Urimelige krav

[freziliez]

Vi har vært sammen knappe to år, i slutten av 20årene begge to. Hun har i det siste frontet krav, ufravikelige krav, om x antall unger og bosted for resten av livet(hennes hjemplass). Hun er fra nord, jeg fra sør i landet. Vi har tidvis bodd sammen hos henne. Har de siste par år blitt veldig glad i denne jenta, og føler meg på en måte litt sviktet, da jeg kommer som pri tre på hennes "liste". Noen ganger lurer jeg på hva som er rimelig å forlange..jeg synes dette er litt mye å kreve, og føler at vi må kunne enes om sånne viktige ting sammen..om grunnpilarene i et forhold skal dikteres av ene parten alene..vel da fungerer det ikke for min del.. Har sagt alt dette til henne, også at jeg synes hun og hennes hobbyer opptar vel mye plass i vårt forhold..jeg er rolig av natur, hun er sosial og utagerende. Dette gjenspeiler seg på mange områder..føler jeg mister meg selv i oss enkelte ganger..what2do?

[Gjest GPn]

Ja, dette er urimelige krav. Hun ønsker en vaktmester, barnevakt og sæddonor.

Like greit å bryte først som sist.

[Lillemus]

Jeg kjente jeg fikk motforestillinger mot denne dama etter å ha lest de to første setningene dine.

Er det bare hun og hun og hun som står i sentrum hele tiden? Vil du ha det slik resten av livet? Et forhold består av å gi og ta, diskutere og bli enige, noen ganger gi seg, noen ganger kreve og mange ganger møtes på midten.

Jeg hadde nok ikke flyttet med og fått barn med en slik partner.

[Gjest luftslott]

Kom deg unna før hun plutselig blir gravid, for da er du stuck!

[Gjest VeraModa]

Husker det var en diskusjon på psykiatri nå nettopp om filmen eller boken "Tatt av kvinnen". Jeg likte den veldig godt.

Kanskje du vil kjenne deg igjen?

Synes ikke det er så ille at hun er klar på hvor hun vil bo og hvor mange barn. Bedre at det er avklart på forhånd. Men det er selvfølgelig viktig at du også føler at du har noe du skulle ha sagt i forholdet.

[Gjest prust]

Når jeg leser det du skriver, så høres det kynisk og brutalt ut, det hun sier til deg. Samtidig så er det veldig viktige ting hun tar opp.

Det kan være viktig å vite om en ønsker barn eller ikke. Og det er stor forskjell på å ønske seg 1-3 barn, og å ønske seg 5-6 barn. Så at hun ønsker seg to barn, synes jeg er helt ok å si. Husker at min mann ønsket seg 2-3 barn, og jeg ønsket meg 3-4 barn. Et par år etter at vi fikk nummer 3, hadde jeg et veldig sterkt ønske om å få nummer 4, men han ville ikke. Jeg syntes det var sårt, men nå har jeg akseptert det, og er veldig glad for de tre vi har.

Når det gjelder bosetting, så har jeg (dessverre) veldig mye erfaring fra diskusjoner rundt det. Jeg er fra Sørlandet, mannen min fra Vestlandet. Da vi ble sammen, ble vi enige om at den som fikk jobb først, skulle bestemme bosted. Det ble meg, og vi havnet på Sørlandet. Ettersom årene gikk og ungene kom, slo vi rot her. Mannen min har hele tiden hatt et ønske om at vi skal flytte til hans hjemsted. Jeg har sagt at vi skal gjøre det - en gang, og vi har vel landet på at det nå må bli når barna blir voksne. Men jeg har ikke lyst....

Altså - poenget mitt er at det er viktige ting kjæresten din tar opp. Og noe av det (du nevnte jo hobbier og interesser også) KAN være kilder til dype diskusjoner. Men det kan selvsagt også være kilde til positiv spenning og positive impulser for dere begge - du kan bli mer utadvent, og hun kan roe seg mer.

Der kan gjøre som oss og avtale å bo ett sted først, og deretter flytte - men en kan ikke vite hvordan familiesituasjonen er om noen år, og det kan være vanskelig å holde seg til de tankene en hadde når en bare var to....

Ikke noe fasitsvar fra meg altså.

Til slutt: Mannen min og jeg er velidg glade i hverandre, og vi har vært sammen i 20 år :-) Og regner med å holde sammen resten av livet - tross ulikhetene vi har oss i mellom. Vi har velidg mye som binder oss sammen, og mye vi setter pris på hos hverandre :-)

[Gjest se saken fra flere hold]

.''jeg er rolig av natur''

Som i lat og dørge kjedelig, uten venner, interesser og hobby'er? Da bør hun stikke fra deg med en eneste gang.

Det er ikke unormalt å ha et ønske om barn.

[Gjest Hulderen]

Klart, man må bli enige om viktige ting i livet. Men hva vil du da? Hvor mange barn, om noen? Hvor vil du bo? Dette er ting som må planlegges. Hvis du ikke har gjort deg opp noen mening, og bare soser rundt, er det ikke rart om hun tar styringen.

Hvis dere har ulike meninger, så kan dere diskutere og komme frem til kompromisser. Men hvis du ikke mener noe...

Jeg reagerer også på at du ikke liker hobbyene og interessene hennes. Har du egne interesser og hobbyer? Eller er du en som bare trives med TV-en og en øl?

Når dere er i slutten av tyveårene er det naturlig å se fremover. Hun vil finne ut om du er en mann det er verdt å satse fremtiden på. Ut i fra dine ord virker det ikke som om du er det. Kanskje bedre om hun finner seg en med mål og interesser, og du finner deg en stuegris som trives best med å leve i øyeblikket, her og nå.

[PieLill]

''Noen ganger lurer jeg på hva som er rimelig å forlange..jeg synes dette er litt mye å kreve, og føler at vi må kunne enes om sånne viktige ting sammen..om grunnpilarene i et forhold skal dikteres av ene parten alene..vel da fungerer det ikke for min del..''

Jeg er enig i at man bør bli enige om slike ting. Nytter ikke at kun den ene skal diktere dette.

''Har sagt alt dette til henne, også at jeg synes hun og hennes hobbyer opptar vel mye plass i vårt forhold..jeg er rolig av natur, hun er sosial og utagerende. Dette gjenspeiler seg på mange områder..føler jeg mister meg selv i oss enkelte ganger..what2do?''

Er litt usikker på hva du mener med utagerende.

Finnes det en mulighet for at hun har tatt opp disse tingene med deg mange ganger før på fredelig måte og fått vel, hmm, hæh, vent,.. til svar? Dere er i slutten av 20-årene, og da har man ikke lengre tid til å dille rundt om man ønsker et varig forhold, unger og hele pakka.

Hun føler sannsynligvis behov for å få vei i vellinga, enten ved at dere kommer dere videre i forholdet (familie mm.) eller gir hverandre friheten tilbake. En person som foretrekker å ta tak og få ting unna kan også føle at livet går forbi og at h*n mister seg selv om h*n holdes tilbake av passivitet.

Jeg vet selvsagt ikke hva som har skjedd mellom dere. Men dette kan være et ustslag av at hun begynner å bli desperat etter å få tatt avgjørelser, stake ut en kurs og bevege seg videre.

Velger man en partner som er av det viljesterke, handlekraftige slaget, må man enten la seg lede eller velge å steppe opp noen hakk og møte det med egen vilje og handlekraft. Man kan ikke bare forvente at den andre skal gire ned og dempe seg til ens egne preferanser.

Hva med å begynne med å spørre henne hvorfor hun synes det er nødvendig å være så krass og kompromissløs om disse tingene? Det er ikke helt sikkert dette bare er et utslag av hensynsløse monstertilbøyeligheter.

mvh

[PieLill]

Klart, man må bli enige om viktige ting i livet. Men hva vil du da? Hvor mange barn, om noen? Hvor vil du bo? Dette er ting som må planlegges. Hvis du ikke har gjort deg opp noen mening, og bare soser rundt, er det ikke rart om hun tar styringen.

Hvis dere har ulike meninger, så kan dere diskutere og komme frem til kompromisser. Men hvis du ikke mener noe...

Jeg reagerer også på at du ikke liker hobbyene og interessene hennes. Har du egne interesser og hobbyer? Eller er du en som bare trives med TV-en og en øl?

Når dere er i slutten av tyveårene er det naturlig å se fremover. Hun vil finne ut om du er en mann det er verdt å satse fremtiden på. Ut i fra dine ord virker det ikke som om du er det. Kanskje bedre om hun finner seg en med mål og interesser, og du finner deg en stuegris som trives best med å leve i øyeblikket, her og nå.

''Hvis dere har ulike meninger, så kan dere diskutere og komme frem til kompromisser. Men hvis du ikke mener noe...''

Veldig godt formulert. Tiltredes.

mvh