Dere som sliter i forholdet...

[Gjest Holde livet ut?]

hva er grunnen til at dere blir? Er det tanken på at dere innerst inne er glad i mannen, eller usikkerheten rundt det å bli alene? Eller kanskje tanken på hvordan barna får det med foreldre som bor hver for seg?

For en gang skyld må jeg si jeg kjente meg igjen i dagbladet lørdag, der det stod om sur kone, taus mann.For en gang skyld handla det ikke bare om sex og lite villige kvinner, for der er ikke vi. Det er det eneste som funker helt optimalt her.

Men vi har havnet i et slikt mønster, eller, vi havner der på nytt og på nytt, og så tar gubben seg sammen når han får kniven på strupen, men så havner vi tilbake igjen.Kjenner jeg blir så sliten av å ha det sånn og tenker ofte vi ikke gjør hverandre godt. Likevel er jeg LIVREDD tanken på å skulle samarbeide med denne mannen om vi flytter fra hverandre. Så jeg ønsker jo ting skal fungere for oss også.

Men jeg kjenner jo at jeg mangler endel grunnleggende følelser for mannen som absolutt burde vært på plass. Er det falskt av meg å prøve å redde forholdet med dette utgangspunktet?

[Gjest togli]

Jeg tenker at om man fortsatt har mer enn vennskapelige følelser for partneren, og at man fortsatt kan nyte et intimt samliv - så bør man søke hjelp for å prøve å få de andre tingene til å fungere også!

Har dere forsøkt parterapi?

Det er slett ingen lettvint løsning å gå fra hverandre, og det bør man nok ikke gjøre dersom man ikke er 100 % sikker på at det er det som er riktig...

[Gjest Holde livet ut?]

Jeg tenker at om man fortsatt har mer enn vennskapelige følelser for partneren, og at man fortsatt kan nyte et intimt samliv - så bør man søke hjelp for å prøve å få de andre tingene til å fungere også!

Har dere forsøkt parterapi?

Det er slett ingen lettvint løsning å gå fra hverandre, og det bør man nok ikke gjøre dersom man ikke er 100 % sikker på at det er det som er riktig...

Det har vi prøvd, men vi kommer ingen vei. Ei stund gikk jeg alene og pratet med en terapeut også, og det hjalp jo meg, men ikke forholdet.

Problemet er at han ikke "kan" prate og ikke forstår mine ord. Han må liksom snakke om konkrete eksempler uten at han klarer å videreføre dette til andre situasjoner.

Det er utrolig vanskelig å forklare hvordan ting føles for meg når han blir så opphengt i "spaden". På en måte har jeg innfunnet meg med at vi ikke får til å kommunisere slik jeg ønsker, samtidig som det føles utrolig sårt for jeg ønsker virkelig ikke å ha det sånn.

[100%ull]

Det har vi prøvd, men vi kommer ingen vei. Ei stund gikk jeg alene og pratet med en terapeut også, og det hjalp jo meg, men ikke forholdet.

Problemet er at han ikke "kan" prate og ikke forstår mine ord. Han må liksom snakke om konkrete eksempler uten at han klarer å videreføre dette til andre situasjoner.

Det er utrolig vanskelig å forklare hvordan ting føles for meg når han blir så opphengt i "spaden". På en måte har jeg innfunnet meg med at vi ikke får til å kommunisere slik jeg ønsker, samtidig som det føles utrolig sårt for jeg ønsker virkelig ikke å ha det sånn.

.

Kvinner og menn har forskjellige måter å snakke på...vi bor rett og slett på forskjellige planeter i måten å snakke sammen... =)

Hvis en kvinne og mann som kommer fra forskjellige land...med helt forskjellige språk...så må disse selvfølgelig lære hverandres språk for å fungere som par...

Kvinnen og mannen kan også lære et felles språk...som gjør at de kan forstå hverandre...

Sånn er det i ditt forhold også...

Dere har forskjellige måter å snakke på...men må finne deres "eget språk" for å fungere som par...

[Gjest Holde livet ut?]

.

Kvinner og menn har forskjellige måter å snakke på...vi bor rett og slett på forskjellige planeter i måten å snakke sammen... =)

Hvis en kvinne og mann som kommer fra forskjellige land...med helt forskjellige språk...så må disse selvfølgelig lære hverandres språk for å fungere som par...

Kvinnen og mannen kan også lære et felles språk...som gjør at de kan forstå hverandre...

Sånn er det i ditt forhold også...

Dere har forskjellige måter å snakke på...men må finne deres "eget språk" for å fungere som par...

''Dere har forskjellige måter å snakke på...men må finne deres "eget språk" for å fungere som par...''

Det er liksom det jeg har prøvd å finne disse 16 åra vi har vært sammen. Eneste plassen vi "kommuniserer" bra er i senga. Men ofte blir dette brannslukking av de reelle problemene...

Jeg føler jeg går på akkord med meg selv når jeg prøver å møte hans manglende behov for for å kommunisere rundt ting. Og lurer på om det virkelig skal være så tungt å få et forhold til å gå fungere?

[Gjest Har fått nok!]

''Dere har forskjellige måter å snakke på...men må finne deres "eget språk" for å fungere som par...''

Det er liksom det jeg har prøvd å finne disse 16 åra vi har vært sammen. Eneste plassen vi "kommuniserer" bra er i senga. Men ofte blir dette brannslukking av de reelle problemene...

Jeg føler jeg går på akkord med meg selv når jeg prøver å møte hans manglende behov for for å kommunisere rundt ting. Og lurer på om det virkelig skal være så tungt å få et forhold til å gå fungere?

Dette høres ganske ut som oss. Vi har vært sammen i 15 år.

Eneste stedet vi har noe felles er i senga, men det holder ikke for meg. Mannen min er følelseskald, taus, asosial, og sær for å nevne noe. Jeg har dratt han med til parterapi, men vi ble til slutt gitt opp av terapeuten for det var ikke mulig å komme noen vei med min mann, han ville ikke samarbeide.

Nå går jeg til psykolog, og han sier vel egentlig at mine problemer bunner i at jeg mistrives slik med parforholdet og livssituasjonen min.

Nå har jeg kommet til veis ende, men vi har jo barn, så bruddet må skje på en ordentlig måte, så ting tar tid. Men så fort det er praktisk mulig flytter jeg ut.

Jeg har også rett til å ha det bra, og det har du også. Barn har det IKKE bra hvis foreldrene sliter fordi de mistrives i forholdet.

[Gjest Hulderen]

Dette høres ganske ut som oss. Vi har vært sammen i 15 år.

Eneste stedet vi har noe felles er i senga, men det holder ikke for meg. Mannen min er følelseskald, taus, asosial, og sær for å nevne noe. Jeg har dratt han med til parterapi, men vi ble til slutt gitt opp av terapeuten for det var ikke mulig å komme noen vei med min mann, han ville ikke samarbeide.

Nå går jeg til psykolog, og han sier vel egentlig at mine problemer bunner i at jeg mistrives slik med parforholdet og livssituasjonen min.

Nå har jeg kommet til veis ende, men vi har jo barn, så bruddet må skje på en ordentlig måte, så ting tar tid. Men så fort det er praktisk mulig flytter jeg ut.

Jeg har også rett til å ha det bra, og det har du også. Barn har det IKKE bra hvis foreldrene sliter fordi de mistrives i forholdet.

Du har rett til å ha det bra. Og når du går, gjør det for din egen del, ikke bruk barna som alibi. Du har nok rett i at barna ikke har det bra om foreldrene ikke har det bra sammen. Men hvordan kan du vite at de får det bedre som "fremogtilbakebarn" med foreldre som ikke samarbeider og som sloss?

[Persille1365381127]

Jeg tenker at om man fortsatt har mer enn vennskapelige følelser for partneren, og at man fortsatt kan nyte et intimt samliv - så bør man søke hjelp for å prøve å få de andre tingene til å fungere også!

Har dere forsøkt parterapi?

Det er slett ingen lettvint løsning å gå fra hverandre, og det bør man nok ikke gjøre dersom man ikke er 100 % sikker på at det er det som er riktig...

''Det er slett ingen lettvint løsning å gå fra hverandre, og det bør man nok ikke gjøre dersom man ikke er 100 % sikker på at det er det som er riktig...''

Det er egentlig overraskende mange som tenker at det er det letteste valget, og den enkleste veien å gå...

[Gjest tid sammen]

Når det blir dårlig stemining i hjemmet så snakker vi sammen. Vi er fast bestemt på at vi skal ha minst en halv time hver dag hvor vi to skal snakke sammen. Det kan innebære at barna må være i et annet rom noen ganger fordi vi voksne må prate sammen.

Jeg og min mann er veldig forskjellige, tenker veldig ulikt. Vi må planlegge ofte sammen for hvordan vi skal ha det, hva vi skal prioritere å bruke tid på, hvem som skal gjøre hva osv. Noen ganger trenger vi også lufte problemer og vi er fast bestemt på at vi ikke sier det til noen.

Vi sliter en del ja. Men vi henter oss inn igjen. Det å ha litt tid sammen er kjemeviktig. Vi prater ikke alltid så mye rett før vi legger oss, viktig å roe ned. Men står gjerne tidlig opp for å få en prat med kaffekoppen før barna står opp. Andre ganger dropper vi å se på TV om vi ikke har fått pratet sammen den dagen. Tar heller opp programmer vi ønsker å se og ser de når vi får tid. Det å prate sammen og prioritere hverandre er for oss helt livsnødvendig for at forholdet skal fungere.

[Gjest Elextra]

Når det blir dårlig stemining i hjemmet så snakker vi sammen. Vi er fast bestemt på at vi skal ha minst en halv time hver dag hvor vi to skal snakke sammen. Det kan innebære at barna må være i et annet rom noen ganger fordi vi voksne må prate sammen.

Jeg og min mann er veldig forskjellige, tenker veldig ulikt. Vi må planlegge ofte sammen for hvordan vi skal ha det, hva vi skal prioritere å bruke tid på, hvem som skal gjøre hva osv. Noen ganger trenger vi også lufte problemer og vi er fast bestemt på at vi ikke sier det til noen.

Vi sliter en del ja. Men vi henter oss inn igjen. Det å ha litt tid sammen er kjemeviktig. Vi prater ikke alltid så mye rett før vi legger oss, viktig å roe ned. Men står gjerne tidlig opp for å få en prat med kaffekoppen før barna står opp. Andre ganger dropper vi å se på TV om vi ikke har fått pratet sammen den dagen. Tar heller opp programmer vi ønsker å se og ser de når vi får tid. Det å prate sammen og prioritere hverandre er for oss helt livsnødvendig for at forholdet skal fungere.

''Vi er fast bestemt på at vi skal ha minst en halv time hver dag hvor vi to skal snakke sammen''

Imponerende! Og sikkert lurt. Vi får ikke til noe sånt, men prater jo en del i mellom.

[Gjest toppers piff]

Jeg tenker at om man fortsatt har mer enn vennskapelige følelser for partneren, og at man fortsatt kan nyte et intimt samliv - så bør man søke hjelp for å prøve å få de andre tingene til å fungere også!

Har dere forsøkt parterapi?

Det er slett ingen lettvint løsning å gå fra hverandre, og det bør man nok ikke gjøre dersom man ikke er 100 % sikker på at det er det som er riktig...

''Har dere forsøkt parterapi?''

Et tips fra meg er å dra til parterapi / familieterapi når forholdet er på topp ), da fokuserer en på det postive i forholdet, istedenfor det negative, en skal selvfølgelig ta en prat om det negative i terapien, men da har en et annet syn på saken enn om forholdet er på sammenbruddets rand )

En toppers piff i hverdagen gjør susen )

[Gjest togli]

''Det er slett ingen lettvint løsning å gå fra hverandre, og det bør man nok ikke gjøre dersom man ikke er 100 % sikker på at det er det som er riktig...''

Det er egentlig overraskende mange som tenker at det er det letteste valget, og den enkleste veien å gå...

Det er det kanskje....På den annen side vet vi jo ikke helt hva som ligger bak det at folk går fra hverandre...

Jeg ble selv separert for 1 1/2 år siden, og absolutt alle var sjokkerte! De på oss som et lykkelig par og hadde aldri forventa seg dette.... Jeg var ekspert i å skjule hvordan jeg egentlig hadde det, og lurte alle... Det er helt sikkert mange som mener vi gikk fra hverandre for lett, men de skulle bare visst hvor mange år jeg brukte på å ta den vonde avgjørelsen.

Jeg vet også at jeg _aldri_ kunne gått tilbake til slik jeg hadde det - og det handla ikke om at han ikke var snill mot meg el. (bare så det er sagt).

[Persille1365381127]

Det er det kanskje....På den annen side vet vi jo ikke helt hva som ligger bak det at folk går fra hverandre...

Jeg ble selv separert for 1 1/2 år siden, og absolutt alle var sjokkerte! De på oss som et lykkelig par og hadde aldri forventa seg dette.... Jeg var ekspert i å skjule hvordan jeg egentlig hadde det, og lurte alle... Det er helt sikkert mange som mener vi gikk fra hverandre for lett, men de skulle bare visst hvor mange år jeg brukte på å ta den vonde avgjørelsen.

Jeg vet også at jeg _aldri_ kunne gått tilbake til slik jeg hadde det - og det handla ikke om at han ikke var snill mot meg el. (bare så det er sagt).

Jeg vet, og jeg mente ikke at alle som går gjør det uten å tenkt gjennom det - men jeg tror veldig mange tenker at det er så mye enklere å gå fra hverandre enn å jobbe med forholdet. Og så er det ikke så lett å gå fra hverandre, det krever veldig mye av begge parter - ikke minst med tanke på evne til samarbeid dersom man har barn.

Det betyr heller ikke at det ikke kan bli bedre av gå fra hverandre, slik som for deg - men jobben for å komme dit er kanskje minst like hard som dersom man hadde jobbet for å redde forholdet. (Med et annet utgangspunkt enn ditt da)

[Gjest Kayia]

''Det er slett ingen lettvint løsning å gå fra hverandre, og det bør man nok ikke gjøre dersom man ikke er 100 % sikker på at det er det som er riktig...''

Det er egentlig overraskende mange som tenker at det er det letteste valget, og den enkleste veien å gå...

''Det er egentlig overraskende mange som tenker at det er det letteste valget, og den enkleste veien å gå...'' Er dette forhold med eller uten felles unger? Faktisk snakker alle jeg kjenner om at dette er det værste valget de har tatt noensinne, og at de føler en stor sorg over å ha mislyktes på dette område. Felles for alle er dessuten at forholdet har vært under press gjennom år, uten at man har funnet gode løsninger. I mange tilfeller har utroskap blitt dråpen som har fått begeret til å renne over.

[Persille1365381127]

''Det er egentlig overraskende mange som tenker at det er det letteste valget, og den enkleste veien å gå...'' Er dette forhold med eller uten felles unger? Faktisk snakker alle jeg kjenner om at dette er det værste valget de har tatt noensinne, og at de føler en stor sorg over å ha mislyktes på dette område. Felles for alle er dessuten at forholdet har vært under press gjennom år, uten at man har funnet gode løsninger. I mange tilfeller har utroskap blitt dråpen som har fått begeret til å renne over.

Det er varierende. Jeg synes det er overraskende mange som snakker veldig lettvint om å gå fra hverandre, og så oppdager de at det er langtfra lett når det faktisk skjer - og at det kanskje er ennå mer vanskelig å samarbeide nå som forholdet er over enn det var før.

[EnolaGay]

''Vi er fast bestemt på at vi skal ha minst en halv time hver dag hvor vi to skal snakke sammen''

Imponerende! Og sikkert lurt. Vi får ikke til noe sånt, men prater jo en del i mellom.

På papiret ja. ;0) Jeg tror en halv times jada jada alvorsprat om livet og alle ting hver dag, ville fått mannen min til å ta baklengs salto. Og tro meg når jeg sier han ikke er bygget for denslags.. :0D

Bedre med et realt truserøsk i ny og ne. Men det er oss da.

[Gjest togli]

Jeg vet, og jeg mente ikke at alle som går gjør det uten å tenkt gjennom det - men jeg tror veldig mange tenker at det er så mye enklere å gå fra hverandre enn å jobbe med forholdet. Og så er det ikke så lett å gå fra hverandre, det krever veldig mye av begge parter - ikke minst med tanke på evne til samarbeid dersom man har barn.

Det betyr heller ikke at det ikke kan bli bedre av gå fra hverandre, slik som for deg - men jobben for å komme dit er kanskje minst like hard som dersom man hadde jobbet for å redde forholdet. (Med et annet utgangspunkt enn ditt da)

Ja, jeg ser den... jeg mener at så lenge det er bittelitt følelser igjen mellom partene, så er det alltid håp! Da bør man gjøre ALT for å fikse det når man har barn sammen...

[Gjest Holde livet ut?]

Det er varierende. Jeg synes det er overraskende mange som snakker veldig lettvint om å gå fra hverandre, og så oppdager de at det er langtfra lett når det faktisk skjer - og at det kanskje er ennå mer vanskelig å samarbeide nå som forholdet er over enn det var før.

''og at det kanskje er ennå mer vanskelig å samarbeide nå som forholdet er over enn det var før.''

Her er jeg... Jeg tror egentlig alle utenom meg selv har det best om vi holder sammen. Og da er jeg villig til å sette til side mine egne behov for å få ting til å fungere. For totalens skyld.

[Persille1365381127]

''og at det kanskje er ennå mer vanskelig å samarbeide nå som forholdet er over enn det var før.''

Her er jeg... Jeg tror egentlig alle utenom meg selv har det best om vi holder sammen. Og da er jeg villig til å sette til side mine egne behov for å få ting til å fungere. For totalens skyld.

Men det er ikke gitt at det er noe bedre. Man kan jo ikke alltid tenke på "alle andre" heller...

[Persille1365381127]

Ja, jeg ser den... jeg mener at så lenge det er bittelitt følelser igjen mellom partene, så er det alltid håp! Da bør man gjøre ALT for å fikse det når man har barn sammen...

Ja, det er jeg enig i. For om man har litt følelser igjen, så blir jobben etterpå så mye verre også. Er man HELT ferdig med hverandre går jo samarbeidet etterpå lettere også.