gravid i disse terrortider

[Gjest snutta]

Er gravid med et meget etterlengted barn. Er bare 6 uker på vei og sliter en del med humørsvingninger. Vet ikke hvordan jeg skal klare å kutte ut tankene på alt som kan gå galt, tenker da også på miltbrannfrykt. Skulle jeg bli utsatt for noe sånt så vil jeg jo miste barnet. Er så fryktelig redd!!!

[Trine Endsjø, jordmor]

Når man går gravid, er man i en ekstremt sårbar fase, og at man lar seg påvirke av verdenssituasjonen er helt normalt. Det kan på mange måter virke litt absurd å få barn i en verden som er truet av krig og terror. Jeg leste nylig at folk gjerne reagerer i begge retninger når det gjelder det å få barn i en truet verden. Noen hiver seg rundt og tenker at nå er det på tide å realisere det som virkelig er viktig her i livet, å skape familie. Andre synes det er etisk galt å sette barn til verden når man ikke er i stand til å garantere større sikkerhet for barnets oppvekstvilkår.

Når det gjelder dine tanker og redsel knyttet til terror her til lands, spes. med tanke på miltbrann, må du prøve å tenke litt rasjonelt. Det er ennå ikke oppdaget noen tilfeller av miltbrann her til lands. Vi har sett at gale folk (eller festlige spøkefugler) har lagt melis/talkum i en konvolutt og sendt til byens rådhus, noe som har skapt massive overskrifter og voldsom redsel. Dette skjer over hele verden. Hørte en spes. i psykologi som uttalte seg i går om at denne farsotten kom til å gi seg snart. Folks redsel har begynt å gi seg og dermed har ikke slike "liksom-terror-forsøk" noen slagkraft lenger. Uansett kan man kanskje vente at noe annet vil komme på banen, men det nytter ikke ta alt dette innover oss på forhånd. Man vil anta at det er mye større fare for at du skal forulykke på veien, eller at komplikasjoner knyttet til svangerskapet skal utgjøre en reell trussel for deg. Utfordringen blir altså å prøve å leve med sårbarheten ved det å leve i denne verden og ikke minst vende sårbarheten til noe positivt i svangerskapet. Det høres kanskje litt dumt ut, men svangerskapet innebærer et veldig potensiale i å bli kjent med seg selv, sin partner og det lille barnet du bærer på. Sårbarheten er der kanskje på grunn av hormoner, men jeg tror også den har sin misjon i forhold til tilknytningen til det lille barnet. Man skal være var for farer, trusler og bruke krefter på å beskytte den lille. Dette er kanskje eldgamle instinkter vi har tatt med fra våre forfedre, og man skal reagere på mulige farer, slik du reagerer med frykt for miltbrann. Likevel må vi prøve å være rasjonelle, og se at vi faktis omgir oss med trusler på alle bauer og kanter, men hvis du passer på deg selv, din helse, din livsførsel (alkohol, røyk), og ditt psyko-sosiale velbefinnende, har du egentlig gjort det beste du kan, og dermed forsøkt å beskytte deg mot det som faktisk er den største trusselen.