Svigermor-innlegg

[nitty-gritty]

Nå er vi lei!

Jeg skal prøve å oppsummere som best jeg kan, men det er en lang historie, så jeg må kutte ut det meste. (Til de som bekymrer seg for slikt, så er det ingen fare for at noen skal kjenne igjen den/de jeg snakker om eller at de skal finne seg selv på denne siden.)

Innen to uker av å møte svigersøsteren og svigermoren min, så hadde søsteren kalt barnet mitt tilbakestående og moren hadde skreket at jeg burde holdt meg unna sønnen hans og ikke ødelagt livet hans. La meg understreke at jeg ikke sa et vondt ord til noen av de (og det er faktisk helt sant - det har jeg heller ikke gjort i ettertid).

Ettersom jeg føler med disse to, da spesielt svigermor, har jeg forsøkt mitt beste å være genuint vennlig. Jeg har invitert på middag, kjøpt bursdagsgaver og oppfordret samboeren min til å ta kontakt. Jeg har tilbudt og vært barnevakt for samboers niese, og ellers stilt opp - med en viss distanse.

Svigermor har tre barn. Min rimelig psykopatiske svigersøster, som bor hos sin mor med datteren, min vidunderlige samboer og min hyggelige svigerbror. Broren har hatt lite kontakt med moren og søsteren av opplagte grunner, men han har forsøkt å holde kontakten litt nå og da. Forrige jul informerte svigermor meg om at hun nå kun har to barn: Datteren og min samboer. Siden eldstesønnen ikke ringte henne ofte nok, så hadde hun nå kuttet han ut til det punkt hvor han ikke en gang kan kalles hennes sønn (!). Jeg reagerte med vantro og forsøkte å si at jeg forsto hun var såret bla bla bla, men hun avfeide meg og sa at hun slettes ikke var såret, hun hadde bare gjort hva som var nødvendig.

I mai var det visst vår tur. Svigermor ringte for å spørre hva hun skulle kjøpe til datteren vår i bursdagsgave og foreslo gåstol. Jeg sa at det ville jeg helst ikke ha og sa noen andre ting vi kunne tenke oss. Hun kom innom med en bitteliten gave noen dager etterpå og siden det hørte vi ikke fra henne. Hun var veldig avvisende og uhøflig på det korte besøket. Vi forsøkte å kontakte de noen ganger, men samboeren min ga fort opp - han orker ikke dramatikk og problemer fra den kanten.

I august overtalte jeg han til at vi stakk innom de med en invitasjon til min sønns bursdagselskap. Da han kom inn i stua sa svigermor: "Hva gjør DU her?!" med forakt i stemmen. De kunne visst ikke komme i selskapet og inviterte oss ikke til å bli, så vi gikk vår vei igjen.

Forrige uke møtte han på moren utenfor barnas skole og hun beklaget. Nå vil hun ha kontakt. Hun sa at grunnen til at hun kuttet oss ut var fordi vi prøvde å kutte HENNE ut (?). Vi er så slitne av dette og jeg kunne se samboer var veldig oppgitt. Han sa til meg at han ikke gidder å besøke de i jula og han vet ikke hva han skal gjøre med kontakten generelt. Han spør hva jeg vil.

Tja, hva vil jeg? Jeg vil at han skal være fornøyd med situasjonen - om det betyr å besøke de hver uke eller aldri.

Noen råd?

[Elis31]

Si at dere kan ha kontakt om de kutter ut tullet sitt. Er det noen problemer får dere prate om det, og minne de på at de fleste uoverenstemmelser skyldes misforstålser. Svigermor høres rimelig konfliktorientert/psykopatisk ut. Kanskje det er lurt å få hjelp fra familierådgivningskontoret. Jeg vil tro de har erfaring.

[nitty-gritty]

Si at dere kan ha kontakt om de kutter ut tullet sitt. Er det noen problemer får dere prate om det, og minne de på at de fleste uoverenstemmelser skyldes misforstålser. Svigermor høres rimelig konfliktorientert/psykopatisk ut. Kanskje det er lurt å få hjelp fra familierådgivningskontoret. Jeg vil tro de har erfaring.

Samboeren min har forsøkt å snakke med henne før angående oppførselen hennes, men han er nok ikke verdens beste kommunikator, da han er mer følelsesmessig involvert i dette enn han egentlig vil innrømme.

Svigermor er neppe psykopatisk, det er nok heller datteren, men hun er definitivt paranoid og i ekstrem forsvarsposisjon til enhver tid.

Kan også nevne at de bor i et svært skittent og slitt hjem hvor det røykes (mye!) inne, så de får ikke besøk av mine barn uten at vi er tilstede og kan styre unna det verste.

[laban]

Hvis det hadde vært min samboer, tror jeg at jeg hadde foreslått å opptre så normalt (altså som tidligere år) som mulig rundt det som har med jula å gjøre, men forøvrig ikke tatt noen initiativ til kontakt i nærmeste framtid.

Men jeg er mest vant til at folk blåser kraftig ut og at det roer seg på lengre sikt, det er ingen som er langsinte i våre familiefeider - og ingen som "utdefinerer" andre fra familien.

Ikke gjør noe mer akkurat nå i hvert fall. Ligg helt lavt og avvent om det skjer noe når høytiden nærmer seg?

[Elis31]

Samboeren min har forsøkt å snakke med henne før angående oppførselen hennes, men han er nok ikke verdens beste kommunikator, da han er mer følelsesmessig involvert i dette enn han egentlig vil innrømme.

Svigermor er neppe psykopatisk, det er nok heller datteren, men hun er definitivt paranoid og i ekstrem forsvarsposisjon til enhver tid.

Kan også nevne at de bor i et svært skittent og slitt hjem hvor det røykes (mye!) inne, så de får ikke besøk av mine barn uten at vi er tilstede og kan styre unna det verste.

Nettopp derfor kan det være greit å få hjelp av nøytrale parter som et familierådgivningskontor hvordan man skal takle slikt.

[EnolaGay]

Samboeren min har forsøkt å snakke med henne før angående oppførselen hennes, men han er nok ikke verdens beste kommunikator, da han er mer følelsesmessig involvert i dette enn han egentlig vil innrømme.

Svigermor er neppe psykopatisk, det er nok heller datteren, men hun er definitivt paranoid og i ekstrem forsvarsposisjon til enhver tid.

Kan også nevne at de bor i et svært skittent og slitt hjem hvor det røykes (mye!) inne, så de får ikke besøk av mine barn uten at vi er tilstede og kan styre unna det verste.

Ikke håp der. Du får bare la det fyke. La han bestemme og ta styringa på sin familie. Og vil han ikke eller orker ikke, så la det ligge. Ikke mas, press eller snakk om det. Det handler kun om plikt uansett. Dette taper dere på alle fronter uansett hva dere gjør.

Sørg for at DERE har det bra. Og la de andre grave seg ned når det er det de vil.

[nitty-gritty]

Hvis det hadde vært min samboer, tror jeg at jeg hadde foreslått å opptre så normalt (altså som tidligere år) som mulig rundt det som har med jula å gjøre, men forøvrig ikke tatt noen initiativ til kontakt i nærmeste framtid.

Men jeg er mest vant til at folk blåser kraftig ut og at det roer seg på lengre sikt, det er ingen som er langsinte i våre familiefeider - og ingen som "utdefinerer" andre fra familien.

Ikke gjør noe mer akkurat nå i hvert fall. Ligg helt lavt og avvent om det skjer noe når høytiden nærmer seg?

''Hvis det hadde vært min samboer, tror jeg at jeg hadde foreslått å opptre så normalt (altså som tidligere år) som mulig rundt det som har med jula å gjøre, men forøvrig ikke tatt noen initiativ til kontakt i nærmeste framtid.''

Ok, men han sier han absolutt ikke vil se de i jula. Jeg synes det er leit å ikke kjøpe gaver osv., da virker det så endelig.

''Men jeg er mest vant til at folk blåser kraftig ut og at det roer seg på lengre sikt, det er ingen som er langsinte i våre familiefeider - og ingen som "utdefinerer" andre fra familien.''

Her er det nok snakk om ganske alvorlige personlighetsforstyrrelser, så det går aldri over - sånn egentlig.

''Ikke gjør noe mer akkurat nå i hvert fall. Ligg helt lavt og avvent om det skjer noe når høytiden nærmer seg?''

Ja, jeg kan kanskje si at jeg synes vi skal avvente en avgjørelse. Jeg synes hele situasjonen er kjempeekkel, siden jeg ser det sliter på samboeren min. Familien min er ingen amerikansk drøm, men jeg har i hvert fall foreldre og søsken som går gjennom ild og vann for meg og ungene. Da er det leit at det skal være slik på hans side. Faren hans har jeg ikke møtt en gang

[Sør]

''Noen råd?''

Jeg er fristet til å skrive: "Dump dem!"

Seriøst, du ville aldri engang vurdert å besøke/være sammen med disse folkene med mindre dere var i slekt med dem.

Årsaken til at man skal være sammen med slekten er jo at man skal "være trygge og gode med hverandre". Når de oppfører seg slik du beskriver, så faller hele begrunnelsen bort.

Ja, det er trist, men jeg tror at uansett hva dere gjør så vil det neppe bli noe "netto positivt" ut av et forhold med dem. De bare ER sånn, og jeg vil vurdere at sjansen for at det skal bli "normale mennesker av dem" er tilnærmet lik null.

Jeg forstår jo at det ikke er hyggelig, men når mannen din ikke ønsker å besøke dem, du ikke gjør det, og de neppe er drømmefamilien for ungene - da synes jeg det er best for alle å si: vi har bedre ting å bruke tiden vår på. Det er mange hyggelige mennesker vi kan besøke i stedet.

Med vennlig hilsen

[nitty-gritty]

Ikke håp der. Du får bare la det fyke. La han bestemme og ta styringa på sin familie. Og vil han ikke eller orker ikke, så la det ligge. Ikke mas, press eller snakk om det. Det handler kun om plikt uansett. Dette taper dere på alle fronter uansett hva dere gjør.

Sørg for at DERE har det bra. Og la de andre grave seg ned når det er det de vil.

''Sørg for at DERE har det bra. Og la de andre grave seg ned når det er det de vil.''

Ja, det er hva samboeren min sier mestparten av tiden. Samtidig vet jeg han er glad i moren og vil henne vel, tross alt.

[nitty-gritty]

Nettopp derfor kan det være greit å få hjelp av nøytrale parter som et familierådgivningskontor hvordan man skal takle slikt.

Det koster en del penger her og samboeren min har neppe noen interesse av det, dessverre.

[mariaflyfly]

Jeg er faktisk enig med Sør. Dette er ikke ei dame som er noen ressurs for verken dere voksne eller barna deres.

La det hele ligge en stund og se om det skjer noen bedring om noen år.

[frosken]

Jeg synes du skal la samboeren din og moren hans bli enige om omfanget av kontakt. Ikke still deg i veien for hans evt. ønske om å treffe familien sin, men bruk heller ikke energi på å overbevise ham om hva han bør eller ikke bør :-)

[nitty-gritty]

''Noen råd?''

Jeg er fristet til å skrive: "Dump dem!"

Seriøst, du ville aldri engang vurdert å besøke/være sammen med disse folkene med mindre dere var i slekt med dem.

Årsaken til at man skal være sammen med slekten er jo at man skal "være trygge og gode med hverandre". Når de oppfører seg slik du beskriver, så faller hele begrunnelsen bort.

Ja, det er trist, men jeg tror at uansett hva dere gjør så vil det neppe bli noe "netto positivt" ut av et forhold med dem. De bare ER sånn, og jeg vil vurdere at sjansen for at det skal bli "normale mennesker av dem" er tilnærmet lik null.

Jeg forstår jo at det ikke er hyggelig, men når mannen din ikke ønsker å besøke dem, du ikke gjør det, og de neppe er drømmefamilien for ungene - da synes jeg det er best for alle å si: vi har bedre ting å bruke tiden vår på. Det er mange hyggelige mennesker vi kan besøke i stedet.

Med vennlig hilsen

Ja, slik vil jo jeg helst ha det, om det gjorde samboeren min lykkelig. Der sa jeg det Men jeg vet ikke om jeg vil si akkurat det når han ber om et svar fra meg.

[nitty-gritty]

Jeg er faktisk enig med Sør. Dette er ikke ei dame som er noen ressurs for verken dere voksne eller barna deres.

La det hele ligge en stund og se om det skjer noen bedring om noen år.

''La det hele ligge en stund og se om det skjer noen bedring om noen år.''

Dessverre er det vel slik at jo lengre det er bare de to, jo psykere blir de

Se ellers svar til Sør.

[Mrs. Wallace]

Herlighet, så vanvittig slitsomt med et sånt dramanivå i nær familie. Her er nok stikkordet for å overleve "detachment".

http://en.wikipedia.org/wiki/Emotional_detachment#Second_sense:_mental_assertiveness

[nitty-gritty]

Jeg synes du skal la samboeren din og moren hans bli enige om omfanget av kontakt. Ikke still deg i veien for hans evt. ønske om å treffe familien sin, men bruk heller ikke energi på å overbevise ham om hva han bør eller ikke bør :-)

Nå er det ikke riktig så enkelt.

For det første vil han gjerne vite hva jeg mener. Mitt ærlige svar er jo hva Sør og mariaflyfly sier, men det kan jeg ikke si. Jeg vil IKKE være ansvarlig for at han mister kontakten med familien sin. Samtidig blir han irritert når jeg sier det hele er opp til han.

For det andre er det ikke slik at de kun kontakter han, i de periodene de ønsker kontakt. For en stund siden kom de på spontant besøk mens han var på jobb, hvorpå de brukte tiden på å fortelle meg at om jeg ville forlate sambo, så var de på min side (?). De kan også ringe meg for å arrangere middager eller besøk.

[Sør]

Ja, slik vil jo jeg helst ha det, om det gjorde samboeren min lykkelig. Der sa jeg det Men jeg vet ikke om jeg vil si akkurat det når han ber om et svar fra meg.

Hei,

Men det gjør han neppe lykkelig å fortsette slik som nå...

Jeg tipper at han treffer dem mest for "plikt" (selv om han er glad i dem), og det kan godt være at han egentlig er mest lettet hvis du støtter ham i at han ikke har noen "plikt" til å slite seg ut når det åpenbart ikke kommer noe positivt ut av det for noen.

Med vennlig hilsen

[nitty-gritty]

Herlighet, så vanvittig slitsomt med et sånt dramanivå i nær familie. Her er nok stikkordet for å overleve "detachment".

http://en.wikipedia.org/wiki/Emotional_detachment#Second_sense:_mental_assertiveness

Ja, det er slik vi gjør det. Vel, til den grad vi kan. Det tar dessverre ikke bort at det hele er slitsomt og bekymringen vi føler for vår lille niese.

[Gjest Nickløsheletida]

Så la henne bare slå hånden av to barn da og la henne sitte igjen med den psykopatiske datteren. Jeg ser ikke at dere kan få gjort så mye. La bare mannen din styre det hele og prøv og tenke minst mulig på det, men konsentere deg om mann og barn som andre her nevner.

[Mrs. Wallace]

Ja, det er slik vi gjør det. Vel, til den grad vi kan. Det tar dessverre ikke bort at det hele er slitsomt og bekymringen vi føler for vår lille niese.

Det skjønner jeg godt. Har selv noen mildt sagt ustabile elementer i nær familie, og det er mange ting å forholde seg til - selv etter at man har oppøvd en del detachment.