Menn med forpliktelsesangst..

[Gjest trist at det skal være sånn]

Dette har kanskje vært oppe tidligere, men jeg har en stund hatt et forhold til en mann som har veldig forpliktelsesangst. Vi er voksne begge to, han har et samliv bak seg med et ganske stygt brudd som nok har gjort han ekstra redd for å forplikte seg. Når han føler forholdet vårt blir seriøst, trekker han seg unna med diverse unnskyldninger, men vi finner alltid tilbake til hverandre, vi er tross alt glade i hverandre. Men likevel sliter dette på meg, selv når jeg har følt vi har det bra og er trygg på han har han plutselig sagt han ikke vil mer. Han er redd for å bli såret igjen hvis det blir for seriøst. Dette har skjedd flere ganger.

Jeg er i en sånn situasjon igjen nå, og det er så trist. Men lurer på hva jeg skal gjøre - han vil nok komme til å ta opp kontakten igjen om en stund men jeg vet ikke om jeg orker det igjen. Jeg vil jo også ha noe seriøst på sikt. Jeg må også si at utenom disse periodene da han ikke vil mer har vi det så bra og han er en utrolig fin fyr!

[PieLill]

Det virker som han ikke er villig til å ta ansvar for sin vingling og ubesluttsomhet, men stadig vekk gjemmer seg bak unnskyldningen om tidligere dårlige erfaringer. Såre før noen rekker å såre ham. Avvise før han risikerer å selv bli avvist.

Han kommer sannsynligvis til å fortsette med dette så lenge han kommer unna med det. Har dette skjedd flere ganger før, vil du dessverre måtte regne med at det vil skje igjen.

Har du gitt ham en eller flere siste 'sjanser før', er det kanskje på tide å stå for at det var siste sjansen.

mvh

[Gjest føler med deg!]

Det virker som han ikke er villig til å ta ansvar for sin vingling og ubesluttsomhet, men stadig vekk gjemmer seg bak unnskyldningen om tidligere dårlige erfaringer. Såre før noen rekker å såre ham. Avvise før han risikerer å selv bli avvist.

Han kommer sannsynligvis til å fortsette med dette så lenge han kommer unna med det. Har dette skjedd flere ganger før, vil du dessverre måtte regne med at det vil skje igjen.

Har du gitt ham en eller flere siste 'sjanser før', er det kanskje på tide å stå for at det var siste sjansen.

mvh

Jeg er selv i samme situasjon, og like rådvill som du. Har prøvd å være tålmomdig, men kommer til et punkt hvor jeg vil kjenne en trygghet og vite hvor jeg har ham. Vi har selv ikke hatt "pause", men fortsatt å truffe hverandre (nermest daglig) selv om vi har hatt nedeperiode. De dagene vi ikke treffes går det mye i tlf of sms.

Min sin unskyldning er den samme, opprivende tidligere brudd, som gjør at han ikke vil binde seg til noe fast i frykt for å bli såret eller såre. Han vil unngå drama (jeg mener bestemt at det er han som skaper den nå...).

Jeg har sterke følelser for denne fyren og greier ikke gi slipp, jeg greier heller ikke bli kjent med og treffe nye menn. Jeg vil unngå den eventuelle konflikten det vil medføre. Jeg har ingen aning på hans reaksjon om det skulle skje, men jeg er vel redd for at han blir glad for at jeg går videre.

Selv treffer han mange venniner for kafèbesøk, trening, sms/tlf, matlaging etc. men det er bare meg han tar med å treffer familien.

Han har selv innrømt at han er forvirret, ene dagen vil han ha meg med på ferie, ringe meg til alle døgnets tider, andre dagen blir han irritert og føler det er waste of time å tilbringe en helg med meg om vi velger feil film å se en kveld. På samme tid har han vel egentlig sagt at han er lei seg for at han ikke kan tilby det "jeg er ute etter".

På grunn av min egen situasjon og mitt eget lille håp har jeg lyst å si ha tålmodighet, kanskje han behøver tid, kanskje han finner ut av det, kanskej det blir dere tilslutt. På samme tid så er det ganske selvdestruktivt å spille på noen andres noter til en hver tid. Jeg håper du finner ut av det, det er så tidsoppslukende å være i en sånn situasjon!

[Gjest trist at det skal være sånn]

Jeg er selv i samme situasjon, og like rådvill som du. Har prøvd å være tålmomdig, men kommer til et punkt hvor jeg vil kjenne en trygghet og vite hvor jeg har ham. Vi har selv ikke hatt "pause", men fortsatt å truffe hverandre (nermest daglig) selv om vi har hatt nedeperiode. De dagene vi ikke treffes går det mye i tlf of sms.

Min sin unskyldning er den samme, opprivende tidligere brudd, som gjør at han ikke vil binde seg til noe fast i frykt for å bli såret eller såre. Han vil unngå drama (jeg mener bestemt at det er han som skaper den nå...).

Jeg har sterke følelser for denne fyren og greier ikke gi slipp, jeg greier heller ikke bli kjent med og treffe nye menn. Jeg vil unngå den eventuelle konflikten det vil medføre. Jeg har ingen aning på hans reaksjon om det skulle skje, men jeg er vel redd for at han blir glad for at jeg går videre.

Selv treffer han mange venniner for kafèbesøk, trening, sms/tlf, matlaging etc. men det er bare meg han tar med å treffer familien.

Han har selv innrømt at han er forvirret, ene dagen vil han ha meg med på ferie, ringe meg til alle døgnets tider, andre dagen blir han irritert og føler det er waste of time å tilbringe en helg med meg om vi velger feil film å se en kveld. På samme tid har han vel egentlig sagt at han er lei seg for at han ikke kan tilby det "jeg er ute etter".

På grunn av min egen situasjon og mitt eget lille håp har jeg lyst å si ha tålmodighet, kanskje han behøver tid, kanskje han finner ut av det, kanskej det blir dere tilslutt. På samme tid så er det ganske selvdestruktivt å spille på noen andres noter til en hver tid. Jeg håper du finner ut av det, det er så tidsoppslukende å være i en sånn situasjon!

Nei, det er ikke lett.. Jeg har jo alltid et håp! Vi har hatt pause siden jeg skrev det innlegget, og jeg har fått tid til å tenke. Jeg tror jeg bare må være sterk og si at enten har vi noe seriøst eller så må vi kutte.. Jeg kan ikke gå hele tiden og "vente" på at han skal ombestemme seg igjen event grue meg til neste gang han synes dette blir for seriøst... Når det har gått så lang tid og han fortsatt ikke vet om han vil ha noe seriøst, så vil han vel ikke det. Dersom han ville det hadde han visst det, tror jeg.

Lykke til!