Hører sin egen stemme for første gang

[Gjest togli]

''Jeg mener de må gies muligheter til språkutvikling både på talespråk og tegnspråk (evt norsk med tegnstøtte) slik at de har muligheter til å vokse opp med minst et fullgodt språk. Man ser det er for risikabelt å stole på at barnet automatisk vil tilegne seg et godt talespråk. Det er dessverre slik at det finnes språkløse CI-opererte femåringer der foreldrene kun har fokusert på talespråk (i samråd med "eksperter" som råder dem til å ha "is i magen" og vente og se...). De siste undersøkelsene tyder på at det å få tilgang til begge språk for CI-opererte barn kun er et gode.’''

Jeg leste et sted at et CI-barn måtte høre et ord omtrent 600 ganger, før de kunne oppfatte det, og uttale det. Hvis barnet i tillegg skal starte opp med tegnspråkopplæring, så tror jeg det blir i overkant mye for barnet. Det tar mye energi og oppmerksomhet å skulle lære talespråk, med dårlig hørsel

Alle undersøkelser jeg har lest, har vist til at barn som først og fremst satser på den orale metoden, oppnår de beste resultatene. Men det kan godt tenkes at et barn som ikke får CI helt fra begynnelsen av (under ett år), kan ha behov for tegnspråk, TST til det talespråket er etablert. Nå får døvfødte barn CI, så tidlig at flesteparten av dem, vil få et annet språkbehov enn generasjonen foran.

Så hvilke undersøkelser er det du sikter til?

Jeg husker at Ona Bø Wie, som konkluderte med at døve kunne bli hørende, i sin doktoravhandling (2005) hun har vel aldri fått så mye kjeft før, ved å hevde det. Hun viser også til at barn som kun får tilgang til talespråk, får de beste resultatene. Men hun mener også at _hvis_ barnet skulle vise seg å ligge etter med talespråket, så kan tegn være et gode, men primært bør en satse på den orale metoden.

Et annet spørsmål er om et CI-barn vil få vedtak på både tegnspråk, og talespråksopplæringen? Jeg har aldri hørt om noen som har fått begge deler. Her må en velge. Jeg har også problemer med å forstå hvordan tegnspråk kan fungere som et fullverdig språk for barnet, hvis de ikke oppholder seg i et døvemiljø til daglig. Med døveskoler som nedlegges, og flere barn som går for den orale metoden, blir det vel ikke mange samtalepartnere igjen? Da blir det jo en form for tegn til tale, som heller blir et hjelpespråk, enn et morsmål/primærspråk

''Jeg leste et sted at et CI-barn måtte høre et ord omtrent 600 ganger, før de kunne oppfatte det, og uttale det. Hvis barnet i tillegg skal starte opp med tegnspråkopplæring, så tror jeg det blir i overkant mye for barnet. Det tar mye energi og oppmerksomhet å skulle lære talespråk, med dårlig hørsel Alle undersøkelser jeg har lest, har vist til at barn som først og fremst satser på den orale metoden, oppnår de beste resultatene. Men det kan godt tenkes at et barn som ikke får CI helt fra begynnelsen av (under ett år), kan ha behov for tegnspråk, TST til det talespråket er etablert. Nå får døvfødte barn CI, så tidlig at flesteparten av dem, vil få et annet språkbehov enn generasjonen foran. Så hvilke undersøkelser er det du sikter til? Jeg husker at Ona Bø Wie, som konkluderte med at døve kunne bli hørende, i sin doktoravhandling (2005) hun har vel aldri fått så mye kjeft før, ved å hevde det. Hun viser også til at barn som kun får tilgang til talespråk, får de beste resultatene. Men hun mener også at _hvis_ barnet skulle vise seg å ligge etter med talespråket, så kan tegn være et gode, men primært bør en satse på den orale metoden.''

Undersøkelser gjort etter Ona BW viser visstnok til andre resultater... og det er godt mulig talespråktvang fører til mer perfekt tale, men man begynner også å se at disse barna mister andre ting (slitne, manglende solsiale antenner fordi de kun omgåes ikke-tegnspråklige (jeg kjenner personlig flere av disse barna)).

Bare det at barnet må høre hvert eneste norske ord 600 ganger sier jo litt om at CI-barnets hørsel aldri vil bli som hørende barns hørsel.

De siste undersøkelsene gjort på CI-barn har sett på det helhetlige barnet, og ikke kun på konkret tale. Her ser man at tospråkligheten er et gode og ikke har noen som helst negativ effekt.

''Et annet spørsmål er om et CI-barn vil få vedtak på både tegnspråk, og talespråksopplæringen? Jeg har aldri hørt om noen som har fått begge deler. Her må en velge.''

Velger man tegnspråk får man opplæring. Velger man kun talespråk får man sjelden opplæring siden foreldrene som regel kan talespråk. Dette er selvsagt ikke heldig, og en sak jeg tror HLF jobber med.

''Jeg har også problemer med å forstå hvordan tegnspråk kan fungere som et fullverdig språk for barnet, hvis de ikke oppholder seg i et døvemiljø til daglig. Med døveskoler som nedlegges, og flere barn som går for den orale metoden, blir det vel ikke mange samtalepartnere igjen? Da blir det jo en form for tegn til tale, som heller blir et hjelpespråk, enn et morsmål/primærspråk''

For meg fungerte det utmerket Det aller beste jeg har gjort i livet mitt er å tilslutt lære meg tegnspråk. Skulle bare ønske jeg hadde fått muligheten før. Jeg gikk integrert i hørende skole og hadde ikke døve venner før fra ca 9.klasse i grunnskolen. Tegn til tale blir aldri like bra som tegnspråk, men den språkformen er ofte inngangsbilletten til TS. For mange med CI vil nok TTT/NMT være en flott mellomting. Det handler om å skape en kommunikasjonsform som gir avslappende kommunikasjon - der man slipper å lytte intenst hele tiden.

Når man tester oss med CI, så testes vi i lydtette rom... jeg oppfatter idag så og si 100 % av all tale (uten munnavlesning) så lenge det ikke er bakgrunnsstøy. Med litt bakgrunnsstøy reduseres ferdighetene mine enormt. Sånn er det for alle med CI - fordi CI har for få elektroder. Mitt CI har 28 elektroder, ditt øre har 250 000 "elektroder" - bare for å gi en slags sammenligning;) Jeg snakker ofte med barn som fikk CI i babyalder..og jeg oppfatter tale minst like godt som dem fordi mitt lydminne er intakt (noe det sjelden er hos døve) -allikevel er jeg enormt glad for den friheten tegnspråk gir meg. Det gir meg muligheter til avslapning når jeg trenger det, muligheter til å bruke tolk ved behov etc.. Slike ting la f.eks. ikke Ona BW vekt på... kun taleferdigheter og muligens telespråksoppfattelse(?).

I Norge er det svært mange muligheter for å kunne delta i tegnspråklige kommunikasjonssammenhenger bare man ønmsker dette for sitt barn. Det krever imidlertid en innsats fra foreldrene, og mange er svært flinke

[Gjest togli]

''Det vi vet er derimot at de som undersøker disse barna er mest opptatt av taleevnen - altså hvor normalt barna snakker. Man har ikke undersøkt så mye rundt barnas sosiale og kognitive utvikling. Så vidt jeg vet er det en som skriver doktorgrad(?) om dette nå.

''

Dette er et dilemma som foreldre og fagpersoner står ovenfor. Begge kommunikasjonsformene har sine fordeler og ulemper.

Et barn som lever som tunghørt i en hørende verden, vil ofte få sosiale problemer når de nærmer seg ungdomsårene og når de andre blir lei av å gjenta. Men ved å fokusere på at barnet skal snakke og lære å lytte vil gi mange langsiktige fordeler. I et samfunn, som stiller sterke krav til norskkunnskaper, både muntlig og skriftlig, vil barnet ha bedre forutsetninger for å delta i arbeidslivet på lik linje med alle andre. Foreldre som velger talespråks modellen er opptatt av at barnet skal fungere mest mulig selvstendig i den hørende verden.

Ved å satse på tegnspråkmodellen vil barnet tilegne seg et språk som for dem føles som det mest naturlig. Men for foreldrene vil det være et fremmedspråk. Et barn som stort sett belager seg på tegnspråk, vil også kunne oppleve å føle seg utestengt fra familien som kommuniserer på andre premisser. Et barn med hørselshemming vil nok ofte føle seg mer akseptert og godtatt, på en døveskole, men på lang sikt kan det bli vanskelig. Norsk og tegnspråk er helt forskjellige språk, de fleste døve er ikke flinke i norsk, da de har for lite trening i å formulere seg skriftlig. Et barn som fungerer som tunghørt får også lite talespråklig stimulering. Det får konsekvenser i forhold til arbeidslivet.

Selv om CI-barna kan slite sosialt, så kan de også slite med å ikke få nok sosial eksponering. Døvemiljøet er lite, og barnet vil måtte forholde seg til de samme klassekameratene til videregående+- noen klassekamerater. Det er nok lett å bli sittende fast i gamle roller. Det er ikke lett å få noen second chance i døveverden.

Så kan man jo også satse på en tospråklighet, men da er jeg redd for at det ikke blir så mye krefter igjen til tegnspråk hvis barnet skal igjennom det harde arbeidet som skal til for å tilegne seg, og oppfatte talespråk.

Det krever ikke voldsomt mye gi sitt barn to språk dersom man takker ja til oppholdene på Ål folkehøyskole for døve og f.eks. opphold på Møller Kompetansesenter. Barn sluker språk rått og lærer fort

Dessuten stortrives både foreldre og barn på oppholdene sammen med andre familier i samme situasjon. Det er meg en gåte at ikke alle foreldre takker ja til en slik unik mulighet;)

[Gjest togli]

''Jeg tipper at om man kunne måle livskvaliteten til mennesker, så ville det ikke vært forskjell på en døvs livskvalitet kontra en hørendes. Dette forutsetter selvsagt at den døve har kontakt med andre tegnspråklige osv. Det blir omtrent som nordmenn som bor i norske kolonier i Spania og ikke kan kommunisere særlig godt på spansk. Ingen ville satt spørsmål ved deres livskvalitet ;)''

. Det er jo ingen motsetning mellom å leve et bra liv som døv, og likevel ønske seg hørsel. Det er vel ikke enten eller her?

Det virker som om det er en slags consensus å si at man er fornøyd med å være døv, og aldri har ønsket seg noe annet. Det blir veldig feil, og jeg tror det skaper trøbbel for en del døve som har andre synspunkter og følelser rundt dette. Det er ikke alle som finner sin plass i døvekulturen

Nå tillegger du meg holdninger jeg ikke har Det var "morsan" som nevnte det med livskvalitet og jeg svarte på dette

Det rare er at når man er døv må man liksom forsvare at man føler man har et fullverdig liv på tross av døvheten. Man får en følelse av at enkelte hørende tror at man sier dette kun for å være PK...og det er litt slitsomt

[Gjest togli]

Jeg tror også multifunksjonshemmede barn har for dårlig kognitiv kapasitet til å få fullt utbytte av et implantat. Men for et døvt barn, lammet i armer og ben, vil nok et implantat som kan gi lyder, gi en ekstra stimuli til hverdagen.

Det kan vel ikke skade så mye, (utenom statsbudsjettet), å implantere barnet?

Så lenge hjernen fungerer tror jeg helt klart CI kan være et flott hjelpemiddel!

[Gjest togli]

Nå vet ikke jeg helt hvilket døvemiljø du refererer til, men i døvemiljøet i Oslo er det neppe uproblematisk. Jeg har en følelse av at de voksne døve som velger å få CI, er enten døvblitte, eller de har mange venner utenom døvemiljøet, og har nok guts til å kunne stå mot presset. Hver gang jeg har googlet på CI, har jeg støtte på illsinte døve som mener at CI er et implantat fra helvete.

Det er ikke lenge siden jeg så teater Manu, og “arven etter Frankenstein” Det var ikke vanskelig å forstå budskapet deres, Et døvt barn som fikk et implantat var det nye Frankenstein. Så var teaterforestillingen plutselig slutt, jeg trodde først det var en pause. Med så sterke budskap har jeg ikke noen problemer med å forstå at døve kan kvie seg for å la seg operere. Det tas heller ikke godt i mot å si at en aldri har ønsket å være døv. Så det fører nok til at mange unngår den debatten.

''Nå vet ikke jeg helt hvilket døvemiljø du refererer til, men i døvemiljøet i Oslo er det neppe uproblematisk. Jeg har en følelse av at de voksne døve som velger å få CI, er enten døvblitte, eller de har mange venner utenom døvemiljøet, og har nok guts til å kunne stå mot presset. Hver gang jeg har googlet på CI, har jeg støtte på illsinte døve som mener at CI er et implantat fra helvete.''

Flesteparten av mine døve venner er fra Oslo og jeg vil anslå at 90 % av de som kan operere har gjort det... men mange har fått CI de siste to-tre årene. Det er iallefall helt feil at man føler seg presset til takke nei til CI Det er vel heller litt motsatt nå... enkelte døve føler seg presset til å få CI selv om de ikke har noe stort ønske om det.

''Det er ikke lenge siden jeg så teater Manu, og “arven etter Frankenstein” Det var ikke vanskelig å forstå budskapet deres, Et døvt barn som fikk et implantat var det nye Frankenstein. Så var teaterforestillingen plutselig slutt, jeg trodde først det var en pause. Med så sterke budskap har jeg ikke noen problemer med å forstå at døve kan kvie seg for å la seg operere. Det tas heller ikke godt i mot å si at en aldri har ønsket å være døv. Så det fører nok til at mange unngår den debatten.''

For å si det sånn... Skuespillerne i Teater Manu er ikke representative for alle døve i Norge Jeg tror faktisk ingen av dem har CI....

[Gjest Elextra]

For min del er det en litt rar reaksjon med tanke på at hun (så vidt jeg skjønner) har vært døv hele livet... Jeg kjenner jo svært mange (inkl meg selv) som har vært gjennom det samme, men ingen har reagert med gråt og overlykkelige gledesutbrudd

At en døvblitt kanskje kan reagere slik kan jeg lettere forstå.

Når man ser videosnutten og leser teksten, så tror man jo at hun plutselig kan høre hva folk sier osv. Det stemmer ikke i det hele tatt. Hennes hjerne har jo ingen erfaring med lyd og vil ikke kunne greie å tolke lydsignaler før etter en god stund. I realiteten hørte jeg kun tut-tut-tut (blokkfløytelyder) de første dagene... alt hørtes helt likt ut, og lydene var bare ekle og rare. Angra nesten på hele greia

Jeg pleier å illustrere dette litt ved å sammenligne med en blind som for opererer for å få tilbake synet... Han vil jo ikke vite hva han ser.. Når noen kommer til ham med et eple, så vet han ikke hva det er før han lukker øynene og kjenner på det... sånn er det nok for oss som får høreimplantat også. Vi må lære hva som lager hvilken lyd osv. En kjempeslitsom prosess!

CI eller andre høreimplantater er kommet for å bli - ingen tvil om det. Man ser allikevel idag at det dukker opp mange negative konsekvenser i kjølvannet av den teknologiske utviklingen..

For tre-fire år siden diskuterte jeg mye men en mor med en CI-implantert sønn... Moren mente det var tull at sønnen skulle lære tegnspråk, for han var nå som hørende å regne.. Han fungerte godt kommunikasjonsmessig og trengte absolutt ikke tegn etter hennes syn. Jeg argumenterte med at selv om han ikke trengte det i grunnskolen skulle han tross alt bli voksen en dag.. kanskje gå på høyskole/universitet etc.. og at han helt sikkert mistet mye viktig kommunikasjon sosialt utenfor familien osv. Denne moren var imidlertid så overbevist om at sønnen ville tape på å lære tegnspråk, da han da ville bli slappere mht å holde lydkompetansen vedlike..

Idag er sønnen helt i slutten av tenåra og har falt igjennom på alle områder.. Han har ingen sosiale antenner og fungerer ikke i det hele tatt sosialt pga dette Venner har han ikke.... mor har bitt i det sure eplet og forsøkt å få ham inn i tegnspråklige miljøer, men heller ikke der passer han inn. For det første snakker han tegnspråk for dårlig og for det andre synes de døve der at han oppfører seg "rart" og "merkelig" pga de manglende sosiale antennene. Dessverre ser man flere og flere slike tifeller hos de som ble CI-opererte som barn og som ikke fikk "lov" å bli tospråklige.

Jeg er for CI, men mener det er viktig å gi barna mulighet til å bli tospråklige - evt en mellomting: norsk talespråk og norsk med tegnstøtte (nmt gir et godt grunnlag for å lære norsk tegnspråk senere om man ønsker det).

Takk for oppklarende og interessant innlegg, togli!

[Gjest togli]

''For min del er det en litt rar reaksjon med tanke på at hun (så vidt jeg skjønner) har vært døv hele livet... Jeg kjenner jo svært mange (inkl meg selv) som har vært gjennom det samme, men ingen har reagert med gråt og overlykkelige gledesutbrudd

At en døvblitt kanskje kan reagere slik kan jeg lettere forstå.

Når man ser videosnutten og leser teksten, så tror man jo at hun plutselig kan høre hva folk sier osv. Det stemmer ikke i det hele tatt. Hennes hjerne har jo ingen erfaring med lyd og vil ikke kunne greie å tolke lydsignaler før etter en god stund. I realiteten hørte jeg kun tut-tut-tut (blokkfløytelyder) de første dagene... alt hørtes helt likt ut, og lydene var bare ekle og rare. Angra nesten på hele greia ;)''

Etter som jeg leste så mistet hun gradvis hørselen fra toårsalderen. Vi vet jo ikke hvor godt hun har hørt, før hun ble helt døv. Hun kan jo ha utviklet talespråk i mellomtiden, men det tror jeg journalisten ikke gikk noe videre innpå.

''Jeg er for CI, men mener det er viktig å gi barna mulighet til å bli tospråklige - evnt en mellomting: norsk talespråk og norsk med tegnstøtte (NMT gir et godt grunnlag for å lære norsk tegnspråk senere om man ønsker det).''

Men den nye generasjonen får altså CI på begge ører fra 5 måneders alder. De har fått det mye tidligere enn den generasjonen som har nådd voksenlivet nå. De vil ha et annet utgangspunkt, og jeg tror det blir feil å sammenlikne de gruppene.

Det kan nok være barn som kommer sent i gang med språkutviklingen, og for dem kan det være hensiktsmessig å få for den tospråklige metoden. Men om barna skal bli tospråklige fra grunnen av, med enten tegnspråk eller NMT, er jeg litt redd for at de med tospråkligheten kanskje ikke helt utvikler noen slags «spisskompetanse« i noen av språkene. Det kan bli så mye fokus på tospråkligheten, at de ikke utvikler noen av språkene skikkelig. Og «all forskning» viser til at de barna som får mest trening i å snakke og oppfatte, er de som oppnår best resultater.

Men når det er sagt, så er det jo ingenting i veien for at tospråkligheten (ved å legge til tegnspråk) kan være aktuelt etter at talespråket er etablert.

''Og «all forskning» viser til at de barna som får mest trening i å snakke og oppfatte, er de som oppnår best resultater.''

Som en forsker sa det: "Det hjelper ikke å snakke perfekt dersom man ikke har noen å snakke med" Dette illustrerer endel av den problematikken man antar vil komme med årene - nettopp fordi man med CI ikke vil bli hørende, men ofte falle mellom to stoler og miste endel av den sosiale utviklingen. En mor sa det slik: "Jeg vil mye heller ha en datter som er godt fungerende døv enn en som er en dårlig fungerende "hørende"". Tror denne moren har et poeng...

Det er helt sikkert døve med CI som vil fungere ganske så godt i hørende miljøer (selv gjør jeg jo også det) - men denne "vente og se holdningen" fra CI-leger synes jeg er skummel... Det er nå foreldre fortvilt tar kontakt med kompetansesentraene etc. fordi de har ventet og sett (etter legenes anbefalinger) altfor lenge - og snart er det skolestart. Da snakker vi om barn som fikk CI i spedbarnsalderen. Jeg synes det er tragisk å gamble med barns språklige og kognitive utvikling på denne måten :/

Det er mange som ikke skjønner at jeg har behov for å slappe av i tegnspråklige miljøer innimellom også.. fordi jeg fungerer omtrent som en hørende. Men de ser ikke hva det koster meg av stress og konsentrasjon i hverdagen

Siden jeg har et så intakt lydminne som jeg har, fungerer jeg nok som en døvblitt med CI - og kan sikkert sammenlignes med mange av de døve barna som får CI idag.

[Spenol(1)]

''Og «all forskning» viser til at de barna som får mest trening i å snakke og oppfatte, er de som oppnår best resultater.''

Som en forsker sa det: "Det hjelper ikke å snakke perfekt dersom man ikke har noen å snakke med" Dette illustrerer endel av den problematikken man antar vil komme med årene - nettopp fordi man med CI ikke vil bli hørende, men ofte falle mellom to stoler og miste endel av den sosiale utviklingen. En mor sa det slik: "Jeg vil mye heller ha en datter som er godt fungerende døv enn en som er en dårlig fungerende "hørende"". Tror denne moren har et poeng...

Det er helt sikkert døve med CI som vil fungere ganske så godt i hørende miljøer (selv gjør jeg jo også det) - men denne "vente og se holdningen" fra CI-leger synes jeg er skummel... Det er nå foreldre fortvilt tar kontakt med kompetansesentraene etc. fordi de har ventet og sett (etter legenes anbefalinger) altfor lenge - og snart er det skolestart. Da snakker vi om barn som fikk CI i spedbarnsalderen. Jeg synes det er tragisk å gamble med barns språklige og kognitive utvikling på denne måten :/

Det er mange som ikke skjønner at jeg har behov for å slappe av i tegnspråklige miljøer innimellom også.. fordi jeg fungerer omtrent som en hørende. Men de ser ikke hva det koster meg av stress og konsentrasjon i hverdagen

Siden jeg har et så intakt lydminne som jeg har, fungerer jeg nok som en døvblitt med CI - og kan sikkert sammenlignes med mange av de døve barna som får CI idag.

''Som en forsker sa det: "Det hjelper ikke å snakke perfekt dersom man ikke har noen å snakke med" Dette illustrerer endel av den problematikken man antar vil komme med årene - nettopp fordi man med CI ikke vil bli hørende, men ofte falle mellom to stoler og miste endel av den sosiale utviklingen. En mor sa det slik: "Jeg vil mye heller ha en datter som er godt fungerende døv enn en som er en dårlig fungerende "hørende"". Tror denne moren har et poeng...’''

Jeg vet ikke hva slags aldersgruppe du sikter til her, men jeg tar her utgangspunkt i et barn som har fått CI, og eldre CI-barn som ikke har hatt de samme forutsetningene.

Et CI-barn som fungerer som moderat til lett tunghørt vil ha mange å snakke med, men kanskje ikke alle samtidig. Jeg kjenner flere tunghørte som det ikke er noe problem å snakke med på tomandshånd, men får problemer i større grupper.

Spørsmålet er om dette barnet bør få tegnspråklig opplæring, hvis hun fungerer så godt som hørende i små settinger ?

Det er viktig å omgås likesinnede, men det trenger vel nødvendigvis være med tegnspråklige? Jeg vet ikke om det finnes noen hørselsklasser i igjen, evn skoler med få elever i klassen.

[Spenol(1)]

''Nå vet ikke jeg helt hvilket døvemiljø du refererer til, men i døvemiljøet i Oslo er det neppe uproblematisk. Jeg har en følelse av at de voksne døve som velger å få CI, er enten døvblitte, eller de har mange venner utenom døvemiljøet, og har nok guts til å kunne stå mot presset. Hver gang jeg har googlet på CI, har jeg støtte på illsinte døve som mener at CI er et implantat fra helvete.''

Flesteparten av mine døve venner er fra Oslo og jeg vil anslå at 90 % av de som kan operere har gjort det... men mange har fått CI de siste to-tre årene. Det er iallefall helt feil at man føler seg presset til takke nei til CI Det er vel heller litt motsatt nå... enkelte døve føler seg presset til å få CI selv om de ikke har noe stort ønske om det.

''Det er ikke lenge siden jeg så teater Manu, og “arven etter Frankenstein” Det var ikke vanskelig å forstå budskapet deres, Et døvt barn som fikk et implantat var det nye Frankenstein. Så var teaterforestillingen plutselig slutt, jeg trodde først det var en pause. Med så sterke budskap har jeg ikke noen problemer med å forstå at døve kan kvie seg for å la seg operere. Det tas heller ikke godt i mot å si at en aldri har ønsket å være døv. Så det fører nok til at mange unngår den debatten.''

For å si det sånn... Skuespillerne i Teater Manu er ikke representative for alle døve i Norge Jeg tror faktisk ingen av dem har CI....

Jeg tror vi bare får være enige om å være uenige om dette. Det kan også være ulike grupper døve som har ulike holdninger.

Jeg leste om et døvt foreldrepar i Bergen for noen år siden. De hadde omsider snudd, og latt barna få CI, da de ikke ville at barna skulle holdes utenfor med å være de eneste uten CI. Moren synes det var greit å la barna prøve " for de ble allikevel ikke hørende".... Her virket det som om det var mest frykten for at barna skulle bli hørende, som gjorde at de vegret seg mot operasjonen(e)

Jeg finner det jo litt paradoksalt at døve som argumenterer med "la meg være døv, ikke rør", selv vil ha CI. Hvis det er så flott å være døv som mange her hevder,så klarer deg selv vel bra uten CI?

[Spenol(1)]

Nå tillegger du meg holdninger jeg ikke har Det var "morsan" som nevnte det med livskvalitet og jeg svarte på dette

Det rare er at når man er døv må man liksom forsvare at man føler man har et fullverdig liv på tross av døvheten. Man får en følelse av at enkelte hørende tror at man sier dette kun for å være PK...og det er litt slitsomt

'' Det rare er at når man er døv må man liksom forsvare at man føler man har et fullverdig liv på tross av døvheten. Man får en følelse av at enkelte hørende tror at man sier dette kun for å være PK...og det er litt slitsomt ;)''

Hvorfor trenger du å forsvare det så mye ? Det finnes jo ingen fasit på hva som er et fullverdig liv ? Det viktigste er jo hva en selv føler en får ut av livet. Når folk går helt i forsvar, så kan det gi motsatt effekt (for meg). Da lurer jeg nesten på hvorfor de har så behov for å si det, hvis de har det helt greit.

[frosken]

Jeg tror vi bare får være enige om å være uenige om dette. Det kan også være ulike grupper døve som har ulike holdninger.

Jeg leste om et døvt foreldrepar i Bergen for noen år siden. De hadde omsider snudd, og latt barna få CI, da de ikke ville at barna skulle holdes utenfor med å være de eneste uten CI. Moren synes det var greit å la barna prøve " for de ble allikevel ikke hørende".... Her virket det som om det var mest frykten for at barna skulle bli hørende, som gjorde at de vegret seg mot operasjonen(e)

Jeg finner det jo litt paradoksalt at døve som argumenterer med "la meg være døv, ikke rør", selv vil ha CI. Hvis det er så flott å være døv som mange her hevder,så klarer deg selv vel bra uten CI?

Det jeg synes er mest tankevekkende med i diskusjonene om hvorvidt man skal prioritere samvær med hørende barn eller andre døve barn, er at det er veldig få av oss som synes det er greit om barn begrenses til samvær kun med f.eks. medlemmer av en religiøs sekt eller aldri får reise utenfor sin egen lille utkantbygd og treffe helt nye mennesker. Da tenker vi gjerne at dette gir barnet liten mulighet til å velge det det selv ønsker som voksen. Jeg tenker noe av det samme om foreldre som mener barna skal være mest mulig i tegnspråklige miljøer. Det kan godt hende de har det fint der; men hva om de ikke trives? Hvilke alternativer har de da for samvær med andre.

Når det er sagt, så har jeg nok tro på at tospråklighet er den beste løsningen for barn med CI. Men jeg er usikker på hvordan mine prioriteringer ville ha vært om jeg hadde et barn med CI.

[Spenol(1)]

Det krever ikke voldsomt mye gi sitt barn to språk dersom man takker ja til oppholdene på Ål folkehøyskole for døve og f.eks. opphold på Møller Kompetansesenter. Barn sluker språk rått og lærer fort

Dessuten stortrives både foreldre og barn på oppholdene sammen med andre familier i samme situasjon. Det er meg en gåte at ikke alle foreldre takker ja til en slik unik mulighet;)

''Det krever ikke voldsomt mye gi sitt barn to språk dersom man takker ja til oppholdene på Ål folkehøyskole for døve og f.eks. opphold på Møller Kompetansesenter. Barn sluker språk rått og lærer fort

Dessuten stortrives både foreldre og barn på oppholdene sammen med andre familier i samme situasjon. Det er meg en gåte at ikke alle foreldre takker ja til en slik unik mulighet;)''

Hvilken paragraf i opplæringsloven sikter du til med tanke på de barna som får opphold på Ål og Møller? Er det barn som får tilbudet om det i tillegg til hørselsterapi/taleopplæring?

Hva skal barnet gjøre med de to språkene når de kommer hjem? Skal foreldrene bruke tegn som støtte? Skal klassekamerater, og barnehagetanter også bruke tegn, selv om de kommuniserer med tale seg imellom?

Tenker du da at barnet skal begynne på en døveskole? Slik jeg tenker , så vil ikke barnet oppnå funksjonell tospråklighet, hvis de ikke omgås andre barn med samme språk jevnlig.

Et språk skal også vedlikeholdes. hvis det ikke er noe tegnspråkmiljø for det, så synes jeg det er litt bortkastet tid og ressurser. Da hadde jeg heller tenkt at dette barnet kunne få den tegnspråkopplæringen på et senere tidspunkt- hvis barnet følte behov for tegnspråklig kommunikasjon, og ville være en del av døvemiljøet. De trenger ikke nødvendigvis å være tospråklige fra begynnelsen av.

[Spenol(1)]

Det jeg synes er mest tankevekkende med i diskusjonene om hvorvidt man skal prioritere samvær med hørende barn eller andre døve barn, er at det er veldig få av oss som synes det er greit om barn begrenses til samvær kun med f.eks. medlemmer av en religiøs sekt eller aldri får reise utenfor sin egen lille utkantbygd og treffe helt nye mennesker. Da tenker vi gjerne at dette gir barnet liten mulighet til å velge det det selv ønsker som voksen. Jeg tenker noe av det samme om foreldre som mener barna skal være mest mulig i tegnspråklige miljøer. Det kan godt hende de har det fint der; men hva om de ikke trives? Hvilke alternativer har de da for samvær med andre.

Når det er sagt, så har jeg nok tro på at tospråklighet er den beste løsningen for barn med CI. Men jeg er usikker på hvordan mine prioriteringer ville ha vært om jeg hadde et barn med CI.

'' Det jeg synes er mest tankevekkende med i diskusjonene om hvorvidt man skal prioritere samvær med hørende barn eller andre døve barn, er at det er veldig få av oss som synes det er greit om barn begrenses til samvær kun med f.eks. medlemmer av en religiøs sekt eller aldri får reise utenfor sin egen lille utkantbygd og treffe helt nye mennesker. Da tenker vi gjerne at dette gir barnet liten mulighet til å velge det det selv ønsker som voksen. Jeg tenker noe av det samme om foreldre som mener barna skal være mest mulig i tegnspråklige miljøer. Det kan godt hende de har det fint der; men hva om de ikke trives? Hvilke alternativer har de da for samvær med andre.

Når det er sagt, så har jeg nok tro på at tospråklighet er den beste løsningen for barn med CI. Men jeg er usikker på hvordan mine prioriteringer ville ha vært om jeg hadde et barn med CI.''

Jeg husker at jeg leste et intervju med et foreldrepar som hadde en døv datter som hadde CI. De valgte å flytte henne til en hørende skole etterhvert fordi barnet ikke fant seg til rette i døvemiljøet. De døve er ingen stor lykkelig familie. Det er tydelige rangordninger der også. Etter å ha jobbet noen år i døvemiljøet så har jeg fått føle på mye av baksidene ved å skulle oppholde meg i et _så_ lite miljø. Jeg har opplevd at døve har betrodd seg til meg, og sagt at de aldri har ønsket å være døve, og at døvemiljøet for dem blir for lite og lite inkluderende. Der gjelder det å skulle jatte med, om en ønsker å være en del av gjengen. Å skulle mene noe annet enn de andre, kan få store (sosiale) konsekvenser. Da forstår jeg mange døve heller lar være å si noe, om de er uenige. Men det er kanskje lettere å skulle si sånne ting til en som hørende, kontra en som er døv?

Med tanke på all jobben som ligger bak ved å lære et døvt barn å få utbytte av implantatet, så hadde jeg hypotetisk sett satset alt på talespråk og hørsel i første omgang. Hvis barnet sto fast i språkutviklingen så hadde jeg nok puttet på noen tegn, for at ikke utviklingen hadde stanser opp.

Alle undersøkelser jeg har lest, viser til at de barna som vokser opp kun med talespråk, også oppnår best resultater på det området. Hvis barnet i tillegg skulle få tegnspråkopplæring er jeg litt redd for at det skulle bli litt halt om halt, da talespråket er enda mer utfordrende å lære.

Nå legges nesten alle døveskoler ned, så hvis barnet skal bli tegnspråklig i tillegg så bør det jo være noe miljø for det. Hvis barnet da begynner på en døveskole, så vil også norsken lide, da barnet ikke oppholder seg i talespråklige miljøer. Så de får ikke samme utbytte av tospråklighet, som hørende barn ville fått, hvis det var snakk om to talespråk.

Men jeg har ingen motforestillinger mot at et CI-barn kan lære tegnspråk etter at talespråk og lytteevnen er godt etablert. Et auditivt språk må en lære seg som barn, et visuelt språk kan en lære når som helst.

[Spenol(1)]

''Når det er sagt så innebærer alle operasjoner en risiko. Å fjerne mandlene kan også føre til komplikasjoner, hvis en er virkelig uheldig. Skal barnet være en av de 5 prosentene som ikke får CI, fordi foreldrene frykter for komplikasjoner?''

Ja, fjerning av mandler eller blindtarm, eller operasjon av benbrudd osv osv kan meføre komplikasjoner, men man må bare ta med risikoen for komplikasjoner "på kjøpet" der operasjon er uunngåelig.

I tilfeller der man _kan_ klare seg uten operasjon og ha god livskvalitet uten dette, vil vurderingen være en annen.

Og så vil det her være et vurderingstema hva som er å "kunne klare seg" og hva som er "god livskvalitet". Men det er ihvertfall ikke dødelig å la være å CI-operere! (Jeg hadde en 'onkel' som døde som barn på 30-tallet av blindtarmbetennelse)

interesseorganisasjonene for kortvokste, (eller dverger som de også heter) argumenterer nesten på samme måte når de må ta stilling til benforlengelse. Det er en langvarig og smertefull prosess, som kan gi en kortvokst opp til 30cm lengre ben. Så en kortvokst person kan bli rundt 1,50cm med forlengelse.

De argumenterer også med at bivirkningene ved inngrepet er for store. Jeg har googlet litt, og har ikke funnet noe om store skadevirkninger ved å gjøre dette. De er også negative til slike operasjoner fordi “ det er jo ikke noe galt med å være liten”. Men det er jo den enkeltes liv som står i sentrum. Om livet som kortvokst blir for upraktisk så hvorfor ikke gå for en operasjon, hvis man er innforstått med smertene og operasjonene som skal til?

[Gjest togli]

'' Det rare er at når man er døv må man liksom forsvare at man føler man har et fullverdig liv på tross av døvheten. Man får en følelse av at enkelte hørende tror at man sier dette kun for å være PK...og det er litt slitsomt ;)''

Hvorfor trenger du å forsvare det så mye ? Det finnes jo ingen fasit på hva som er et fullverdig liv ? Det viktigste er jo hva en selv føler en får ut av livet. Når folk går helt i forsvar, så kan det gi motsatt effekt (for meg). Da lurer jeg nesten på hvorfor de har så behov for å si det, hvis de har det helt greit.

Fordi de fleste stiller spm om hvordan livet som døv er, og om det ikke er vanskelig - og "alle" spør om ikke min livskvalitet er langt større etter jeg fikk CI enn den var før

Når jeg sier jeg har det godt som døv og at de fleste døvfødte er fornøyde med seg selv uten hørsel, så vekker det alltid protester- og da er det jo naturlig at man ønsker å bli trodd på det man sier

[Spenol(1)]

Fordi de fleste stiller spm om hvordan livet som døv er, og om det ikke er vanskelig - og "alle" spør om ikke min livskvalitet er langt større etter jeg fikk CI enn den var før

Når jeg sier jeg har det godt som døv og at de fleste døvfødte er fornøyde med seg selv uten hørsel, så vekker det alltid protester- og da er det jo naturlig at man ønsker å bli trodd på det man sier

jeg tror på det du sier. Hvis du sier at du har det bra som døv så er jo det bra for deg. Jeg kjenner en som er blind, som sier at hun har et bra liv. Et bra liv kan ikke forklares ut fra antall sanser eller bevegelige kroppsdeler.

Men det blir litt feil å skulle ha en mening om hvorvidt andre døve også er fornøyde med å ikke ha hørsel. Det vet vi jo ingenting om.

[Gjest togli]

''Det krever ikke voldsomt mye gi sitt barn to språk dersom man takker ja til oppholdene på Ål folkehøyskole for døve og f.eks. opphold på Møller Kompetansesenter. Barn sluker språk rått og lærer fort

Dessuten stortrives både foreldre og barn på oppholdene sammen med andre familier i samme situasjon. Det er meg en gåte at ikke alle foreldre takker ja til en slik unik mulighet;)''

Hvilken paragraf i opplæringsloven sikter du til med tanke på de barna som får opphold på Ål og Møller? Er det barn som får tilbudet om det i tillegg til hørselsterapi/taleopplæring?

Hva skal barnet gjøre med de to språkene når de kommer hjem? Skal foreldrene bruke tegn som støtte? Skal klassekamerater, og barnehagetanter også bruke tegn, selv om de kommuniserer med tale seg imellom?

Tenker du da at barnet skal begynne på en døveskole? Slik jeg tenker , så vil ikke barnet oppnå funksjonell tospråklighet, hvis de ikke omgås andre barn med samme språk jevnlig.

Et språk skal også vedlikeholdes. hvis det ikke er noe tegnspråkmiljø for det, så synes jeg det er litt bortkastet tid og ressurser. Da hadde jeg heller tenkt at dette barnet kunne få den tegnspråkopplæringen på et senere tidspunkt- hvis barnet følte behov for tegnspråklig kommunikasjon, og ville være en del av døvemiljøet. De trenger ikke nødvendigvis å være tospråklige fra begynnelsen av.

''Hvilken paragraf i opplæringsloven sikter du til med tanke på de barna som får opphold på Ål og Møller? Er det barn som får tilbudet om det i tillegg til hørselsterapi/taleopplæring? Hva skal barnet gjøre med de to språkene når de kommer hjem? Skal foreldrene bruke tegn som støtte? Skal klassekamerater, og barnehagetanter også bruke tegn, selv om de kommuniserer med tale seg imellom? Tenker du da at barnet skal begynne på en døveskole? Slik jeg tenker , så vil ikke barnet oppnå funksjonell tospråklighet, hvis de ikke omgås andre barn med samme språk jevnlig.''

Paragraf 2.6 Jeg har selv jobbet som lærer for flere slike elever - og de vokser opp som tospråklige. Det beste er selvsagt døveskole, men det går jo ikke for alle hvis de ønsker å bo hjemme. Det vanlige er at de lærer begge språk parallellt og har opphold på Ål/Møller med jevne mellomrom (når de kommer hjem har språkutviklingen skutt fart ) - i tillegg har vi nettverk for hh elever integrert i ulike skoler rundt omkring. De treffes f.eks. en hel skoledag hver mnd alt ettersom. Disse barna blir ikke like flinke som de døve elevene som går fast på døveskolen eller som har døve foreldre, men de lærer å kommunisere også på tegnspråk - og står dermed langt sterkere språklig sett senere i livet. Har sett mange eksempler på dette.

''Et språk skal også vedlikeholdes. hvis det ikke er noe tegnspråkmiljø for det, så synes jeg det er litt bortkastet tid og ressurser. Da hadde jeg heller tenkt at dette barnet kunne få den tegnspråkopplæringen på et senere tidspunkt- hvis barnet følte behov for tegnspråklig kommunikasjon, og ville være en del av døvemiljøet. De trenger ikke nødvendigvis å være tospråklige fra begynnelsen av.''

Jeg visste ikke at jeg trengte tegnspråk før jeg lærte det.. jeg visste ikke alt jeg hadde gått glipp av... jeg visste ikke at jeg faktisk var en åpen og pratsom person.... jeg visste ikke at jeg kunne bli populær blant jevnaldrende - ikke før jeg skreik meg til et år på døveskole i 9.klasse. Det var dette året som redda meg og hjalp meg ut av sosial isolasjon, gav meg selvtillit nok til å satse videre på utdanning og som førte til at jeg kunne greie høyskole- og universitetsutdanning (fordi jeg kunne nok ts til å ta i bruk tolk).

[Gjest togli]

jeg tror på det du sier. Hvis du sier at du har det bra som døv så er jo det bra for deg. Jeg kjenner en som er blind, som sier at hun har et bra liv. Et bra liv kan ikke forklares ut fra antall sanser eller bevegelige kroppsdeler.

Men det blir litt feil å skulle ha en mening om hvorvidt andre døve også er fornøyde med å ikke ha hørsel. Det vet vi jo ingenting om.

Takk

Neida, det jeg sier er at jeg ikke tror døves livskvalitet generelt er dårligere enn hørendes. Da snakker jeg om døvfødte, ikke om døvblitte.... Jeg tror livskvalitet henger sammen med helt andre ting enn hørsel eller manglende hørsel

[Spenol(1)]

''Hvilken paragraf i opplæringsloven sikter du til med tanke på de barna som får opphold på Ål og Møller? Er det barn som får tilbudet om det i tillegg til hørselsterapi/taleopplæring? Hva skal barnet gjøre med de to språkene når de kommer hjem? Skal foreldrene bruke tegn som støtte? Skal klassekamerater, og barnehagetanter også bruke tegn, selv om de kommuniserer med tale seg imellom? Tenker du da at barnet skal begynne på en døveskole? Slik jeg tenker , så vil ikke barnet oppnå funksjonell tospråklighet, hvis de ikke omgås andre barn med samme språk jevnlig.''

Paragraf 2.6 Jeg har selv jobbet som lærer for flere slike elever - og de vokser opp som tospråklige. Det beste er selvsagt døveskole, men det går jo ikke for alle hvis de ønsker å bo hjemme. Det vanlige er at de lærer begge språk parallellt og har opphold på Ål/Møller med jevne mellomrom (når de kommer hjem har språkutviklingen skutt fart ) - i tillegg har vi nettverk for hh elever integrert i ulike skoler rundt omkring. De treffes f.eks. en hel skoledag hver mnd alt ettersom. Disse barna blir ikke like flinke som de døve elevene som går fast på døveskolen eller som har døve foreldre, men de lærer å kommunisere også på tegnspråk - og står dermed langt sterkere språklig sett senere i livet. Har sett mange eksempler på dette.

''Et språk skal også vedlikeholdes. hvis det ikke er noe tegnspråkmiljø for det, så synes jeg det er litt bortkastet tid og ressurser. Da hadde jeg heller tenkt at dette barnet kunne få den tegnspråkopplæringen på et senere tidspunkt- hvis barnet følte behov for tegnspråklig kommunikasjon, og ville være en del av døvemiljøet. De trenger ikke nødvendigvis å være tospråklige fra begynnelsen av.''

Jeg visste ikke at jeg trengte tegnspråk før jeg lærte det.. jeg visste ikke alt jeg hadde gått glipp av... jeg visste ikke at jeg faktisk var en åpen og pratsom person.... jeg visste ikke at jeg kunne bli populær blant jevnaldrende - ikke før jeg skreik meg til et år på døveskole i 9.klasse. Det var dette året som redda meg og hjalp meg ut av sosial isolasjon, gav meg selvtillit nok til å satse videre på utdanning og som førte til at jeg kunne greie høyskole- og universitetsutdanning (fordi jeg kunne nok ts til å ta i bruk tolk).

''Paragraf 2.6 Jeg har selv jobbet som lærer for flere slike elever - og de vokser opp som tospråklige. Det beste er selvsagt døveskole, men det går jo ikke for alle hvis de ønsker å bo hjemme. Det vanlige er at de lærer begge språk parallellt og har opphold på Ål/Møller med jevne mellomrom (når de kommer hjem har språkutviklingen skutt fart ) - i tillegg har vi nettverk for hh elever integrert i ulike skoler rundt omkring. De treffes f.eks. en hel skoledag hver mnd alt ettersom. Disse barna blir ikke like flinke som de døve elevene som går fast på døveskolen eller som har døve foreldre, men de lærer å kommunisere også på tegnspråk - og står dermed langt sterkere språklig sett senere i livet. Har sett mange eksempler på dette.''

Jeg er ingen motstander av tospråklighet, selv om jeg kanskje gir inntrykk av noe annet her. Med to talespråk, er tospråklighet et stort pluss. Hørende barn av døve foreldre vil også få et positivt utbytte av å beherske et visuelt språk.

Men med tanke på CI-barna så har jeg mine tvil om at Ole Brum-varianten nødvendigvis er det beste for en som vil bli funksjonell tospråklig parallelt. Ekspertene strides her , mye tyder på at de barna som primært får en oral opplæring er de som oppnår best resultater språklig.

Et døvt barn har lovmessig rett på tegnspråk som undervisningsspråk. Foreldre som ønsker at barnet skal lære å prate havner på &5-1. Den er ikke lovfestet, det er opp til kommunene hva slags hjelp de kan tilby.

Så med forbehold om at jeg ikke er helt oppdatert, så kan ikke et barn som følger &5-1 også få benytte seg av deltidsopphold på Ål/Møller. Her må foreldrene ta et valg ganske tidlig. Jeg vet heller om det er mulig å bytte paragraf i opplæringen, slik at et barn starter med &5-1, for så å bytte til 2.6 ?

Hørselshemmede barn i dag møter et annet døvemiljø enn, for 20-30 år siden. Med tanke på at opp til 95 prosent av de døve barna får CI, så vil kommunikasjonsspråket endres. Døveskoler legges ned, og det satses hovedsakelig på integrering av de døve barna dog med varierende resultat. Et flertall av disse barna vil ikke ha noen døveskole å falle tilbake på.

Et hørselshemmet barn som ikke går på døveskole vil ikke utvikle tegnspråk som et bra primærspråk ved ulike opphold på ÅL/møller sammen med andre hørselshemmede som heller ikke går på døveskole. De kan nok bruke tegn, men blir det bra språk ut av det? Lærer barnet å uttrykke seg grammatisk ved å være der?

Og hvordan vil barna som følger &2.6 gjennomføre skolegangen på en hørende skole?

Et annet spørsmål er om mange av disse barna som havner i kategorien”tunghørt” og som følger &5.1 kan ha vel så mye glede av å treffe andre hørselshemmede barn uten at de nødvendigvis skal lære tegnspråk.

[Spenol(1)]

Takk

Neida, det jeg sier er at jeg ikke tror døves livskvalitet generelt er dårligere enn hørendes. Da snakker jeg om døvfødte, ikke om døvblitte.... Jeg tror livskvalitet henger sammen med helt andre ting enn hørsel eller manglende hørsel

''Takk

Neida, det jeg sier er at jeg ikke tror døves livskvalitet generelt er dårligere enn hørendes. Da snakker jeg om døvfødte, ikke om døvblitte.... Jeg tror livskvalitet henger sammen med helt andre ting enn hørsel eller manglende hørsel ;)''

Jeg tror nok ikke det er manglende hørsel i seg selv som kan skape mest trøbbel for døve, men heller konsekvensene av å oppholde seg i et veldig lite og lukket miljø. Døvemiljøet er ikke så inkluderende som en ønsker å tro. En person som står frem som homofil, eller forteller om psykiske problemer vil ofte føle ekstra sterkt på dette. Som døv er man prisgitt andre døve, da en ikke bare kan flytte ut og treffe på helt nye døve. Alle døve kjenner (til) hverandre. Har en gjort seg upopulær på barneskolen så har den rollen lett for å bli hengende ved en resten av oppveksten. Det er lite sosial variasjon i døvemiljøet, det blir som et bygdesamfunn, hvor folk har ulike roller i ulike sammenhenger. En døv person kan være medspiller i et teaterstykke du er med i, for så å være din aktivitetsleder når du blir innlagt på psykiatrisk. Jeg vet ikke om slike rolleblandinger alltid er så sunt.

De døve som jeg kjenner, og som ønsker de var hørende, har opplevd mye baksnakking og sladder i miljøet. De er lei av miljøet ,men har ingen mulighet til å bytte miljø, med mindre de vil flytte langt fra byen eller kanskje landet. Jeg tror også mange har ønsket å kommunisere uhindret med den hørende majoriteten.