Blir man bedre av tiltak fra nav?

[Gjest jobbsted]

Jeg vet ikke. Jeg har enda ikke hørt om noen som har vært på arbeidstiltak som har fått jobb etterpå. Jeg synes det ser ut som om arbeidsgivere benytter seg av gratis arbeidskraft og ofte får man "slavejobben" og man får aldri noe tilbud om jobb etterpå selv om man har jobbet ræva av seg.

Jeg har hørt om mange som har fått jobb etter å ha vært i arbeidspraksis betalt av NAV.

[frosken]

Jeg tror praksissplass fra NAV kan gi en nyttig drahjelp avhengig av fornuften i tiltaket. Men jobb må man skaffe seg selv. NAV kan ikke skape arbeidsplasser.

Og mange arbeidsgivere vil være nølende til å ansette noen som må 'holdes i hånden' av NAV gjennom søknadsprosessen.

Jeg kan bli ganske oppgitt over NAVs retorikk. Mye virkelighetsfjernt tåkeprat og festtaler.

De kaller det f.eks. brukermedvirkning når pasienten personlig bærer med seg legeerklæringen til NAV-kontoret i stedet for at legen sender den i posten. Man har hedersordet 'aktivitet', men få tanker om meningsinnholdet i aktivitetene. Og så det er en masse svada om hvor mye fantastisk NAV kan utrette.

Et problem er at saksbehandlerne ofte kan tiltak bedre en 'virkelig' jobb. Følgelig er de mest ivrige på det. Kunnskapene om det private næringsliv og ikke minst små bedrifter er ikke like lett å spore.

Et av de største hindrene for å få folk med redusert hele/begrenset arbeidskapasitet ut i arbeidslivet er alt byråkrati, og ansvar myndighetene lemper over på bedriftene. Særlig for små og mellomstore bedrifter blir dette en belastning de ikke tørr påta seg. Kompetansen i småbedriftene går på det aktuelle faget, skjemaer og annet offentlig byråkrati blir leire i systemet.

Se bare på hvordan merarbeidet med langtidssykefravær har utviklet seg. Mens realiteten i mange små bedrifter er at enten kan du komme på jobb og utføre den, eller så må du være sykemeldt. Mulighetene til tilrettelegging i en liten bedrift er ofte svært begrenset. Likevel skal det holdes møter og skrives rapporter an mass. NAV skal puste både arbeidstaker, arbeidsgiver og fastlege i nakken.

Jeg synes det er tragisk at det ikke går an å 'forbedre' et system uten å lage enda ett skjema, og ytterligere ikke innbringende merarbeid for arbeidsgiver. Og tragisk at de lovene og ordningene som er ment å hjelpe folk inn i arbeidslivet i praksiss bidrar til å skyve dem ut.

mvh

''Et problem er at saksbehandlerne ofte kan tiltak bedre en 'virkelig' jobb. Følgelig er de mest ivrige på det. Kunnskapene om det private næringsliv og ikke minst små bedrifter er ikke like lett å spore.

''

Jeg tror du peker på noe viktig her. Egentlig er det rart at nav ikke er blitt mye bedre på dette; det har vært et politisk tema helt siden 1950-tallet.

En del forskere er nå bekymret for at den nye lovgivningen som gir arbeidstakere med funksjonsnedsettelser større rettigheter mht til tilrettelegging på arbeidsplassen, vil gjøre det enda vanskeligere for disse å få ny jobb. Regelverket er supert for arbeidstakere som får funksjonsnedsettelser mens de er ansatte, men siden arbeidsgivere pålegges større ansvar enn før, så antar man at mange arbeidsgivere (og kanskje da særlig små bedrifter) vil vegre seg mot å påta seg det potensielle ansvaret ansettelse av en med funksjonsnedsettelse vil kunne medføre. (Det ble en laaaaang setning).

[frosken]

Jeg har hørt om mange som har fått jobb etter å ha vært i arbeidspraksis betalt av NAV.

''Jeg har hørt om mange som har fått jobb etter å ha vært i arbeidspraksis betalt av NAV.''

Det er bra at systemet tydeligvis fungerer etter sin hensikt i en del tilfeller. Tror imidlertid at det dessverre også er mange som ikke kommer ut i arbeid. Av og til er også nav raske til å foreslå "Varig tilrettelagt arbeid" (som innebærer å jobbe for trygden), nettopp fordi saksbehandlerne har erfaring med at det er vanskelig å oppnå ordinære ansettelser.

Det forundrer meg at det fortsatt ikke er designet bedre ordninger for å hjelpe folk med overgangen mellom arbeidspraksis og ordinært arbeid, og tilsvarende at det ikke i større grad finnes gode ordninger som følger folk på AAP gjennom studier og over i jobb.

For mennesker med psykiske lidelser, så er intensjonen bak Vilje viser vei svært god. Det varierer vel en del hvordan ordningen fungerer i praksis, men her har man i det minste anerkjent at tett oppfølgning er nødvendig. Dessverre er ikke ordningen "Studier med støtte" (mulig den heter noe annet) ikke blitt innført over hele landet.

Jeg har dessverre hørt nav-ansatte si at man ikke har noen tro på at Vilje viser vei kommer til å få folk i arbeid. De har hevdet at for mye ressurser brukes på en gruppe med uhyre liten sjanse på arbeidsmarkedet; argumentet deres er at de fleste med omfattende psykiske lidelser er for ustabile til at arbeidstilknytning er realistisk. Hvis dette er en utbredt holdning i nav-systemet, så synes jeg det er nedslående, da gruppen med psykiske lidelser er omtrent like variert som resten av befolkningen.

[lealaus]

Jeg vil påstå at dette er en todelt greie. Jeg tror NAV kan i stor grad legge til rette, men selve jobben for riktig å få jobb må man faktisk ta selv. Hvis man blir sittende motvillig på arbeidspraksisen og fokusere på alt det ubehagelige mens man venter på at diamanter skal drysse ned i fanget, kan man ikke regne med annet enn det man kanskje tror mest på: skuffelser på skuffelser. Men akkurat det mener jeg NAV ikke kan lastes for.

Selvfølgelig, og dessverre, er det fremdeles temmelig personavhengig om man får hjelp eller ikke, men vi må ikke glemme at denne personavhengigheten går begge veier.

Jeg skal fortelle min historie: For rundt 10 år siden hadde jeg vært ute av arbeidslivet i 5 år, og jeg var overbevist om at jeg kom til å ende opp som 100% ufør. Jeg hadde hatt jobber før, men all den tid jeg hadde studert i mange år, var det ikke mye erfaring jeg hadde opparbeidet meg. I en alder av 35 hadde jeg dog hatt noen jobber, men jeg greide aldri å være på en arbeidsplass mer enn ett år før jeg skiftet - fordi jeg ofte gikk på en smell og følte meg for skamfull til å komme tilbake.

Så gikk jeg på en megasmell da jeg var 30, og jeg var syk i flere år og hadde som sagt ikke tro på at jeg ville kunne fungere i arbeidslivet noen gang.

Men Nav (eller trygdekontor+arbeidskontor som det het den gangen) pressa meg litt, og til slutt gikk jeg motvillig med på arbeidsavklaring. Etter en relativt kort stund ble det funnet en arbeidspraksisplass til meg - jeg skulle begynne i det små og se hvor stor stillingsstørrelse jeg følte jeg tålte.

Jeg huska jeg var skitredd i starten, og ubehaget var stort. Men min veileder sa jeg skulle ta den tiden jeg trengte og huske at ingen var avhengige av at jeg greide de målene jeg satte meg, for jeg gikk jo "oppå" de andre. Etterhvert greide jeg å overse ubehaget og heller fokusere på min egen framgang, og ting ble mer og mer gøy.

Ved en gitt tid bestemte jeg meg for å gjøre meg selv uunnværlig på denne arbeidsplassen som jeg etterhvert ble veldig glad i, og det så det ut til at jeg greide også. Det gikk seks mnd i tiltak, og så fikk jeg mitt første tilbud om et vikariat, og dermed gikk jeg over i lønnet arbeid. Jeg fortsatte å opparbeide meg statusen som uunnværlig, og det gikk veldig bra, uten at jeg følte for mye press.

Jeg klorte meg fast og gikk fra vikariat til vikariat til prosjektsitillinger til vikariat - bestemte meg for å være utholdende, tjenestevillig, men ikke helt uten å stille krav. Det tok meg 5,5 år på relativt kortvarige kontrakter før jeg endelig fikk fast stilling - det måtte vedtak i kommunestyret til for å få meg dit - og det var de villige til å kjempe for. Da de skulle lyse ut stillingen (som de etter offentlige regler visstnok måtte), spurte de meg hvor stor stilling jeg ville ha før de skrev utlysningsteksten.

Nå har jeg altså vært på denne arbeidsplassen i nesten ti år til sammen. Det kunne være strevsomt å kun leve på korte kontrakter, men jeg hadde et langsiktig mål og det betalte seg. Jeg jobber 50%, resten ufør - taper vel over 100 000 i året i forhold til alle mine studieår, men god helse og trivsel gjør det verdt det. Heller leve på kanten av trange økonomiske rammer enn bedre lønn og stadige sykmeldinger og nederlag.

Jeg har hatt noen sykdomsperioder disse årene - det er vel et bipolart trekk, men jeg har hatt en arbeidsplass jeg liker og kolleger som savner meg, og det har vært en enorm drivkraft til å komme tilbake. Er fremdeles uunnværlig, men passer på å delegere i blant, slik at presset ikke er for stort.

Så for meg har tiltak fra NAV hjulpet. De fikk meg i gang, men mesteparten av jobben for å holde meg gående har jeg tatt selv.

[XbellaX]

''I mine ører blir det veldig lettvint og ansvarsfraskrivende å tro at Nav skal ordne alt, din personlighet og din vilje er i høyeste grad det som avgjør din fremtid.''

For de av oss som aldri har hatt problemer i forhold til arbeidsmarkedet og som ikke har erfart arbeidsmarkedets utestengningsmekanismer, så er det enkelt å tro at det er individets vilje som avgjør jobbtilknytning eller ikke. Vilje er selvfølgelig helt nødvendig, men ofte langt fra nok. Et konkret eksemplel: En ferdigutdannet sosionom med ryggmargsbrokk har nå vært i ulike former for arbeidspraksis i snart 10 år. Alle praksisstedene har vært fornøyd, men han blir ikke engang inkalt til intervju på ordinære jobber (han oppgir at han sitter i rullestol).

Individet trenger å tro på seg selv og sine egne muligheter, men omverdenen trenger også å få større forståelse for utestengelsesmekanismene i vårt samfunn.

Vilje alene er er ikke nok, det er jeg helt enig med deg i.

"Individet trenger å tro på seg selv og sine egne muligheter, men omverdenen trenger også å få større forståelse for utestengelsesmekanismene i vårt samfunn." Absolutt. Nav (og resten av verden) har svært mye å ta tak i. Men å råde andre til å nærmest gi opp før vedkommende har forsøkt blir fortsatt veldig merkelig.

[frosken]

Jeg vil påstå at dette er en todelt greie. Jeg tror NAV kan i stor grad legge til rette, men selve jobben for riktig å få jobb må man faktisk ta selv. Hvis man blir sittende motvillig på arbeidspraksisen og fokusere på alt det ubehagelige mens man venter på at diamanter skal drysse ned i fanget, kan man ikke regne med annet enn det man kanskje tror mest på: skuffelser på skuffelser. Men akkurat det mener jeg NAV ikke kan lastes for.

Selvfølgelig, og dessverre, er det fremdeles temmelig personavhengig om man får hjelp eller ikke, men vi må ikke glemme at denne personavhengigheten går begge veier.

Jeg skal fortelle min historie: For rundt 10 år siden hadde jeg vært ute av arbeidslivet i 5 år, og jeg var overbevist om at jeg kom til å ende opp som 100% ufør. Jeg hadde hatt jobber før, men all den tid jeg hadde studert i mange år, var det ikke mye erfaring jeg hadde opparbeidet meg. I en alder av 35 hadde jeg dog hatt noen jobber, men jeg greide aldri å være på en arbeidsplass mer enn ett år før jeg skiftet - fordi jeg ofte gikk på en smell og følte meg for skamfull til å komme tilbake.

Så gikk jeg på en megasmell da jeg var 30, og jeg var syk i flere år og hadde som sagt ikke tro på at jeg ville kunne fungere i arbeidslivet noen gang.

Men Nav (eller trygdekontor+arbeidskontor som det het den gangen) pressa meg litt, og til slutt gikk jeg motvillig med på arbeidsavklaring. Etter en relativt kort stund ble det funnet en arbeidspraksisplass til meg - jeg skulle begynne i det små og se hvor stor stillingsstørrelse jeg følte jeg tålte.

Jeg huska jeg var skitredd i starten, og ubehaget var stort. Men min veileder sa jeg skulle ta den tiden jeg trengte og huske at ingen var avhengige av at jeg greide de målene jeg satte meg, for jeg gikk jo "oppå" de andre. Etterhvert greide jeg å overse ubehaget og heller fokusere på min egen framgang, og ting ble mer og mer gøy.

Ved en gitt tid bestemte jeg meg for å gjøre meg selv uunnværlig på denne arbeidsplassen som jeg etterhvert ble veldig glad i, og det så det ut til at jeg greide også. Det gikk seks mnd i tiltak, og så fikk jeg mitt første tilbud om et vikariat, og dermed gikk jeg over i lønnet arbeid. Jeg fortsatte å opparbeide meg statusen som uunnværlig, og det gikk veldig bra, uten at jeg følte for mye press.

Jeg klorte meg fast og gikk fra vikariat til vikariat til prosjektsitillinger til vikariat - bestemte meg for å være utholdende, tjenestevillig, men ikke helt uten å stille krav. Det tok meg 5,5 år på relativt kortvarige kontrakter før jeg endelig fikk fast stilling - det måtte vedtak i kommunestyret til for å få meg dit - og det var de villige til å kjempe for. Da de skulle lyse ut stillingen (som de etter offentlige regler visstnok måtte), spurte de meg hvor stor stilling jeg ville ha før de skrev utlysningsteksten.

Nå har jeg altså vært på denne arbeidsplassen i nesten ti år til sammen. Det kunne være strevsomt å kun leve på korte kontrakter, men jeg hadde et langsiktig mål og det betalte seg. Jeg jobber 50%, resten ufør - taper vel over 100 000 i året i forhold til alle mine studieår, men god helse og trivsel gjør det verdt det. Heller leve på kanten av trange økonomiske rammer enn bedre lønn og stadige sykmeldinger og nederlag.

Jeg har hatt noen sykdomsperioder disse årene - det er vel et bipolart trekk, men jeg har hatt en arbeidsplass jeg liker og kolleger som savner meg, og det har vært en enorm drivkraft til å komme tilbake. Er fremdeles uunnværlig, men passer på å delegere i blant, slik at presset ikke er for stort.

Så for meg har tiltak fra NAV hjulpet. De fikk meg i gang, men mesteparten av jobben for å holde meg gående har jeg tatt selv.

Slike historier er alltid ok at blir formidlet videre :-)

[XbellaX]

''Altfor få slike tilfeller _men_ de finnes:

http://www.idebanken.org/Redusert+funksjonsevne/Uf%C3%B8re+tilbake+til+arbeid+-+Velkommen+til+arbeidspraksis.805372229.cms''

Nei, det som beskrives der er nettopp det Dorthe påpeker. Det finnes gode eksempler på arbeidspraksisplasser, adskillig færre eksempler på at det leder til fast arbeid (selv om dette også selvfølgelig skjer fra tid til annen.)

Vedkommende som er intervjuet er i arbeidspraksis, ikke i ordinært arbeid.

Jeg la ut feil link, dette er den riktige: http://www.idebanken.org/Redusert+funksjonsevne/Fra+uf%C3%B8retrygd+til+fast+jobb.805382089.cms

Poenget er likevel at der finnes bedrifter som tar imot syke med åpne armer. Det å omtrent dømme et forsøk via Nav nord og ned før vedkommende har gitt det en sjanse er tullete. Helt korrekt at Nav har en enorm jobb foran seg, og at alt ikke går på skinner, men man kan ikke gi opp før man har forsøkt.

[XbellaX]

Jeg vil påstå at dette er en todelt greie. Jeg tror NAV kan i stor grad legge til rette, men selve jobben for riktig å få jobb må man faktisk ta selv. Hvis man blir sittende motvillig på arbeidspraksisen og fokusere på alt det ubehagelige mens man venter på at diamanter skal drysse ned i fanget, kan man ikke regne med annet enn det man kanskje tror mest på: skuffelser på skuffelser. Men akkurat det mener jeg NAV ikke kan lastes for.

Selvfølgelig, og dessverre, er det fremdeles temmelig personavhengig om man får hjelp eller ikke, men vi må ikke glemme at denne personavhengigheten går begge veier.

Jeg skal fortelle min historie: For rundt 10 år siden hadde jeg vært ute av arbeidslivet i 5 år, og jeg var overbevist om at jeg kom til å ende opp som 100% ufør. Jeg hadde hatt jobber før, men all den tid jeg hadde studert i mange år, var det ikke mye erfaring jeg hadde opparbeidet meg. I en alder av 35 hadde jeg dog hatt noen jobber, men jeg greide aldri å være på en arbeidsplass mer enn ett år før jeg skiftet - fordi jeg ofte gikk på en smell og følte meg for skamfull til å komme tilbake.

Så gikk jeg på en megasmell da jeg var 30, og jeg var syk i flere år og hadde som sagt ikke tro på at jeg ville kunne fungere i arbeidslivet noen gang.

Men Nav (eller trygdekontor+arbeidskontor som det het den gangen) pressa meg litt, og til slutt gikk jeg motvillig med på arbeidsavklaring. Etter en relativt kort stund ble det funnet en arbeidspraksisplass til meg - jeg skulle begynne i det små og se hvor stor stillingsstørrelse jeg følte jeg tålte.

Jeg huska jeg var skitredd i starten, og ubehaget var stort. Men min veileder sa jeg skulle ta den tiden jeg trengte og huske at ingen var avhengige av at jeg greide de målene jeg satte meg, for jeg gikk jo "oppå" de andre. Etterhvert greide jeg å overse ubehaget og heller fokusere på min egen framgang, og ting ble mer og mer gøy.

Ved en gitt tid bestemte jeg meg for å gjøre meg selv uunnværlig på denne arbeidsplassen som jeg etterhvert ble veldig glad i, og det så det ut til at jeg greide også. Det gikk seks mnd i tiltak, og så fikk jeg mitt første tilbud om et vikariat, og dermed gikk jeg over i lønnet arbeid. Jeg fortsatte å opparbeide meg statusen som uunnværlig, og det gikk veldig bra, uten at jeg følte for mye press.

Jeg klorte meg fast og gikk fra vikariat til vikariat til prosjektsitillinger til vikariat - bestemte meg for å være utholdende, tjenestevillig, men ikke helt uten å stille krav. Det tok meg 5,5 år på relativt kortvarige kontrakter før jeg endelig fikk fast stilling - det måtte vedtak i kommunestyret til for å få meg dit - og det var de villige til å kjempe for. Da de skulle lyse ut stillingen (som de etter offentlige regler visstnok måtte), spurte de meg hvor stor stilling jeg ville ha før de skrev utlysningsteksten.

Nå har jeg altså vært på denne arbeidsplassen i nesten ti år til sammen. Det kunne være strevsomt å kun leve på korte kontrakter, men jeg hadde et langsiktig mål og det betalte seg. Jeg jobber 50%, resten ufør - taper vel over 100 000 i året i forhold til alle mine studieår, men god helse og trivsel gjør det verdt det. Heller leve på kanten av trange økonomiske rammer enn bedre lønn og stadige sykmeldinger og nederlag.

Jeg har hatt noen sykdomsperioder disse årene - det er vel et bipolart trekk, men jeg har hatt en arbeidsplass jeg liker og kolleger som savner meg, og det har vært en enorm drivkraft til å komme tilbake. Er fremdeles uunnværlig, men passer på å delegere i blant, slik at presset ikke er for stort.

Så for meg har tiltak fra NAV hjulpet. De fikk meg i gang, men mesteparten av jobben for å holde meg gående har jeg tatt selv.

"Selvfølgelig, og dessverre, er det fremdeles temmelig personavhengig om man får hjelp eller ikke, men vi må ikke glemme at denne personavhengigheten går begge veier." - Dette er noe de aller fleste glemmer. Flott innlegg og herlig å lese at du nå har det bra.

[tjohei]

Jeg vet ikke. Jeg har enda ikke hørt om noen som har vært på arbeidstiltak som har fått jobb etterpå. Jeg synes det ser ut som om arbeidsgivere benytter seg av gratis arbeidskraft og ofte får man "slavejobben" og man får aldri noe tilbud om jobb etterpå selv om man har jobbet ræva av seg.

Ja, man må ta til takke med de kjedelige arbeidsoppgavene og gjøre ensformig arbeide dag etter dag selv om man har høy utdannelse. Det er tungt i seg selv. Der jeg er nå fortalte en kollega at de hadde hatt en i arbeidspraksis som hadde scannet i tre måneder før han ble verre og måtte slutte. Han ville ikke bli ufør, men måtte altså slutte fordi jobben gjorde han verre.

[tjohei]

Jeg la ut feil link, dette er den riktige: http://www.idebanken.org/Redusert+funksjonsevne/Fra+uf%C3%B8retrygd+til+fast+jobb.805382089.cms

Poenget er likevel at der finnes bedrifter som tar imot syke med åpne armer. Det å omtrent dømme et forsøk via Nav nord og ned før vedkommende har gitt det en sjanse er tullete. Helt korrekt at Nav har en enorm jobb foran seg, og at alt ikke går på skinner, men man kan ikke gi opp før man har forsøkt.

Enig at man skal forsøke, men hvor mange forsøk skal man ha før man må legge inn håndkle? Er det bra for en person å oppleve nederlag på nederlag og føle seg tvunget til å prøve nye steder fordi det er vanskelig å bli ufør? Dette eks. gjadt somatisk sykdom og ikke psykisk lidelse. Psykiske lidelser er vanskelig fordi det ofte innebærer depresjon, isolasjon og sosiale problemer som alltid vil være et problem i forhold til arbeidslivet.

[XbellaX]

Enig at man skal forsøke, men hvor mange forsøk skal man ha før man må legge inn håndkle? Er det bra for en person å oppleve nederlag på nederlag og føle seg tvunget til å prøve nye steder fordi det er vanskelig å bli ufør? Dette eks. gjadt somatisk sykdom og ikke psykisk lidelse. Psykiske lidelser er vanskelig fordi det ofte innebærer depresjon, isolasjon og sosiale problemer som alltid vil være et problem i forhold til arbeidslivet.

"Enig at man skal forsøke, men hvor mange forsøk skal man ha før man må legge inn håndkle?". det er helt umulig for en utenforstående å svare på, den må du ta sammen med din behandler og lege.

"Er det bra for en person å oppleve nederlag på nederlag og føle seg tvunget til å prøve nye steder fordi det er vanskelig å bli ufør?" Nei men ofte må man prøve og feile. Når alternativet er uføre må man ha forsøkt det man kan uten at det gjør vedkommende verre og forlenger vedkommendes sykdomsperiode.

"Dette eks. gjadt somatisk sykdom og ikke psykisk lidelse.

Psykiske lidelser er vanskelig fordi det ofte innebærer depresjon, isolasjon og sosiale problemer som alltid vil være et problem i forhold til arbeidslivet" I dette tilfellet gjelder det somatisk sykdom, der er også eksempler tatt fra psykisk syke som nå har samme tilbud. Å stille med handikap uavhengig om det er psykisk eller fysisk er en sann prøvelse, og beinhardt.

[XbellaX]

Ja, man må ta til takke med de kjedelige arbeidsoppgavene og gjøre ensformig arbeide dag etter dag selv om man har høy utdannelse. Det er tungt i seg selv. Der jeg er nå fortalte en kollega at de hadde hatt en i arbeidspraksis som hadde scannet i tre måneder før han ble verre og måtte slutte. Han ville ikke bli ufør, men måtte altså slutte fordi jobben gjorde han verre.

"Ja, man må ta til takke med de kjedelige arbeidsoppgavene og gjøre ensformig arbeide dag etter dag selv om man har høy utdannelse. Det er tungt i seg selv."

Det er dette jeg mener at mye sitter mellom ørene. Mange må svelge svært mye stolthet om de vil tilbake. Man må tåle å ikke jobbe med akkurat det man ønsker eller er utdannet til.

[lealaus]

"Ja, man må ta til takke med de kjedelige arbeidsoppgavene og gjøre ensformig arbeide dag etter dag selv om man har høy utdannelse. Det er tungt i seg selv."

Det er dette jeg mener at mye sitter mellom ørene. Mange må svelge svært mye stolthet om de vil tilbake. Man må tåle å ikke jobbe med akkurat det man ønsker eller er utdannet til.

Ja, der er jeg enig med deg XbellaX.

For igjen å trekke inn min historie, bestod også for meg de første arbeidsoppgavene av mye såkalt "kjedelig" rutinearbeid som slett ikke hadde med min utdannelse å gjøre. For meg var det faktisk mer enn nok å forholde seg til disse rutinene så lenge hovedjobben for meg var å komme meg på jobb når jeg skulle og holde ut de timene vi hadde avtalt. Jeg fikk bevist - først og fremst for meg selv - at jeg holdt ut en start som var tøff nok i seg selv i tillegg til at jeg faktisk var mye mer pålitelig enn jeg trodde selv.

Igjen er det snakk om en viss egeninnsats. Hvis man motvillig tar imot disse oppgavene man opplever som "kjedelige" eller "under sin verdighet", blir det lagt merke til og man inviterer dermed heller ikke arbeidsgiver til å prøve på noen nye utfordringer. Jeg sier som jeg sa over her: fokuser på din egen mestring og ikke på ubehaget, f.eks. på at man tror at arbeidsgiver bare utnytter en - det er ikke sikkert at arbeidsgiver gjør dette, selv om man leser aldri så mange tegn som kan stemme.

Ta litt initiativ og vis interesse for det du driver med, så er jeg ganske sikker på at du for det meste vil få uttelling.

I jobben min (som jeg jo fikk takket være arbeidstiltak) har vi disse ti årene hatt flere praktikanter fra NAV, og det er begrenset hvor mye tid og ressurser vi har til å stadig finne opp kruttet for de som ser ut som om de er tvunget til oss og som helst ikke vil gjøre mer enn høyst nødvendig. Det er det VI ser - kanskje er synsvinkelen til praktikanten en helt annen, men det handler altså om tid og ressurser i tillegg, og det er ingen tvil om at tid trengs for å motivere folk som helst vil bort. Ingen av oss er ansatt der som coacher eller psykologer for å drive motvillige praktikanter videre. Vi gjør det vi kan med de ressursene vi har.

P.S. Jeg gjør fremdeles veldig lite i forhold til det jeg har utdannet meg til, men jeg har det veldig bra med det jeg gjør likevel.

[Dorthe]

Altfor få slike tilfeller _men_ de finnes:

http://www.idebanken.org/Redusert+funksjonsevne/Uf%C3%B8re+tilbake+til+arbeid+-+Velkommen+til+arbeidspraksis.805372229.cms

Men de har kan jo heller ikke love jobb etter arbeidspraksis og det er ikke kult å være på arbeidspraksis 6 mnd igjen og igjen i årevis. Det er ikke vanskelig å få en arbeidspraksisplass, det som er vanskelig er å få en ordentlig jobb med vanlig betaling.

Det er jo sånn at alle trenger penger for å overleve )

[Dorthe]

Jeg har hørt om mange som har fått jobb etter å ha vært i arbeidspraksis betalt av NAV.

I Oslo?

[XbellaX]

Men de har kan jo heller ikke love jobb etter arbeidspraksis og det er ikke kult å være på arbeidspraksis 6 mnd igjen og igjen i årevis. Det er ikke vanskelig å få en arbeidspraksisplass, det som er vanskelig er å få en ordentlig jobb med vanlig betaling.

Det er jo sånn at alle trenger penger for å overleve )

Det er helt riktig, overgangen må bli MYE bedre og der er mengder å ta tak i. Men, mitt poeng, ikke alt handler om Nav, man må også ta initiativ selv.

[Dorthe]

Ja, man må ta til takke med de kjedelige arbeidsoppgavene og gjøre ensformig arbeide dag etter dag selv om man har høy utdannelse. Det er tungt i seg selv. Der jeg er nå fortalte en kollega at de hadde hatt en i arbeidspraksis som hadde scannet i tre måneder før han ble verre og måtte slutte. Han ville ikke bli ufør, men måtte altså slutte fordi jobben gjorde han verre.

Jeg hadde en arbeidspraksisplass hvor jeg håndskrev navn utenpå konvolutter og sendte ut MR-bilder på CD. Jeg fikk ikke lov å skanne, ikke ta telefonen, ikke skrive journaler og ikke ta imot henvisninger. Det skulle ikke vært lov, jeg lurer på om de tror at folk er uintelligente fordi de har arbeidspraksis?

[Dorthe]

Det er helt riktig, overgangen må bli MYE bedre og der er mengder å ta tak i. Men, mitt poeng, ikke alt handler om Nav, man må også ta initiativ selv.

Men det har vel de fleste gjort før de tar kontakt med NAV? De fleste tror vel at de stiller på samme linje som andre arbeidssøkende og det tar gjerne noen år før man skjønner at man ikke gjør det.

Men nå har ikke jeg prøvd de siste årene for jeg har stort sett vært syk hele tida, men jeg holdt nå på i 20 år i hvert fall før jeg tok kontakt med NAV.

[XbellaX]

Men det har vel de fleste gjort før de tar kontakt med NAV? De fleste tror vel at de stiller på samme linje som andre arbeidssøkende og det tar gjerne noen år før man skjønner at man ikke gjør det.

Men nå har ikke jeg prøvd de siste årene for jeg har stort sett vært syk hele tida, men jeg holdt nå på i 20 år i hvert fall før jeg tok kontakt med NAV.

"Men det har vel de fleste gjort før de tar kontakt med NAV? De fleste tror vel at de stiller på samme linje som andre arbeidssøkende og det tar gjerne noen år før man skjønner at man ikke gjør det. "

Nå mener jeg i arbeidspraksisen. Man må som både jeg og lealaus skriver overleve å ta drittjobbene og tåle være overflødig. Når det gjelder jobb videre avhenger faktisk dette endel av selve praksis perioden. Går du fra 10 år med full uføre og vil ut i jobb er det klart svært få, om noen, arbeidsplasser er intr i å ansette deg, det er altfor risikabelt logisk nok. Dersom du viser at du møter opp og har et fravær lik 0 og virkelig gjør en innsats under praksisen bedrer dette dine sjanser betraktelig. Når det er sagt, å finne jobb med psykisk/fysisk funksjonshemming er ekstremt vanskelig, systemet er fungerer overhodet ikke godt nok enda. Men når det gjelder psykisk sykdom, som er det jeg forholder meg til siden dette er et psykiatriforum, så er sjansene ikke så altfor ille så sant man kanskje klarer 50% jobb og er innstilt på at å jobbe. Og - ikke minst, har så mye innsikt og klokhet at det å jobbe er milevis viktigere enn hva selve jobben er.

[Gjest jobbsted]

I Oslo?

Ikke i Oslo, men der jeg jobber har det vært flere inne betalt av NAV. Gjerne unge folk som ikke har kommet igang i arbeidslivet enda. Disse har fått jobb etterpå. De som har klart arbeidspraksis har kommet i jobb igjen.