Utvikling av manisk depressivitet

[morinor]

Jeg er voksen datter av mor med diagnose manisk depressiv. Vi merket lite til dette som barn, men ser mer av det nå. Hun har gått på medisiner i en kanskje 15 år nå (først Lithium, nå en type epilepsimedisin, husker ikke hvilken). Inntil for 2 år siden fungerte hun i jobb, men de to siste årene har hun vært sykemeldt i perioder. Hun har i denne perioden hatt bare korte perioder der hun har vært "normal", og ellers vært litt manisk, men menst depressiv. Gjennom små kommentarer har jeg forstått at dette sliter mye på min far (deres forhold er i utgangspunktet ikke noe særlig nært og godt fungerende). Hun kan nå gjøre og si en del rare ting, hun virker av og til litt "utkoblet" i korte øyeblikk, og mister grenser for hva som er naturlig å gjøre. Foreløpig er det ikke de store tingene, men nok til at de som står henne nærmest reagerer, og er litt flau over henne eller irriterer seg over at hun ikke gjør det som er forventet. I tillegg har hun begynt å legge mye på seg fordi hun går og småspiser og drikker døgnet rundt. Det virker litt som hun ikke bryr seg om kroppen lenger.

Denne situasjonen sliter på meg. Jeg skjønner jo at mamma ikke kan noe for at hun er manisk depressiv, samtidig skjønner jeg at pappa synes det er vanskelig å leve med en kvinne som for det første er svært mye trøtt, sier og gjør en del rare ting og samtidig legger mye på seg.

Tror mye ville bli bedre dersom hun ble mer stabil igjen, men hvor sannsynlig er det? Er det grunnmedisinen hennes som ikke virker lenger (hun har ofte brukt litt medisiner i tillegg til grunnmedisinen for å minske på problemene i de maniske eller depressive periodene)? Kan hun gå inn i en periode som er mer stabil igjen?

Dette ble langt, og kanskje ikke så godt fortalt - det er ikke så lett å sette ord på dette.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Her må det være noe å hente på mer korrekt medisinering. Går hun regelmessig hos en psykiater?

Det er ikke vanlig at sykdommen skal ta en slik vending - tvert i mot. Vanligvis greier vi å få pasientene bedre etterhvert. Først må de fleste dessverre prøve ut og mislykkes med en medikamentfri periode. Deretter innser de fleste at de trenger varig medikasjon. En må ofte jobbe litt for å komme frem til den beste medikasjonen.

En grov regel jeg selv bruker, er følgende:

Dersom problemet først og fremst ligger i de depressive periodene, velger jeg Lamictal. Dersom det ligger i de maniske periodene, velger jeg Orfiril.

[morinor]

Her må det være noe å hente på mer korrekt medisinering. Går hun regelmessig hos en psykiater?

Det er ikke vanlig at sykdommen skal ta en slik vending - tvert i mot. Vanligvis greier vi å få pasientene bedre etterhvert. Først må de fleste dessverre prøve ut og mislykkes med en medikamentfri periode. Deretter innser de fleste at de trenger varig medikasjon. En må ofte jobbe litt for å komme frem til den beste medikasjonen.

En grov regel jeg selv bruker, er følgende:

Dersom problemet først og fremst ligger i de depressive periodene, velger jeg Lamictal. Dersom det ligger i de maniske periodene, velger jeg Orfiril.

Takk for svar - dette ga rom for optimisme!

Min mor går på Orfiril - jeg kjente igjen navnet. Det var derfor litt overraskende at du mente dette var mest aktuelt dersom hovedvekten lå på de maniske fasene Mitt inntrykk er at min mor har mest problem med de depressive fasene.

Hun gikk på Lithium inntil for 3 år siden, men valgte da i samråd med lege å kutte det ut, pga store bivirkninger. Hun skjønte raskt at hun trengte medisin, og begynte da på Orfiril. Det fungerte utmerket i begynnelsen, men hun har altså slitt de to siste årene. Hun har hatt flere medisiner ved siden av Orfiril, blant annet innsovningsmedisiner, Seroxat m.m. Hun går ikke til psykiater, men til vanlig allmennpraktiserende lege, som forsåvidt er veldig dyktig og hyggelig, men som jeg ikke helt kan skjønne har den store oversikten når det gjelder hennes plager. Hun har også selv stusset litt over medisineringen, fordi hun i perioder har brukt både antidepressiva og medisiner mot maniskhet samtidig.

Tror hun vil føle det leit å skulle bytte lege, hun har nemlig et godt forhold til sin lege nå, og føler at han har stor omsorg for henne (det betyr svært mye). Ved å be om å få gå til psykiater i steden føler hun nok at hun gjør det leit for legen sin. Det dumme er jo at ikke denne legen selv har skjønt at hun kanskje trenger annen hjelp.

Jeg er usikker på hvordan jeg skal gå videre med denne saken. Forholdet mellom meg og min mor er ikke så veldig nært, men jeg har lyst til å hjelpe henne.