Tankevekkende innlegg for syke og friske

[Lillemus]

'' da det ikke er normalt å ikke ville jobbe''

Det er vel ikke helt unormalt heller å kunne tenke seg å ha fri og samtidig motta penger?

''Hvis det kun er av latskap at noen ikke vil jobbe, bør jo legen ha kompetanse til å finne det ut. Om han ikke finner alvorlig fysisk eller psykisk sykdom kan det jo tilskrives latskap kanskje. Men jeg er tilbøyelig til å mene at en som ikke "gidder" å jobbe fordi en er for makelig/lat, må være psyk på en eller annen måte''

Har du hørt om viljestyrke, moral/holdninger?

''Vi er alle individer og har ulik sårbarhet. Noen blir knekt av en skilsmisse og går inn i en dyp depresjon, mens andre kommer seg greit gjennom det uten sykmelding. De som er mest sårbare for ytre og indre stress opplever en større belastning enn andre, og den subjektive følelsen av at livet farer hardt med en styrkes''

To som har opplevd skilsmisse har opplevd like mye motgang uansett om den ene mener at den har det verre enn den andre.

''To som har opplevd skilsmisse har opplevd like mye motgang uansett om den ene mener at den har det verre enn den andre.''

Det er jeg ikke enig i. Hos oss var det han som tok initiativ til å gå, men allikevel var det han som hadde det tyngst i tiden etter at jeg faktisk flyttet ut. Jeg syntes det var en lettelse, han slet mye mer enn meg den første tiden faktisk.

Jeg vil overhodet ikke si at vi hadde like mye "motgang", selv om det ikke er det ordet som faller meg mest naturlig i denne sammenhengen.

[Gjest Nickløsheletida]

Jeg er i utgangspunktet enig i mye av det du sier i denne tråden, men jeg stusset på følgende:

''To som har opplevd skilsmisse har opplevd like mye motgang uansett om den ene mener at den har det verre enn den andre.''

Mener du virkelig det? Jeg mener å ha observert at skilsmisser kan ha svært ulik karakter og også være belastende i svært ulik grad. Det er f.eks. forskjell på at to mennesker er enige om å gå fra hverandre men fortsette å være venner, og det å frigjøre seg fra en kontrollerende ektefelle som erklærer full krig og forsøker å sabotere alt i prosessen?

Enig! Tenkte meg ikke godt nok om, men det forandrer ikke på det ville frem til at alle langtidssykemeldte har opplevd mer motgang i livet. Slik er det jo ikke nødvendigvis.

[Gjest Nickløsheletida]

''To som har opplevd skilsmisse har opplevd like mye motgang uansett om den ene mener at den har det verre enn den andre.''

Det er jeg ikke enig i. Hos oss var det han som tok initiativ til å gå, men allikevel var det han som hadde det tyngst i tiden etter at jeg faktisk flyttet ut. Jeg syntes det var en lettelse, han slet mye mer enn meg den første tiden faktisk.

Jeg vil overhodet ikke si at vi hadde like mye "motgang", selv om det ikke er det ordet som faller meg mest naturlig i denne sammenhengen.

'' Hos oss var det han som tok initiativ til å gå, men allikevel var det han som hadde det tyngst i tiden etter at jeg faktisk flyttet ut''

Men hadde han mest motgang fordi om han tok det tyngst? Det var jo han som gikk.

[frosken]

Enig! Tenkte meg ikke godt nok om, men det forandrer ikke på det ville frem til at alle langtidssykemeldte har opplevd mer motgang i livet. Slik er det jo ikke nødvendigvis.

Nei, jeg tror heller ikke at det kan sies at de langtidssyke nødvendigvis har møtt mest motgang. Det finnes mange slitere rundt om kring som har måttet tåle og mestre utrolig mye, uten at de har kommet på tanken om å be om hjelp fra det offentlige.

Jeg hadde en bestefar som måtte amputere hele beinet som 20-åring, mistet kona i siste barnefødsel og som med elendig økonomi oppdro en skokk med unger alene. Jeg tror aldri det falt ham inn at han hadde hatt spesielt mye motgang i livet. Husker imidlertid at han ble litt sur da han oppdaget at han ikke nødvendigvis måtte strikke selv de lappene han la mellom protesen og beinstumpen; det var ingen som fortalte ham at det fantes ferdigproduserte løsninger som ble dekket av folketrygden og at den ordningen vel hadde fantes i minst 25 år før noen sa det til ham...*s*

[Gjest Nickløsheletida]

Nei, jeg tror heller ikke at det kan sies at de langtidssyke nødvendigvis har møtt mest motgang. Det finnes mange slitere rundt om kring som har måttet tåle og mestre utrolig mye, uten at de har kommet på tanken om å be om hjelp fra det offentlige.

Jeg hadde en bestefar som måtte amputere hele beinet som 20-åring, mistet kona i siste barnefødsel og som med elendig økonomi oppdro en skokk med unger alene. Jeg tror aldri det falt ham inn at han hadde hatt spesielt mye motgang i livet. Husker imidlertid at han ble litt sur da han oppdaget at han ikke nødvendigvis måtte strikke selv de lappene han la mellom protesen og beinstumpen; det var ingen som fortalte ham at det fantes ferdigproduserte løsninger som ble dekket av folketrygden og at den ordningen vel hadde fantes i minst 25 år før noen sa det til ham...*s*

''Jeg hadde en bestefar som måtte amputere hele beinet som 20-åring, mistet kona i siste barnefødsel og som med elendig økonomi oppdro en skokk med unger alene. Jeg tror aldri det falt ham inn at han hadde hatt spesielt mye motgang i livet. Husker imidlertid at han ble litt sur da han oppdaget at han ikke nødvendigvis måtte strikke selv de lappene han la mellom protesen og beinstumpen; det var ingen som fortalte ham at det fantes ferdigproduserte løsninger som ble dekket av folketrygden og at den ordningen vel hadde fantes i minst 25 år før noen sa det til ham...*s*''

He he :-)

Min manns oldefar mistet 8 (eller kanskje det var 7) unger av en søskenflokk på 10 av turberkolose (eller kanskje det var spanskesyken. Jeg har dårlig hukommelse) + kona si.

Jeg hadde nok ikke overlevd noe sånt, men har ikke hørt annet enn at det gikk bra med han. Han giftet seg på nytt og fikk ett barn til.

[laban]

''Den "tenk positivt"-greia kan virke ganske grunn og provoserende på oss som ikke sliter med noe som helst, også.

Folk som er døende av kreft og skriver dagbok på nettet får kommentar om at de bør lese "The Secret" - det er ikke særlig innsiktsfullt eller empatisk''

Jeg tror grunnen til at man kan bli provosert er at man ikke føler at man blir hørt og sett når noen bare kommer med et boktips. En venninne av meg har det med å skrive et dikt, til alle som sliter med noe. Jeg føler at det blir veldig upersonlig, noe hun bare lirer av seg fordi hun ikke vet hva hun skal si.

For å kunne tenke positivt så må en også oppleve at andre kan lytte til en når en har det vanskelig. For å kunne tenke positivt så man en også få lov til å tenke negativt. Det er vel ingen motsetning her?

Jeg vet ikke om jeg forsto hva du mente.

Jeg har ingenting imot at folk tenker positivt eller gir / får seriøse råd når begge parter synes det er greit. Men det er faktisk ikke sånn at man kan tenke seg ut av alt mulig, og den innstillingen kan lett bli snudd til at de som rammes av sykdom eller ulykker, har (litt av) skylden selv fordi de hadde feil innstilling.

Så enkel er ikke verden, og det er svært lite gjennomtenkt å dytte råd om askeavkok, religion eller tankespinn på de som har fått alvorlige diagnoser og følger et tungt medisinsk behandlingsprogram.

At innstilling og tenkemåter har innflytelse på psykisk sykdom og på måten man kan leve med lidelser (også fysiske) og komme seg gjennom tunge perioder, betyr ikke at tanker er kurerende i seg selv.

[nitty-gritty]

Jeg vet ikke om jeg forsto hva du mente.

Jeg har ingenting imot at folk tenker positivt eller gir / får seriøse råd når begge parter synes det er greit. Men det er faktisk ikke sånn at man kan tenke seg ut av alt mulig, og den innstillingen kan lett bli snudd til at de som rammes av sykdom eller ulykker, har (litt av) skylden selv fordi de hadde feil innstilling.

Så enkel er ikke verden, og det er svært lite gjennomtenkt å dytte råd om askeavkok, religion eller tankespinn på de som har fått alvorlige diagnoser og følger et tungt medisinsk behandlingsprogram.

At innstilling og tenkemåter har innflytelse på psykisk sykdom og på måten man kan leve med lidelser (også fysiske) og komme seg gjennom tunge perioder, betyr ikke at tanker er kurerende i seg selv.

''At innstilling og tenkemåter har innflytelse på psykisk sykdom og på måten man kan leve med lidelser (også fysiske) og komme seg gjennom tunge perioder, betyr ikke at tanker er kurerende i seg selv.''

Nei, eller at det bare er å gjøre det. Vi er jo født med forskjellig utgangspunkt når det kommer til personlighet og psyke. Mens det for noen er en selvfølge å komme seg opp av hengemyra gang på gang, og klarer det, så kan andre oppleve at det krever en mengde med energi og pågangsmot de rett og slett ikke innehar.

[Gjest Niccolina]

Jeg mener at denne voldsomme hangen sykemeldte og andre uføre har til å legitimere sitt ikke-arbeid er preget av mye fjas. Den underforståtte påstanden i innlegget om at funksjonsfriske arbeidstakere i kraft av sin friskhet (fordi man ikke har møtt nok motgang) ikke har utviklet like raffinerte mestringsstrategier som arbeidsutføre virker tøvete. Slik jeg ser det hvertfall.

(merk: jeg leste dette veldig fort)

På én sykmeldt kjenner man ingen andre.

[Gjest Shilapila]

'' da det ikke er normalt å ikke ville jobbe''

Det er vel ikke helt unormalt heller å kunne tenke seg å ha fri og samtidig motta penger?

''Hvis det kun er av latskap at noen ikke vil jobbe, bør jo legen ha kompetanse til å finne det ut. Om han ikke finner alvorlig fysisk eller psykisk sykdom kan det jo tilskrives latskap kanskje. Men jeg er tilbøyelig til å mene at en som ikke "gidder" å jobbe fordi en er for makelig/lat, må være psyk på en eller annen måte''

Har du hørt om viljestyrke, moral/holdninger?

''Vi er alle individer og har ulik sårbarhet. Noen blir knekt av en skilsmisse og går inn i en dyp depresjon, mens andre kommer seg greit gjennom det uten sykmelding. De som er mest sårbare for ytre og indre stress opplever en større belastning enn andre, og den subjektive følelsen av at livet farer hardt med en styrkes''

To som har opplevd skilsmisse har opplevd like mye motgang uansett om den ene mener at den har det verre enn den andre.

Depresjon er en sykdom, ikke meninger. Den som blir depressive er ikke nødvendigvis dummere eller svakere enn den som ikke blir det. Tvertimot er det ofte intelligente og ressurssterke som blir depressive.

Blir det aldri slutt på de fordommene at depressive mennesker bør bare ta seg sammen?

[Gjest Shilapila]

''To som har opplevd skilsmisse har opplevd like mye motgang uansett om den ene mener at den har det verre enn den andre.''

Det er jeg ikke enig i. Hos oss var det han som tok initiativ til å gå, men allikevel var det han som hadde det tyngst i tiden etter at jeg faktisk flyttet ut. Jeg syntes det var en lettelse, han slet mye mer enn meg den første tiden faktisk.

Jeg vil overhodet ikke si at vi hadde like mye "motgang", selv om det ikke er det ordet som faller meg mest naturlig i denne sammenhengen.

Det er vanlig at den som tar initiativ sliter like mye eller mer etter skilsmissen. Ellers går det ikke an å snakke om "like mye", "mer" eller " mindre" i denne sammenhengen. Årsakene til depresjon og angst er sammensatte og skilsmisse alene er ikke grunnen.

Det er vanlig, men direkte uforskammet å snakke om mennesker som er sykemeldte pga. skilsmisse. Skilsmisse er ikke sykdom og har aldri vært, ikke sorg pga. dødsfall heller.

[Missimo]

Jeg synes blogginnlegget både hadde banale elementer og ting jeg oppfattet som mer innsiktsfulle. Det med mestringsstrategier synes jeg ikke var overbevisende.

Derimot synes jeg hun har et poeng her:

''Det er derfor som friske mennesker iblant stresser syke mennesker når de sier "tenk positivt" da det blir et krav som kan være vanskelig for de fleste av oss å leve opp til. Det kan bli kravfylt og bebreidende, som om vi velger feil veg, som om vi kunde kontrollere alt i livet. ''

Det er stor variasjon mht hvor mye og hva enkeltindividet har mulighet til å påvirke i sine liv, og akkurat dette tror jeg mange kunne ha noe større ydmykhet i forhold til.

Det er veldig negativt å oppleve det hylekoret av venner og familie som sier at man "må tenke annerledes", "må begynne å jobbe", osv. Jeg har prøvd og prøvd, men er under en svært vanskelig livsituasjon jeg dessverre ikke kan styre selv helt og fullt. Da er det vondt når min nærmeste vennine sier at "jeg kan bare ikke forstå at du ikke jobber".