Venninnes utro samboer...

[katjakai]

Jeg har en god venninne som har en utro samboer...jeg har observert ham flere ganger sammen med samme dame...tok han på fersken på kontoret hans mens han tok ei dame over kontorpulten før sommeren, regner med det er samme dama. De var så opptatt med sitt at de ikke så at jeg kom inn, så jeg kom meg fort ut igjen... Første gang jeg så dem sammen var for over et år siden, siste gang nå nettopp. De ser nyforelska og lykkelige ut når jeg ser dem sammen.

Men hva gjør jeg? Avslører jeg utroskapen for min venninne?..greier nesten ikke å se henne inn i øynene som det er nå...hun tror jo han elsker bare henne og at de har det bra sammen... Vet de ikke har mye sex, men det er jo ingen grunn til at han skal være utro hvis han virkelig elsker henne? Kjenner jeg misliker ham mer og mer, selv om jeg tidligere har likt ham godt...liker ikke denne situasjonen...

Og om jeg avslører utroskapen, vil hun bare ta ham inn i varmen igjen og tilgi ham? Ville DU gjort det om mannen din hadde et forhold som varte i over et år mens dere bodde sammen og du trodde dere hadde det bra? Jeg risikerer jo vennskapet vårt om jeg avslører det, men risikerer det også om jeg ikke sier noe og hun får vite om det senere...Innspill mottas med takk...

[songbirdy]

Dette er noe mer enn et ONS. Du har god grunn til å mistenke at det har foregått over lang tid.

Jeg ville definitivt sørget for at hun fikk vite det. Enten ved å si det direkte selv og ta støyten, eller sørge for at han fortalte det.

[Dorthe]

Jeg hadde ikke sagt noe, enten så er hun klar over det og ikke vil snakke om det eller så er hun uvitende om det og da tror hun deg ikke og dere blir uvenner. Jeg har brent meg på å fortelle det et par ganger og gjør det aldri mer igjen.

[tonie]

Det eneste jeg kan si er at jeg hadde satt pris på om min venninne fortalte sannheten hvis det var jeg som ble bedratt.

[Gjest Elextra]

Det kommer mye an på hvor nære venninner dere er, synes jeg. Pleier hun å betro seg til deg om sin mann og nære forhold, og tydeligvis ikke vet, tror jeg kanskje at jeg ville fortalt om det. Hvis du kjenner ham godt, kan du jo også vurdere å snakke med ham - kanskje han våkner. Dersom forholdet avsluttes, synes jeg aldri du skal si noe.

Har selv holdt munn om hva jeg antar var en venninnes manns ONS en gang. Det er snart ti år siden, og paret er gift ennå og har det bra, så veldig glad jeg aldri sa noe.

[Sjalala]

Det eneste jeg kan si er at jeg hadde satt pris på om min venninne fortalte sannheten hvis det var jeg som ble bedratt.

Veldig enig!

[Gjest Kayia]

''Jeg har en god venninne'' ''tok han på fersken på kontoret hans mens han tok ei dame over kontorpulten før sommeren'' ''Første gang jeg så dem sammen var for over et år siden, siste gang nå nettopp'' ''De ser nyforelska og lykkelige ut når jeg ser dem sammen'' Dette diskuteres med jevne mellomrom her inne, og svarene fordeler seg i noen tydelige bolker;

De som mener at man så og si alltid skal la være å si noe

De som mener man kun sier fra om langvarige forhold (ikke ons)

De som mener man sier fra dersom man kjenner vedkommende godt (og som ville satt pris på å bli fortalt seg)

Jeg havner ofte i den siste gruppen, og i dette tilfellet ville jeg definitivt sagt fra. Ettersom du og mannen er kollegaer er det mulig jeg ville bedt han om å snakke med kona si selv, men jeg ville helt klart sørget for at hun fikk vite. For å si det sånn: Dersom en av mine beste venninner så min mann ta en dame på kontorpulten og latt som ingenting etterpå hadde vi ikke vært gode venninner lenger.

[Gjest Elextra]

''Jeg har en god venninne'' ''tok han på fersken på kontoret hans mens han tok ei dame over kontorpulten før sommeren'' ''Første gang jeg så dem sammen var for over et år siden, siste gang nå nettopp'' ''De ser nyforelska og lykkelige ut når jeg ser dem sammen'' Dette diskuteres med jevne mellomrom her inne, og svarene fordeler seg i noen tydelige bolker;

De som mener at man så og si alltid skal la være å si noe

De som mener man kun sier fra om langvarige forhold (ikke ons)

De som mener man sier fra dersom man kjenner vedkommende godt (og som ville satt pris på å bli fortalt seg)

Jeg havner ofte i den siste gruppen, og i dette tilfellet ville jeg definitivt sagt fra. Ettersom du og mannen er kollegaer er det mulig jeg ville bedt han om å snakke med kona si selv, men jeg ville helt klart sørget for at hun fikk vite. For å si det sånn: Dersom en av mine beste venninner så min mann ta en dame på kontorpulten og latt som ingenting etterpå hadde vi ikke vært gode venninner lenger.

''For å si det sånn: Dersom en av mine beste venninner så min mann ta en dame på kontorpulten og latt som ingenting etterpå hadde vi ikke vært gode venninner lenger.''

Jeg så (som nevnt i andre svaret mitt) min nære venninnes mann "råkline" med en fjern venninne på en løssluppen fest, og siden fikk jeg høre av den fjerne venninnen at de hadde hatt "kjapp sex" også. Jeg kjenner mannen ganske godt, og føler meg ganske sikker på at dette ikke var noe han stadig drev med eller at han følte noe mer for damen (som er ganske pågående).

I ettertid er jeg glad jeg aldri nevnte dette for min nære venninne, nå er det snart ti år siden.

Spørsmålet blir da om _jeg_ ville ønsket å vite om min mann hadde oppført seg tilsvarende. Jeg tror ikke det - ikke så lenge det er et enkelttilfelle.

[nitty-gritty]

''For å si det sånn: Dersom en av mine beste venninner så min mann ta en dame på kontorpulten og latt som ingenting etterpå hadde vi ikke vært gode venninner lenger.''

Jeg så (som nevnt i andre svaret mitt) min nære venninnes mann "råkline" med en fjern venninne på en løssluppen fest, og siden fikk jeg høre av den fjerne venninnen at de hadde hatt "kjapp sex" også. Jeg kjenner mannen ganske godt, og føler meg ganske sikker på at dette ikke var noe han stadig drev med eller at han følte noe mer for damen (som er ganske pågående).

I ettertid er jeg glad jeg aldri nevnte dette for min nære venninne, nå er det snart ti år siden.

Spørsmålet blir da om _jeg_ ville ønsket å vite om min mann hadde oppført seg tilsvarende. Jeg tror ikke det - ikke så lenge det er et enkelttilfelle.

''I ettertid er jeg glad jeg aldri nevnte dette for min nære venninne, nå er det snart ti år siden.''

Spørsmålet er om hun er glad for det også.

[Gjest Elextra]

''I ettertid er jeg glad jeg aldri nevnte dette for min nære venninne, nå er det snart ti år siden.''

Spørsmålet er om hun er glad for det også.

''Spørsmålet er om hun er glad for det også.''

Selvsagt, og jeg ville jo ikke latt være å si det om jeg trodde det motsatte.

Saken er at de har det veldig fint i dag, og jeg vet dette var et feilsteg av mannen. Tror det ville gjort mer skade enn gagn om jeg hadde fortalt. Men helt sikker kan jeg jo ikke være.

[Gjest Kayia]

''For å si det sånn: Dersom en av mine beste venninner så min mann ta en dame på kontorpulten og latt som ingenting etterpå hadde vi ikke vært gode venninner lenger.''

Jeg så (som nevnt i andre svaret mitt) min nære venninnes mann "råkline" med en fjern venninne på en løssluppen fest, og siden fikk jeg høre av den fjerne venninnen at de hadde hatt "kjapp sex" også. Jeg kjenner mannen ganske godt, og føler meg ganske sikker på at dette ikke var noe han stadig drev med eller at han følte noe mer for damen (som er ganske pågående).

I ettertid er jeg glad jeg aldri nevnte dette for min nære venninne, nå er det snart ti år siden.

Spørsmålet blir da om _jeg_ ville ønsket å vite om min mann hadde oppført seg tilsvarende. Jeg tror ikke det - ikke så lenge det er et enkelttilfelle.

Jeg har ved ett tilfelle sagt fra og ved ett tilfelle ikke sagt fra. Jeg sa fra til en venninne, og lot være å si fra til partnerne til to kollegaer. Jeg visste med 100% sikkerthet i begge tilfeller at dette var et forhold, og ikke bare litt klining eller kun et engangstilfeller. Har aldri angret at jeg sa fra til min venninne, men angret at jeg ikke sa fra til kollegaenes partnere faktisk...

[nitty-gritty]

''Spørsmålet er om hun er glad for det også.''

Selvsagt, og jeg ville jo ikke latt være å si det om jeg trodde det motsatte.

Saken er at de har det veldig fint i dag, og jeg vet dette var et feilsteg av mannen. Tror det ville gjort mer skade enn gagn om jeg hadde fortalt. Men helt sikker kan jeg jo ikke være.

''Saken er at de har det veldig fint i dag, og jeg vet dette var et feilsteg av mannen. Tror det ville gjort mer skade enn gagn om jeg hadde fortalt. Men helt sikker kan jeg jo ikke være.''

Jeg tenker slik at om det var min samboer, så ville jeg ønsket å vite. Uansett hvor mye det "ødela". Det er jo tross alt hans valg og handling som ødelegger, ikke min viten. For meg (og han) ville det potensielt føltes som å leve på en løgn, uansett hvor fint vi hadde det.

Men nå er jeg slik skapt at jeg nesten synes det er verre om man går ut og har seg, helt tilfeldig, enn om man forelsker seg og innleder et forhold. Forelskelse og kjærlighet kan jeg forstå, men å ofre hele vårt forhold kun for å stikke snabelen i noen/få snabelen til noen andre stukket i seg er for meg talende for viktigheten av livet vi deler sammen.

[Gjest Nickløsheletida]

..''.tok han på fersken på kontoret hans mens han tok ei dame over kontorpulten før sommeren''

Hvor er det du jobber ? Klarer ikke å ta dette innlegget seriøst.

[Gjest EIIi]

Jeg syns ikke det er din jobb å fortelle dette til venninnen din. Egentlig syns jeg ikke du har noe med dette i det hele tatt.

Hva godt mener du det kan føre med seg å si dette? Vil du såre venninnen din og ødelegge forholdet hennes, sier du noe. Vil du skåne venninnen din for sorg og faenskap holder du kjeft!

[100%ull]

.

For å snu litt på saken...:

Hvis gubben min var utro...så hadde jeg blitt veldig gla` for å høre om dette uansett hvem som har sagt det...

[Gjest selma43]

For å si det slik: Jeg har vært av og på singel i 2,5 år nå, over 40 år, og har sett utrolig mye utroskap rundt meg, menn tar ikke 5 øre for å være utro i den alderen, de sier sjelden nei om de får muligheten.

Har en mannlig kollega som bekrefter dette, han mener at 95% av alle menn rundt 40 år ville vært utro, om sjansen for å bli oppdaget var 0.

Trodde først ikke på ham, men nå etter mine egne opplevelser er jeg tilbøyelig til å være enig. Utrolig mange gifte menn som har prøvd seg.....

Selv kunne jeg aldri vært utro, klarer ikke engang å date fler på en gang, så fortsår ikke den kynismen mange lever med.

Så mange damer er veeeldig naive når det gjelder utroskap blant menn.

Derfor burde nok flere fått vite om denne utroskapen, det er mer utbredt enn man tror.

[Gjest Elextra]

''Saken er at de har det veldig fint i dag, og jeg vet dette var et feilsteg av mannen. Tror det ville gjort mer skade enn gagn om jeg hadde fortalt. Men helt sikker kan jeg jo ikke være.''

Jeg tenker slik at om det var min samboer, så ville jeg ønsket å vite. Uansett hvor mye det "ødela". Det er jo tross alt hans valg og handling som ødelegger, ikke min viten. For meg (og han) ville det potensielt føltes som å leve på en løgn, uansett hvor fint vi hadde det.

Men nå er jeg slik skapt at jeg nesten synes det er verre om man går ut og har seg, helt tilfeldig, enn om man forelsker seg og innleder et forhold. Forelskelse og kjærlighet kan jeg forstå, men å ofre hele vårt forhold kun for å stikke snabelen i noen/få snabelen til noen andre stukket i seg er for meg talende for viktigheten av livet vi deler sammen.

''Det er jo tross alt hans valg og handling som ødelegger, ikke min viten. ''

Tja, jeg føler jeg kunne tilgitt handlingen, men tankene om den ville plaget meg i lang tid, og kunne også gå utover forholdet.

[nitty-gritty]

''Det er jo tross alt hans valg og handling som ødelegger, ikke min viten. ''

Tja, jeg føler jeg kunne tilgitt handlingen, men tankene om den ville plaget meg i lang tid, og kunne også gå utover forholdet.

''Tja, jeg føler jeg kunne tilgitt handlingen, men tankene om den ville plaget meg i lang tid, og kunne også gå utover forholdet.''

Jeg vil vite hvem jeg deler livet mitt med. Utroskap sier mye om hvem du er, mener jeg. Det betyr ikke at jeg ikke vil tilgi, men jeg vil ha sannheten.

Hvis jeg levde hele livet mitt basert på løgner, så kunne jeg like godt ikke levd overhodet. Jeg tar heller ubehag/smerte enn det. En av grunnen til at jeg ikke er religiøs, selv om det kunne vært behagelig å være det

[Gjest Middelthon]

Jeg sa ikke fra en gang, venninnen kom til meg lenge etterpå og fortalte uoppfordret at han hadde fortalt det selv, og hun hadde tilgitt. Hun var veldig glad ingen andre visste om dette enn meg (han hadde nevnt at kanskje jeg hadde fattet mistanke). Da var jeg glad jeg ikke hadde sagt noe, det var nok lettere å tilgi når han tilsto selv og ba om tilgivelse.

Fortell det i hvertfall ikke til noe andre enn eventuelt henne eller mannen selv, det er mye verre for den bedratte at det har vært sladring og "alle andre har visst". Det er 12 år siden og dejeg kjenner er lykkelig gift den dag i dag.

[Elis31]

Jeg ville likt å vite om min mann var utro og at jeg faktisk da levde på en løgn uten å vite det. Jeg synes sannheten er det beste.