ikke noe problem om en dose uteble en gang i mellom. )

[Persille1365381127]

''Problemet med medisinering er konsekvensene om man gjør noe feil.''

Det skjønner jeg, dersom en uteglemt dose f.eks. kan gi barnet store "bivirkninger" eller om det skulle være farlig om et annet barn skulle få i seg noe av medisinene. Hos oss var det heldigvis ikke noe problem om en dose uteble en gang i mellom. )

Dette er jo heldigvis svært sjelden da. Men jeg vil gjerne ha muligheten til å si nei, muligheten til at vi ikke påtar oss det ansvaret. Og det mener jeg foreldre må akseptere.

Det gjør kanskje hverdagen noe vanskeligere rent praktisk (for dem), men samtidig mye tryggere for oss alle.

Men som sagt, med riktig veiledning og gode rutiner bør det være mulig å få til - underforstått aksepten av at vi ikke er profesjonelle på medisin

[Gjest Elextra]

''Det er også jeg som bestemmer hvilken risiko jeg vil utsette mine ansatte for. Derfor vil jeg for eksempel ikke at de skal ha ansvar for medisinering som er av livsavgjørende grad. I hvertfall ikke uten riktig utdannelse.''

Kan barnehagen nekte å gi et barn livsnødvendig medisin? At de ikke kan påta seg ansvaret å gi Per og Pål antibiotika 2 ganger daglig, Lise trenger nesespray og Tone salve mot øyekatarr er så og det har jeg forståelse for, men da poden min gikk i barnehagen (dette er 10 år siden) brukte han livsnødvendige medisiner og det var aldri snakk om at bhg hadde noe i mot dette. For enda flere år siden hadde jeg praksis i bhg hvor det var 2 astma-barn som var avhengige av medisinering med en maskin som krevde en voksen en stund og jeg mener at barnehagen ikke kunne nekte å gjøre dette.

Selvfølgelig klarerte vi først med kardiologen at det ikke gjorde noe dersom et annet barn skulle få i seg medisinen hans (det var ikke farlig med en dose for et friskt barn) og vi sendte med ferdig dosert sprøyte til å gi oralt i matpakken hver dag. Barnehagen på sin side lagde rutiner, kjøpte en egen vekkerklokke og innførte at tidligvakten hadde ansvar for å sette på alarmen til ettermiddagsmåltidet hvor han så fikk medisinen. )

''Kan barnehagen nekte å gi et barn livsnødvendig medisin?''

Vanskelig spørsmål. Kjenner ikke til det juridiske, men ser vanskelighetene ved at en barnehage uten helseutdannet personale skal ta ansvaret for _livsnødvendig_ medisin.

[Lillemus]

''Kan barnehagen nekte å gi et barn livsnødvendig medisin?''

Vanskelig spørsmål. Kjenner ikke til det juridiske, men ser vanskelighetene ved at en barnehage uten helseutdannet personale skal ta ansvaret for _livsnødvendig_ medisin.

''Kjenner ikke til det juridiske, men ser vanskelighetene ved at en barnehage uten helseutdannet personale skal ta ansvaret for _livsnødvendig_ medisin.''

Livsnødvendig medisin kan være så mangt. ) Poden her var avhengig av sine 3 daglige doser hjertemedisin uten at det var noen katastrofe om den ene dosen ble uteglemt en og annen gangen, men den var allikevel livsnødvendig. Og så lenge vi som foreldre hadde det daglige ansvaret for å gi ham den så burde jo barnehagepersonalet også klare det - det dreide seg ikke om annet enn å gi ham en liten plastsprøyte med medisin i munnen. Faktisk klarte guttungen det sjøl i en alder av 2,5 år - og han var i alle fall ikke medisinsk utdannet! ;o)

[Gjest Elextra]

''Kjenner ikke til det juridiske, men ser vanskelighetene ved at en barnehage uten helseutdannet personale skal ta ansvaret for _livsnødvendig_ medisin.''

Livsnødvendig medisin kan være så mangt. ) Poden her var avhengig av sine 3 daglige doser hjertemedisin uten at det var noen katastrofe om den ene dosen ble uteglemt en og annen gangen, men den var allikevel livsnødvendig. Og så lenge vi som foreldre hadde det daglige ansvaret for å gi ham den så burde jo barnehagepersonalet også klare det - det dreide seg ikke om annet enn å gi ham en liten plastsprøyte med medisin i munnen. Faktisk klarte guttungen det sjøl i en alder av 2,5 år - og han var i alle fall ikke medisinsk utdannet! ;o)

''Og så lenge vi som foreldre hadde det daglige ansvaret for å gi ham den så burde jo barnehagepersonalet også klare det - det dreide seg ikke om annet enn å gi ham en liten plastsprøyte med medisin i munnen. Faktisk klarte guttungen det sjøl i en alder av 2,5 år - og han var i alle fall ikke medisinsk utdannet! ;o)''

Å ha ansvar for eget barns medisinering kan ikke sammenlignes med det å ha ansvaret for barnehagebarns medisinering.

Det er heller ikke snakk om vanskeligheter med å gi selve medisinen, men om ansvaret hvis det skulle bli uteglemt i en travel hverdag.

[Gjest Tristemamma]

''Det er også jeg som bestemmer hvilken risiko jeg vil utsette mine ansatte for. Derfor vil jeg for eksempel ikke at de skal ha ansvar for medisinering som er av livsavgjørende grad. I hvertfall ikke uten riktig utdannelse.''

Kan barnehagen nekte å gi et barn livsnødvendig medisin? At de ikke kan påta seg ansvaret å gi Per og Pål antibiotika 2 ganger daglig, Lise trenger nesespray og Tone salve mot øyekatarr er så og det har jeg forståelse for, men da poden min gikk i barnehagen (dette er 10 år siden) brukte han livsnødvendige medisiner og det var aldri snakk om at bhg hadde noe i mot dette. For enda flere år siden hadde jeg praksis i bhg hvor det var 2 astma-barn som var avhengige av medisinering med en maskin som krevde en voksen en stund og jeg mener at barnehagen ikke kunne nekte å gjøre dette.

Selvfølgelig klarerte vi først med kardiologen at det ikke gjorde noe dersom et annet barn skulle få i seg medisinen hans (det var ikke farlig med en dose for et friskt barn) og vi sendte med ferdig dosert sprøyte til å gi oralt i matpakken hver dag. Barnehagen på sin side lagde rutiner, kjøpte en egen vekkerklokke og innførte at tidligvakten hadde ansvar for å sette på alarmen til ettermiddagsmåltidet hvor han så fikk medisinen. )

Jo, både barnehage og skole kan nekte å gi medisiner, både av det ene og andre slaget. Samtidig har institusjonen (i alle fall de kommunale barnehagene og de offentlige skolene) plikt på seg til å legge forholdene til rette, men personalet har rett til å nekte.

Dette med medisinering i barnehage/skole er et gråsoneemne, og det foreligger dessverre ingen direkte instruks fra departementet om hvordan det skal gjøres. Det som er helt klart, er at foreldrene har ansvaret for medisineringen, og som jeg sier lenger oppe - de ansatte kan nekte å utføre, men institusjonen har plikt til å legge til rette for.

(Og da snakker vi ikke om, som du også påpeker, øyedråper og nesespray, men medisinering som i tabletter til ADHD-barn, insulin til diabetikere, spray til astmatikere osv., slike ting man ikke kommer utenom i skoletida og som man heller ikke kan være hjemme for.)

I alle kommuner skal det være et kommunestyrevedtak som sier mer presist om hvordan den enkelte kommune skal håndtere dette med medisinering.

Forøvrig er det en merkelig greie, dette med helseomsorg for barn i barnehage/skole. Eksempelvis diabetikere, som jeg kjenner godt til, de trenger aller mest hjelp til å passe på å få tatt blodsukker, til å finne riktig mat om de får føling, og ikke minst må de ha hjelp om de får følinger som er skikkelig sterke. Jeg mener at dette helt klart ligger innunder helsedepartementet, men av en eller annen grunn er det skolen og lærerne som skal håndtere dette. Ikke rart skolen går "på dunken" når lærerne skal ha sykepleierrolle i tillegg.

[Gjest Tristemamma]

''Og så lenge vi som foreldre hadde det daglige ansvaret for å gi ham den så burde jo barnehagepersonalet også klare det - det dreide seg ikke om annet enn å gi ham en liten plastsprøyte med medisin i munnen. Faktisk klarte guttungen det sjøl i en alder av 2,5 år - og han var i alle fall ikke medisinsk utdannet! ;o)''

Å ha ansvar for eget barns medisinering kan ikke sammenlignes med det å ha ansvaret for barnehagebarns medisinering.

Det er heller ikke snakk om vanskeligheter med å gi selve medisinen, men om ansvaret hvis det skulle bli uteglemt i en travel hverdag.

Se hele mitt svar til Lillemus lenger opp.

Juridisk er dette en stusslig gråsone, der ingen tar ansvar fullt og helt. Det er opp til hver enkelt kommune å bestemme hvordan medisinering/helseomsorg i barnehage/skole skal håndteres.

Lemfeldig, spør du meg, og ikke holdbart verken for barn, foreldre eller ansatte.

[Gjest Tristemamma]

Dette er jo heldigvis svært sjelden da. Men jeg vil gjerne ha muligheten til å si nei, muligheten til at vi ikke påtar oss det ansvaret. Og det mener jeg foreldre må akseptere.

Det gjør kanskje hverdagen noe vanskeligere rent praktisk (for dem), men samtidig mye tryggere for oss alle.

Men som sagt, med riktig veiledning og gode rutiner bør det være mulig å få til - underforstått aksepten av at vi ikke er profesjonelle på medisin

Er det forskjell på privat og offentlig barnehage? I det offentlige kan de ansatte si nei til å utføre medisinering, men barnehagen/skolen har plikt på seg til å legge forholdene til rette. Og det er foreldrene som har hovedansvaret uansett.

Dette står i et rundskriv fra kunnskapsdepartementet i 2008. Etter det har det ikke kommet noe mer om saken, dessverre, men hvert enkelt kommunestyre skal bestemme hvordan dette håndteres i sin kommune.

Et gråsonefelt i systemet, dessverre, som gjør hverdagen dårligere både for det syke barnet, for de ansatte og foreldrene. (Se forøvrige hele svaret mitt til Lillemus)

[Persille1365381127]

Er det forskjell på privat og offentlig barnehage? I det offentlige kan de ansatte si nei til å utføre medisinering, men barnehagen/skolen har plikt på seg til å legge forholdene til rette. Og det er foreldrene som har hovedansvaret uansett.

Dette står i et rundskriv fra kunnskapsdepartementet i 2008. Etter det har det ikke kommet noe mer om saken, dessverre, men hvert enkelt kommunestyre skal bestemme hvordan dette håndteres i sin kommune.

Et gråsonefelt i systemet, dessverre, som gjør hverdagen dårligere både for det syke barnet, for de ansatte og foreldrene. (Se forøvrige hele svaret mitt til Lillemus)

Nei, det er ikke det.

Jeg har også plikt til å legge til rette, men vi kan nekte å gi medisiner. Men "legge til rette" er et definisjonsspørsmål. Jeg kan legge til rette ved å gi deg tilgang til barnehagen slik at du kan få gitt medisinene.

Jeg kan legge til rette ved å oppbevare medisinene, og å si at det er greit at du ansetter en person til å gi dem - og slippe vedkommende inn i barnehagen (med de rutiner det medfører).

Dette handler vel aller mest om at mennesker som ikke er helsepersonell ikke skal måtte påta seg ansvar de ikke har kompetanse til å ta - fordi de i ettertid kan bli stilt juridisk ansvarlig for å ha feilet.

[Persille1365381127]

''Kjenner ikke til det juridiske, men ser vanskelighetene ved at en barnehage uten helseutdannet personale skal ta ansvaret for _livsnødvendig_ medisin.''

Livsnødvendig medisin kan være så mangt. ) Poden her var avhengig av sine 3 daglige doser hjertemedisin uten at det var noen katastrofe om den ene dosen ble uteglemt en og annen gangen, men den var allikevel livsnødvendig. Og så lenge vi som foreldre hadde det daglige ansvaret for å gi ham den så burde jo barnehagepersonalet også klare det - det dreide seg ikke om annet enn å gi ham en liten plastsprøyte med medisin i munnen. Faktisk klarte guttungen det sjøl i en alder av 2,5 år - og han var i alle fall ikke medisinsk utdannet! ;o)

Men det handler ikke om hva man klarer eller ikke.

Det handler om at OM en av mine ansatte gjør noe feil i forhold til medisinen slik at barnet ditt blir alvorlig sykt, så vil du som forelder holde oss ansvarlig. Du vil politianmelde den som utførte (eller ikke utførte) medisineringen, du vil klage barnehagen inn for kommunen osv.

Den ansatte kan bli straffet, jeg kan miste godkjenningen min osv.

Konsekvensene for oss er store. Det handler ikke om at vi ikke VIL, eller ikke KAN, det handler om at vi ikke ønsker å ta ansvar vi ikke er kvalifisert for å ha - uten å være sikret for at vi ikke vil bli stilt til ansvar. Og det er en høna og egget-stiuasjon. Du vil ikke ha en barnehage som fraskriver seg alt ansvar men "gjerne" utfører medisineringen heller, fordi det sier noe om grunnprinsippet bak barnehagens holdning.

Derfor er det bedre for alle parter om barnehagen holder seg innenfor sitt fagområde.

Men: det gjør situasjonen vanskelig for de som trenger medisinering. Det er det ingen tvil om.

[Persille1365381127]

Se hele mitt svar til Lillemus lenger opp.

Juridisk er dette en stusslig gråsone, der ingen tar ansvar fullt og helt. Det er opp til hver enkelt kommune å bestemme hvordan medisinering/helseomsorg i barnehage/skole skal håndteres.

Lemfeldig, spør du meg, og ikke holdbart verken for barn, foreldre eller ansatte.

''Lemfeldig, spør du meg, og ikke holdbart verken for barn, foreldre eller ansatte.''

Det er jeg helt enig i.

[Gjest Tristemamma]

Nei, det er ikke det.

Jeg har også plikt til å legge til rette, men vi kan nekte å gi medisiner. Men "legge til rette" er et definisjonsspørsmål. Jeg kan legge til rette ved å gi deg tilgang til barnehagen slik at du kan få gitt medisinene.

Jeg kan legge til rette ved å oppbevare medisinene, og å si at det er greit at du ansetter en person til å gi dem - og slippe vedkommende inn i barnehagen (med de rutiner det medfører).

Dette handler vel aller mest om at mennesker som ikke er helsepersonell ikke skal måtte påta seg ansvar de ikke har kompetanse til å ta - fordi de i ettertid kan bli stilt juridisk ansvarlig for å ha feilet.

''Dette handler vel aller mest om at mennesker som ikke er helsepersonell ikke skal måtte påta seg ansvar de ikke har kompetanse til å ta - fordi de i ettertid kan bli stilt juridisk ansvarlig for å ha feilet.''

Nemlig, og derfor synes jeg det er helt horribelt at systemet er som det er i dag. Jeg kan ikke forstå at det er barnehage-/skolepersonell som skal stå for helseomsorg, for det er da tross alt ikke slikt man er utdannet til. Dersom et barn er institusjonalisert, får det på sykehuset en førskolelærer eller en lærer til disp. Det er ikke sykepleierne som driver undervisning (for skolebarn), men i skolen/barnehagen er det de ansatte der som skal drive med helseomsorg. Helt utrolig at det er slik.

Dette må vi gjøre noe med!

[Persille1365381127]

''Dette handler vel aller mest om at mennesker som ikke er helsepersonell ikke skal måtte påta seg ansvar de ikke har kompetanse til å ta - fordi de i ettertid kan bli stilt juridisk ansvarlig for å ha feilet.''

Nemlig, og derfor synes jeg det er helt horribelt at systemet er som det er i dag. Jeg kan ikke forstå at det er barnehage-/skolepersonell som skal stå for helseomsorg, for det er da tross alt ikke slikt man er utdannet til. Dersom et barn er institusjonalisert, får det på sykehuset en førskolelærer eller en lærer til disp. Det er ikke sykepleierne som driver undervisning (for skolebarn), men i skolen/barnehagen er det de ansatte der som skal drive med helseomsorg. Helt utrolig at det er slik.

Dette må vi gjøre noe med!

Men samtidig, det er ikke fornuftig ressursbruk at en helseperson skal bruke noen timer hver dag på å reise til én barnehage for å medisinere ett barn?

Og det er heller ikke fornuftig å samle de barna som trenger medisiner i barnehager med tilgjengelig helsepersonell, fordi barnehage handler mer om nærmiljø og praktiske løsninger enn mange andre ting (når det kommer til lokasjon).

Det er jo egne astmabarnehagen f.eks, men det handler mer om miljø enn medisin. Der forplikter familiene seg til å ikke ha husdyr, barnehagen har ekstra tiltak, de ansatte bruker ikke parfyme osv - for der er det sterkt asmatiske barn. De har vel ekstra kompetanse og medisinsk personell. Men det er ikke realistisk å tro at alle foreldre har logistikkmulighet til å transportere barna til andre siden av byen. Og mange steder vil det heller ikke være nok barn som trenger dette til å fylle en hel barnehage, eller skape et kvalitativt tilbud.

Jeg har dessverre ingen gode forslag til løsninger...

[Gjest Tristemamma]

Men samtidig, det er ikke fornuftig ressursbruk at en helseperson skal bruke noen timer hver dag på å reise til én barnehage for å medisinere ett barn?

Og det er heller ikke fornuftig å samle de barna som trenger medisiner i barnehager med tilgjengelig helsepersonell, fordi barnehage handler mer om nærmiljø og praktiske løsninger enn mange andre ting (når det kommer til lokasjon).

Det er jo egne astmabarnehagen f.eks, men det handler mer om miljø enn medisin. Der forplikter familiene seg til å ikke ha husdyr, barnehagen har ekstra tiltak, de ansatte bruker ikke parfyme osv - for der er det sterkt asmatiske barn. De har vel ekstra kompetanse og medisinsk personell. Men det er ikke realistisk å tro at alle foreldre har logistikkmulighet til å transportere barna til andre siden av byen. Og mange steder vil det heller ikke være nok barn som trenger dette til å fylle en hel barnehage, eller skape et kvalitativt tilbud.

Jeg har dessverre ingen gode forslag til løsninger...

Nei, dette med å kun gi medisin - som f.eks. en pille/en "sprøyte" i munnen (som Lillemus eksemplifiserte) er noe helt annet enn det jeg kaller "helseomsorg". Dette med astma er ett eksempel, kraftig allergi et annet - og ikke minst diabetes. Jeg har dessverre fått erfaring med sistnevnte i løpet av sommeren, og jeg ser at det i en slik sykdom ikke handler så mye om selve medisineringen, men mer om dette med å bli passet på hele tiden. Og det kan også gjelde astma, allergier og epilepsi, avhengig av hvilken grad det rammer barnet.

Hva diabetes angår, så er medisineringen der å sette en sprøyte etter mat. Det er den aller enkleste delen av det, og dette gjør stort sett ungene selv. Det som krever mye mer helsearbeid, er det som går på å sørge for blodsukkermålinger jevnt og trutt, det å tolke blodsukkermålinger og finne fram riktig mat når man er på vei til å bli lav. Diabetes er i verste fall dødlig, om man ikke fanger opp følingene før det er for sent.

Hører stadig vekk om episoder i skoletiden med diabetikere, der de blir så lave at det er direkte helsefarlig. Og de som skal ha ansvaret for å hjelpe barna er lærerne/assistentene - på toppen av det de allerede har. Det går bare ikke, og det får vi se eksempler på hver eneste dag. Forferdelig trist, og komplett unødvendig om det hadde vært et system med helsepenger til skolene (og sikkert til barnehagene, jeg har ikke den erfaringen selv, men barn får jo diabetes fra de er bittesmå) slik at man kunne ansette personell for å ta seg av slike ting.

Det er økning i antall barn som får diabetes, og det skjer vel ingenting før et barn dør på skolen. Grusom tanke!