Kognitiv atferdsterapi

[marlenexxx27]

Noen eksponerer seg en hel masse for det de er redd for, og de jobber hardt med å bytte ut dysfunksjonelle tanker med mer logiske, så de vet at situasjonen objektivt sett er ufarlig. Men angsten forsvinner ikke.

What to do?

Det virker jo som at slik terapi nesten er skadelig. Hva med folk som er litt skjøre, og der symptomene er en måte å mestre livet på? Skal virkelig de drive på med dette? Når blir endring en ide som simpelthen ikke er særlig god?

[Gjest SMIRnøff]

Har du sett den norske filmen "Kunsten Å Tenke Negativt"? :-P

[Bella Dotte]

Å, fine kjepphesten min! :-)

Kognitiv terapi og eksponeringsterapi kan være fint for mange, men passer slett ikke for alle! Og det bør neppe være eneste tilnærming. Det er viktig at man ikke overdriver eksponering, men tar det i passe doser når man selv er klar for det. "Dysfunksjonelle" tanker har faktisk en funksjon, eller de har hatt det. "Inngrodde" følelses-, tanke- og atferdsmønstre henger sammen med responsen den enkelte opplever å fremdeles få. Dette må snus. Terapisituasjonen kan være et viktig "pustehull" hvor man blir møtt på en annen måte enn man er vant til, og et sted å lære nye måter å reagere på.

Dette er min mening, altså...

[Gjest SMIRnøff]

Å, fine kjepphesten min! :-)

Kognitiv terapi og eksponeringsterapi kan være fint for mange, men passer slett ikke for alle! Og det bør neppe være eneste tilnærming. Det er viktig at man ikke overdriver eksponering, men tar det i passe doser når man selv er klar for det. "Dysfunksjonelle" tanker har faktisk en funksjon, eller de har hatt det. "Inngrodde" følelses-, tanke- og atferdsmønstre henger sammen med responsen den enkelte opplever å fremdeles få. Dette må snus. Terapisituasjonen kan være et viktig "pustehull" hvor man blir møtt på en annen måte enn man er vant til, og et sted å lære nye måter å reagere på.

Dette er min mening, altså...

Hva kan skje hvis man overeksponerer da?

[Bella Dotte]

Hva kan skje hvis man overeksponerer da?

Tja, sammenbrudd, bli kraftig satt tilbake, ikke få det utbyttet man forestilte seg?

[Gjest SMIRnøff]

Tja, sammenbrudd, bli kraftig satt tilbake, ikke få det utbyttet man forestilte seg?

Ah ok, takk, det var oppklarende.

Har ikke så greie på samtaleterapi, egentlig. Jeg har vært i psykiatrien lenge, men jeg vet ikke engang hva slags behandling jeg får.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Mange forteller at de eksponerer seg om og om igjen uten at de blir bedre. Det skyldes at de gjør det feil. Grovet sett skal det gjøres slik:

Først finner en ut hva som er ens personlige mål. En trenger ikke bli tøffest i verden. Men en del dagligdagse hendelser må en beherske. Det kan være å gå på butikken, stå på sidelinja når barnet spiller fotball, gå på foreldremøte eller konfirmasjon i familien.

Deretter lærer en seg å bruke en angstskala fra 0 til 10. 0 ingen angst. 10 er den sterkeste angst en kan tenke seg.

Eksponering skal skje i situasjoner som gir 3-4 (5) i angst. En skal klare å holde ut denne angsten, og hver eksponering skal munne ut i at en føler at en har lykkes.

Før eksponeringen skal en gå gjennom det en skal gjøre i tankene. Hvor ligger "farene"? Hvorfor opplever jeg dette som skummelt? osv.

Deretter eksponerer en seg. En legger merke til hvor mye angst en har. Om dette er 3-5, vil en greie å stå i det. Når en forblir i denne situasjonen og erfarer at intet negativt skjer (bortsett fra angsten), vil angsten gradvis avta. Når den er nede i 2-1, kan en forlate situasjonen.

Nå er det beste om en kan gjenta den samme eksponeringen nesten med en gang. Da vil en erfare at toppen blir lavere og/eller det går raskere med redusjon av angsten til 2-1.

Gjenta deretter den samme eksponeringen (f.eks. den samme turen i den samme butikken) daglig inntil du ikke er i stand til å få mer enn 2 i angst av den.

Nå er du klar for å finne en ny situasjon som _nå_ sannsynligvis vil gi deg en angst på 3-4 (5).

Slik fortsetter en til en har nådd målet som beskrevet tidligere.

Den vanligste amatørfeilen er "klarer du den, så klarer du den". I samme eksponeringsepisode fortsetter en å øke påkjenningen helt til en ikke klarer mer og må avbryte. Det blir et nederlag. I stedet skal en på forhånd bestemme seg hva en skal gjøre. Gjøre det og kjenne angste synke. Avslutte og føle seieren/mestringen.

Lykke til .-)

[Gjest prust]

Mange forteller at de eksponerer seg om og om igjen uten at de blir bedre. Det skyldes at de gjør det feil. Grovet sett skal det gjøres slik:

Først finner en ut hva som er ens personlige mål. En trenger ikke bli tøffest i verden. Men en del dagligdagse hendelser må en beherske. Det kan være å gå på butikken, stå på sidelinja når barnet spiller fotball, gå på foreldremøte eller konfirmasjon i familien.

Deretter lærer en seg å bruke en angstskala fra 0 til 10. 0 ingen angst. 10 er den sterkeste angst en kan tenke seg.

Eksponering skal skje i situasjoner som gir 3-4 (5) i angst. En skal klare å holde ut denne angsten, og hver eksponering skal munne ut i at en føler at en har lykkes.

Før eksponeringen skal en gå gjennom det en skal gjøre i tankene. Hvor ligger "farene"? Hvorfor opplever jeg dette som skummelt? osv.

Deretter eksponerer en seg. En legger merke til hvor mye angst en har. Om dette er 3-5, vil en greie å stå i det. Når en forblir i denne situasjonen og erfarer at intet negativt skjer (bortsett fra angsten), vil angsten gradvis avta. Når den er nede i 2-1, kan en forlate situasjonen.

Nå er det beste om en kan gjenta den samme eksponeringen nesten med en gang. Da vil en erfare at toppen blir lavere og/eller det går raskere med redusjon av angsten til 2-1.

Gjenta deretter den samme eksponeringen (f.eks. den samme turen i den samme butikken) daglig inntil du ikke er i stand til å få mer enn 2 i angst av den.

Nå er du klar for å finne en ny situasjon som _nå_ sannsynligvis vil gi deg en angst på 3-4 (5).

Slik fortsetter en til en har nådd målet som beskrevet tidligere.

Den vanligste amatørfeilen er "klarer du den, så klarer du den". I samme eksponeringsepisode fortsetter en å øke påkjenningen helt til en ikke klarer mer og må avbryte. Det blir et nederlag. I stedet skal en på forhånd bestemme seg hva en skal gjøre. Gjøre det og kjenne angste synke. Avslutte og føle seieren/mestringen.

Lykke til .-)

Det var nettopp slik mannen min kom seg gjennom de tøffe høsten med panikkangst (sammen med medisinering) for tre år siden. Når han etter en stund orket å gå ut av huset - gikk vi bare ut på gårdsplassen (hadde tenkt å gå til postkassa, men det klarte han ikke). Neste gang gikk vi til gårdsplassen igjen og snudde - etter et par dager klarte han å gå til postkassa osv.

Så var nye skritt å klare å være alene i huset med ungene uten at jeg var der (han følte at ansvaret var veldig stort) - og etterhvert ta turer i skogen (først med meg, deretter alene) - så begynne å trene - og etter mange uker, begynne å jobbe litt igjen.

Veldig viktig hvordan en tenker. For ham var det viktig å tenke logisk at "dette går over, og det er ikke farlig, selv om det er himla ubehagelig og vondt".

Men han er fremdeles "katastrofetenker" - og kjenner veldig etter på hvert minste signal/endring i rutine av kroppens reaksjoner.

[Bella Dotte]

Mange forteller at de eksponerer seg om og om igjen uten at de blir bedre. Det skyldes at de gjør det feil. Grovet sett skal det gjøres slik:

Først finner en ut hva som er ens personlige mål. En trenger ikke bli tøffest i verden. Men en del dagligdagse hendelser må en beherske. Det kan være å gå på butikken, stå på sidelinja når barnet spiller fotball, gå på foreldremøte eller konfirmasjon i familien.

Deretter lærer en seg å bruke en angstskala fra 0 til 10. 0 ingen angst. 10 er den sterkeste angst en kan tenke seg.

Eksponering skal skje i situasjoner som gir 3-4 (5) i angst. En skal klare å holde ut denne angsten, og hver eksponering skal munne ut i at en føler at en har lykkes.

Før eksponeringen skal en gå gjennom det en skal gjøre i tankene. Hvor ligger "farene"? Hvorfor opplever jeg dette som skummelt? osv.

Deretter eksponerer en seg. En legger merke til hvor mye angst en har. Om dette er 3-5, vil en greie å stå i det. Når en forblir i denne situasjonen og erfarer at intet negativt skjer (bortsett fra angsten), vil angsten gradvis avta. Når den er nede i 2-1, kan en forlate situasjonen.

Nå er det beste om en kan gjenta den samme eksponeringen nesten med en gang. Da vil en erfare at toppen blir lavere og/eller det går raskere med redusjon av angsten til 2-1.

Gjenta deretter den samme eksponeringen (f.eks. den samme turen i den samme butikken) daglig inntil du ikke er i stand til å få mer enn 2 i angst av den.

Nå er du klar for å finne en ny situasjon som _nå_ sannsynligvis vil gi deg en angst på 3-4 (5).

Slik fortsetter en til en har nådd målet som beskrevet tidligere.

Den vanligste amatørfeilen er "klarer du den, så klarer du den". I samme eksponeringsepisode fortsetter en å øke påkjenningen helt til en ikke klarer mer og må avbryte. Det blir et nederlag. I stedet skal en på forhånd bestemme seg hva en skal gjøre. Gjøre det og kjenne angste synke. Avslutte og føle seieren/mestringen.

Lykke til .-)

Dette lurer jeg på: Er det angst hvis ubehaget ikke blir mindre, men fortsetter å være like stort helt til man fjerner seg fra situasjonen? Jeg har Asperger, men er usikker på om jeg også har angst. Jeg har en teori om at jeg blir redd fordi jeg ikke vet hva jeg skal si, og ikke at jeg blir tom i hodet fordi jeg er redd. Det er en reell frykt for å ikke takle situasjonen, ikke bare noe jeg "innbiller meg". Høres det riktig ut? Er det forskjellen på angst og Asperger? Kan man behandle angst på samme måte hos en som også har Asperger?

[marlenexxx27]

Mange forteller at de eksponerer seg om og om igjen uten at de blir bedre. Det skyldes at de gjør det feil. Grovet sett skal det gjøres slik:

Først finner en ut hva som er ens personlige mål. En trenger ikke bli tøffest i verden. Men en del dagligdagse hendelser må en beherske. Det kan være å gå på butikken, stå på sidelinja når barnet spiller fotball, gå på foreldremøte eller konfirmasjon i familien.

Deretter lærer en seg å bruke en angstskala fra 0 til 10. 0 ingen angst. 10 er den sterkeste angst en kan tenke seg.

Eksponering skal skje i situasjoner som gir 3-4 (5) i angst. En skal klare å holde ut denne angsten, og hver eksponering skal munne ut i at en føler at en har lykkes.

Før eksponeringen skal en gå gjennom det en skal gjøre i tankene. Hvor ligger "farene"? Hvorfor opplever jeg dette som skummelt? osv.

Deretter eksponerer en seg. En legger merke til hvor mye angst en har. Om dette er 3-5, vil en greie å stå i det. Når en forblir i denne situasjonen og erfarer at intet negativt skjer (bortsett fra angsten), vil angsten gradvis avta. Når den er nede i 2-1, kan en forlate situasjonen.

Nå er det beste om en kan gjenta den samme eksponeringen nesten med en gang. Da vil en erfare at toppen blir lavere og/eller det går raskere med redusjon av angsten til 2-1.

Gjenta deretter den samme eksponeringen (f.eks. den samme turen i den samme butikken) daglig inntil du ikke er i stand til å få mer enn 2 i angst av den.

Nå er du klar for å finne en ny situasjon som _nå_ sannsynligvis vil gi deg en angst på 3-4 (5).

Slik fortsetter en til en har nådd målet som beskrevet tidligere.

Den vanligste amatørfeilen er "klarer du den, så klarer du den". I samme eksponeringsepisode fortsetter en å øke påkjenningen helt til en ikke klarer mer og må avbryte. Det blir et nederlag. I stedet skal en på forhånd bestemme seg hva en skal gjøre. Gjøre det og kjenne angste synke. Avslutte og føle seieren/mestringen.

Lykke til .-)

Ok, fint.

Hvordan går du frem i behandlingen hvis pasienten er redd for noe som aldri skjer, og/eller ikke har noen formening om hva som skulle være farlig med den situasjonen en får angst i?

Og hva gjør du når pasienten din ikke egentlig er i stand til å gradere angsten mer nyansert enn "angst" og "ikke angst"?

Og hva når pasienten kvier seg for eksponering, men lider under stort symptomtrykk og funksjonssvikt?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette lurer jeg på: Er det angst hvis ubehaget ikke blir mindre, men fortsetter å være like stort helt til man fjerner seg fra situasjonen? Jeg har Asperger, men er usikker på om jeg også har angst. Jeg har en teori om at jeg blir redd fordi jeg ikke vet hva jeg skal si, og ikke at jeg blir tom i hodet fordi jeg er redd. Det er en reell frykt for å ikke takle situasjonen, ikke bare noe jeg "innbiller meg". Høres det riktig ut? Er det forskjellen på angst og Asperger? Kan man behandle angst på samme måte hos en som også har Asperger?

Jeg har særdeles liten erfaring med angstbehandling ved komorbid Asperger. Jeg kan derfor ikke si mer om dette.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ok, fint.

Hvordan går du frem i behandlingen hvis pasienten er redd for noe som aldri skjer, og/eller ikke har noen formening om hva som skulle være farlig med den situasjonen en får angst i?

Og hva gjør du når pasienten din ikke egentlig er i stand til å gradere angsten mer nyansert enn "angst" og "ikke angst"?

Og hva når pasienten kvier seg for eksponering, men lider under stort symptomtrykk og funksjonssvikt?

I disse tilfellene gjenstår en del forarbeid før en kan starte på det jeg beskrev.

[marlenexxx27]

I disse tilfellene gjenstår en del forarbeid før en kan starte på det jeg beskrev.

Ja, det er dette mystiske "forarbeidet" man aldri hører om, når psykologer skal fortelle om CBT. Disse tingene som må gjøres før den "egentlige" behandlingen iverksettes. Hva kan det være snakk om, dette forarbeidet? Massasje? Vitaminkur? Relasjonsbygging?

Så når pasienten sier at hun ikke synes at psykoterapien er så effektiv, så sier psykologen "Vi har ikke begynt på selve behandlingen enda, vi driver med forarbeidet fortsatt. Relasjonsbygging", blir ikke pasienten litt sur da? Og sier "Men i den lekre brosjyren fra Norsk Atferdskognitive Institutt står det ikke noe om forarbeid!?"?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Ja, det er dette mystiske "forarbeidet" man aldri hører om, når psykologer skal fortelle om CBT. Disse tingene som må gjøres før den "egentlige" behandlingen iverksettes. Hva kan det være snakk om, dette forarbeidet? Massasje? Vitaminkur? Relasjonsbygging?

Så når pasienten sier at hun ikke synes at psykoterapien er så effektiv, så sier psykologen "Vi har ikke begynt på selve behandlingen enda, vi driver med forarbeidet fortsatt. Relasjonsbygging", blir ikke pasienten litt sur da? Og sier "Men i den lekre brosjyren fra Norsk Atferdskognitive Institutt står det ikke noe om forarbeid!?"?

Hvis ikke pasienten er i stand til å beskrive hva en egentlig er redd for og/eller ikke er i stand til å gradere angst på en skala far 0-10 i løpet av 4 konsultasjoner, tror jeg ikke det er noe håp om bedring i psykoterapi.

[Bella Dotte]

Jeg har særdeles liten erfaring med angstbehandling ved komorbid Asperger. Jeg kan derfor ikke si mer om dette.

Skjønner. Kan jeg spørre om en ting til da? Hva er mest alvorlig av angst og Asperger? Siden du bruker uttrykket komorbiditet, det er ikke en sidestilling av to diagnoser, men at den ene regnes som hoved- og den andre som tilleggsdiagnose. Kan man si at angsten er mer hemmende for livsutfoldelsen enn Aspergeren, når angsten kan behandles mens Asperger er en gjennomgripende utviklingsforstyrrelse?

[Gjest stakkars dem da]

Hvis ikke pasienten er i stand til å beskrive hva en egentlig er redd for og/eller ikke er i stand til å gradere angst på en skala far 0-10 i løpet av 4 konsultasjoner, tror jeg ikke det er noe håp om bedring i psykoterapi.

Men hva med de da, hvordan skal de få det bedre??

[cathlin]

Hvis ikke pasienten er i stand til å beskrive hva en egentlig er redd for og/eller ikke er i stand til å gradere angst på en skala far 0-10 i løpet av 4 konsultasjoner, tror jeg ikke det er noe håp om bedring i psykoterapi.

Beskrive hva man egentlig er redd for.

Nå er du altfor streng, Nhd. Det er ikke slik terapi fungerer i virkeligheten. Det kan ta tid å finne ut av hva man egentlig er redd for. Ikke alle kan spytte det ut i en fin setning etter 4 behandlingstimer.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Beskrive hva man egentlig er redd for.

Nå er du altfor streng, Nhd. Det er ikke slik terapi fungerer i virkeligheten. Det kan ta tid å finne ut av hva man egentlig er redd for. Ikke alle kan spytte det ut i en fin setning etter 4 behandlingstimer.

Jeg har gjennom tidene hatt utrolig mange angstpasienter. Alle har greid å være på sporet av noe, verbalisere noe mer konkret enn kun generell angst i løpet av noen få timer.

[Gjest dagenidag]

Jeg har gjennom tidene hatt utrolig mange angstpasienter. Alle har greid å være på sporet av noe, verbalisere noe mer konkret enn kun generell angst i løpet av noen få timer.

Nånå. Det er vel en sannhet med modifikasjoner. I alle fall en gav du opp, men det ble folk av dem også etterhvert

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Nånå. Det er vel en sannhet med modifikasjoner. I alle fall en gav du opp, men det ble folk av dem også etterhvert

Jeg har avsluttet perosner som ikke har snakket siden dette er verktøyet i terapi. Om de har blitt bedre siden, er det kjempebra, men jeg antar at det skyldes at de da har begynt å snakke

De jeg refererte til, er de som snakker, men som i starten vet bare at de er redde, men ikke for hva.