Får ikke støtte

[Gjest prust]

Jeg skal ha en relativ enkel operasjon rett over nyttår - sterilisering. Er 100% bestemt på at jeg vil det. I dag var jeg og mannen min på sykehuset og fikk informasjon om inngrepet - en veldig hyggelig kvinnelig lege snakket lenge med oss. Jeg hadde håpet at legen også kunne gjøre en arrkorrigering/enkel bukplastikk av et vertikalt keisersnitt, men det var ikke aktuelt.

Så til problemet: Mannen min er så fullstendig i mot at jeg skal bli operert. Han liker ikke sykehus og er redd for komplikasjoner, og synes det er fullstendig unødvendig. Vi har brukt kondomer i 1,5 år, noe han synes fungerer helt greit. Jeg synes det fungerer bedre enn forventet, men ikke godt nok. Har lyst til å slippe og tenke på prevensjon nå resten av livet. Jeg er 40 år, han 39. Han vil ikke steriliseres, så det diskuterer vi ikke.

Jeg er så veldig lei meg fordi jeg ikke får støtte fra ham angående dette. Han har vært veldig negativ, men jeg trodde at han ville bli beroliget når vi kom dit og han kunne spørre om det han var usikker på. Legen informerte selvsagt om at ved alle operasjoner kan det være mulighet for komplikasjoner, men hun sa også at dette var en enkel operasjon som tar 10-30 minutter, som gjøres ofte. Han fokuserer nå på komplikasjonene.¨

Han er veldig bestemt på det han mener, og kan ikek skjønne at jeg vil gjennomføre dette når vi kan bruke kondomer slik vi gjør nå. Jeg er bestemt på at jeg vil gjøre det, men jeg ønsker selvsagt at han er enig.

Hvordan skal vi få den andre til å forstå? Jeg har forsåvidt bestemt meg, men burde jeg utsette det inntil han "går med på det"? Det er 10 måneder siden jeg ble henvist til sykehuset, så han har jo hatt lang tid på seg til å tenke....

Det var jo litt nedtur det med arrkorrigeringen da - den var han forsåvidt mer positiv til, fordi han forstår at jeg synes det er kjipt med det stygge arret. Så han syntes også det var dumt at de sa nei til den operasjonen.

:-(

[Gjest winda]

Dette synes jeg det er du personlig som må få lov til å vurdere. Selv ønsket jeg sterilisering allerede da jeg var 25 år, jeg hadde da fått de barna jeg ønsket meg. Fikk ikke lov fra legen da, men da jeg var 35 år var det greit.

Tror ikke det hadde spillt noen rolle for meg om mannen min hadde sagt nei. Han nektet selv å utføre sterilisering, noe som er enklere for en mann. Da kunne han vel ikke nekte meg å gjøre det?

Kondom har jeg aldri stolt på da jeg ble gravid da vi brukte denne. Jeg hadde angst for å bli gravid på nytt, og da var sterilisering veldig beroligende for meg.

Dette er ikke et stort inngrep. Kikkhullskirurgi og det tar ikke lang tid før du er akkurat som før.

[Lillemus]

Jeg hadde latt meg sterilisere selv om mannen var imot det, jeg regner med at du er 150% sikker på at du er ferdig med å få barn? Kanskje han fremdeles innerst inne har lyst på flere?

Jeg steriliserte meg for 8 år siden og har ikke angret ett sekund!

Du får si til ham at du er glad for at han er redd for deg og at du setter pris på det, men at dette kommer du til å gjennomføre uansett og at du vil bli veldig glad om han kan støtte deg i dette fremfor å motarbeide deg.

[Gjest prust]

Jeg hadde latt meg sterilisere selv om mannen var imot det, jeg regner med at du er 150% sikker på at du er ferdig med å få barn? Kanskje han fremdeles innerst inne har lyst på flere?

Jeg steriliserte meg for 8 år siden og har ikke angret ett sekund!

Du får si til ham at du er glad for at han er redd for deg og at du setter pris på det, men at dette kommer du til å gjennomføre uansett og at du vil bli veldig glad om han kan støtte deg i dette fremfor å motarbeide deg.

''Jeg hadde latt meg sterilisere selv om mannen var imot det, jeg regner med at du er 150% sikker på at du er ferdig med å få barn? Kanskje han fremdeles innerst inne har lyst på flere?''

Ja, jeg er helt sikker på at jeg ikke ønsker flere barn. Jeg hadde veldig lyst på et fjerde barn da hun minste var et par år, men han ville ikke. De gangene mensen har vært forsinket de siste årene, har imidlertid han tatt veldig lett på det, mens jeg har vært veldig stressa og redd for å ha blitt gravid.

''Du får si til ham at du er glad for at han er redd for deg og at du setter pris på det, men at dette kommer du til å gjennomføre uansett og at du vil bli veldig glad om han kan støtte deg i dette fremfor å motarbeide deg.''

Ja, får prøve å si det til ham...

[laban]

Jeg synes det skurrer litt at han har forståelse for at du ville "utsette deg for evt. komplikasjoner" ved å dempe et arr, men ikke for at du gjør det samme for å unngå å bli gravid.

Det medfører svært mye større forandringer i livet å få et barn, enn å leve med et arr. Det er kanskje dette som er hakket mer komplisert å forstå for menn enn for kvinner.

Kanskje du bør "innrømme" at kondomene plager deg mer enn du har gitt uttrykk for, ikke minst fordi de ikke er 100% sikre? Dere har jo vært gjennom ting som har vist seg å gå helt fint (var det utenlandsferie?) - han er kanskje litt mer skeptisk av natur enn du er? I så fall kan kanskje tiden være på din side.

Det er ikke han som skal utsettes for noe som helst og som skal gjøre en forandring som ikke kan reverseres, så du kan selvfølgelig gjøre som du vil. Men jeg skjønner jo at du ønsker enighet om en såpass intim (skriver det i mangel av et bedre ord) sak.

[Gjest prust]

Jeg synes det skurrer litt at han har forståelse for at du ville "utsette deg for evt. komplikasjoner" ved å dempe et arr, men ikke for at du gjør det samme for å unngå å bli gravid.

Det medfører svært mye større forandringer i livet å få et barn, enn å leve med et arr. Det er kanskje dette som er hakket mer komplisert å forstå for menn enn for kvinner.

Kanskje du bør "innrømme" at kondomene plager deg mer enn du har gitt uttrykk for, ikke minst fordi de ikke er 100% sikre? Dere har jo vært gjennom ting som har vist seg å gå helt fint (var det utenlandsferie?) - han er kanskje litt mer skeptisk av natur enn du er? I så fall kan kanskje tiden være på din side.

Det er ikke han som skal utsettes for noe som helst og som skal gjøre en forandring som ikke kan reverseres, så du kan selvfølgelig gjøre som du vil. Men jeg skjønner jo at du ønsker enighet om en såpass intim (skriver det i mangel av et bedre ord) sak.

''Jeg synes det skurrer litt at han har forståelse for at du ville "utsette deg for evt. komplikasjoner" ved å dempe et arr, men ikke for at du gjør det samme for å unngå å bli gravid. Det medfører svært mye større forandringer i livet å få et barn, enn å leve med et arr. Det er kanskje dette som er hakket mer komplisert å forstå for menn enn for kvinner. ''

Ja, jeg kan heller ikke forstå dette. Nå leser jo jeg mye mer om helserelatierte ting enn ham, og dersom jeg vil måtte ha full bukplastikk for å korrigere arret, så er jo dette en stor operasjon. Og det tror jeg kanskje ikke han helt vet. Uansett, så kan det jo ikke sammenliknes med et svangerskap og et nytt keisersnitt (som jeg vil måtte ha). Jeg tror ikke kroppen min ville ha godt av et svangerskap til - dessuten har vi absolutt nok med å følge opp de tre vi har nå (inkludert hun i midten som krever en del ekstra).

''Kanskje du bør "innrømme" at kondomene plager deg mer enn du har gitt uttrykk for, ikke minst fordi de ikke er 100% sikre?''

Jeg har jo sagt det til ham, men han er jo ikke enig da (for hans del). Og det med at de ikke er 100% sikre, slår han jo bare tilbake med at legen sa at ingenting er 100% sikkert, heller ikke sterilisering, fordi det KAN forekomme sammenvoksinger igjen som kan medføre graviditet, selv om det er veldig sjelden.

''Dere har jo vært gjennom ting som har vist seg å gå helt fint (var det utenlandsferie?) - han er kanskje litt mer skeptisk av natur enn du er? I så fall kan kanskje tiden være på din side. ''

Ja - han er veldig skeptisk av natur, og liker ikke å prøve ut nye greier... Jeg er så lei av å bruke energi på å overbevise en voksen mann om noe som jeg mener er helt fornuftig og logsik :-((( - MEN vi prøver jo forsåvidt litt nye ting hvert år, så det går jo fremover da, om enn ganske seint....

''Det er ikke han som skal utsettes for noe som helst og som skal gjøre en forandring som ikke kan reverseres, så du kan selvfølgelig gjøre som du vil. Men jeg skjønner jo at du ønsker enighet om en såpass intim (skriver det i mangel av et bedre ord) sak.''

Ja, jeg ønsker hans støtte. Det synes jeg ikke er storforlangende. Skulle egentlig bare mangle. Dersom noe medisinsk hadde vært viktig for ham, så hadde jeg prøvd det jeg kunne å forstå ham og gi ham støtte, nesten uansett hva, tror jeg.

[EnolaGay]

Jeg støtter deg 110%. Om det hjelper litt. :0) Så får han synse som han vil om det.

[Gjest prust]

Jeg støtter deg 110%. Om det hjelper litt. :0) Så får han synse som han vil om det.

Takk for det! Det hjelper litt :-)

[Franzeska]

Tror det handler mer om din manns holdning til det å sterilisere seg, enn frykten for selve operasjonen.

Kanskje han innerst inne liker tanken på at du enda er fruktbar. At den dagen du plutselig ikke er det lengre, blir et slags symbol på overgangen til neste livsfase, noe som kanskje skremmer ham.

Kanskje han ikke en gang er ordentlig klar over denne frykten selv.

Jeg tror det er av samme grunn han ikke vil sterilisere seg selv heller.

[Gjest Nickløsheletida]

Gurimalla, skulle nesten tror vi var gift med samme mann ;o) Mannen min er livredd alt som har med operasjoner han også. Husker da vi skulle ha den yngste og jeg måtte ta keisersnitt. Jeg måtte trøste han underveis hele tiden. Han var skrekkslagen enda jeg ikke ga en lyd i fra meg og begoliget han med at jeg hadde det helt fint.

[Gjest prust]

Gurimalla, skulle nesten tror vi var gift med samme mann ;o) Mannen min er livredd alt som har med operasjoner han også. Husker da vi skulle ha den yngste og jeg måtte ta keisersnitt. Jeg måtte trøste han underveis hele tiden. Han var skrekkslagen enda jeg ikke ga en lyd i fra meg og begoliget han med at jeg hadde det helt fint.

Mannen min var veldig redd da jeg måtte ha akutt keisersnitt midt på natta med nr 2, og han ble stående igjen på gangen alene, uten at noen fortlate ham hvordan det gikk.

Da vi skulle ha nr 3, var det planlagt keisersnitt, og da kan jeg ikke huske at han var så veldig redd. Husker imidlertid at han var veldig bestemt på at jeg ikke skulle ha vaginal fødsel når risikoen for at det ikke skulle gå greit (og dermed akutt keisersnitt) var så stor.

Jeg hadde en operasjon i 2006 og en liten i 2008, og da var han ikke så negativ, ikke det jeg kan huske i alle fall. Merkelig det der.

Men det irriterer meg at jeg må bruke energi på å overbevise ham i stedet for å overbevise og berolige meg selv - som tross alt er den som skal gjennom dette!

Men nå har vi ikke snakket et pip om det siden torsdag formiddag, da vi var på sykehuset...

[Gjest prust]

Tror det handler mer om din manns holdning til det å sterilisere seg, enn frykten for selve operasjonen.

Kanskje han innerst inne liker tanken på at du enda er fruktbar. At den dagen du plutselig ikke er det lengre, blir et slags symbol på overgangen til neste livsfase, noe som kanskje skremmer ham.

Kanskje han ikke en gang er ordentlig klar over denne frykten selv.

Jeg tror det er av samme grunn han ikke vil sterilisere seg selv heller.

Takk for svar. Det er godt mulig du har rett i dette.

Jeg skal grunne på det....!

[Gjest Nickløsheletida]

Mannen min var veldig redd da jeg måtte ha akutt keisersnitt midt på natta med nr 2, og han ble stående igjen på gangen alene, uten at noen fortlate ham hvordan det gikk.

Da vi skulle ha nr 3, var det planlagt keisersnitt, og da kan jeg ikke huske at han var så veldig redd. Husker imidlertid at han var veldig bestemt på at jeg ikke skulle ha vaginal fødsel når risikoen for at det ikke skulle gå greit (og dermed akutt keisersnitt) var så stor.

Jeg hadde en operasjon i 2006 og en liten i 2008, og da var han ikke så negativ, ikke det jeg kan huske i alle fall. Merkelig det der.

Men det irriterer meg at jeg må bruke energi på å overbevise ham i stedet for å overbevise og berolige meg selv - som tross alt er den som skal gjennom dette!

Men nå har vi ikke snakket et pip om det siden torsdag formiddag, da vi var på sykehuset...

Ikke ta det opp mer med han. Bare gjennomfør det. Det er din kropp og det er ikke alt som skal måtte behøves å godkjennes av partneren.

Da sønnen min skulle opereres gjorde jeg det bak ryggen på faren. Orker ikke ta den diskusjonen med faren som hverken skjønner sitt eget eller andres beste. Noen ganger må man bare skjære gjennom. Min mann skulle egentlig hatt to operasjoner selv, men han forstår fremdeles ikke at den manglende operasjonen for 10 år siden er grunnen til at han har de problemene han fikk 7 år etter. Han fikk klare råd den gangen om hvordan utviklingen ville bli. Dette husker jeg fordi jeg var med. Det gikk som legen forutså, men enda nekter han for at dette er årsaken.

I høst fikk han klare råd om å operere bort en sten i kjeven etter at han fikk innfeksjon og han måtte sykehusinnlegges med masse verk som til slutt tøt ut gjennom huden. Han ville ikke opereres, så han har fått det tilbake to ganger til og den ene gangen endte det med enda en sykehusinnleggelse. Slik går no dagan, så når det gjelder ungene lar jeg han ikke få lov til å ha noen medbestemmelsesrett. Jeg bare gjennomfører det jeg må.

[mariaflyfly]

Dump ham.

Neida. Jeg blir bare oppgitt over at dette skal være noe å henge seg opp i, og da hadde jeg mista tålmodigheten.

Fortell ham at kondomer er som å spise suppe med gaffel. Kanskje han forstår den sammenligninga.

[Gjest Hulderen]

Minn ham på hvor stresset du blir når mensen er forsinket og hvor rolig han tar det. Si til ham at det blir ikke flere barn, det er for sent, toget har gått. Det ble ikke barn da yngsten var liten fordi han ikke ville det. Og nå blir det ikke mer.

Så informerer du ham at du tar steriliseringen uansett, men at du setter stor pris på om han blir mer positiv og støtter deg.

[Gjest prust]

Dump ham.

Neida. Jeg blir bare oppgitt over at dette skal være noe å henge seg opp i, og da hadde jeg mista tålmodigheten.

Fortell ham at kondomer er som å spise suppe med gaffel. Kanskje han forstår den sammenligninga.

Dumpe ham kan veg vel strengt tatt ikke ;-)

Og argumentet med at kondomer er noe herk, biter ikke på ham. Han synes det fungerer bra. Men jeg vet jo at han liker det best uten da..., men det vil han ikke inrømme nå for tiden.

Jeg kommer til å gjennomføre dette uansett, men det er jo mye hyggeligere å gjøre det med hans støtte i stedet for hans motstand....

[PieLill]

Missliker han at du kommer til å gjøre det, men aksepterer det motvillig. Eller forsøker han og motarbeide eller hindre deg.

Du må selvsagt få gjøre som du vil i forhold til dette. Men jeg synes ikke du kan forlange at han skal være enig med deg. Det blir helt urimelig.

Kanskje han ville være litt mer støttende om du gav ham lov til å være uenig i din avgjørelse så lenge han ikke aktivt forsøker å hindre deg.

Velger du å gjøre noe som din bedre halvdel er sterkt uenig i, har du ikke krav på massiv støtte, selv om det hadde vært hyggelig. Og du har selvfølgelig heller ikke krav på at han skal være enig med deg og/eller forstå deg.

Kan han føle seg skjøvet opp i et hjørne av ditt krav om hans udelte samtykke og fulle velsignelse?

mvh

[Gjest prust]

Missliker han at du kommer til å gjøre det, men aksepterer det motvillig. Eller forsøker han og motarbeide eller hindre deg.

Du må selvsagt få gjøre som du vil i forhold til dette. Men jeg synes ikke du kan forlange at han skal være enig med deg. Det blir helt urimelig.

Kanskje han ville være litt mer støttende om du gav ham lov til å være uenig i din avgjørelse så lenge han ikke aktivt forsøker å hindre deg.

Velger du å gjøre noe som din bedre halvdel er sterkt uenig i, har du ikke krav på massiv støtte, selv om det hadde vært hyggelig. Og du har selvfølgelig heller ikke krav på at han skal være enig med deg og/eller forstå deg.

Kan han føle seg skjøvet opp i et hjørne av ditt krav om hans udelte samtykke og fulle velsignelse?

mvh

''Missliker han at du kommer til å gjøre det, men aksepterer det motvillig. Eller forsøker han og motarbeide eller hindre deg.''

Er litt usikker. Han kan jo selvsagt ikke hindre meg, men han prøver å overtale meg til å droppe det. Men nå har vi ikke snakket om det på over en uke. Regner med at vi lar det bero en stund, og så tar det opp igjen i jula.

''Du må selvsagt få gjøre som du vil i forhold til dette. Men jeg synes ikke du kan forlange at han skal være enig med deg. Det blir helt urimelig.''

Jo, jeg synes faktisk han burde være enig med meg. Jeg ønsket jo opprinnelig at han skulle ta den operasjonen, men det ville han bare ikke. Det har jeg akseptert. Da synes jeg han skylder meg en aksept for at jeg tar den operasjonen - slik at vi slipper å tenke prevensjon de neste ti årene (inntil jeg er i overgnagsalderen).

''Kanskje han ville være litt mer støttende om du gav ham lov til å være uenig i din avgjørelse så lenge han ikke aktivt forsøker å hindre deg.''

Ja, det er vel slik det ofte blir - at han kommer litt på glid etterhvert - særlig hvis jeg ikke maser. Jeg mener jo at han har hatt veldig god tid på seg til å fordøye det da, fra jeg var hos fastlegen i januar til nå. Men han har nok latt være å tenke på det inntil det ble høyaktuelt nå i november.

''Kan han føle seg skjøvet opp i et hjørne av ditt krav om hans udelte samtykke og fulle velsignelse?''

Det har du nok rett i. Han hadde på en måte kontrollen når det var snakk om sterilisering av HAM - men når ballen nå er hos meg, har han ikke lenger kontroll... ;-)

[laban]

''Missliker han at du kommer til å gjøre det, men aksepterer det motvillig. Eller forsøker han og motarbeide eller hindre deg.''

Er litt usikker. Han kan jo selvsagt ikke hindre meg, men han prøver å overtale meg til å droppe det. Men nå har vi ikke snakket om det på over en uke. Regner med at vi lar det bero en stund, og så tar det opp igjen i jula.

''Du må selvsagt få gjøre som du vil i forhold til dette. Men jeg synes ikke du kan forlange at han skal være enig med deg. Det blir helt urimelig.''

Jo, jeg synes faktisk han burde være enig med meg. Jeg ønsket jo opprinnelig at han skulle ta den operasjonen, men det ville han bare ikke. Det har jeg akseptert. Da synes jeg han skylder meg en aksept for at jeg tar den operasjonen - slik at vi slipper å tenke prevensjon de neste ti årene (inntil jeg er i overgnagsalderen).

''Kanskje han ville være litt mer støttende om du gav ham lov til å være uenig i din avgjørelse så lenge han ikke aktivt forsøker å hindre deg.''

Ja, det er vel slik det ofte blir - at han kommer litt på glid etterhvert - særlig hvis jeg ikke maser. Jeg mener jo at han har hatt veldig god tid på seg til å fordøye det da, fra jeg var hos fastlegen i januar til nå. Men han har nok latt være å tenke på det inntil det ble høyaktuelt nå i november.

''Kan han føle seg skjøvet opp i et hjørne av ditt krav om hans udelte samtykke og fulle velsignelse?''

Det har du nok rett i. Han hadde på en måte kontrollen når det var snakk om sterilisering av HAM - men når ballen nå er hos meg, har han ikke lenger kontroll... ;-)

''...slik at vi slipper å tenke prevensjon de neste ti årene (inntil jeg er i overgangsalderen).''

Kanskje han tror at problemet løser seg av seg selv om ikke så lenge, siden du har fylt 40. Mange - av begge kjønn - tror det bare er spørsmål om etpar år etter 40. Men det kan ennå bli 15 år til, uten at det er noe spesielt med det.

Gjennomsnittsalderen i Norge for at mensen er helt borte, er 52 år - og da blir det en god del som holder på lenger.

Jeg vet at man ikke blir så lett å bli gravid når man er over 50. På den annen side begynner mensen (for mange) å rote såpass mye med tidspunktene, at det er stressende allikevel. Tro meg, jeg er glad jeg ikke trenger å tenke på den muligheten nå!

Du kan jo nevne dette hvis dere allikevel snakker om det...

[Gjest prust]

''...slik at vi slipper å tenke prevensjon de neste ti årene (inntil jeg er i overgangsalderen).''

Kanskje han tror at problemet løser seg av seg selv om ikke så lenge, siden du har fylt 40. Mange - av begge kjønn - tror det bare er spørsmål om etpar år etter 40. Men det kan ennå bli 15 år til, uten at det er noe spesielt med det.

Gjennomsnittsalderen i Norge for at mensen er helt borte, er 52 år - og da blir det en god del som holder på lenger.

Jeg vet at man ikke blir så lett å bli gravid når man er over 50. På den annen side begynner mensen (for mange) å rote såpass mye med tidspunktene, at det er stressende allikevel. Tro meg, jeg er glad jeg ikke trenger å tenke på den muligheten nå!

Du kan jo nevne dette hvis dere allikevel snakker om det...

Det er akkurat det han har sagt - at nå er det bare snakk om noen få år, så kan jeg ikke lenger bli gravid. Men som du sier, så kan det gå 15 år før den dagen er der.

Jeg kommer til å gjennomføre det, men det er litt kjipt at han ikke liker at jeg skal gjøre det. Hadde vel heller egentlig forventet "takknemlighet" (ikke akkurat det, men i alle fall velvilje) for at jeg vil la meg bli oprerert og dermed ta ansvar for hele prevensjonen.