Gå eller bli?

[Gjest hestejente]

Jeg er en kvinne på 34 år som trenger gode råd. Jeg lever i ett forhold som har vart i 4 år og som har vært fylt med mere problemer enn lykke. Det sa klikk når vi møttes og vi flyttet raskt sammen. Etterhvert dukket det opp noen sider hos han som ikke var bra. Han var sykelig sjallu ubegrunnet og kom med anklagelser som var ydmykende hver gang vi var ute sammen. Han var paranoid og anklaget meg for de utroligste ting, også foran mine venner. Dette var som regel kombinert med alkohol. Hvis jeg var ute med venner alene var han sur som en padde hver gang jeg kom hjem og det hele ble ett mareritt.Jeg tilga gang på gang og det samme skjedde igjen neste gang. Nå har han vært alkoholfri ett halvt år og han behandler meg mye bedre. Han er veldig snill mot meg og elsker meg høyere enn noe annet. Likevel føler jeg meg fortsatt tråkket på og jeg merker ett indre sinne. Jeg gjør grimasker i vemod når vi har sex sammen og tvinger meg gjennom hele seansen med sinne. Jeg føler jeg mangler ryggrad som ikke har klart å gå fra han før. Mine venner og familie mener jeg burde gått for lenge siden, og jeg begynte å lyve til de for to måneder siden og si at jeg hadde bestemt meg for netopp å gjøre det. Det hadde noe med å bevare selvrespekten å gjøre. Likevel, jeg klarer ikke å gå. Jeg er livredd og ser bare mørket. Å skulle bli alene igjen i min alder er helt fryktelig. Jeg har lyst på barn og er livredd for å ikke få det. Livredd for å bli en gammel tante som ikke har noen.Som liten fikk jeg lite kjærlighet og jeg var mye ensom og jeg lærte meg å holde munnen istedet for å snakke om problemer. Dette har nok også påvirket konfliktene og økt frustrasjonen til samboeren min ytterligere. Han ønsker virkelig å gjøre en effort, men jeg lever fortsatt på ydmykelsen foran vennene mine og familien min. Han kan heller ikke heve stemmen ovenfor meg lenger, da det frembringer vonde minner. Han har aldri slått meg, men det har vært ett par mindre slåsskamper med skubbing og lugging(fra begge) og stort munnhuggeri.Han har tatt hardt tak i meg ubegrunnet i selskaper og det kunne være nok at jeg sto og snakket med en annen mann selv om dette var en kjenning, feks en kompis av han.Samtidig er han den ene jeg har som kjenner meg og som jeg slapper av med. Jeg har få venner og de vennene jeg har er mye opptatt med sin lille lykkelige familie. Nesten samtlige bygger hus eller går gravide.Familien min snakker jeg sjeldent med og jeg har aldri følt meg elsket av de.Min mor sa til meg som ung jente bla at hun angret på at hun hadde fått meg.Samtidig presser det fra disse at jeg må komme meg videre. De fleste mener at sjallusien hans nok ligger latent og at vi har hatt slik en dårlig start at dette ikke vil fungere.Der har bare sett den onde siden og kjenner ikke hans fine sider. Netopp det at jeg har følt meg lite elsket som liten gjør at jeg suger til meg av den kjærligheten han gir meg. Uten han føler jeg meg totalt alene. Jeg ser bare mørket, jeg har sluttet å rydde , jeg tar ikke vare på meg selv lenger og alt jeg ønsker er å leve i tv verdenen og sove. Depresjonen er nok kommet pga jeg skjønner utfallet av dette, at jeg bør gå.Jeg har gått på ett par visninger, men blir da fylt av en fryktelig angst og panikk og løper tilbake til han som ett lite barn. Jeg står bom fast og vet virkelig ikke hvordan jeg skal komme meg videre. Jeg lyver til han og sier at alt er bra til tross for hans masing om at han ser det ikke er så. Jeg tvinger meg gjennom sex, men nyter kjærligheten og kosen og tryggheten.Jeg føler meg totalt maktesløs og får også dårlig samvittighet ovenfor han som har prøvd hardt det siste halve året. Jeg har samarbeidet dårlig og vi har ikke vært sosiale med mine venner eller familie fordi jeg er skadeskutt og redd for å bli ydmyket, samtidig som jeg vet at de ikke er noe for vårt forhold. Føler også at de fnyser av meg fordi jeg ikke er sterk nok til å komme meg videre.Jeg vet de snakker bak min rygg, ser for meg at det er det store samtaleemnet under middager. Dette gjør igjen at jeg unngår de få vennene jeg har mer og mer og kryper enda mer inn i mørket mitt. Jeg vet ikke om jeg elsker han, det er vanskelig å føle på. Jeg er fryktelig glad i han og avhengig av nærheten hans og hans ivaretagelse. Samtig er alt som heter passion borte og jeg kjenner sterkt at det nok ikke kommer tilbake. Jeg klarer ikke en gang å få til orgasmer på egen hånd lenger og har ikke følt meg kåt på to år.Samboeren min elsker meg fryktelig høyt og jeg kjenner at det gjør så vondt så vondt. Jeg føler noen ganger at jeg heller skulle ønske livet tok slutt selv om jeg jo vet at det ikke er noe jeg tenker å gjennomføre. Jeg trenger noen gode råd hvordan komme meg ut av dette sporet og hva å gjøre. Livet mitt står stille i ett mørkt hull.

[Gjest billo]

Du er rett og slett ulykkelig. Noen vil kalle det deprimert. Jeg håper du finner innsikt nok til å forlate ham og gjennom det kunne bli lykkelig med en annen i fremtiden. Jeg håper også at du forstår at det å evnt få barn oppe i dette ikke vil skape noen varig endring og lykke i et forhold som har skadet deg slik dette har gjort.

[Lillemus]

Få i alle fall ikke barn med en sånn mann... Vil du fortsette å ha det sånn resten av livet?

[Gjest Lolaliten]

Gå!

Dette er ikke et forhold som jeg hadde turt å satse framtiden på.

Ofte blir konfliktene/ulikhetene tydeligere etter at man får barn sammen, og det er synd for det det er er nettopp i barneoppdragelsen at man _virkelig_ trenger å være samkjørte og ha et godt samarbeid.

Og hva gjør du viss mannen kaster seg på flaska igjen, og det går utover deg selv + evt barn? Det hadde jeg _ikke_ tatt sjangsen på.

GÅ - og finn deg heller et bedre fars-emne! det er mitt råd.

[Gro Isachsen, Sexolog]

Vennene dine og famiien din har ikke noe med dine valg av kjæreste. De kan komme med råd, men det er bare du som bestemmer hvem du skal være sammen med. Vil de deg vel og ser de på deg som et voksent mennesje, vil de også respektere dine valg.

Svært mange forhold preges av usikkerhet og mye fram og tilbake. Det at oppstarten deres ble så preget av hans sjalusi, gjør det forståelig at du har vekselvis tvilt og trodd på om dere har en framtid.

Om du mener dere kan komme dere videre som par og klarer å legge bak dere de vonde stundene er det du og dere som avgjør, ikke familien eller vennene dine.

Mange får nesten panikk når forelskelsen er på hell. Den kriblende berg og dalbaneturen de fleste kjenner når de er forelsket har heldigvis tidsbegrensning, så går forholdet vanligvis over i en ny fase, med dypere følelser.

Det er mulig du og dere begge kan bygge opp nye og dypere følelser. Mulig han trenger hjelp fra en psykolog for å lære seg å håndtere sjalusi bedre. Også mulig du kan ha nytte av å oppsøke en sexolog for å få sexlysten din forsterket, slik at du kan få tilbake gleden ved sexlivet igjen og få orgasmene tilbake. Da er det også mulig du kommer deg opp av det svarte hullet du er i.