det evige dilemma

[huuff]

Hva er verst?

Å leve sosialt og trygt i et forhold som ikke har den store gnisten, eller å være alene, mens "alle" rundt gifter seg og får barn og slett ikke lenger flyr på byen osv.

Førstnevnte vil gi bedre økonomi og "sosial status," og det er alltid en der. Og man kan håpe lysten på barn dukker opp. Det vil likevel aldri bli 100 %. Sistnevnte vil gi håpet om 100 % lykke, men samtidig vil det også kunne resultere i mye ensomhet og følelse av mislykkethet. Å bli singel og barnløs etter 30 frister ikke.

Det lurer jeg på en søndagsformiddag etter en uke alene. Superdeilig å være alene, men samtidig erfarer jeg at det er ganske kjipt å sitte her og ikke ha noen å ta en tur ut med. Lørdagskvelden ble foran tv med bok.

Jeg tenkte de første dagene - dette er deilig; jeg går ut av dette forholdet som ikke funker. Mens jeg etter helgen derimot tenker at jeg ikke greier det... Ahhhhh. (jeg håper dette er den store 30-årskrisa, og at jeg snart ser "lyset")

[laban]

Tror ikke det finnes noe fasitsvar, folk er forskjellige. Det kommer an på hvilke forventninger og "krav" man har til tilværelsen, og hvordan man trives med f.eks. eget selskap, styret som hører med familielivet, hvor trygg man er på seg selv og egne valg uten å lete etter tegn på at noen kanskje ser på en som "mislykket", osv. i det uendelige.

Det jeg ER sikker på, er følgende:

Uansett valg og "skjebne", vil du ikke føle at noe er konstant. 100% (hva er nå egentlig det?). Ingenting er fantastisk hele tiden, mye av livet byr på en god del jobb uansett omstendigheter.

Alle vil iblant misunne de som er i en helt annen situasjon. Jeg var veldig mye singel inntil jeg ble nesten 30, og husker jeg misunte familiefolk på fine søndager når alle var på vei ut på tur - og at jeg var sjeleglad jeg kunne gå hjem til en tom, fredelig leilighet når jeg så de samme familiene i vill krangel i matbutikken fredag ettermiddag. Det finnes massevis av liknende eksempler. Det er ikke det minste rart om man har lyst til å velge bort minussidene ved hverdagen innimellom, enten de består av "blanke" kvelder eller helger uten noen å snakke med hvis man ikke selv finner på noe, eller tilsvarende perioder så fulle av barn og andre krav, at en fengselscelle og noen bøker virker forlokkende.

[Gjest sangsol]

Jeg tror alle forhold på sikt har lavere gnist. Den altoppslukende forelskelsen slipper tak, og hverdagens gleder og utfordringer kommer.

Man blir veldig godt kjent- og lar hverandre se de dårlige sidene kanskje like godt som de gode... Skylappene, som forelskelsen forårsaket, forsvinner som dugg for sola...

Så må man se på den mannen/kvinnen som ikke er det man trodde h*n var. Siden man er i forholdet, er man jo glad i vedkommende. I evt nytt forhold vil man havne oppi det samme.

Ergo tenker jeg at man må forsøke fremheve/fremelske det beste i sin partner. Vel- forelsket vil man ikke bli, men da blir partneren etterhvert ganske fin i ens øyne.

Ja, jeg snakker av erfaring. Forelsket meg i annen mens jeg var i nåværende forhold. Ble i nåværende forhold- og jobber med å fremelske det vi en gang hadde. Det virker. Jeg har IKKE lyst å forlate han- og er kjempe-redd for at han skal forlate meg.

[Gjest luftslott]

Jeg tror... at om man ikke trives med seg selv, har det ikke noe å si om man er alene eller ikke. Om du forventer at livet skal gi deg 100% lykke kommer du aldri til å bli fornøyd. Det handler ikke om hva livet gir deg, men hva du gjør ut av det du får.

Det er rimelig tydelig at du ikke har det bra i det forholdet du er i. Det er heller ikke bra for ham du er sammen med, fordi du nekter ham friheten til å bli sammen med noen som faktisk elsker ham.

Jeg tror at for at du skal kunne bli lykkelig sammen med noen må du bli sterkere i deg selv. Lev alene og bli kjent med deg selv og hva du vil, så vil du kunne gå inn i neste forhold som et selvstendig individ. Det kommer aldri noe godt ut av å bli i noe dårlig fordi man ikke vil være alene.

[PieLill]

''Sistnevnte vil gi håpet om 100 % lykke, men samtidig vil det også kunne resultere i mye ensomhet og følelse av mislykkethet.''

En ting er i hvert fall sikkert. Om du er ute etter 100% lykke, er du garantert å blir fryktelig skuffet. Noe slikt eksisterer ikke.

Sannsynligvis vil du i tillegg frarøve deg selv mye av gleden og tilfredstillelsen med det gode og lykkelige du opplever.

Livet nytes best uten absolutte, ufravikelige mål og krav for tilfredshet.

mvh

[Gjest mrs Miss]

På tide å bli singel.

[Gjest Vinglepetrine]

http://www.fjordland.no/page?id=2206&key=113517

[Gjest En i nesten samme sittuasjon]

Du er bare 30 år og kan finne den rette fortsatt, når som helst og hvor som helst! Du har et veldig godt utgangspunkt nå når du er singel, men det skjer ikke med en gang. Det SKAL ikke skje med en gang. Du trenger tid for deg selv nå. Prøv å fokusere på andre ting de neste mnd.

Jeg har tro på at kjærligheten kommer tidsnok den, bare en er åpen for det. Og det har du jo vist at du er! Bare med feil mann!

Når det er sagt, så har jeg også erfart å leve i et forhold med en mann jeg var veldig glad i, men ikke forelsket i. Var sammen med ham i 2 år, før jeg klarte å gi slipp på tryggheten. Det var en god følelse å ha noen som elsket meg. Samtidig som det skapte status som du nevnte. Det å være i et langvarig forhold er jo på en måte et symbol på at du er lykkelig og har det bra!

I dag har jeg derimot dårlig samvittighet over at jeg var så egoistisk og holdt på ham så lenge. Ingen fortjener å være i et forhold med en som ikke elsker dem!

Dette er et par år siden og han virker mer lykkelig enn noen gang sammen med sin nye kjæreste. Jeg tenker innimellom at jeg faktisk hindret ham i å oppleve denne lykken tidligere, ved å ikke gjøre det slutt før..

Men nok om det! Jeg har som sagt fulgt med på innleggene dine og kjenner jeg blir skikkelig stolt av deg selv om jeg ikke kjenner deg, når du forteller du endelig har klart å bryte med begge. Hold ut! Jeg lover deg det blir bedre, OG at du antagelig ALDRI kommer til å angre på dette valget.

[huuff]

Tror ikke det finnes noe fasitsvar, folk er forskjellige. Det kommer an på hvilke forventninger og "krav" man har til tilværelsen, og hvordan man trives med f.eks. eget selskap, styret som hører med familielivet, hvor trygg man er på seg selv og egne valg uten å lete etter tegn på at noen kanskje ser på en som "mislykket", osv. i det uendelige.

Det jeg ER sikker på, er følgende:

Uansett valg og "skjebne", vil du ikke føle at noe er konstant. 100% (hva er nå egentlig det?). Ingenting er fantastisk hele tiden, mye av livet byr på en god del jobb uansett omstendigheter.

Alle vil iblant misunne de som er i en helt annen situasjon. Jeg var veldig mye singel inntil jeg ble nesten 30, og husker jeg misunte familiefolk på fine søndager når alle var på vei ut på tur - og at jeg var sjeleglad jeg kunne gå hjem til en tom, fredelig leilighet når jeg så de samme familiene i vill krangel i matbutikken fredag ettermiddag. Det finnes massevis av liknende eksempler. Det er ikke det minste rart om man har lyst til å velge bort minussidene ved hverdagen innimellom, enten de består av "blanke" kvelder eller helger uten noen å snakke med hvis man ikke selv finner på noe, eller tilsvarende perioder så fulle av barn og andre krav, at en fengselscelle og noen bøker virker forlokkende.

Takk for refleksjonen. Skjønner at det ikke er noen fasit på dette, men håper jeg snart lander fortrolig på en side snart.

[huuff]

Jeg tror alle forhold på sikt har lavere gnist. Den altoppslukende forelskelsen slipper tak, og hverdagens gleder og utfordringer kommer.

Man blir veldig godt kjent- og lar hverandre se de dårlige sidene kanskje like godt som de gode... Skylappene, som forelskelsen forårsaket, forsvinner som dugg for sola...

Så må man se på den mannen/kvinnen som ikke er det man trodde h*n var. Siden man er i forholdet, er man jo glad i vedkommende. I evt nytt forhold vil man havne oppi det samme.

Ergo tenker jeg at man må forsøke fremheve/fremelske det beste i sin partner. Vel- forelsket vil man ikke bli, men da blir partneren etterhvert ganske fin i ens øyne.

Ja, jeg snakker av erfaring. Forelsket meg i annen mens jeg var i nåværende forhold. Ble i nåværende forhold- og jobber med å fremelske det vi en gang hadde. Det virker. Jeg har IKKE lyst å forlate han- og er kjempe-redd for at han skal forlate meg.

Så fint at det er sånn hos deg! Jeg skjønner at jeg må tenke mer i de baner hvis jeg skal fortsette her.

[huuff]

Jeg tror... at om man ikke trives med seg selv, har det ikke noe å si om man er alene eller ikke. Om du forventer at livet skal gi deg 100% lykke kommer du aldri til å bli fornøyd. Det handler ikke om hva livet gir deg, men hva du gjør ut av det du får.

Det er rimelig tydelig at du ikke har det bra i det forholdet du er i. Det er heller ikke bra for ham du er sammen med, fordi du nekter ham friheten til å bli sammen med noen som faktisk elsker ham.

Jeg tror at for at du skal kunne bli lykkelig sammen med noen må du bli sterkere i deg selv. Lev alene og bli kjent med deg selv og hva du vil, så vil du kunne gå inn i neste forhold som et selvstendig individ. Det kommer aldri noe godt ut av å bli i noe dårlig fordi man ikke vil være alene.

Riktig som du skriver - men det jeg altså frykter er at jeg forlater noe som egentlig er så bra noe kan bli. Altså at jeg streber etter noe som er uoppnåelig. Uff, jeg vet ikke. Har kun levd med han jeg bor med, men merker ettersom årene går at jeg savner noe mer, for jeg elsker han faktisk.

[huuff]

''Sistnevnte vil gi håpet om 100 % lykke, men samtidig vil det også kunne resultere i mye ensomhet og følelse av mislykkethet.''

En ting er i hvert fall sikkert. Om du er ute etter 100% lykke, er du garantert å blir fryktelig skuffet. Noe slikt eksisterer ikke.

Sannsynligvis vil du i tillegg frarøve deg selv mye av gleden og tilfredstillelsen med det gode og lykkelige du opplever.

Livet nytes best uten absolutte, ufravikelige mål og krav for tilfredshet.

mvh

Ja, 100 % lykkelig er sikkert en utopi, men jeg vil være tilfreds i alle fall. Jeg savner visse kvaliteter hos min samboer, men en som har dem, kan jo mangle andre min samboer har osv..

[huuff]

På tide å bli singel.

Jeg skal fortelle samboer hvor jeg står, så kanskje han tar valget eller at vi gjør noe aktivt.

[huuff]

http://www.fjordland.no/page?id=2206&key=113517

Ha ha...

[huuff]

Du er bare 30 år og kan finne den rette fortsatt, når som helst og hvor som helst! Du har et veldig godt utgangspunkt nå når du er singel, men det skjer ikke med en gang. Det SKAL ikke skje med en gang. Du trenger tid for deg selv nå. Prøv å fokusere på andre ting de neste mnd.

Jeg har tro på at kjærligheten kommer tidsnok den, bare en er åpen for det. Og det har du jo vist at du er! Bare med feil mann!

Når det er sagt, så har jeg også erfart å leve i et forhold med en mann jeg var veldig glad i, men ikke forelsket i. Var sammen med ham i 2 år, før jeg klarte å gi slipp på tryggheten. Det var en god følelse å ha noen som elsket meg. Samtidig som det skapte status som du nevnte. Det å være i et langvarig forhold er jo på en måte et symbol på at du er lykkelig og har det bra!

I dag har jeg derimot dårlig samvittighet over at jeg var så egoistisk og holdt på ham så lenge. Ingen fortjener å være i et forhold med en som ikke elsker dem!

Dette er et par år siden og han virker mer lykkelig enn noen gang sammen med sin nye kjæreste. Jeg tenker innimellom at jeg faktisk hindret ham i å oppleve denne lykken tidligere, ved å ikke gjøre det slutt før..

Men nok om det! Jeg har som sagt fulgt med på innleggene dine og kjenner jeg blir skikkelig stolt av deg selv om jeg ikke kjenner deg, når du forteller du endelig har klart å bryte med begge. Hold ut! Jeg lover deg det blir bedre, OG at du antagelig ALDRI kommer til å angre på dette valget.

Jeg har nok ikke kommet dit du tror - er fortsatt samboere vi. Fint å lese erfaringen din. Jeg håper vi kommer fram til noe snart.

[PieLill]

Ja, 100 % lykkelig er sikkert en utopi, men jeg vil være tilfreds i alle fall. Jeg savner visse kvaliteter hos min samboer, men en som har dem, kan jo mangle andre min samboer har osv..

Sannsynligvis vil du få det best i lengden om du tok noen års pause fra alt som heter kjærester.

Pausen kan brukes til å oppdage at du klarer deg på egenhånd samt nedbrenning av diverse luftslott.

mvh

[nitty-gritty]

Takk for refleksjonen. Skjønner at det ikke er noen fasit på dette, men håper jeg snart lander fortrolig på en side snart.

''Skjønner at det ikke er noen fasit på dette, men håper jeg snart lander fortrolig på en side snart.''

Nok en gang snakker du som om du ikke har kontroll selv. Det er da du som bestemmer - også hva du skal bestemme deg for.

Jeg mistenker du fremdeles tror at du skal finne en vei helt uten ubehag. Ubehag er ikke farlig, det er bare ubehagelig.

[huuff]

''Skjønner at det ikke er noen fasit på dette, men håper jeg snart lander fortrolig på en side snart.''

Nok en gang snakker du som om du ikke har kontroll selv. Det er da du som bestemmer - også hva du skal bestemme deg for.

Jeg mistenker du fremdeles tror at du skal finne en vei helt uten ubehag. Ubehag er ikke farlig, det er bare ubehagelig.

Jeg vet at jeg bestemmer, men jeg greier ikke å bestemme meg for hva jeg skal gjøre... Vil så klart ha minst ubehag og best mulig framtid.

[huuff]

Sannsynligvis vil du få det best i lengden om du tok noen års pause fra alt som heter kjærester.

Pausen kan brukes til å oppdage at du klarer deg på egenhånd samt nedbrenning av diverse luftslott.

mvh

Ja, hvis jeg bare kunne bli 27 igjen...

[PieLill]

Ja, hvis jeg bare kunne bli 27 igjen...

Tenk, om, viss, at? Vissvass.

Det du trenger er å ta ansvar for den situasjonen du har valgt å sette deg selv i med de mulighetene og begrensningene det gir.

Du trenger også å fire betraktelig på dine krav om umiddelbar og konstant lykke og tilfredshet.

Skal du oppnå noe av verdi er du nødt til å være villig til å betale prisen for dette. Kjører du i stedet et løp der du hele tiden skal ha det bekvemt og kostnadsfritt i hvert fall for deg selv, andre må gjerne få svi, vil du til slutt ende opp med å tape selv det du kunne oppnådd.

mvh