Om forelskelse og ekteskap

[Gjest What's next?]

Hadde aldri trodd jeg skulle skrive innlegg på sida for samliv. Men nå er jeg her. Etter mange års ekteskap har jeg nevnt ordet skilsmisse for mannen min. I hovedsak fordi jeg føler at vårt samliv fungerer dårlig. Kommunikasjonen er mangelfull, vi er svært forskjellige. Men vi har barn sammen, og jeg har kanskje lært meg noen strategier for å la ting skure og gå.

Samtidig opplevde jeg nylig en heftig forelskelse. Jeg gjorde ingen ting ut av det rent fysisk, men meldinger som ble utvekslet var helt klart langt over streken. Denne forelskelsen er ikke aktuell for å etablere noe forhold med, sånn sett føler jeg at det var en kort og heftig følelsesmessig tilstand, og verken mer eller mindre. Det har for meg egentlig ingen betydning i forhold til å vurdere videre samliv.

Så hvorfor nevner jeg det? Fordi denne kortvarige og intense forelskelsen også minnet meg om hvordan det er å være forelsket. Følelser ble satt i sving som jeg aldri har hatt før, og andre følelser som jeg ikke har hatt på lenge. Og samtidig kom også følelsen over det nokså platoniske forholdet mellom mannen min og meg.

Tanken: Er det sånn det skal være resten av livet?

Mannen min vet ikke at jeg var forelsket i en annen. Det varte et par uker, og stilnet av seg selv, og som sagt har det ikke vært noe fysisk. Derfor ser jeg ingen grunn til å fortelle han det heller.

Går det i det hele tatt an å berge et forhold som i flere år har haltet og ikke fungert slik det skulle? Går det an å berge et forhold der man i utgangspunktet er svært forskjellige? Der vi har vidt forskjellig syn på livet og tilværelsen? Der vi har personligheter som spesielt i forhold til kommunikasjon kolliderer litt? Det er ikke det at vi krangler. Vi bare prater ikke sammen.

Jeg ville gjerne visst om andre faktisk lykkes med å ordne et forhold som i årevis har skuret og gått. Vi har begynt i rådgivning hos familievernkontoret, og jeg håper på et mirakel. Men går det an? Erfaringer?

[Gjest been there too]

Jeg har hatt en lang perriode med samme dillemma som deg og er ikke helt over det enda. Men jeg begynner å innrømme for meg selv aat graset ikke er grønner på andre siden. Jeg har vært fått oppfølging av et gammelt nick her inne som var trissie. Hun skriver mye om oss i samme situaasjon og har egen facebookside. Der skriver jeg med henne og får masse støtte, ikke på veggen men på meldinger.

[Gjest What's next?]

Jeg har hatt en lang perriode med samme dillemma som deg og er ikke helt over det enda. Men jeg begynner å innrømme for meg selv aat graset ikke er grønner på andre siden. Jeg har vært fått oppfølging av et gammelt nick her inne som var trissie. Hun skriver mye om oss i samme situaasjon og har egen facebookside. Der skriver jeg med henne og får masse støtte, ikke på veggen men på meldinger.

Takk for svaret! Godt å høre at jeg ikke er alene. Jeg tenker og på det om gresset egentlig er noe grønnere på den andre siden. I utgangspunktet tenker jeg at alternativet til å fortsette ekteskapet er å bo alene. Men samtidig så drømmer jeg om noe "mer". Kjærlighet, forelskelse... hadde vært godt det også.

Kommer du til å fortsette i det forholdet du er i? Har dere jobbet aktivt med det? Hva er trikset for å komme videre?

[adhemar]

Jeg vil si at det kommer litt an på hvordan dere er mot hverandre i hverdagen.

Har man barn, så fanger bordet en del. Det er lett å la seg rive med av en forelskelse, men nye forelskelser falmer også hen og blir noe annet.

Nå er jeg mann, og min frue vil sikert også si at vi ikke kommuniserer nok. Det hun tar feil i, og kanskje du og, er at vi kommuniserer, bare på forskjellige måter, og forskjellige ting. Jeg er feks helt likegyldig til valg av lampe eller gardin, hun på sin side mener jeg ikke bryr meg nok om hus og hjem når jeg velger å ikke ta stilling til slikt.

Jeg kjenner ikke deg/dere, så vanskelig å si noe konkret, men generelt vil jeg si at hvis den daglige atmosfæren i hjemmet er preget av vennlighet og en viss respekt, relativt greit samarbeid om det som er nødvendig, så må dere bare jobbe videre sammen. Det er ingen som løper rundt i lykkesky hele livet.

Selv i de mest 'vellykkede' familiene vil du kunne høre om kvinner som låser seg inne på do og griner før de henter ungene på skole/barnehage, fordi de er så slitne, og menn som banner og sverter inni seg fordi de føler seg utilstrekkelige og nedvurdert.

Er det kuldefronter, høylytt krangling, ikke snakking med hverandre, surmuling, ironi,spydigheter, nedvurderinger som gjelder, bør dere vurdere andre muligheter.

Lykke til.

[Gjest What's next?]

Jeg vil si at det kommer litt an på hvordan dere er mot hverandre i hverdagen.

Har man barn, så fanger bordet en del. Det er lett å la seg rive med av en forelskelse, men nye forelskelser falmer også hen og blir noe annet.

Nå er jeg mann, og min frue vil sikert også si at vi ikke kommuniserer nok. Det hun tar feil i, og kanskje du og, er at vi kommuniserer, bare på forskjellige måter, og forskjellige ting. Jeg er feks helt likegyldig til valg av lampe eller gardin, hun på sin side mener jeg ikke bryr meg nok om hus og hjem når jeg velger å ikke ta stilling til slikt.

Jeg kjenner ikke deg/dere, så vanskelig å si noe konkret, men generelt vil jeg si at hvis den daglige atmosfæren i hjemmet er preget av vennlighet og en viss respekt, relativt greit samarbeid om det som er nødvendig, så må dere bare jobbe videre sammen. Det er ingen som løper rundt i lykkesky hele livet.

Selv i de mest 'vellykkede' familiene vil du kunne høre om kvinner som låser seg inne på do og griner før de henter ungene på skole/barnehage, fordi de er så slitne, og menn som banner og sverter inni seg fordi de føler seg utilstrekkelige og nedvurdert.

Er det kuldefronter, høylytt krangling, ikke snakking med hverandre, surmuling, ironi,spydigheter, nedvurderinger som gjelder, bør dere vurdere andre muligheter.

Lykke til.

Hei, og takk for svaret!

Jeg har tenkt en del på det med kommunikasjon og forskjellen i kommunikasjon. Og jeg skjønner at det er noen kjønnsforskjeller.

Likevel føler jeg at det mest framtredende i vårt samliv er mangelen på kommunikasjon. Det at vi ikke kan prate sammen. Vi krangler ikke, vi er ikke høylydte, og jeg tror ikke vi er nedlatende til hverandre heller. Men vi prater ikke sammen.

Jeg er en veldig verbal type, som uttrykker meg i tydelige ord og vendinger, mens mannen min er mer nonverbal i sin uttrykksform. Og det som driver meg til vannvidd er at han ikke deler verken tanker eller følelser med meg, og hvis jeg spør direkte så spøker han ting bort eller kommer med kommentarer som gjør at jeg føler meg svært avvist.

Det er tungt å bli avvist.

I hverdagen klarer vi å finne ut av mange ting, og jeg er heller ikke spesielt opptatt av om vi kjøper den ene eller den andre lampa, så akkurat der syns jeg vi er på linje. Mye av hverdagen har likevel gått opp fordi jeg har tatt det største lasset i forhold til husarbeid og barna. I stedet for å prøve å diskutere med en som svarer "god dag, mann, økseskaft"- svar, så har jeg gjort ting selv.

I lengden er det selvsagt ikke bra. Men aller verst for meg er at han ikke forteller meg hvordan han har det. Spesielt når jeg ser at hele han oser av misnøye. For det gjør han av og til. Dette er den nonverbale kommunikasjonen. Det at han avviser meg og sier nei, mens han egentlig mener ja. Han gjør dette for å sjekke om jeg virkelig ville at han skulle være med på hva det enn var jeg foreslo. Hvis jeg da sier "nei vel" og går, så føler HAN seg avvist.

Dette har jeg prøvd å snakke med han om gjentatte ganger, og svaret hans er alltid at "det er sånn jeg er". Og jeg vet ikke om jeg kan leve med det.

Samtidig så er vi i gang med ekteskapsrådgivning, og vi har nå snakket om en del av disse tingene. Jeg vet ikke om det kan forandres. Men jeg vil gjerne prøve. Innerst inne lurer jeg likevel på om det er noen sjanse for å lykkes - sånn nøkternt og realistisk sett.

[Vinterdugg]

Hei!

Jeg kan snakke av erfaring

Ingen forhold går på skinner, alltid. Om man velger å forlate ektemannen/konen sin, som man har det trygt og harmonisk sammen med, stabilt og forutsigbart, betyr ikke det at man vil få det bedre i et eventuelt nytt forhold senere, eller ved å leve alene.

Det jeg prøver å si er, at kanskje får man det ikke bedre alene, eller sammen med en annen, men man får det annerledes.

Gresset er ikke grønnere et annet sted. Du vil alltid komme til et gjerde der også, hvor det er gjødslet bedre på andre siden -Dette gjelder jo selvsagt ikke for de som blir mishandlet fysisk eller psykisk av kjæreste/ektefelle.. her er det om å gjøre å komme seg vekk!

[adhemar]

Hei, og takk for svaret!

Jeg har tenkt en del på det med kommunikasjon og forskjellen i kommunikasjon. Og jeg skjønner at det er noen kjønnsforskjeller.

Likevel føler jeg at det mest framtredende i vårt samliv er mangelen på kommunikasjon. Det at vi ikke kan prate sammen. Vi krangler ikke, vi er ikke høylydte, og jeg tror ikke vi er nedlatende til hverandre heller. Men vi prater ikke sammen.

Jeg er en veldig verbal type, som uttrykker meg i tydelige ord og vendinger, mens mannen min er mer nonverbal i sin uttrykksform. Og det som driver meg til vannvidd er at han ikke deler verken tanker eller følelser med meg, og hvis jeg spør direkte så spøker han ting bort eller kommer med kommentarer som gjør at jeg føler meg svært avvist.

Det er tungt å bli avvist.

I hverdagen klarer vi å finne ut av mange ting, og jeg er heller ikke spesielt opptatt av om vi kjøper den ene eller den andre lampa, så akkurat der syns jeg vi er på linje. Mye av hverdagen har likevel gått opp fordi jeg har tatt det største lasset i forhold til husarbeid og barna. I stedet for å prøve å diskutere med en som svarer "god dag, mann, økseskaft"- svar, så har jeg gjort ting selv.

I lengden er det selvsagt ikke bra. Men aller verst for meg er at han ikke forteller meg hvordan han har det. Spesielt når jeg ser at hele han oser av misnøye. For det gjør han av og til. Dette er den nonverbale kommunikasjonen. Det at han avviser meg og sier nei, mens han egentlig mener ja. Han gjør dette for å sjekke om jeg virkelig ville at han skulle være med på hva det enn var jeg foreslo. Hvis jeg da sier "nei vel" og går, så føler HAN seg avvist.

Dette har jeg prøvd å snakke med han om gjentatte ganger, og svaret hans er alltid at "det er sånn jeg er". Og jeg vet ikke om jeg kan leve med det.

Samtidig så er vi i gang med ekteskapsrådgivning, og vi har nå snakket om en del av disse tingene. Jeg vet ikke om det kan forandres. Men jeg vil gjerne prøve. Innerst inne lurer jeg likevel på om det er noen sjanse for å lykkes - sånn nøkternt og realistisk sett.

Hei igjen.

Det å si 'nei' men mene 'ja' for å sjekke reaksjon er jo litt barnslig da.

Jeg har vel ved et par anledninger sagt 'ja' til ting og ment 'nei', og utstrålt misnøye jeg og hehe. Det har vært situasjoner hvor det er helt opplagt at jeg ikke har lyst, feks fordi det var gjenstand for krangel dagen før, og blir egentlig bare pisse sur fordi et 'ferdig' debatert tema dukker opp igjen, akkurat som om jeg plutslig hadde lyst til noe likevel dagen etterpå.

Ikke glem at mye av kommunikasjonsforskjellene mellom menn og kvinner starter tidlig. Mens vi gutta spillte ball, lekte cowboy, hadde krigsleker etc, drev dere jenter med 'kommunikative' øvelser. Det er veldig,veldig viktig å være klar over for alle kvinner at mannen din IKKE er vennina di, så å forvente et nivå som ligner noenlunde er bare dømme om.

Konkret eksempel fra mitt liv:

-Fruen kommer opp med et eller annet som er et problem, gjerne av følelsesmessig art.

-Jeg spør litt rundt, for å få litt mer forståelse av hva vi prater om.

-Hun baller på med litt flere ting, og er helt i 'følelseland', hvor nye ting dukker opp, noen ting forsvinner, poenger blir borte, ting henger egentlig ikke sammen.

-Jeg kommer til et punkt hvor jeg har noenlunde oversikt over sakens kjerne, og presenterer et forslag til hvordan vi løser dette problemet.

-Hun blir sur, mener vi ikke prater sammen, jeg lytter ikke, og hun var aldri ute etter noe løsning, hun skulle bare diskuterer 'føleriet'.

Hva har egentlig skjedd ?

Jeg har hele tiden prøvd å finne et definert problem, og en løsning på dette som mål.

Hun har egentlig uten mål og mening brukt veldig mange ord på å si ganske lite, hvor diskusjonen var målet i seg selv.

Etter et par slike runder, hun kommer med et problem, som hun vil prate om.

Jeg vet ikke hva jeg skal si, fordi hun ikke skal ha en løsning, og vil at problemet skal defineres gjennom dialog, løst. Og kanskje finne noen andre problem på veien.

Hun prater videre, i en monolog, jeg svarer ikke, fordi jeg vet ikke hva hun vil jeg skal si.

Hun begynner å bli sur, fordi jeg ikke sier noe.

Jeg forklarer at jeg desverre ikke kan møte henne, fordi jeg klarer ikke i beste vilje bidra til denne type diskusjon hvis vi ikke skal frem til noe.

-Hun blir sur, og mener vi kommuniserer dårlig, og at jeg ikke hører etter.

Dette er jo satt litt på spissen, men ikke uten en kjerne av sannhet. Igjen, jeg kjenner dere ikke. Jeg vet ikke hvorfor han ikke møter deg slik du vil bli møtt. Dårlig erfaring fra før, du maser 'høl i huet', eller så er det rett og slett ikke hans greie. En sak har ofte minst to sider.

Men et par ting er jeg rimelig sikker på:

1- skal dere ha noe sjans, må du gi det en real sjanse. Det er noe du bestemmer deg for. En intern prioritering. Ikke flørte med andre, tenke på et annet liv, bli forelsket, gå rundt å lure for mye på om det kan 'egentlig gå'. Hver gang dere opplever nederlag, er det ny frisk dagen etter. Barna fortjener det, dere fortjener det. Ikke noe halveis. Kanskje du er den som må ofre mest, hvis mannen ikke drar nok.Mange ekteskap trenger en 'helt', en som til tross for ubalanse svelger flest kameler, ingår mest kompromisser etc etc.

2- Et viktig spørsmål er 'kan jeg leve med mannen slik han er NÅ'. Han er voksen, han er satt.Noe kan bli bedre, andre ting ikke. Hva liker du med han ? Klarer du å fokusere på det bra, og legge det andre litt til side ? Hva likte du med han når dere møttes ?

3-Baby steps. Definer _en_ ting som plager deg mest. Legg fram denne ene tingen, på en kort og enkel måte. Og ikke et 'vidt problem'- 'du må bli bedre til å kommunisere', mer som 'Når jeg spør om du vil bli med på butikken og du svarer NEI men mener JA blir jeg usikker og lei meg. Hvordan løser VI dette'.

For mange ting som er 'galt' med hverandre, veldig ullne problemområder, for mye som skal fikses, for mange ord, for mye føleri kommer til å få de fleste menn til å låse seg helt. Du oppnår ikke det du vil.

Og helt til slutt, personlig tips, blir det brudd, gjør det fordi det er det som er rett for deg, ikke fordi du har eller vil treffe en annen. Går dere fra hverandre bør du bruke tiden på å være mor, lage gode ordninger og ta en pust i bakken, ikke vimse rundt etter lykke-forelskelsen

Hun blir sur fordi

[jubalong70]

Ja, det går an å få et forhold som ikke har fungert 100% til å fungere igjen, men det krever vilje og innsats fra begge parter. Og her snakker jeg av personlig erfaring

Selvsagt er det deilig med de sitrende følelsene som en ny forelskelse gir, men, som jeg også nylig har skrevet til noen andre, selv de mest lidenskapelige forhold blir innhentet av hverdagen.

En meget klok kvinne sa en gang til meg at det viktigste i et forhold som skal vare, er vilje. Kjærligheten vil noen ganger være sterk og noen ganger være så og si fraværende, men om man har vilje til å få forholdet til å fungere, så klarer man det.

Jeg tror dere må begynne med å snakke skikkelig sammen. Være ærlige med hverandre. Ikke hinte om hva dere ønsker, men si hva dere ønsker. Ingen er tankelesere...

Og om dere ikke kommer i mål alene, så tar dere kontakt med familievernkontoret. Det kan være veldig godt å ha en nøytral tredjepart til å se på situasjonen.

Lykke til

[adhemar]

Ja, det går an å få et forhold som ikke har fungert 100% til å fungere igjen, men det krever vilje og innsats fra begge parter. Og her snakker jeg av personlig erfaring

Selvsagt er det deilig med de sitrende følelsene som en ny forelskelse gir, men, som jeg også nylig har skrevet til noen andre, selv de mest lidenskapelige forhold blir innhentet av hverdagen.

En meget klok kvinne sa en gang til meg at det viktigste i et forhold som skal vare, er vilje. Kjærligheten vil noen ganger være sterk og noen ganger være så og si fraværende, men om man har vilje til å få forholdet til å fungere, så klarer man det.

Jeg tror dere må begynne med å snakke skikkelig sammen. Være ærlige med hverandre. Ikke hinte om hva dere ønsker, men si hva dere ønsker. Ingen er tankelesere...

Og om dere ikke kommer i mål alene, så tar dere kontakt med familievernkontoret. Det kan være veldig godt å ha en nøytral tredjepart til å se på situasjonen.

Lykke til

Nå ble jeg litt skremt du sitter ikke å viser bilder til barna våre mens du skriver på dol ? hehe. Den kloke kvinnens ord du siterer er omtrent identisk med fruens bestemors ord. de var dog litt mer som " noen perioder går det på ren vilje, ingenting annet"

[jubalong70]

Nå ble jeg litt skremt du sitter ikke å viser bilder til barna våre mens du skriver på dol ? hehe. Den kloke kvinnens ord du siterer er omtrent identisk med fruens bestemors ord. de var dog litt mer som " noen perioder går det på ren vilje, ingenting annet"

Hmmm, jeg henger visst ikke helt med. Hva mener du med viser bilder til barna?

Og din frue har en klok bestemor

[Gjest sangsol]

Ja, det går ann å få forholdet opp å gå igjen.

Men det krever innsats av dere begge, og kanskje særlig hos den som vurdere bryte ut (?).

Man kan ikke endre sin partner, men man kan endre seg selv. man kan bestemme seg for å tenke mer positivt, og arrestere negative tanker om sin partner. Man kan øve seg i å se på sin parnter og tenke positivt.

Jeg har, som deg, vært forelsket i en annen. Det varte et par år(!) og som deg var det ingenting fysisk ved det. Jeg måtte bestemme meg for å ligge unna. Og nå etterpå har jeg måtte bestemme meg for å forsøke fremelske gode følelser for min mann. Lykkes med det - og er veldig glad i han.

Forelskelse er flott- men det er forbigående. Så ikke bli forelsket i forelskelsen.

[adhemar]

Hmmm, jeg henger visst ikke helt med. Hva mener du med viser bilder til barna?

Og din frue har en klok bestemor

Hehe, nei selvølgelig skjønte du ikke den.

Du skjønner, nicket ditt er nesten identisk med kallenavnet til fruen.

70 er ett tall unna årstallet hun er født i. Så kom denne kommentaren med 'vilje', som er slagordet hennes når det stormer som værst.

Så alt i alt lurte jeg nesten på om det var deg jeg er gift med. Men altså, når du skrev, satt fruen å viste bilder til barna i sofaen ved siden av meg.

[jubalong70]

Hehe, nei selvølgelig skjønte du ikke den.

Du skjønner, nicket ditt er nesten identisk med kallenavnet til fruen.

70 er ett tall unna årstallet hun er født i. Så kom denne kommentaren med 'vilje', som er slagordet hennes når det stormer som værst.

Så alt i alt lurte jeg nesten på om det var deg jeg er gift med. Men altså, når du skrev, satt fruen å viste bilder til barna i sofaen ved siden av meg.

He, he - sånn å forstå ja.

Vel, jeg kan da fortelle deg at jeg ikke er gift med deg

[EnolaGay]

Takk for svaret! Godt å høre at jeg ikke er alene. Jeg tenker og på det om gresset egentlig er noe grønnere på den andre siden. I utgangspunktet tenker jeg at alternativet til å fortsette ekteskapet er å bo alene. Men samtidig så drømmer jeg om noe "mer". Kjærlighet, forelskelse... hadde vært godt det også.

Kommer du til å fortsette i det forholdet du er i? Har dere jobbet aktivt med det? Hva er trikset for å komme videre?

En eldre dame sa til meg for ikke lenge siden; Klart at gresset er grønnere på den andre siden! Men bare til den første slåtten..

;0)

[Vinterdugg]

En eldre dame sa til meg for ikke lenge siden; Klart at gresset er grønnere på den andre siden! Men bare til den første slåtten..

;0)

Den likte jeg!

[PieLill]

''Går det i det hele tatt an å berge et forhold som i flere år har haltet og ikke fungert slik det skulle? Går det an å berge et forhold der man i utgangspunktet er svært forskjellige? Der vi har vidt forskjellig syn på livet og tilværelsen? Der vi har personligheter som spesielt i forhold til kommunikasjon kolliderer litt? Det er ikke det at vi krangler. Vi bare prater ikke sammen. ''

Ja, det går an. Men det koster selvfølgelig og man er ikke garantert suksess.

I generasjonen over meg har jeg sett noen par som har vært omtrent der du beskriver dere er som har valgt å kjempe seg gjennom. Nå har de blitt gamle sammen og har det godt med hverandre.

Så det går an.

mvh

[PieLill]

Hei, og takk for svaret!

Jeg har tenkt en del på det med kommunikasjon og forskjellen i kommunikasjon. Og jeg skjønner at det er noen kjønnsforskjeller.

Likevel føler jeg at det mest framtredende i vårt samliv er mangelen på kommunikasjon. Det at vi ikke kan prate sammen. Vi krangler ikke, vi er ikke høylydte, og jeg tror ikke vi er nedlatende til hverandre heller. Men vi prater ikke sammen.

Jeg er en veldig verbal type, som uttrykker meg i tydelige ord og vendinger, mens mannen min er mer nonverbal i sin uttrykksform. Og det som driver meg til vannvidd er at han ikke deler verken tanker eller følelser med meg, og hvis jeg spør direkte så spøker han ting bort eller kommer med kommentarer som gjør at jeg føler meg svært avvist.

Det er tungt å bli avvist.

I hverdagen klarer vi å finne ut av mange ting, og jeg er heller ikke spesielt opptatt av om vi kjøper den ene eller den andre lampa, så akkurat der syns jeg vi er på linje. Mye av hverdagen har likevel gått opp fordi jeg har tatt det største lasset i forhold til husarbeid og barna. I stedet for å prøve å diskutere med en som svarer "god dag, mann, økseskaft"- svar, så har jeg gjort ting selv.

I lengden er det selvsagt ikke bra. Men aller verst for meg er at han ikke forteller meg hvordan han har det. Spesielt når jeg ser at hele han oser av misnøye. For det gjør han av og til. Dette er den nonverbale kommunikasjonen. Det at han avviser meg og sier nei, mens han egentlig mener ja. Han gjør dette for å sjekke om jeg virkelig ville at han skulle være med på hva det enn var jeg foreslo. Hvis jeg da sier "nei vel" og går, så føler HAN seg avvist.

Dette har jeg prøvd å snakke med han om gjentatte ganger, og svaret hans er alltid at "det er sånn jeg er". Og jeg vet ikke om jeg kan leve med det.

Samtidig så er vi i gang med ekteskapsrådgivning, og vi har nå snakket om en del av disse tingene. Jeg vet ikke om det kan forandres. Men jeg vil gjerne prøve. Innerst inne lurer jeg likevel på om det er noen sjanse for å lykkes - sånn nøkternt og realistisk sett.

''Jeg er en veldig verbal type, som uttrykker meg i tydelige ord og vendinger, mens mannen min er mer nonverbal i sin uttrykksform. Og det som driver meg til vannvidd er at han ikke deler verken tanker eller følelser med meg, og hvis jeg spør direkte så spøker han ting bort eller kommer med kommentarer som gjør at jeg føler meg svært avvist. Det er tungt å bli avvist.''

Kan virke som dere begge to insisterer på at den andre skal bytte til deres eget språk. At dere begge kan føle dere avvist i selve 'grunntonen' i måten å kommunisere på. Ut fra dette tillegger dere kanskje hverandre negative egenskaper som det ikke er grunnlag for.

Iblant kommer man lengre med å lære seg å tolke og oversette den andres uttrykk til sitt eget språk og egen følelsesskala.

''For det gjør han av og til. Dette er den nonverbale kommunikasjonen. Det at han avviser meg og sier nei, mens han egentlig mener ja. Han gjør dette for å sjekke om jeg virkelig ville at han skulle være med på hva det enn var jeg foreslo. Hvis jeg da sier "nei vel" og går, så føler HAN seg avvist. ''

Høres ikke så konstruktivt ut. Noen ganger synes jeg det er hensiktsmessig å annonsere at jeg forholder meg til det folk velger å si, samme pokker hvor mye kropsspråket og andre ting roper noe annet. Har de med meg å gjøre, får de si hva de mener og mene hva de sier eller leve med resultatet av å ikke gjøre det. Synes det hjelper på selv de mest intrikat hintete.

Som menn kan ha en absurd forkjærlighet for å 'løse' kvinners problemer og bombardere dem med femtegradsrådgivning, kan kvinner være vel ivrige på å skulle gjennomdebattere menns følelser.

Det må være greit å ha følelsene utenpå uten å skulle diskutere dem. Men en kort beskjed til omgivelsene om at frustrasjonen ikke skyldes dem og at man bare trenger litt tid til å døyve ting, er hensiktsmessig og ikke minst hensynsfult.

mvh

[PieLill]

Hei igjen.

Det å si 'nei' men mene 'ja' for å sjekke reaksjon er jo litt barnslig da.

Jeg har vel ved et par anledninger sagt 'ja' til ting og ment 'nei', og utstrålt misnøye jeg og hehe. Det har vært situasjoner hvor det er helt opplagt at jeg ikke har lyst, feks fordi det var gjenstand for krangel dagen før, og blir egentlig bare pisse sur fordi et 'ferdig' debatert tema dukker opp igjen, akkurat som om jeg plutslig hadde lyst til noe likevel dagen etterpå.

Ikke glem at mye av kommunikasjonsforskjellene mellom menn og kvinner starter tidlig. Mens vi gutta spillte ball, lekte cowboy, hadde krigsleker etc, drev dere jenter med 'kommunikative' øvelser. Det er veldig,veldig viktig å være klar over for alle kvinner at mannen din IKKE er vennina di, så å forvente et nivå som ligner noenlunde er bare dømme om.

Konkret eksempel fra mitt liv:

-Fruen kommer opp med et eller annet som er et problem, gjerne av følelsesmessig art.

-Jeg spør litt rundt, for å få litt mer forståelse av hva vi prater om.

-Hun baller på med litt flere ting, og er helt i 'følelseland', hvor nye ting dukker opp, noen ting forsvinner, poenger blir borte, ting henger egentlig ikke sammen.

-Jeg kommer til et punkt hvor jeg har noenlunde oversikt over sakens kjerne, og presenterer et forslag til hvordan vi løser dette problemet.

-Hun blir sur, mener vi ikke prater sammen, jeg lytter ikke, og hun var aldri ute etter noe løsning, hun skulle bare diskuterer 'føleriet'.

Hva har egentlig skjedd ?

Jeg har hele tiden prøvd å finne et definert problem, og en løsning på dette som mål.

Hun har egentlig uten mål og mening brukt veldig mange ord på å si ganske lite, hvor diskusjonen var målet i seg selv.

Etter et par slike runder, hun kommer med et problem, som hun vil prate om.

Jeg vet ikke hva jeg skal si, fordi hun ikke skal ha en løsning, og vil at problemet skal defineres gjennom dialog, løst. Og kanskje finne noen andre problem på veien.

Hun prater videre, i en monolog, jeg svarer ikke, fordi jeg vet ikke hva hun vil jeg skal si.

Hun begynner å bli sur, fordi jeg ikke sier noe.

Jeg forklarer at jeg desverre ikke kan møte henne, fordi jeg klarer ikke i beste vilje bidra til denne type diskusjon hvis vi ikke skal frem til noe.

-Hun blir sur, og mener vi kommuniserer dårlig, og at jeg ikke hører etter.

Dette er jo satt litt på spissen, men ikke uten en kjerne av sannhet. Igjen, jeg kjenner dere ikke. Jeg vet ikke hvorfor han ikke møter deg slik du vil bli møtt. Dårlig erfaring fra før, du maser 'høl i huet', eller så er det rett og slett ikke hans greie. En sak har ofte minst to sider.

Men et par ting er jeg rimelig sikker på:

1- skal dere ha noe sjans, må du gi det en real sjanse. Det er noe du bestemmer deg for. En intern prioritering. Ikke flørte med andre, tenke på et annet liv, bli forelsket, gå rundt å lure for mye på om det kan 'egentlig gå'. Hver gang dere opplever nederlag, er det ny frisk dagen etter. Barna fortjener det, dere fortjener det. Ikke noe halveis. Kanskje du er den som må ofre mest, hvis mannen ikke drar nok.Mange ekteskap trenger en 'helt', en som til tross for ubalanse svelger flest kameler, ingår mest kompromisser etc etc.

2- Et viktig spørsmål er 'kan jeg leve med mannen slik han er NÅ'. Han er voksen, han er satt.Noe kan bli bedre, andre ting ikke. Hva liker du med han ? Klarer du å fokusere på det bra, og legge det andre litt til side ? Hva likte du med han når dere møttes ?

3-Baby steps. Definer _en_ ting som plager deg mest. Legg fram denne ene tingen, på en kort og enkel måte. Og ikke et 'vidt problem'- 'du må bli bedre til å kommunisere', mer som 'Når jeg spør om du vil bli med på butikken og du svarer NEI men mener JA blir jeg usikker og lei meg. Hvordan løser VI dette'.

For mange ting som er 'galt' med hverandre, veldig ullne problemområder, for mye som skal fikses, for mange ord, for mye føleri kommer til å få de fleste menn til å låse seg helt. Du oppnår ikke det du vil.

Og helt til slutt, personlig tips, blir det brudd, gjør det fordi det er det som er rett for deg, ikke fordi du har eller vil treffe en annen. Går dere fra hverandre bør du bruke tiden på å være mor, lage gode ordninger og ta en pust i bakken, ikke vimse rundt etter lykke-forelskelsen

Hun blir sur fordi

''-Fruen kommer opp med et eller annet som er et problem, gjerne av følelsesmessig art.

-Jeg spør litt rundt, for å få litt mer forståelse av hva vi prater om.

-Hun baller på med litt flere ting, og er helt i 'følelseland', hvor nye ting dukker opp, noen ting forsvinner, poenger blir borte, ting henger egentlig ikke sammen.''Ting kan henge sammen selv om du ikke er smart nok til å se sammenhengen.

;-)

''-Jeg kommer til et punkt hvor jeg har noenlunde oversikt over sakens kjerne, og presenterer et forslag til hvordan vi løser dette problemet.''

Kan du forklare meg mange menns nærmest patologiske trang til å overfalle kvinner med femtegradsrådgivninger som de aldri ville funnet på å utsette en kompis for, og slettes ikke funnet seg i at noen veltet over dem selv? Som regel består denne typen 'råd' av banaliteter og selvfølgeligheter så en dame virkelig lurer på om mannen tror hun er steine, stokke tett i pappen.

''Jeg har hele tiden prøvd å finne et definert problem, og en løsning på dette som mål.

Hun har egentlig uten mål og mening brukt veldig mange ord på å si ganske lite, hvor diskusjonen var målet i seg selv.''

Det som forundrer meg er at de samme mennene som får panikk av syv minutters problemprat fra en dame, nyter å høre på mer enn en halv times snikk-snakk i forkant av en fotballkamp og gjerne dobbelt så mye etterpå, for ikke å nevne alt viss-vasset under kampen.

Alt dette snakket er uten mål og mening for kampen kommer selvfølgelig til å gå som den går med eller uten alle storkjeftene. Man kan ikke løse et forbasket problem med all skravlinga. Det er i det hele tatt ikke nødvendig å si et kløyva ord om hele seansen.

Og så kommer sportssendingene, nettavisene og papirutgavene dagen etterpå.

Det er en gåte for meg at menn som kan holde ut flere timer med slikt konstruert intensivføleri, til og med en hel helg, ikke klarer å høre på sin bedre halvdel i 7 minutter.

;-)

mvh

[adhemar]

''-Fruen kommer opp med et eller annet som er et problem, gjerne av følelsesmessig art.

-Jeg spør litt rundt, for å få litt mer forståelse av hva vi prater om.

-Hun baller på med litt flere ting, og er helt i 'følelseland', hvor nye ting dukker opp, noen ting forsvinner, poenger blir borte, ting henger egentlig ikke sammen.''Ting kan henge sammen selv om du ikke er smart nok til å se sammenhengen.

;-)

''-Jeg kommer til et punkt hvor jeg har noenlunde oversikt over sakens kjerne, og presenterer et forslag til hvordan vi løser dette problemet.''

Kan du forklare meg mange menns nærmest patologiske trang til å overfalle kvinner med femtegradsrådgivninger som de aldri ville funnet på å utsette en kompis for, og slettes ikke funnet seg i at noen veltet over dem selv? Som regel består denne typen 'råd' av banaliteter og selvfølgeligheter så en dame virkelig lurer på om mannen tror hun er steine, stokke tett i pappen.

''Jeg har hele tiden prøvd å finne et definert problem, og en løsning på dette som mål.

Hun har egentlig uten mål og mening brukt veldig mange ord på å si ganske lite, hvor diskusjonen var målet i seg selv.''

Det som forundrer meg er at de samme mennene som får panikk av syv minutters problemprat fra en dame, nyter å høre på mer enn en halv times snikk-snakk i forkant av en fotballkamp og gjerne dobbelt så mye etterpå, for ikke å nevne alt viss-vasset under kampen.

Alt dette snakket er uten mål og mening for kampen kommer selvfølgelig til å gå som den går med eller uten alle storkjeftene. Man kan ikke løse et forbasket problem med all skravlinga. Det er i det hele tatt ikke nødvendig å si et kløyva ord om hele seansen.

Og så kommer sportssendingene, nettavisene og papirutgavene dagen etterpå.

Det er en gåte for meg at menn som kan holde ut flere timer med slikt konstruert intensivføleri, til og med en hel helg, ikke klarer å høre på sin bedre halvdel i 7 minutter.

;-)

mvh

Lol

7 minutter er vel fort noen timer da. gjerne 3 på natta, når bare en av oss skal opp dagen etterpå.

Men helt enig med sport og fotball, kjedeligere tema finnes ikke.

Mars og Venus hva er det de sier ? Mannen velger kvinnen for den hun er, kvinnen velger mannen for den han kan bli.