Tosomhet - positivt eller negativt?

[Gjest Auroria]

Ensomhet er et negativt ladet ord. Du trenger ikke å være ensom selv om du er alene/enslig. MEN om du er ufrivillig alene, kalles det ensomhet.

Når det blir snakket om tosomhet derimot, så blir det ofte fremstilt som noe positivt. Det betyr at du ikke er alene og da er det positivt.

Selv har jeg vært enslig i 8 år og har trivds godt med dette. Jeg har med andre ord ikke følt meg ensom.

Nå når jeg har fått meg kjæreste derimot, kjenner jeg ofte på tosomheten og vet ikke om jeg liker den så godt. Føler ikke jeg slapper av på samme måten som når jeg er alene og kan ikke gjøre hva jeg vil til alle døgnets tider, slik jeg kunne før. Ofte blir vi sittende foran tv-skjermen sammen uten å si noe og jeg tenker ofte at denne tv-tiden er bedre alene, gjerne kombinert med andre gjøremål. Han liker å være sammen med meg hele tiden. Gjerne bar være sammen uten å snakke. Han elsker tosomheten. Slik man "skal" gjøre.

Jeg foretrekker faktisk "ensomhet" fremfor tosomhet og tenker at jeg kanskje ikke er helt normal. Ihvertfall ganske sær.

[Gjest Aurix]

Tror det kommer an på personen(e) du spør. Dessuten tror jeg det for de fleste ikke er utelukkende positivt eller negativt. De fleste har vel mer eller mindre behov som går i begge retninger. Noen har mer behov for å være alene enn andre. Selv er jeg en person som behøver å ha "rom" rundt meg. Det betyr at jeg ikke liker å sitte å trøkke inne i en liten stue sammen med en kjæreste, kveld etter kveld. Jeg har behov for å gjøre egne ting.

[Gjest togli]

Jeg var i et forhold fra jeg var 17 til 40 og ble separert for litt over et år siden. Faktisk synes jeg det er ganske deilig å være singel - jeg opplever livet på en ny måte og har lært meg å sette pris på all alenetida jeg nå har i forhold til før. Ungene kunne godt vært hos meg hele tiden, men tenker mer på følelsen av å være den eneste voksne som disponerer tida uten å måtte kompromisse med den andre voksne

Når jeg en dag får et nytt, fast forhold igjen, så er jeg spent på om jeg kommer til å savne singeltilværelsen eller ikke Uansett tenker jeg at livet går i faser og at man igrunnen ikke har nytte av å fokusere på annet enn slik livet idag er. Man vil alltid finne negative/positive ting rundt alle livssituasjoner

[EnolaGay]

Jeg var i et forhold fra jeg var 17 til 40 og ble separert for litt over et år siden. Faktisk synes jeg det er ganske deilig å være singel - jeg opplever livet på en ny måte og har lært meg å sette pris på all alenetida jeg nå har i forhold til før. Ungene kunne godt vært hos meg hele tiden, men tenker mer på følelsen av å være den eneste voksne som disponerer tida uten å måtte kompromisse med den andre voksne

Når jeg en dag får et nytt, fast forhold igjen, så er jeg spent på om jeg kommer til å savne singeltilværelsen eller ikke Uansett tenker jeg at livet går i faser og at man igrunnen ikke har nytte av å fokusere på annet enn slik livet idag er. Man vil alltid finne negative/positive ting rundt alle livssituasjoner

Det beste av to verdner; nordsjøenke! ;0D

[Gjest prikk prikk prikk]

all alenetiden din har gjort deg sær, jeg har kjent dette på kroppen selv. Men du skal trives i selskap med din partner, hvis ikke er det enten mangel på kjemi, kommunikasjon eller kanskje sosial angst?

[Gjest sangsol]

Jeg tror det er viktig å også være hver for seg. Hele tiden tosomhet- vel, da hadde jeg kveltes. Og min mann også for den saks skyld.

Kjenner jeg synes det er deilig å få en kveld helt alene i blant. Men til hverdags så er vi hjemme begge to. Likevel er vi ikke sammen hele tiden. Vi sysler med hvert vårt meste parten av tiden.

[Gjest togli]

Det beste av to verdner; nordsjøenke! ;0D

Tror mamma er enig i det

Hun var Nordsjøenke i over 30 år Heldigvis ser det ut som de har tålt det første året som heltidssamboere også

[Persille1365381127]

Hm, du er ganske lik meg...

Men dette handler nok en del om vane, en del om personlige preferanser, og en del om evne til å være i øyeblikket.

Jeg trives godt alene, jobber mer effektivt alene, og slapper bedre av alene. Men jeg kan fortsatt ha det koselig med kjæresten min når vi først er sammen. Vi sitter sjelden bare og ser på tv, da ser gjerne han på tv - mens jeg jobber (les: har pc'n på fanget).

Denne type situasjoner som du beskriver passer meg veldig dårlig. Sitte sånn og se på tv uten å gjøre noe. Men vi kan godt gå på kino og se en film, da koser jeg meg og tenker ikke på andre ting.

Jeg synes også det er veldig deilig å være alene dersom jeg er sliten. Jeg gidder ikke snakke med noen, orker ikke være hyggelig og vil ikke at noen skal ville ha noe av meg.

Min ideelle løsning er å ha en mann som jobber på plattform! Da får jeg en del tid alene, og en del tid sammen. Han reiser før jeg blir lei, og kommer ikke hjem før jeg savner ham. Perfekt

Men bo sammen på fulltid i leilighet? Ikke snakk om. Jeg hadde klikka.

[Persille1365381127]

Det beste av to verdner; nordsjøenke! ;0D

Enig! Fantastisk ordning

[Gjest blitt sær]

Jeg har vært singel i 8 år, og har satt pris på denne tiden alene. Har ikke følt meg ensom, synes faktisk det er herlig å kunne slappe av og være alene.

Siste halve året har jeg vært samboer. Vi tilbringer ganske mye tid sammen og jeg kjenner nå mer på at jeg er ensom i tosomheten, om man kan si det sånn.

Vi trives godt i hverandres selskap, men vi er nokså forskjellige av natur. Han er mer sosial enn me og har større behov for å prate eller lage lyd. Jeg er mer stille, dersom jeg ikke har noe fornuftig å si og synes overfladisk tomprat tildels kan være stressende. Så da kjenner jeg av og til noe ensom, at vi er to, men samtidig er så forskjellig at vi ikke ikke "møtes" der i stillheten.

Er nk blitt sær etter så lang tid alene og trenger tid på å omstille meg til å være sosial store deler av tiden. Helt slutt på å komme hjem fra jobb, sige ned i sofaen, sette på "min" musikk og bare nyte at jeg endelig er alene og kan tømme hode etter en stressende dag. Nå er det full rulle med middag, masse snakk og ting og tang å forholde seg til, på tidspunkter jeg gjerne skulle sluppet.

[Gjest Auroria]

Jeg har vært singel i 8 år, og har satt pris på denne tiden alene. Har ikke følt meg ensom, synes faktisk det er herlig å kunne slappe av og være alene.

Siste halve året har jeg vært samboer. Vi tilbringer ganske mye tid sammen og jeg kjenner nå mer på at jeg er ensom i tosomheten, om man kan si det sånn.

Vi trives godt i hverandres selskap, men vi er nokså forskjellige av natur. Han er mer sosial enn me og har større behov for å prate eller lage lyd. Jeg er mer stille, dersom jeg ikke har noe fornuftig å si og synes overfladisk tomprat tildels kan være stressende. Så da kjenner jeg av og til noe ensom, at vi er to, men samtidig er så forskjellig at vi ikke ikke "møtes" der i stillheten.

Er nk blitt sær etter så lang tid alene og trenger tid på å omstille meg til å være sosial store deler av tiden. Helt slutt på å komme hjem fra jobb, sige ned i sofaen, sette på "min" musikk og bare nyte at jeg endelig er alene og kan tømme hode etter en stressende dag. Nå er det full rulle med middag, masse snakk og ting og tang å forholde seg til, på tidspunkter jeg gjerne skulle sluppet.

He he, ble nesten litt usikker på om jeg hadde svart på mitt eget innlegg her! situasjonene våre er nesten helt identiske!

Har du noen gang savnet "alene-tilværelsen" så mye at du har vurdert å bryte ut av forholdet?

Jeg har grublet mye på dette. Tenker at hvis jeg skal kunne fungere i et forhold, må jeg ha en mann som er like glad i alene tid og i sitt eget selskap som meg. Om jeg ikke finner denne mannen, tror jeg at jeg er mer lykkelig som singel enn i tosomhet..

[Gjest Auroria]

all alenetiden din har gjort deg sær, jeg har kjent dette på kroppen selv. Men du skal trives i selskap med din partner, hvis ikke er det enten mangel på kjemi, kommunikasjon eller kanskje sosial angst?

Jeg har npk alltid vært sær. Det er vel kanskje derfor jeg har foretrukket å være alene i utgangspunktet. At all alenetiden har gjort meg særere derimot, det er godt mulig.

Det kan godt være det er noe sosial angst inni bildet.

[Gjest Livet mitt]

Foretrekker absolutt "ensomhet".

Har det helt topp og ingen mann skal noen gang inn i mitt hus:-)

[Gjest Elextra]

Det beste av to verdner; nordsjøenke! ;0D

''Det beste av to verdner; nordsjøenke! ;0D''

Kunne av og til tenkt meg å ha to uker med og to uker uten samboende kjæreste (nå ser jeg bort fra barn), så fikk man mye tid alene og tid til å savne hverandre.

Men jeg tror ikke jeg kunne tenke meg å være den som nærmest har eneansvar for hus, familie og hjem, mens mannen kommer hjem og "skummer fløten av familielivet" i mellom, slik jeg har inntrykk av at det ofte er når mannen jobber ute.

[EnolaGay]

''Det beste av to verdner; nordsjøenke! ;0D''

Kunne av og til tenkt meg å ha to uker med og to uker uten samboende kjæreste (nå ser jeg bort fra barn), så fikk man mye tid alene og tid til å savne hverandre.

Men jeg tror ikke jeg kunne tenke meg å være den som nærmest har eneansvar for hus, familie og hjem, mens mannen kommer hjem og "skummer fløten av familielivet" i mellom, slik jeg har inntrykk av at det ofte er når mannen jobber ute.

Hehe.. vi har gått noen runder ja. ;0) Det har kostet meg. Mer enn jeg liker å tenke på, men familien har tjent på det som helhet. Alle trives og på mange vis er vi priviligert. Så får jeg godta noen tap på egne vegne.

;0)

[Gjest Hulderen]

Jeg har aldri oppfattet "tosomhet" som et positivt ord. Jeg ser at du setter det opp mot "ensomhet", men den vanligste bruken av ordet er at to personer er så oppslukt av hverandre at de isolerer seg fra omverdenen. Så motstykket til tosomhet er å være sammen med flere andre.

Å dyrke kjæresten så mye at man ikke lenger har tid til å omgås venner tror jeg er svært usunt.

[Gjest mimba]

Jeg har aldri oppfattet "tosomhet" som et positivt ord. Jeg ser at du setter det opp mot "ensomhet", men den vanligste bruken av ordet er at to personer er så oppslukt av hverandre at de isolerer seg fra omverdenen. Så motstykket til tosomhet er å være sammen med flere andre.

Å dyrke kjæresten så mye at man ikke lenger har tid til å omgås venner tror jeg er svært usunt.

''Jeg har aldri oppfattet "tosomhet" som et positivt ord. Jeg ser at du setter det opp mot "ensomhet", men den vanligste bruken av ordet er at to personer er så oppslukt av hverandre at de isolerer seg fra omverdenen. Så motstykket til tosomhet er å være sammen med flere andre.''

Jeg har heller ikke oppfattet tosomhet som et positivt ord. Men jeg trodde det betydde at man var ensom selv om man hadde "selskap av" kjæresten sin. Altså at man sitter der to ensomme mennesker i et forhold som ikke fungerer.

[Gjest Hulderen]

''Jeg har aldri oppfattet "tosomhet" som et positivt ord. Jeg ser at du setter det opp mot "ensomhet", men den vanligste bruken av ordet er at to personer er så oppslukt av hverandre at de isolerer seg fra omverdenen. Så motstykket til tosomhet er å være sammen med flere andre.''

Jeg har heller ikke oppfattet tosomhet som et positivt ord. Men jeg trodde det betydde at man var ensom selv om man hadde "selskap av" kjæresten sin. Altså at man sitter der to ensomme mennesker i et forhold som ikke fungerer.

Den bruken av tosomhet er nok en del brukt når man skal beskrive folk som føler seg ensomme selv om man ikke er alene. Men den egentlige betydningen er ''samliv der de to partnerne har liten kontakt med andre. ''

[mirami]

Tror mamma er enig i det

Hun var Nordsjøenke i over 30 år Heldigvis ser det ut som de har tålt det første året som heltidssamboere også

Jeg vet faktisk om et par som nå har skilt seg etter jeg vet ikke hvor mange år sammen, etter at han ble pensjonist og sluttet å være borte flere uker av gangen...

[Gjest togli]

Jeg vet faktisk om et par som nå har skilt seg etter jeg vet ikke hvor mange år sammen, etter at han ble pensjonist og sluttet å være borte flere uker av gangen...

Hehe, ok - sånn kan det også gå