Hvis foreldrene flytter frem og tilbake

[Gjest Snart singel?]

Det er mulig en skilsmisse på gang her. Vi har tre barn under 10 år. Ingen av oss voksne har lyst til å miste huset og jeg synes det ville være veldig trist om barna blir rykket opp og satt i en "rotløs" tilværelse mellom to hjem. Så nå tenker jeg på hvordan det ville være om vi kjøper en liten leilighet i tillegg til huset, og så flytter vi foreldre frem og tilbake.

Fordeler: vi kan kjøpe en bitteliten leilighet, fordi barna ikke skal bo der, dermed blir det billigere. Vi kan kjøpe en leilighet midt i byen (huset ligger landlig utenfor byen), slik at den som bor i leiligheten har kort vei til jobb og det urbane livet. Vi har fortsatt hovedbase i huset, som vi begge er så glade i.

Ulemper: åpenbart slitsomt å flytte frem og tilbake, leve i koffert på ubestemt tid. Vi må klare å være gode venner for fortsatt å ha felles eiendom etter å ha blitt skilt.

Er det noen som har erfaringer med denne løsningen og kan fortelle litt om hvordan det fungerer?

Og ikke minst lurer jeg på hva som skjer med støtteordninger? Kan man fortsatt kalle det at barna har delt bosted, når de faktisk bor på samme adresse hele tiden??

Hvis feks. jeg skulle ha barna 60% og han 40%, ville det bare bety at jeg bodde flere dager i huset enn ham, men kvalifiserer det til noe mer støtte enn ved 50/50?

[Gjest bare å prøve]

Mange prøver og gir opp etter et år. De orker ikke. Det er for tøft på alle vis. Så gir de den drittjobben til ungene istedet..

[Gjest Snart singel?]

Mange prøver og gir opp etter et år. De orker ikke. Det er for tøft på alle vis. Så gir de den drittjobben til ungene istedet..

Ja, det kan ikke være gøy for noen i lengden, hverken voksne eller barn.

For min del vil jeg ofre mye for å kunne fortsette å bo i huset. Halvparten av tiden er bedre enn ingenting! Dette er drømmehuset som jeg håpet jeg skulle bo i til jeg måtte bæres ut...

[Lillemus]

Jeg hadde overhodet ikke maktet en sånn ordning. Da jeg flyttet ut var det aldeles vidunderlig endelig å kunne bestemme selv hvordan jeg ville ha alt og ikke trenge å kompromissere med noen!

At jeg endte med mørkerød soverom og store lilla rundinger på doveggen er en annen sak. *hehe*

Jeg hadde ikke holdt ut å være i samme hus som alle hans ting og tang hele tiden, for det ville jo ha blitt det. Det hadde føltes som å bo sammen med ham bare at han var borte hver dag.

Og hvordan har dere tenkt å løse det i forhold til adresser?

[Gjest Annve]

Jeg tror dette er en løsning som er håpløs i lengden. Før eller siden vil en av dere, eller begge finne seg en ny partner. Hvordan ville det bli da? På begge stedene er bostedet fult av dere begge.

Uansett, Jeg ville føle det som Lillemus sa, som om jeg aldri ble ferdig med ham.

Jeg tror dette er noe som høres ut som en grei løsning før den er prøvd ut.

Jeg kjenner ingen som har klart dette over lengre tid, men jeg kjenner flere som har løst det ved å bo i samme område, med andre ord, gangavstand mellom foreldrene slik at barna kan komme og gå litt som de vil.

Uansett, lykke til.

[Gjest Annve]

Mange prøver og gir opp etter et år. De orker ikke. Det er for tøft på alle vis. Så gir de den drittjobben til ungene istedet..

''Så gir de den drittjobben til ungene istedet..''

Det er dessverre en sannhet.

[morsan]

Jeg vet om noen som holdt ut med en slik løsning der foreldrene flyttet frem og tilbake mellom huset og en leilighet i to eller var det tre år før de ikke orket mer. Jeg synes det står respekt av at de var villige til å gjøre dette, og at de holdt ut så lenge. For barna tror jeg det lettet overgangen til å takle at mor og far ikke lenger var kjærester.

I et annet tilfelle jeg vet om, mistet ikke bare barna barndomshjemmet sitt brått og plutselig, men faren (som hadde barna annenhver uke) byttet også stadig vekk bosted det første året, herunder å flytte inn hos elskerinnen før det var gått et halvt år slik at barna bare måtte akseptere både stemor og stesøsken før de hadde vent seg til at foreldrene ikke lenger bodde sammen.

Så jeg synes ikke det burde være avgjørende at man neppe klarer en løsning som paret nevnt i første avnsitt helt til barna er myndige. Et par år er bedre enn inegn år - forutsatt at foreldrene klarer å samarbeide bra om dette da.

[PieLill]

Jeg tror dette er en løsning som er håpløs i lengden. Før eller siden vil en av dere, eller begge finne seg en ny partner. Hvordan ville det bli da? På begge stedene er bostedet fult av dere begge.

Uansett, Jeg ville føle det som Lillemus sa, som om jeg aldri ble ferdig med ham.

Jeg tror dette er noe som høres ut som en grei løsning før den er prøvd ut.

Jeg kjenner ingen som har klart dette over lengre tid, men jeg kjenner flere som har løst det ved å bo i samme område, med andre ord, gangavstand mellom foreldrene slik at barna kan komme og gå litt som de vil.

Uansett, lykke til.

'' Jeg tror dette er noe som høres ut som en grei løsning før den er prøvd ut. Jeg kjenner ingen som har klart dette over lengre tid,..''

Et tankekors at voksne får barn til å gjøre noe de ikke ville orket selv.

mvh

[ariadne]

'' Jeg tror dette er noe som høres ut som en grei løsning før den er prøvd ut. Jeg kjenner ingen som har klart dette over lengre tid,..''

Et tankekors at voksne får barn til å gjøre noe de ikke ville orket selv.

mvh

Så enig.

[Gjest Snart singel?]

Jeg hadde overhodet ikke maktet en sånn ordning. Da jeg flyttet ut var det aldeles vidunderlig endelig å kunne bestemme selv hvordan jeg ville ha alt og ikke trenge å kompromissere med noen!

At jeg endte med mørkerød soverom og store lilla rundinger på doveggen er en annen sak. *hehe*

Jeg hadde ikke holdt ut å være i samme hus som alle hans ting og tang hele tiden, for det ville jo ha blitt det. Det hadde føltes som å bo sammen med ham bare at han var borte hver dag.

Og hvordan har dere tenkt å løse det i forhold til adresser?

En av oss måtte da melde flytting til den nye leiligheten. Hvis vi feks skal ha 60/40 deling, er det kanskje naturlig at jeg beholder adresse i huset og han melder flytting.

Jeg skjønner argumentet med ikke å bli kvitt ham og tingene hans. Men jeg tror ikke det vil plage meg at bøkene hans står i bokhyllen og klærne henger i skapet. Så lenge jeg slipper alt rotet han omgir seg med i hverdagen! Jeg er allerede vant til at han er mye borte på grunn av jobb, og jeg trives godt alene sammen med barna.

Jeg har ikke akkurat et 10-års perspektiv på en slik løsning, vi måtte tatt en dag av gangen og sett hvordan det gikk.

[Gjest Snart singel?]

Jeg tror dette er en løsning som er håpløs i lengden. Før eller siden vil en av dere, eller begge finne seg en ny partner. Hvordan ville det bli da? På begge stedene er bostedet fult av dere begge.

Uansett, Jeg ville føle det som Lillemus sa, som om jeg aldri ble ferdig med ham.

Jeg tror dette er noe som høres ut som en grei løsning før den er prøvd ut.

Jeg kjenner ingen som har klart dette over lengre tid, men jeg kjenner flere som har løst det ved å bo i samme område, med andre ord, gangavstand mellom foreldrene slik at barna kan komme og gå litt som de vil.

Uansett, lykke til.

Jeg tenker at hvis en eller begge får kjæreste, så kan det fungere fortsatt. Men den dagen en av oss vil flytte sammen med den nye, blir det naturlig å kjøpe ut den andre eller selge huset. Sannsynligvis vil det ta en del tid. Vi må jo først komme over bruddet, finne en ny, være kjærester en stund.... Når man har tre barn fra før, bør man bruke god tid før man eventuelt kommer det punktet at man skal flytte sammen med en ny partner.

[Gjest hos oss]

jeg tror det kan fungere for en kortere periode (feks ut året / ut skoleåret / i separasjonstiden etc).

Og kanskje kan en slik mellomløsning (da fortrinnsvis med en leid hybelleilighet i byen til den som ikke bor hjemme). gjøre at man får litt bedre tid å seg til å finne en eller to nye boliger, som ligger i passe avstand, til riktig pris, i riktig skolekrets osv. Og da kan en pendlertilværelse for barna fungere mye bedre senere.

Utfordringene er jo mange for at det skal fungere med en slik løsning. Man skal samarbeide veldig godt. Man skal ha omtrent lik innstilling til hva som skal gjøres i huset, slik at ikke den ene overtar et hus som man bruker en uke på å rydde / vaske.. Man skal ha ganske lik og ikke veldig dårlig økonomi, hvis ikke blir det et problem hvis den ene har brukt opp alt i kjøleskapet, ikke kjøpt inn forbruksartikler osv.

Og jeg tror det er sunt å komme videre å leve et voksenliv som et selvstendig individ når man ikkelenger skal være sammen med den andre forelderen.

(Men hvis man er så gode venner og samarbeider så godt at dette kan være en god løsning i flere år, så forstår jeg egentlig ikke at man ikke kan finne sammen igjen som ektefeller også..)

[Gjest Snart singel?]

jeg tror det kan fungere for en kortere periode (feks ut året / ut skoleåret / i separasjonstiden etc).

Og kanskje kan en slik mellomløsning (da fortrinnsvis med en leid hybelleilighet i byen til den som ikke bor hjemme). gjøre at man får litt bedre tid å seg til å finne en eller to nye boliger, som ligger i passe avstand, til riktig pris, i riktig skolekrets osv. Og da kan en pendlertilværelse for barna fungere mye bedre senere.

Utfordringene er jo mange for at det skal fungere med en slik løsning. Man skal samarbeide veldig godt. Man skal ha omtrent lik innstilling til hva som skal gjøres i huset, slik at ikke den ene overtar et hus som man bruker en uke på å rydde / vaske.. Man skal ha ganske lik og ikke veldig dårlig økonomi, hvis ikke blir det et problem hvis den ene har brukt opp alt i kjøleskapet, ikke kjøpt inn forbruksartikler osv.

Og jeg tror det er sunt å komme videre å leve et voksenliv som et selvstendig individ når man ikkelenger skal være sammen med den andre forelderen.

(Men hvis man er så gode venner og samarbeider så godt at dette kan være en god løsning i flere år, så forstår jeg egentlig ikke at man ikke kan finne sammen igjen som ektefeller også..)

Jeg tror nok ikke en slik ordning kan fungere i mange år, men kanskje en stund.

Vi samarbeider ganske bra. Problemet hos oss er at vi overhodet ikke er kjærester lenger. Han er som en venn eller bror. Vi har null fysisk kontakt, og sånn har det vært i mange år. Vi har begge forandret oss så mye når det gjelder ønsker og behov, at det ikke er realistisk å finne gnisten igjen, forholdet er fullstendig dødt.

[EnolaGay]

Jeg tenker at hvis en eller begge får kjæreste, så kan det fungere fortsatt. Men den dagen en av oss vil flytte sammen med den nye, blir det naturlig å kjøpe ut den andre eller selge huset. Sannsynligvis vil det ta en del tid. Vi må jo først komme over bruddet, finne en ny, være kjærester en stund.... Når man har tre barn fra før, bør man bruke god tid før man eventuelt kommer det punktet at man skal flytte sammen med en ny partner.

Du vil bli overrasket over hvor fort ting skjer når bruddet er et faktum og praktiske ting ordnet. Han får seg ny dame på tre uker, og så er morroa i gang. Gjør det skikkelig. Og bo i samme nabolag for barna, selv om det betyr omrokkering for samtlige og nytt sted.

[morsan]

jeg tror det kan fungere for en kortere periode (feks ut året / ut skoleåret / i separasjonstiden etc).

Og kanskje kan en slik mellomløsning (da fortrinnsvis med en leid hybelleilighet i byen til den som ikke bor hjemme). gjøre at man får litt bedre tid å seg til å finne en eller to nye boliger, som ligger i passe avstand, til riktig pris, i riktig skolekrets osv. Og da kan en pendlertilværelse for barna fungere mye bedre senere.

Utfordringene er jo mange for at det skal fungere med en slik løsning. Man skal samarbeide veldig godt. Man skal ha omtrent lik innstilling til hva som skal gjøres i huset, slik at ikke den ene overtar et hus som man bruker en uke på å rydde / vaske.. Man skal ha ganske lik og ikke veldig dårlig økonomi, hvis ikke blir det et problem hvis den ene har brukt opp alt i kjøleskapet, ikke kjøpt inn forbruksartikler osv.

Og jeg tror det er sunt å komme videre å leve et voksenliv som et selvstendig individ når man ikkelenger skal være sammen med den andre forelderen.

(Men hvis man er så gode venner og samarbeider så godt at dette kan være en god løsning i flere år, så forstår jeg egentlig ikke at man ikke kan finne sammen igjen som ektefeller også..)

''(Men hvis man er så gode venner og samarbeider så godt at dette kan være en god løsning i flere år, så forstår jeg egentlig ikke at man ikke kan finne sammen igjen som ektefeller også..)''

Folk flest har da venner og familiemedlemmer de samarbeider godt med uten at de ønsker dem som ektefeller, med alt det innebærer :-)

[Sommerbris]

Det kan godt hende dette er en fin løsning, dersom foreldrene ikke hater hverandre etter samlivsbruddet, og det ikke er noen form for vonde følelser mot hverandre.

Har du derimot tenkt på hva som kan skje dersom en av dere treffer en ny partner, som også på sikt kanskje skal oppholde seg i huset "deres"?

[Gjest Hulderen]

Det er veldig bra at dere vil prøve en sånn ordning. Det vil gjøre overgangen mye lettere for barna.

Jeg ser at flere stiller spørsmålstegn med hva som skjer når en av dere får ny partner. Stadig flere velger å være særboere når de får partnere i voksen alder. Så jeg kan ikke se at det vilvære et stort hinder. Mulig dere med tiden vil selge den lille leiligheten, hvis en eller begge voksne får en de vildele bolig med den uken dere ikke ikke bor i huset. Det viktigste er at barna får bo i ro, så kan dere sjonglere litt med hvordan dere bor ved siden av.

Lykke til!

Noen litt fjerne slektninger bodde på den måten du skiserer noen år. Det så ut til å fungere for dem. Jeg kjente dem ikke godt nok til å høre om eventuelle problemer.

[Gjest hos oss]

''(Men hvis man er så gode venner og samarbeider så godt at dette kan være en god løsning i flere år, så forstår jeg egentlig ikke at man ikke kan finne sammen igjen som ektefeller også..)''

Folk flest har da venner og familiemedlemmer de samarbeider godt med uten at de ønsker dem som ektefeller, med alt det innebærer :-)

Jeg er jo enig i det, og jeg skrev det i parantes fordi jeg ikke mente det helt bokstavelig, og forstår at kjæresteforhold kan gå over til å bli rene vennskapsforhold.

:-)

(Men allikevel, dette er jo en man har valgt å bli kjæreste med, valgt å gifte seg med og valgt å få flere barn med, og da har det jo forhåpentligvis vært sterk kjærlighet på et slikt plan over lang tid, i motsetning til andre famlierelasjoner eller vennskapsrelasjoner som du nevner).

:-)

[Gjest Snart singel?]

Det kan godt hende dette er en fin løsning, dersom foreldrene ikke hater hverandre etter samlivsbruddet, og det ikke er noen form for vonde følelser mot hverandre.

Har du derimot tenkt på hva som kan skje dersom en av dere treffer en ny partner, som også på sikt kanskje skal oppholde seg i huset "deres"?

Om han skulle ha besøk av en annen dame der han oppholder seg, ville ikke det plage meg, så lenge jeg slipper å være der samtidig. Men av hensyn til barna, burde ikke nye partnere introduseres i huset, før etter lang tid. Da fikk vi heller bruke tiden i leiligheten som "kjærestetid". Jeg ser for meg at leiligheten ville oppleves som et slags personlig hotell, mens jeg ville føle at jeg fortsatt bodde i huset sammen med barna. Tipper han ville føle det samme. Og i et hotell er det jo mye forskjellige folk innom.... Den dagen det blir snakk om samboerskap, er det selvfølgelig på tide å finne en ny løsning.

[Shadow 650]

Vi gjorde dette.

Det gikk bra - helt inntil han fikk sev dame, og eg fant laaaange hår på gulv og badet.

Vi fikk også tilbakemelding at hjemmet ikke virket som et hjem, men som en institusjon. Ingen varme.

De ble liksom stiv "vaktskifte" hver gang.

Men denne ordningen går som en overgang. Ungene slipper å pakke bagen. Litt bra at de voksne får kjenne å være "rotløs".

Det går liksom opp for alle at det faktisk er slutt mellom mamma og pappa. og at vi tilslutt bodde 5 minutter unna hverandre fungerer veldig bra.

Lykke til videre!