Utestengelse og proteksjonisme

[Gjest Pokus Hokus]

''Er det greit at de skal slippe det? At en ikke kan påtvinge barn å leke med hverandre?

Hvordan kan en gå frem for å motivere barna til å inkludere?

Selv synes jeg det er usolidarisk av foreldre å ikke "jobbe" med 8-åringene sine for å få dem til å være mer rause og fleksible.''

Jobber foreldrene til den vanskelige 8-åringen med å få ham til å bli roligere og greiere å ha med å gjøre for de andre barna? Hvis de ikke gjør det kan de heller ikke forvente at andre skal prøve å pushe sine unger til å leke med 8-åringen.

Jeg er heller ikke sammen med andre voksne som jeg ikke liker eller som oppfører seg på en måte jeg ikke orker.

På jobb er jeg sammen med, og hyggelig og inkluderende mot, mennesker jeg ikke liker. I lunsjen, i pauser og på julebord også. Jeg innviterer noen hjem når jeg inviterer resten av avdelingen. Men vi blir aldri nære venner. Jeg syns det er så rart med sånne argumenter:" Som voksen velger vi hvem vi omgås". Ingen gjør da det, har du ikke svigerfamilie? Naboer? Kollegaer? Venner av mannen?

[Vinterdugg]

På jobb er jeg sammen med, og hyggelig og inkluderende mot, mennesker jeg ikke liker. I lunsjen, i pauser og på julebord også. Jeg innviterer noen hjem når jeg inviterer resten av avdelingen. Men vi blir aldri nære venner. Jeg syns det er så rart med sånne argumenter:" Som voksen velger vi hvem vi omgås". Ingen gjør da det, har du ikke svigerfamilie? Naboer? Kollegaer? Venner av mannen?

-Det er så lett å bare "slå handa av", eller utestenge en person, fordi den personen ikke passer inn i det A4 livet vi har laget.

Hvordan ville vi selv hatt det, hvis vi hele tiden skulle bli holdt utenfor??

Synes du gjør en kjempejobb!!

[....AV]

''Som utenforstående tenker jeg at foreldrene til barna i klassen har et slags ansvar for å hjelpe gutten inn i miljøet. I alle fall snakke med sine egne barn om inkludering.''

Enig.

Jeg er også enig.

[....AV]

Den diskusjonen har jeg også hatt. Det mange ikke tenker på er at hele klassemiljøet, og dermed alle barna i klassen profiterer på at det "vanskelige" barnet får det bedre.

Selv har jeg god erfaring med å "se" rampungene, det er ikke så mye som skal til. Min sønn hadde trøbbel med et par gutter den første tiden på barneskolen, og i tillegg til å ta det opp med skolen, passet jeg på å være ekstra hyggelig mot disse guttene når jeg traff dem på SFO eller i bursdag. I tillegg snakket vi med vår sønn om mulige grunner til at de oppførte seg slik og foreslo at han og hans venner kunne inkludere disse guttene i leken innimellom. Jeg har hatt et godt forhold til disse guttene i alle årene etterpå og det har sønnen min også hatt.

[Lillemus]

På jobb er jeg sammen med, og hyggelig og inkluderende mot, mennesker jeg ikke liker. I lunsjen, i pauser og på julebord også. Jeg innviterer noen hjem når jeg inviterer resten av avdelingen. Men vi blir aldri nære venner. Jeg syns det er så rart med sånne argumenter:" Som voksen velger vi hvem vi omgås". Ingen gjør da det, har du ikke svigerfamilie? Naboer? Kollegaer? Venner av mannen?

'' Jeg syns det er så rart med sånne argumenter:" Som voksen velger vi hvem vi omgås". Ingen gjør da det, har du ikke svigerfamilie? Naboer? Kollegaer? Venner av mannen?''

Svigerfamilien omgås jeg selvfølgelig, men om de hadde vært av samme kaliber som man kan lese om her inne så hadde jeg ikke gjort det mer enn absolutt nødvendig. Naboene er jeg på nikk med i trappa og kan veksle et par ord med, utover det har ingen kontakt med dem. Kolleger har jeg selvfølgelig kontakt med på jobben, men ikke videre mye utenfor arbeidstid. Mannens venner snakker jeg jo med når de er på besøk selvfølgelig, men også der hadde jeg heller gått en tur dersom vedkommende og jeg overhodet ikke kom overens.

[Persille1365381127]

'' Jeg syns det er så rart med sånne argumenter:" Som voksen velger vi hvem vi omgås". Ingen gjør da det, har du ikke svigerfamilie? Naboer? Kollegaer? Venner av mannen?''

Svigerfamilien omgås jeg selvfølgelig, men om de hadde vært av samme kaliber som man kan lese om her inne så hadde jeg ikke gjort det mer enn absolutt nødvendig. Naboene er jeg på nikk med i trappa og kan veksle et par ord med, utover det har ingen kontakt med dem. Kolleger har jeg selvfølgelig kontakt med på jobben, men ikke videre mye utenfor arbeidstid. Mannens venner snakker jeg jo med når de er på besøk selvfølgelig, men også der hadde jeg heller gått en tur dersom vedkommende og jeg overhodet ikke kom overens.

Men om dere hadde nabofest, ville du ha latt være å invitere én eller to av naboene? Eller nektet dem å sitte ved samme bord som deg?

[PieLill]

''Er det greit at de skal slippe det? At en ikke kan påtvinge barn å leke med hverandre?

Hvordan kan en gå frem for å motivere barna til å inkludere?

Selv synes jeg det er usolidarisk av foreldre å ikke "jobbe" med 8-åringene sine for å få dem til å være mer rause og fleksible.''

Jobber foreldrene til den vanskelige 8-åringen med å få ham til å bli roligere og greiere å ha med å gjøre for de andre barna? Hvis de ikke gjør det kan de heller ikke forvente at andre skal prøve å pushe sine unger til å leke med 8-åringen.

Jeg er heller ikke sammen med andre voksne som jeg ikke liker eller som oppfører seg på en måte jeg ikke orker.

Skolen er barnas arbeidsplass, ikke et sted de har valgt å være. Der mange mennesker er samtidig må man lære seg å omgås på en høflig, trivelig og inkluderende måte, også mot dem man ikke liker så godt. Men perlevenner blir man kanskje ikke.

Man skal ha svært tungtveiende grunner for å ekskludere en person fra et fellesskap h*n er en naturlig del av.

mvh

[PieLill]

Det finnes grader av vanskelig. Terroriserer denne gutten omgivelsene, kan man forstå at de ikke orker. Er han derimot bare et uromoment, burde i hvert fall foreldrene vite bedre enn å frita barna fra å strekke seg et stykke utenfor sine komfortsoner.

Jeg synes 'du leker med hvem du vil, når du vil, alltid - samme hva' filosofien er både selvsentrert, egoistisk og ikke minst mikrometer korttenkt.

For det første legger man opp til et klassemiljø som kommer til å klikke seg og bli hauk over hauk. Tjukt med intriger og maktkamper. Og man har ingen garanti for at ens eget barn ikke blir den neste som blir for ubehagelig til å tas inn i det gode selskap. Dessuten svamper ungene opp en lite prisverdig omgangsform og sett av holdninger.

Dernest legger man opp til en nesten friksjonsfri relasjonsmessig oppvekst for barna. Slikt kan være behagelig, men ikke særlig lærerikt, ofte sosialt fordummende. Barn skal på en god måte strekke seg også sosialt, lære å tenke andres tanker, se verden fra andre vinkler enn egen nese og endog være i stand til å sette andre foran seg selv iblant. Slik læring koster et minstmål av motstand og ubehag.

Toleranse er et fyndord, men brukes oftere i filosofisk enn praktisk sosial sammenheng. Ingen kunst og heder å tolerere noen man liker og trives sammen med. Toleransemusklene trenes bare når man må smake på kamelene andre bærer med seg.

På våre barns skole har lærerne fra første klasse et fokus på innkludering og omtanke for andre. Noen ganger får f.eks. barna i oppgave å ta vare på en annen som lærer utpeker en dag eller en uke. Læreren passer da på å koble barn som vandligvis ikke er så mye sammen. Det er også i undervisning og ordbruk et sterkt fokus på å utvikle sunne og elastiske sosiale ferdigheter og holdninger.

Min erfaring er at aktive voksne som opptrer som tydelige sosiale ledere og setter dagsorden for omgangstone, har en gunstig effekt på klassemiljøet. På samme måte kan passive og likegyldige voksne som lar homla suse innebære en sosial dødsdom for klassen.

mvh

[PieLill]

Helt enig med den moren du nevner. En tvinger ikke noen til å leke med noen som ikke er greie med en selv.

Om noen bør tiløstrebe endring, må det være den som er "vilter og vanskelig".

Jeg som voksen ville aldri valgt å være sammen med noen som stadig var ekkel/vanskelig/jævlig med meg.

''Jeg som voksen ville aldri valgt å være sammen med noen som stadig var ekkel/vanskelig/jævlig med meg.''

Du er åpenbart ikke i et yrke der man må yte servise og omgås mennesker. Mange har en yrkeshverdag hvor deres personlige følelser i forhold til personene de har med å gjøre er revnende likegyldig.

Skolen er barnas forberedelse på arbeidslivet. På fritiden får de heller vrake og velge. Men på jobb (skoen) må de vise et minstemål av toleranse og sosial fleksibilitet.

mvh

[PieLill]

''Hvordan kan en gå frem for å motivere barna til å inkludere?''

Feil fokus. Spørsmålet bør være hva som kan motivere gutten til å bli mindre vanskelig.

''Feil fokus. Spørsmålet bør være hva som kan motivere gutten til å bli mindre vanskelig.''

Ja takk, begge deler!

Barn skal selvsagt ikke la seg terrorisere i inkluderingens og toleransens navn. Men de har godt av å strekke seg et lite stykke utenfor sine komfortsoner i sine relasjoner.

Det er ofte kort vei fra å 'saklig' misslike noen litt til å sette utfrysing og mobbing i system. Toleranse er sjeldent en statisk og fast verdi. Som regel vil den enten vokse eller kryme, både på gruppe- og individnivå.

mvh

[PieLill]

''Selvsagt. Men da skal alt være utprøvd først.

Ungene bør dessuten uansett bevisstgjøres på at alle skal behandles med respekt''

Som sagt, jeg er i utgangspunktet helt enig med deg, men noen ganger hender det at det ikke går dessverre og man må beskytte sitt eget barn. Eller rettere sagt: Barnet må få lov til å beskytte seg selv.

''Som sagt, jeg er i utgangspunktet helt enig med deg, men noen ganger hender det at det ikke går dessverre og man må beskytte sitt eget barn. Eller rettere sagt: Barnet må få lov til å beskytte seg selv.''

Enig med deg i det.

Men jeg tror oftere det er et problem at foreldre av egen bekvemmelighet bidrar til utfrysing av 'innkluderbare' barn, enn at barn nektes å sette sunne og nødvendige grenser.

mvh

[Mrs. Wallace]

Det finnes grader av vanskelig. Terroriserer denne gutten omgivelsene, kan man forstå at de ikke orker. Er han derimot bare et uromoment, burde i hvert fall foreldrene vite bedre enn å frita barna fra å strekke seg et stykke utenfor sine komfortsoner.

Jeg synes 'du leker med hvem du vil, når du vil, alltid - samme hva' filosofien er både selvsentrert, egoistisk og ikke minst mikrometer korttenkt.

For det første legger man opp til et klassemiljø som kommer til å klikke seg og bli hauk over hauk. Tjukt med intriger og maktkamper. Og man har ingen garanti for at ens eget barn ikke blir den neste som blir for ubehagelig til å tas inn i det gode selskap. Dessuten svamper ungene opp en lite prisverdig omgangsform og sett av holdninger.

Dernest legger man opp til en nesten friksjonsfri relasjonsmessig oppvekst for barna. Slikt kan være behagelig, men ikke særlig lærerikt, ofte sosialt fordummende. Barn skal på en god måte strekke seg også sosialt, lære å tenke andres tanker, se verden fra andre vinkler enn egen nese og endog være i stand til å sette andre foran seg selv iblant. Slik læring koster et minstmål av motstand og ubehag.

Toleranse er et fyndord, men brukes oftere i filosofisk enn praktisk sosial sammenheng. Ingen kunst og heder å tolerere noen man liker og trives sammen med. Toleransemusklene trenes bare når man må smake på kamelene andre bærer med seg.

På våre barns skole har lærerne fra første klasse et fokus på innkludering og omtanke for andre. Noen ganger får f.eks. barna i oppgave å ta vare på en annen som lærer utpeker en dag eller en uke. Læreren passer da på å koble barn som vandligvis ikke er så mye sammen. Det er også i undervisning og ordbruk et sterkt fokus på å utvikle sunne og elastiske sosiale ferdigheter og holdninger.

Min erfaring er at aktive voksne som opptrer som tydelige sosiale ledere og setter dagsorden for omgangstone, har en gunstig effekt på klassemiljøet. På samme måte kan passive og likegyldige voksne som lar homla suse innebære en sosial dødsdom for klassen.

mvh

Halleluja!

[Mrs. Wallace]

Men om dere hadde nabofest, ville du ha latt være å invitere én eller to av naboene? Eller nektet dem å sitte ved samme bord som deg?

Godt eksempel.

[Lillemus]

Men om dere hadde nabofest, ville du ha latt være å invitere én eller to av naboene? Eller nektet dem å sitte ved samme bord som deg?

Selvfølgelig ikke, men det var vel ikke snakk om bursdagsinvitasjoner her? Alle vet hvordan "reglene" på skolen er da.

[Lillemus]

Skolen er barnas arbeidsplass, ikke et sted de har valgt å være. Der mange mennesker er samtidig må man lære seg å omgås på en høflig, trivelig og inkluderende måte, også mot dem man ikke liker så godt. Men perlevenner blir man kanskje ikke.

Man skal ha svært tungtveiende grunner for å ekskludere en person fra et fellesskap h*n er en naturlig del av.

mvh

''Man skal ha svært tungtveiende grunner for å ekskludere en person fra et fellesskap h*n er en naturlig del av.''

Ok, det er jeg enig i og jeg tolket ts til at samværet med barnet var på fritiden, ikke i skoletiden. For det sitter langt inne for meg å presse mine barn til å leke med barn de slettes ikke liker på fritiden altså.

[PieLill]

''Man skal ha svært tungtveiende grunner for å ekskludere en person fra et fellesskap h*n er en naturlig del av.''

Ok, det er jeg enig i og jeg tolket ts til at samværet med barnet var på fritiden, ikke i skoletiden. For det sitter langt inne for meg å presse mine barn til å leke med barn de slettes ikke liker på fritiden altså.

''For det sitter langt inne for meg å presse mine barn til å leke med barn de slettes ikke liker på fritiden altså.''

Det gjør det for meg også. Det måtte i så fall være om et barn viste en særdeles slett og likegyldig holdning i sine relasjoner. Eller hadde tendenser til ilojalitet, utfrrysning og/eller bruk og kast av venner.

Også på fritiden kan barn velge å oppføre seg pill råttent under dekke av at man kan da ikke tvinges til å være venn.

mvh

[Gjest GPn]

''Jeg som voksen ville aldri valgt å være sammen med noen som stadig var ekkel/vanskelig/jævlig med meg.''

Du er åpenbart ikke i et yrke der man må yte servise og omgås mennesker. Mange har en yrkeshverdag hvor deres personlige følelser i forhold til personene de har med å gjøre er revnende likegyldig.

Skolen er barnas forberedelse på arbeidslivet. På fritiden får de heller vrake og velge. Men på jobb (skoen) må de vise et minstemål av toleranse og sosial fleksibilitet.

mvh

Jeg snakket selvfølgelig om fritiden.

Den som ønsker å misforstå gjør tydeligvis det.

[Gjest GPn]

Venner er noe en gjør seg fortjent til - ikke noe en har krav på.

[Lillemus]

''For det sitter langt inne for meg å presse mine barn til å leke med barn de slettes ikke liker på fritiden altså.''

Det gjør det for meg også. Det måtte i så fall være om et barn viste en særdeles slett og likegyldig holdning i sine relasjoner. Eller hadde tendenser til ilojalitet, utfrrysning og/eller bruk og kast av venner.

Også på fritiden kan barn velge å oppføre seg pill råttent under dekke av at man kan da ikke tvinges til å være venn.

mvh

''Det måtte i så fall være om et barn viste en særdeles slett og likegyldig holdning i sine relasjoner. Eller hadde tendenser til ilojalitet, utfrrysning og/eller bruk og kast av venner.''

Jeg har heldigvis empatiske og greie unger, men ingen av dem henger egentlig sammen med de ungene i klassen som er "høyest på rangstigen", de har begge hatt tendenser til å være mer sammen med de som er sånn midt i laget og av en eller annen grunn unger som kanskje ikke har det så greit hjemme alltid (ikke mishandling og denslags, men veldig lite penger f.eks.).

[Gjest Shira :o)]

Jeg tror mange foreldre er med på å bygge oppunder andre barns "dårlige" oppførsel. De glemmer å se barnet/mennesket, og ser kun den dårlige oppførselen.

Hvis barnet hadde blitt invitert med hjem, fått mulighet til å vise det gode mennesket det faktisk er, bak den usikre masken, eller sin "kriblete" kropp, hadde det også fått mulighet til å bli en av "alle andre".

Jeg ser selv hvordan foreldre på vår skole ekskluderer enkelte barn, ved å favorisere noen få og virkelig ekskludere andre...

Barna deres blir deretter. Dessverre

''Hvis barnet hadde blitt invitert med hjem, fått mulighet til å vise det gode mennesket det faktisk er, bak den usikre masken, eller sin "kriblete" kropp, hadde det også fått mulighet til å bli en av "alle andre".

''

Vi har gjort det på den måten. eller dvs, mange av oss. Med stort hell. Fremdeles er det utfordringer, men nå kommuniserer barna bedre, de kjenner hverandre bedre, dermed mye mindre konflikter.

Jeg har ikke noe fasit, men jeg avskjærer ikke barn sånn uten videre, det gjør ikke guttungen heller. Det er langt fra å være bestevenner til å utestenge helt.