mistet sexlyst etter mannen sterilisterte seg

[Gjest evaa]

hei, er en kvinne på 35 og mannen har for 2 mnd siden sterilisert seg. vi var ikke helt enig i dette men han ønsker ikke fler barn og mente det da var den beste løsningen. etter dette har jeg på en måte mistet lysten på sex. jeg vet at det oftest er menn som ser på seg selv som mindre mann etter et slikt inngrep, men hos oss er det liksom motsatt....jeg skammer meg over å si at det er jeg som føler han nå er mindre mann.vi har 4 barn og deriblandt to født med sykdom hvorav det ene døde 1 år gammel. så det er utelukket å få fler, men likevel klarer jeg ikke slå meg til ro med dette. jeg klarer ikke innse at min tid som fruktbar kvinne er over og at jeg aldri skal føde fler barn. jeg er overrasket over min reaksjon på hans sterilisering og det er ikke noe jeg tør si høyt. blandt de vi går sammen med er det helst kvinnene som har presset mannen til sterilisering fordi de føler det nå er hans tur, mens hos oss er det altså omvendt. mannen min vet at jeg syns det er ille at han har gjort dette men det er jo ikke noe å gjøre med det så vi snakker ikke mer om det. på en måte så føler jeg spenningen nå er borte- teit nok så føler jeg at nå er det ingen sjans i det hele tatt for at det kan skje et "uhell" og at jeg blir gravid, jeg vet jo at sex ikke kun er for å få barn og vi har egentlig et godt samliv- har vært gift i 12 år men liksevel har jeg disse teite tankene jeg ikke klarer styre:( jeg tror kanskje at barnet jeg mistet gjør at jeg aldri klarer føle meg ferdig med det å få barn. jeg har liksom alltid ett for lite. jeg vet ikke jeg

[EnolaGay]

Du får dumpe ham da, og finne deg en fertil hingst som kan gjøre deg gravid. Og så får du håpe at han er like grei å dele alle ting med, som det din nåværende har vært. Mistet barn og alt..

Perspektiv... en del kvinner mangler totalt perspektiv her i verden.

[Gjest Slabbedasken]

Noe sier meg at avgjørelsen med sterilisering ikke var veldig gjennomtenkt. Dette må du nok leve med, eller som hun andre her sier, satse på å finne en ny som vil forsøke å få barn med deg.

[Gjest Teletubbier]

Du kan ikke noe for at du føler som du gjør, men når det er sagt, føler jeg at du bør ta en liten reality sjekk. Du sier det jo selv også, det er utelukket å få flere barn.

Jeg synes mannen din har tatt ansvar, tenk deg godt om før du går i den fellen å gi avkall på sexlivet til mannen din.

Tenk fremover, er det verdt å sette et godt ekteskap på spill for disse følelsene?

Dere har tre barn sammen, og har hatt det godt inntil han steriliserte seg. Det eneste som er forandret er at du slipper å bruke prevensjon. Nyt den friheten isteden.

[laban]

Fikk du hjelp til å bearbeide sorgen da dere mistet barnet?

Du er jo inne på tanken om at dette kan ha noe med saken å gjøre. Trist hvis du ubevisst dreier det over på mannen din.

For utenforstående virker det som en fornuftig og ansvarlig beslutning at han steriliserte seg. Han viser jo også ansvar for deg og familien ved ikke å forlange at du skal sørge for prevensjonen, slik at han kan begynne på nytt hvis han skulle gå lei...

Tror kanskje du kunne hatt nytte av å snakke med noen, for det er jo ikke logisk at sexlivet deres har bare vært for å få barn. Dere har vel hatt perioder mellom graviditetene også, da dere ikke bare lot naturen råde, f.eks. kort tid etter en fødsel?

[EnolaGay]

Fikk du hjelp til å bearbeide sorgen da dere mistet barnet?

Du er jo inne på tanken om at dette kan ha noe med saken å gjøre. Trist hvis du ubevisst dreier det over på mannen din.

For utenforstående virker det som en fornuftig og ansvarlig beslutning at han steriliserte seg. Han viser jo også ansvar for deg og familien ved ikke å forlange at du skal sørge for prevensjonen, slik at han kan begynne på nytt hvis han skulle gå lei...

Tror kanskje du kunne hatt nytte av å snakke med noen, for det er jo ikke logisk at sexlivet deres har bare vært for å få barn. Dere har vel hatt perioder mellom graviditetene også, da dere ikke bare lot naturen råde, f.eks. kort tid etter en fødsel?

Ah, godt du sa dette! Jeg tenkte på dette i ettermiddag og ser at jeg var en smule meg. *dingler*

Sorgreaksjon ja. Det er naturlig å sørge, ikke bare over barnet man mistet. Men også over mulighetene som forsvinner etterhvert som man blir eldre. 40års krisen handler jo for mange om sorg over det de aldri fikk til.

Det er en liten sorg når man vet at man aldri skal ha barn i magen igjen, amme eller bære rundt på en liten "pakke".

Men derfra og til navlen i det å ta fra sin trofaste, gode, stabile ektemann "manndommen" over dette. Eller la hele hans "manndom" henge på de stakkars små cellene. Når han har stått last og brast i sorg og glede. Det gjør meg litt hissig.

Han er tvert imot, MER mann en ganske mange andre, i det å være med sin familie, OG ta ansvar for seg selv, sine følelser omrking alt sammen. Og ta et standpunkt med så vidtrekkende konsekvenser som å aldri bli far igjen.

Dessuten, man har vært ganske heldig når man har fire barn. Og da må man bruke energien på dem man har! Ikke på sorgen over å ikke kunne befolke bygda.

Etterhvert er man kanskje så heldig å bli mormor/farmor også. Og da får man gjerne lov å låne den lille en stund, og kan gjenoppleve bæringen og snusingen i håret... ;0) Om man har brukt sin tid som forelder godt og ikke sittet i en krok å furta, fremfor å være med de barna man har!

[Gjest Hulderen]

Ah, godt du sa dette! Jeg tenkte på dette i ettermiddag og ser at jeg var en smule meg. *dingler*

Sorgreaksjon ja. Det er naturlig å sørge, ikke bare over barnet man mistet. Men også over mulighetene som forsvinner etterhvert som man blir eldre. 40års krisen handler jo for mange om sorg over det de aldri fikk til.

Det er en liten sorg når man vet at man aldri skal ha barn i magen igjen, amme eller bære rundt på en liten "pakke".

Men derfra og til navlen i det å ta fra sin trofaste, gode, stabile ektemann "manndommen" over dette. Eller la hele hans "manndom" henge på de stakkars små cellene. Når han har stått last og brast i sorg og glede. Det gjør meg litt hissig.

Han er tvert imot, MER mann en ganske mange andre, i det å være med sin familie, OG ta ansvar for seg selv, sine følelser omrking alt sammen. Og ta et standpunkt med så vidtrekkende konsekvenser som å aldri bli far igjen.

Dessuten, man har vært ganske heldig når man har fire barn. Og da må man bruke energien på dem man har! Ikke på sorgen over å ikke kunne befolke bygda.

Etterhvert er man kanskje så heldig å bli mormor/farmor også. Og da får man gjerne lov å låne den lille en stund, og kan gjenoppleve bæringen og snusingen i håret... ;0) Om man har brukt sin tid som forelder godt og ikke sittet i en krok å furta, fremfor å være med de barna man har!

Ja, man er heldig når man har fire barn. Det har ikke trådstarter. Hun har bare tre, fordi et barn døde. Det er en sårhet hun bærer på.

Jeg syns fortsatt du er for krass mot henne, selv om du har modererert deg etter første innlegg.

[Gjest Hulderen]

Jeg tror du blander følelsene dine. Det er ikke den manglende fertiliteten som gjør ham mindre mann, men det at han overkjørte deg og steriliserte seg før du var klar for det. Dermed har han indirekte også sterilisert deg.

Synd at han ikke ventet, dere burde ha brukt en annen prevensjon noen år til, til du også hadde forsonet deg med tanken og det ble en felles avgjørelse.

Som du sier, så er det nå for sent. Reoperasjon av sterilisering er sjelden vellykket, og ville vært tåpelig nå, siden du innerst inne vet at dere ikke bør få flere barn.

Men selv om det er for sent, så må dere snakke om det. Du må få komme ut med fortvilelsen og sorgen din over at det ikke blir flere barn, så det ikke ligger og gnager mellom dere. Selv om han nå er steril, så kan han lytte. Og trøste. Prøv å ikke vær anklagende, men få frem at dette er din sorg, og at det sliter på deg. Når du får tømt deg, vil forhåpentligvis bitterheten din gi seg, så du kan tilgi ham at han foregrep steriliseringen og forsone deg med at dere har fått de barna dere skal ha.

Du ville alltid hatt et barn for lite, om så dere fikk fem til, dessverre. For det døde barnet kan ikke erstattes. Har du en grav å gå til og sørge ved?

[Gjest sikkerto]

Man kan som du er inne på ikke styre tankene sine. Jeg finner ikke tankene dine det minste merkelig. Det virker som om valget ble tatt litt over hodet på deg og det sammen med at nå vet at du ikke kan få flere barn med ham blir en sorg. Gi deg tid til den sorgen. Blir den overveldende, søk hjelp for den. Det kan hjelpe mye å snakke om dette med noen.

[tonie]

Du får dumpe ham da, og finne deg en fertil hingst som kan gjøre deg gravid. Og så får du håpe at han er like grei å dele alle ting med, som det din nåværende har vært. Mistet barn og alt..

Perspektiv... en del kvinner mangler totalt perspektiv her i verden.

Alle har ikke så tykt teflonbelegg at alt bare preller av dem. Det er rart med følelser. De er ikke alltid så fornuftige, men når de nå er der er det vel tross alt bedre å konfrontere dem enn å bare legge lokk på? Sexlyst og følelser henger ofte tett sammen hos kvinner, vet du.

[EnolaGay]

Ja, man er heldig når man har fire barn. Det har ikke trådstarter. Hun har bare tre, fordi et barn døde. Det er en sårhet hun bærer på.

Jeg syns fortsatt du er for krass mot henne, selv om du har modererert deg etter første innlegg.

Min tante mistet et barn nær termin da jeg var jente, og hun var meget krass på at alle ALLTID skulle huske at hun hadde det barnet og, selv om det ikke fikk vokse opp. Det skulle ikke glemmes og pakkes vekk. Det henger veldig i meg den dag i dag så jeg anser at TS har fire barn. Selv om bare tre lever.

[Gjest Hulderen]

Min tante mistet et barn nær termin da jeg var jente, og hun var meget krass på at alle ALLTID skulle huske at hun hadde det barnet og, selv om det ikke fikk vokse opp. Det skulle ikke glemmes og pakkes vekk. Det henger veldig i meg den dag i dag så jeg anser at TS har fire barn. Selv om bare tre lever.

Ok, da skjønner jeg hvorfor du skrev at hun har fire barn, selv om det i denne sammenhengen virket feil.

[Gjest Mr Nice Gay]

Ah, godt du sa dette! Jeg tenkte på dette i ettermiddag og ser at jeg var en smule meg. *dingler*

Sorgreaksjon ja. Det er naturlig å sørge, ikke bare over barnet man mistet. Men også over mulighetene som forsvinner etterhvert som man blir eldre. 40års krisen handler jo for mange om sorg over det de aldri fikk til.

Det er en liten sorg når man vet at man aldri skal ha barn i magen igjen, amme eller bære rundt på en liten "pakke".

Men derfra og til navlen i det å ta fra sin trofaste, gode, stabile ektemann "manndommen" over dette. Eller la hele hans "manndom" henge på de stakkars små cellene. Når han har stått last og brast i sorg og glede. Det gjør meg litt hissig.

Han er tvert imot, MER mann en ganske mange andre, i det å være med sin familie, OG ta ansvar for seg selv, sine følelser omrking alt sammen. Og ta et standpunkt med så vidtrekkende konsekvenser som å aldri bli far igjen.

Dessuten, man har vært ganske heldig når man har fire barn. Og da må man bruke energien på dem man har! Ikke på sorgen over å ikke kunne befolke bygda.

Etterhvert er man kanskje så heldig å bli mormor/farmor også. Og da får man gjerne lov å låne den lille en stund, og kan gjenoppleve bæringen og snusingen i håret... ;0) Om man har brukt sin tid som forelder godt og ikke sittet i en krok å furta, fremfor å være med de barna man har!

Hadde alle holdt seg til analsex ville dette ikke vært noe problem.