Vil jo ikke gi opp heller...

[Gjest Jente som er lei seg...]

Har vel et klassisk problem. Langt samboerskap, tre små barn og tar oss ikke tid til hverandre...

Kunne vel ha skrive en hel bok om hva som plager meg, men min samboer går ut av huset hver kveld. nten for å jobbe i garasjen, bort til en nabo, eller for å rydde litt ute. Er aldri langt unna huset. Han virker lite interessert i en innekveld med meg etter at ungene er lagt.

Jeg er hjemme i morspermisjon og han er for tiden sykemeldt og det beste for han i hans situasjon er å være i aktivitet, så jeg skjønner at han er mye utenfor huset. For meg blir det mange kvelder alene i sofakroken. Trøster meg meg dårlige program på TV og mat...

Vi har ikke noe å snakke om lengre, på dagtid når vi er hjemme begge to sitter i hvert vårt rom eller finner på ting, men aldri sammen.

Nå er det blitt slik at jeg håper han vil gå ut om kveldene, jeg bryr meg ikke med hva han gjør lengre. Vi småkrangler hele tiden, ikke enige om regler for ungene og kanskje vi begge bare har gitt hverandre opp. Har lyst å flytte meg om minstemann på 4 mnd ut av soverommet.

Sex har vi ikke hatt på nesten et år, interresser meg ikke lengre. Han tar heller ikke initiativ, men sikkert for at jeg avviser han og han har gitt opp..

Kommer han og sier at han har funnet en annen tror jeg faktisk det er greit for meg!

Jeg vet ikke helt hva jeg vil frem til, vi er nok slitne begge to. Jeg prøver å snakke med han om dette, er det slik vi skal ha det i fremtiden? Jeg savner partneren min uansett , jeg ønsker jo å bevare det vi har, at vi skal finne tilbake til hverandre for nå er vi bare to voksne som bor sammen som prøver å oppdra våre tre små barn.

Barnevakt er noe vi ikke er prisgitt med, så å dra ut sammen for å spise eller kino er lite aktuelt, det er oftest det rådet som jeg får når jeg spør de rundt meg...

Noen andre som har hatt det slik og faktisk funnet "tilbake" til hverandre? Vi trenger en mirakelkur!

[EnolaGay]

Snakket med han, eller anklaget ham og lagt ansvaret for at ting skal bli bedre på ham?

Hva hadde du ønsket av ham for at ting skal bli bedre? Hva er du selv villig til å gjøre for å løse problemet?

[Gjest Wolverina]

Du avviser ham når han vil ha sex med deg. Han prøver å nærme seg deg. Våkne!

[Gjest prust]

Dere har nok kommet inn i en vond sirkel. Småbarnstiden er slitsom, og det kan være tungt å komme seg ut av det mønsteret dere har.

Hva med følgnede tiltak:

*Når dere er hjemme begge to - så avtal at dere tar en tur ut sammen alle 5 (hvis barna er hjemme, evt dere voksne og babyen) om formiddagen. Da får dere luft, kanksje trim, og dersom dere bare har babyen med dere, kan dere kanskje etterhvert få pratet litt sammen? Ha en formiddagstur som fast program.

*Sett av en fast kveld i uka som er DIN, og en som er HANS. På din kveld, har du full frihet etter å ha ammet - og kan gå en tur i skogen, gå til ei venninne, gå og handle eller gjøre noe helt annet. Det vil jo ikke hjelpe for at du og mannen din skal få mer tid sammen, men det vil gi deg litt luft om kvelden.

*Du skriver ikke hvor gamle de to andre barna er, men er det en mulighet for at de kan overnatte hos en nabo eller noen venner? SÅ kan du tilby deg å ha nabobarna til overnatting en annen gang? Da kunne du, mannen og baby reist bort ett døgn. Bestill hotell, og kom dere bort, og prøv å finne tilbake tilhverandre :-) Vi gjorde det da minstemor var baby, og de to andre på 3 og 5 overnattet hos min søster ei eller to netter. Vi reiste til Stavanger og bodde på hotell :-)

[Courage]

Det er lett å tenke at "det er nesten bedre hvis han har sex med noen andre, så slipper jeg". Det er noe helt annet når han gjør det. Ekstremt vondt. Hvis du elsker ham, så finn tilbake til de gode følelsene. Ikke vent på at han skal fikse situasjonen, sett iverk små endringer selv. Menn er ikke annerledes enn oss kvinner, de trenger bekreftelse, skryt, ros - i det hele tatt følelsen av at du bryr deg om ham. Når din mann i tillegg er sykmeldt, så er det garantert mange bekymringer han sliter med. Ta tak nå - jeg lover deg, tilværelsen som alenemor med tre barn er ikke enklere. Mange duller seg bort i "tenk så deilig med annenhver uke fri". Det oppveies ikke av alle de andre problemene.

[Gjest Jente som er lei seg...]

Snakket med han, eller anklaget ham og lagt ansvaret for at ting skal bli bedre på ham?

Hva hadde du ønsket av ham for at ting skal bli bedre? Hva er du selv villig til å gjøre for å løse problemet?

Takker for svar,

det er ikke lett å skulle forklare situasjonen vår uten at hovedinnlegget blir for langt.

Jeg vet at han ikke har det bra, vi har en del baggasje bak oss. Mistet bl.a et ufødt barn - fikk god hjelp av fagpersonell etter dette.

Vi har vært sammen siden ungdomsårene og er nå snart i midten av 30 -årene. Det er ikke lett å skulle "absorbere" alle de negative tankene som han og kanskje jeg bærer på. Jeg tror bare at når hverdagen endelig smilte til oss igjen (da vi fikk baby) gikk det bare noen uker, så ble min samboer syk. Jeg vet ikke om vi bare er "mettet" på det negative rundt oss. For min del syns jeg det er vanskelig å skulle glede meg i hverdagen samtidig som jeg skal nesten være "psykolog" for min samboer. Når det er sakt er han fantastisk med ungene. Han er blitt en stille og innesluttet person, men sammen med andre lyser han opp, ler og smiler.

Jeg sier ikke at det er hans feil at ting er som de er, jeg har like mye skyld at ting er som de er. Så til deg som mener jeg har anklaget min samboer -dessverre tar du feil. Tar på meg mye skyld og har stort sett dårlig samvittighet ovenfor han, ungene, huset - føler jeg ikke strekker til.

I helgene gjør vi mye med barna - vi er opptatt av å skape gode minner sammen med de.

Vel, vi får vel bare la tiden gå og se om hverdagen blir lettere etterhvert.

Så sitter jeg i sofaen med en bok mens ungene sover.- For min samboer er ute og putler med noe i kveld også...

[EnolaGay]

Takker for svar,

det er ikke lett å skulle forklare situasjonen vår uten at hovedinnlegget blir for langt.

Jeg vet at han ikke har det bra, vi har en del baggasje bak oss. Mistet bl.a et ufødt barn - fikk god hjelp av fagpersonell etter dette.

Vi har vært sammen siden ungdomsårene og er nå snart i midten av 30 -årene. Det er ikke lett å skulle "absorbere" alle de negative tankene som han og kanskje jeg bærer på. Jeg tror bare at når hverdagen endelig smilte til oss igjen (da vi fikk baby) gikk det bare noen uker, så ble min samboer syk. Jeg vet ikke om vi bare er "mettet" på det negative rundt oss. For min del syns jeg det er vanskelig å skulle glede meg i hverdagen samtidig som jeg skal nesten være "psykolog" for min samboer. Når det er sakt er han fantastisk med ungene. Han er blitt en stille og innesluttet person, men sammen med andre lyser han opp, ler og smiler.

Jeg sier ikke at det er hans feil at ting er som de er, jeg har like mye skyld at ting er som de er. Så til deg som mener jeg har anklaget min samboer -dessverre tar du feil. Tar på meg mye skyld og har stort sett dårlig samvittighet ovenfor han, ungene, huset - føler jeg ikke strekker til.

I helgene gjør vi mye med barna - vi er opptatt av å skape gode minner sammen med de.

Vel, vi får vel bare la tiden gå og se om hverdagen blir lettere etterhvert.

Så sitter jeg i sofaen med en bok mens ungene sover.- For min samboer er ute og putler med noe i kveld også...

Da velger du å sitte i sofaen alene. Det er ofte slik at menn reagerer på den måten han gjør. Han "kan" ikke noe annet og føler ikke at han når inn til deg heller.

Du sier at du tar på deg skyld, det i seg selv er en anklagelse mot han, for han tar GARANTERT på seg like mye. På sin måte, men du ser det ikke noe større enn han ser deg.

Han føler seg avvist like mye som du gjør. Og i motsetning til deg har han ikke samme "evne" til å sette ord på det slik du gjør her.

Har du forsøkt å skrive til han? Eller koke en kanne kaffe, ta med en sjokolade og rusle ut til han når han "putler ut" som du sier? Har du sagt "jeg savner deg" til han, uten å lage en laaaang tirade av det, hvor han skal forstå og besvare en hel mengde vanskelige spørsmål?

Noen ganger er så enkelt som å gi en klem. Stryke på kinnet og si jeg er så glad for at du finnes.

Men de fleste velger å sitte alene og tenke på alle tingene, og ønske at partneren skal være slik eller sånn, og ta på seg ansvaret for det første skrittet. Kanskje du føler at du har beveget deg mot han flere ganger, men ikke fått svar. Da bør du tenke på hva du ønsket deg når du forsøkte. For ønsket du momentant løsning på alle problemer, så vil han fortsette å tutle ut og skygge unna. Han er akkurat like sliten som deg.

Prøv å nærme deg uten noen annen hensikt enn å gi ham noe. Så vil han kanskje over noen få ganger bevege seg nærmere deg også. For da har han plutselig opplevd at du er jo der..

[Gjest togli]

Da velger du å sitte i sofaen alene. Det er ofte slik at menn reagerer på den måten han gjør. Han "kan" ikke noe annet og føler ikke at han når inn til deg heller.

Du sier at du tar på deg skyld, det i seg selv er en anklagelse mot han, for han tar GARANTERT på seg like mye. På sin måte, men du ser det ikke noe større enn han ser deg.

Han føler seg avvist like mye som du gjør. Og i motsetning til deg har han ikke samme "evne" til å sette ord på det slik du gjør her.

Har du forsøkt å skrive til han? Eller koke en kanne kaffe, ta med en sjokolade og rusle ut til han når han "putler ut" som du sier? Har du sagt "jeg savner deg" til han, uten å lage en laaaang tirade av det, hvor han skal forstå og besvare en hel mengde vanskelige spørsmål?

Noen ganger er så enkelt som å gi en klem. Stryke på kinnet og si jeg er så glad for at du finnes.

Men de fleste velger å sitte alene og tenke på alle tingene, og ønske at partneren skal være slik eller sånn, og ta på seg ansvaret for det første skrittet. Kanskje du føler at du har beveget deg mot han flere ganger, men ikke fått svar. Da bør du tenke på hva du ønsket deg når du forsøkte. For ønsket du momentant løsning på alle problemer, så vil han fortsette å tutle ut og skygge unna. Han er akkurat like sliten som deg.

Prøv å nærme deg uten noen annen hensikt enn å gi ham noe. Så vil han kanskje over noen få ganger bevege seg nærmere deg også. For da har han plutselig opplevd at du er jo der..

Det var et fint innlegg EnolaGay

[EnolaGay]

Det var et fint innlegg EnolaGay

Takk. :0)