Skilsmisse??

[Gjest skilsmisse?]

Mannen min gjennom 20 år har forandret seg. For noen år tilbake var jeg syk, og trengte mye hvile. Etter at jeg ble frisk, så er det akkurat som om noe i sampsillet har blitt ødelagt. Han har på en måte laget et liv for familien som er helt i tråd med hvordan han mener det skal være,men da uten å ta hensyn til hva jeg legger i "det gode liv". Hans meninger om godt liv innebærer høyt aktivitetsnivå, idrettsaktiviteter der yngste barnet trener og han er trener. Jeg tror ikke yngste barnet ønsker så mye trening som han nå er med på, men gjør dette for å glede faren. Konsekvensene er uansett at familiefellesskapet smuldrer opp. Det er ingenting igjen til felles turer og opplevelser - etter min mening. Jeg mener det bør gå an å dempe ambisjonsnivået på trening litt, for å kombinere våre ulike ønsker om et godt liv, men da mener min mann at vi jo bare kan legge disse andre aktivitetene (teater, turer, vennebesøk osv) i TILLEGG til idrett. Min mening er at dette blir for mye for barna, det blir for mye stress. Så da ender det opp med at vi ikke får inn aktiviteter som gir meg livsinnhold.

Han argumenterer med at når man er med på lagidrett, så må man bare være med på det meste for å kunne delta. Dette innebærer også å bruke hver lørdag til trening, og av andre hele helger og deler av ferien. Jeg mener dette er tull, at det må være lov for en familie å si at vi prioriterer aktiviteter ut fra en helhet, og at yngstebarnet ikke må være med på alt. Da sier han at alle de andre barna på laget jo er med alltid, og at de andre foreldrene ikke ser på dette som problem i det hele tatt.

Det siste året har min mann i tillegg begynt å ta viktige avgjørelser helt alene. Han bruker store pengesummer til tross for at jeg har gjort det helt klart at jeg ikke ønsker å bruke så mye penger som han legger opp til. Han bruker hundre tusener av kroner mot min eksplisitte vilje. Jeg vil ha et høyere trygghetsnivå økonomisk, og spare mer. Da gjør han narr av meg, siden han mener vi er sikret uansett. Kanskje har han rett, men for meg er det viktig å spare. Og jeg føler vi sløser - selv om han har rett i at forbruket vårt står i stil med inntekten. Jeg klarer ikke legge bort ubehaget ved høyt pengeforbruk likevel..

Ferier er også noe han bestiller før vi egentlig har truffet en felles beslutning. Når jeg protesterer på at han har gjort dette, så hevder han med styrke at han jo bare har tatt avgjørelser som ubenektelig er riktige. At avgjørelsen ikke kunne vært annerledes.

Jeg har prøvd å si til han at det ikke er selve beslutningene hans jeg nødvendigvis har innvendinger til. Det er prosessen. Jeg vil være med på å bestemme! Dette går ikke inn, ved neste avgjørelse følger han samme handlingsmønster. Han argumenterer med liv og lyst med at beslutningen han tok er den "riktige" uansett, og det er helt umulig å forklare han at mitt fokus er mangelen på respekt for meg og mine meninger. Det er som å snakke til en vegg!

Jeg er en person som ikke egentlig har så god kontakt med egne følelser. Jeg er også vant til å ta mye ansvar for andres ønsker å behov. Jeg har jobbet mye med å finne ut av hvem jeg er, og hva som er viktig for meg. Det har vært utrolig krevende, og det er for meg ofte en utfordring å kjenne på egne behov, ved motstand gir jeg lett opp og lar andres prioriteringer gå foran mine. Ikke bevisst, men fordi jeg jo ikke kjenner så sterkt på hva mine egne behov er, så da er det liksom greit å la andre prioritere. De siste årene har jeg nok derfor utviklet meg mye. Men nå merker jeg at følelsene mine er i ferd med å dø. Jeg bebreider meg selv for å ikke klare å leve mitt liv slik "alle andre" med idrettsbarn visstnok gjør. For jeg finner ikke glede i å bruke så mye tid på idrett. Jeg savner så inderlig fellesskapet mellom alle fire. Jeg føler at selvtilliten min faller, at jeg ikke mestrer et liv slik jeg burde. Mannen min har i det siste kommentert energinivået mitt, mener at jeg kanskje aldri har orket så mye. Han mener at han har funnet familieaktivteter, og dermed gjort sitt for fellesskapet. Han mener jeg kan komme opp med ideer om ting vi kan gjøre sammen, så skal han bli med.

Men jeg klarer ikke det. Jeg vet liksom ikke hva jeg skal finne på. Jeg har prøvd å få han med på SPA. Da mener han at vi må dra et sted han kan trene, så kan jeg være i spaet. Men jeg ønsker jo fellesskapet......ikke være alene i spa. Det synes han på sin side er dørgende kjedelig, men han kan godt være med en tur hvis han først får trene. Da mister jeg bare lysten - det er akkurat som om alt må skje på hans premisser.

Jeg føler på tomhet i livet nå. Utilstrekkelighet. Vet ikke hva jeg skal gjøre........Jeg elsker han ikke lenger, og bebreider meg selv for det. Jeg er inderlig glad i han, men han har blitt som et kjært familiemedlem. Jeg føler meg som prostituert når jeg har sex med han, og sniker meg mest mulig unna. Og samtidig bærer jeg på så mye skyldfølelse, for jeg hadde jo bestemt meg for å være sammen med han livet ut........

Det hører med til historien at min mann alltid har vært en flott far for barna. Han lar meg alltid gjøre akkurat som jeg vil, jeg kan bruke så mye penger jeg vil osv. Han gjør like mye på hjemmefronten som det jeg gjør, tar sin del av husarbeidet osv. Jeg har fått bestemme mye, fordi han ikke har hatt noen formening om ting selv. Har vært lite krangling, og vi har kommunisert godt. Alle våre venner og familien synes han er flott, han har masse positiv energi og er lett å like. Vi har alltid før hatt det godt sammen, men jeg lurer nå på om det er fordi barna har vært så små at forskjellene mellom oss i forhold til hva vi synes er godt liv ikke har vært så tydelige.

[EnolaGay]

Familiekontoret/parterapi første stopp.

[Gjest Margarethe]

Ta en tur til familierådgivning. Tror du forresten du kan være deprimert? Mulig du kunne ta det opp med fastlegen din, det kan være en grunn til at alt virker så vanskelig og håpløst. Det høres rart ut for meg at ett barns fritidsaktivitet skal være avgjørende forhenholdsvis den ene forelderens "gode liv" og den andres mangel på sådan. Det er jo bare en periode i livet uansett? Og du må nok foreslå noe annet enn SPA siden det ikke falt i god jord, hva med fjelltur, teater som du nevnte, begynne med restaurantbesøk? Og når du ikke trives med denne idretten, gjør noe annet du trives med imens, kanskje med det andre barnet? Fellesskap kan dere vel ha under måltider, i ferier osv.?

[Gjest Elextra]

Når det gjelder idretten synes jeg barnas ønsker og behov bør komme først. Har de nytte og gled av idretten? I så fall synes jeg du heller burde forsøke å ble med enn å bremse denne aktiviteten. Lagidrett er sunt både for kropp og sjel, og en utvikler sosial kompetanse.

Når det gjelder det at han tar beslutninger om økonomi, ferieplaner m.m uten å konsultere deg, skjønner jeg godt din irritasjon. Om dere ikke klarer å kommunisere rundt dette, kunne dere kanskje hanytte av å snakke med en tredjepart, familiekontor e.l.

Skjønner du savner gode opplevelser for bare dere to, men klart du må velge noe begge er interessert i, i så fall. Spa er tydeligvis ikke i denne kategorien. Hva med middag på restaurant (da må en jo prate) eller en turi skog og fjell, som kanskje er mer hans stil?