En tålmodighetsprøve

[Elis31]

Det er riktig det, men jeg har ingen andre å sammenligne med enn 2 åringen. Og har periodevis tenkt at dette er alder, personlighet (noe jeg tror det er i stor grad).

Jeg har dessuten liten tiltro til slike instanser, snakker da av erfaring. Den følelsen som det gir et barn, vil jeg ikke utsette henne for om det ikke er helt nødvendig. Det er mer ødeleggende enn det er til hjelp. Og jeg er usikker på hvem som skal bedømme om det er nødvendig.

Jeg får begynne hos fastlegen, som jeg vet kommer til å avfeie meg. Og derfor også i tillegg hos helsesøster.

Hva bygger du det på at en slik kontakt gir en dårlig følelse hos barn? Det er jo jobben deres å prate med disse barna? Jeg vil tro ta en åtteåring neppe føler det veldig stigmatiserende. Du sier at det er personligheten hennes. Men hvis man blir veldig begrenset i sin personlighet tenker jeg at man kanskje har en liten forstyrrelse det kan være godt å få hjelp til. Både for dere og henne. Synd at du ikke har mye tro på slike kontorer.

[Elis31]

Hadde hun hatt mer vansker enn bare her hjemme, og hadde det vært tydelig for andre enn oss foreldre så hadde jeg gjort noe med det for lenge siden!!

Den følelsen kan prege enn resten av ens liv, jeg vet hva jeg snakker om, så snakk ikke om at jeg har fordommer mot noe jeg ikke vet hva er hvertfall.

Har du vært igjennom det samme selv?

[Tonette]

Det er det jeg er redd skal prege henne mer enn det bør, men det er vanskelig når man har det travelt, og ikke får opp en 8 åring som har sovet mer enn mange andre på hennes alder gjør.

Det blir dessverre en negativ sirkel, hun er negativ, vi blir negative og hun blir negativ igjen. Det er osm jeg skrev lenger ned her mye lettere når vi har ferie. Da har vi tid til kampene og kan snakke ordentlig i stedet for å kjefte på ei som har dårlig tid.

Vi er nøye med å gi ros når hun ikke er tverr, og hun har aldri fått negative ord fra oss med leksene. Det er hun som føler at hun ikke gjør det bra nok. Hun bruker rett og slett for mye tid på at alt skal være perfekt.

Jeg vet akkurat hvordan det er, da jeg har ei åtte år gammel jente selv med mye av de samme problemene. Jeg har ikke den ultimate løsningen, men vi har lært at stress og negativitet leder til mer stress og negativitet. Så vi må faktisk bare lære oss å gå i oss selv, og ta hensyn til hennes følelser og være tålmodig.

Men vi må pushe henne om morgenen, hun glemmer seg ut hele tiden, og vi må minne henne på om hva hun skal gjøre.

Heldigvis har hun selv funnet ut at hvis hun står opp tidligere så går ting lettere, så nå er hun blitt flink til å komme seg opp om morgenen.

[synonym]

Gosj, enda godt jeg ikke bryr meg om hva du mener da!

For all del.. carry on.

[Gjest mallet]

Det med dårlig tid om morgenen kjenner jeg igjen. Min ene datter (litt yngre enn din) er helt håpløs på å komme i gang om morgenen. Jeg kan be henne kle på seg, og hun tar opp en sokk og blir stående i egne tanker og fomle med den til hun får beskjed om å ta den på seg. Det hjelper slett ikke å be henne skynde seg. Det er ikke vrangvilje fra hennes side, hun er bare veldig uoppmerksom - og spesielt om morgenen.

Vi brukte mye tid på å finne rutiner som fungerer om morgenen. Av og til bryter det sammen fremdeles, men stort sett fungerer det bra nå. Det er to ting som fungerer. Enten må hun ha full oppmerksomhet fra en voksen under hele påkledningen, i form av at hun får direkte beskjed om å ta på seg ett og ett plagg, Vi prøver å gi disse beskjedene i en vennlig og gjerne spøkefull tone når hun glemmer hva hun holder på med igjen. Det går som regel fortere sånn enn om vi begynner å kjefte for at hun somler og mase på at hun skal skynde seg - da blir det sammenbrudd og krangling.

Altså - i stedet for "Vi har dårlig tid, nå må du skynde deg" (altfor abstrakt) fungerer det med "Der ligger genseren din. Kan du ta den på deg nå?" (konkret beskjed). Etterhvert blir det rutine å komme inn i en slik måte å snakke på og man blir mindre stresset og irritert.

Den andre tingen som av og til fungerer er konkurranse. Da blir hun ofte mer fokusert på det hun holder på med. "Nå er jeg og lillesøster straks påkledd, og da går vi på kjøkkenet. Hvis jeg ser at du skynder deg å bli ferdig med klærne, skal vi vente på deg før vi går ned". Hun liker best å gå sammen med oss, derfor fungerer dette som belønning.

Det skal ikke mye omformulering til for å gjøre dette til trussel/straff - "Hvis du ikke skynder deg nå så går vi på kjøkkenet uten deg!" - den varianten fungerer _ikke_ hos oss. Da blir det bare tverrhet, og det kan man jo godt forstå. Hverken barn eller voksne liker å bli snakket slik til.

Man kommer lett inn i et mønster med kommunikasjonen, og mønsteret kan være forskjellig fra hvert barn. Barna er selvsagt forskjellige, men mye av måten de reagerer på kommer også fra måten vi kommuniserer på. Det krever mye bevissthet å snu et slikt mønster, første steg er å tenke nøye gjennom hva man egentlig sier og hvordan det påvirker barnet. Selv om det kan føles berettiget å mase på en somlepave som står der i sin egen verden, så er det ikke nødvendigvis hensiktsmessig.

Merkelapper hater jeg selv, og klipper av lapper i alle klærne mine. Om din datter er sensitiv slik er det like greit å bare belage seg på det, og klippe/sprette bort merkelapper uten å mase noe med det. Det er fæææælt å gå med en kløende, stikkende merkelapp i nakken hele dagen! (Men ingen av ungene mine har visst arvet den fobien...)

[PieLill]

Om du har en god fastlege, ville jeg mye heller gått til fastlegen enn helsesøster. Fastlegen har både størst kompetanse og de beste verktøyene for å lage vei i vellinga.

Helsesøster er ofte bare en forsinkende omvei.

mvh

[PieLill]

Den følelsen der synes jeg bør være underordnet når det gjelder å få hjelp til et barn. Hvorfor skal det være så mye mere vanskelig å skaffe hjelp når det gjelder sosiale problemer enn fysiske vansker? Jeg tror du først og fremst må gjøre noe med dine egne fordommer.

''Hvorfor skal det være så mye mere vanskelig å skaffe hjelp når det gjelder sosiale problemer enn fysiske vansker? ''

Fordi det i langt større grad er lott i hvilken grad du får hjelp som hjelper eller at de bare legger stein til byrden for både små og store.

Jeg ville vært svært skeptisk til å dra med et av barna mine til spesialister om jeg ikke visste på forhånd hva de sto for og dugde til.

En ADHD-diagnose, som barnet lett pådrar seg, er både stigmatiserende og begrensende. F.eks. utestenger det automatisk fra militærtjeneste og gjør det langt mer kronglete å ta lappen. For ungdom kan det være en stor påkjenning å bli avskrevet på slike måter.

Før man påfører barn en diagnose, bør man gjøre en kost-nyttevurdering mhp hva en diagnostisering kan frambringe av reell hjelp i forhold til belastningen både ved utredningen og det eventuelle stempelet barnet får.

mvh

[Gjest 8 åringen min]

Det med dårlig tid om morgenen kjenner jeg igjen. Min ene datter (litt yngre enn din) er helt håpløs på å komme i gang om morgenen. Jeg kan be henne kle på seg, og hun tar opp en sokk og blir stående i egne tanker og fomle med den til hun får beskjed om å ta den på seg. Det hjelper slett ikke å be henne skynde seg. Det er ikke vrangvilje fra hennes side, hun er bare veldig uoppmerksom - og spesielt om morgenen.

Vi brukte mye tid på å finne rutiner som fungerer om morgenen. Av og til bryter det sammen fremdeles, men stort sett fungerer det bra nå. Det er to ting som fungerer. Enten må hun ha full oppmerksomhet fra en voksen under hele påkledningen, i form av at hun får direkte beskjed om å ta på seg ett og ett plagg, Vi prøver å gi disse beskjedene i en vennlig og gjerne spøkefull tone når hun glemmer hva hun holder på med igjen. Det går som regel fortere sånn enn om vi begynner å kjefte for at hun somler og mase på at hun skal skynde seg - da blir det sammenbrudd og krangling.

Altså - i stedet for "Vi har dårlig tid, nå må du skynde deg" (altfor abstrakt) fungerer det med "Der ligger genseren din. Kan du ta den på deg nå?" (konkret beskjed). Etterhvert blir det rutine å komme inn i en slik måte å snakke på og man blir mindre stresset og irritert.

Den andre tingen som av og til fungerer er konkurranse. Da blir hun ofte mer fokusert på det hun holder på med. "Nå er jeg og lillesøster straks påkledd, og da går vi på kjøkkenet. Hvis jeg ser at du skynder deg å bli ferdig med klærne, skal vi vente på deg før vi går ned". Hun liker best å gå sammen med oss, derfor fungerer dette som belønning.

Det skal ikke mye omformulering til for å gjøre dette til trussel/straff - "Hvis du ikke skynder deg nå så går vi på kjøkkenet uten deg!" - den varianten fungerer _ikke_ hos oss. Da blir det bare tverrhet, og det kan man jo godt forstå. Hverken barn eller voksne liker å bli snakket slik til.

Man kommer lett inn i et mønster med kommunikasjonen, og mønsteret kan være forskjellig fra hvert barn. Barna er selvsagt forskjellige, men mye av måten de reagerer på kommer også fra måten vi kommuniserer på. Det krever mye bevissthet å snu et slikt mønster, første steg er å tenke nøye gjennom hva man egentlig sier og hvordan det påvirker barnet. Selv om det kan føles berettiget å mase på en somlepave som står der i sin egen verden, så er det ikke nødvendigvis hensiktsmessig.

Merkelapper hater jeg selv, og klipper av lapper i alle klærne mine. Om din datter er sensitiv slik er det like greit å bare belage seg på det, og klippe/sprette bort merkelapper uten å mase noe med det. Det er fæææælt å gå med en kløende, stikkende merkelapp i nakken hele dagen! (Men ingen av ungene mine har visst arvet den fobien...)

Takk for gode råd.

Det er slik her hjemme også. Vi kan gi henne to valg.

Et eksempel: Enten være hjemme, mens jeg henter lillesøster i bhg eller være med å hente.

Det er akkurat som om hun ikke forstår slike enkle ting, for hun protesterer. Hun skal være hjemme, gidder ikke være med å hente. Men så lenge hun ikke tør være hjemme alene, så skal det være noen her. Alt er kjedelig.

Forklarte helt grunnleggende at det er ikke alltid jeg har superlyst til å ut i snø og på glatt vei å kjøre bil, men jeg må jo hente søster i bhg, og akkurat slik var det når du gikk der også.

De ansatte kunne komme med henne!

Men det går jo ikke, sa jeg. Trakk stadig inn henne selv som eksempel for å få henne til å forstå bedre.

Dere er jo mine barn og mitt ansvar, derfor må jeg hente dere. Hun kan ta bussen! Da måtte jeg le litt, også spurte jeg henne om hun hadde villet ta bussen når hun var 2 år.

Da lo hun.

Det virket som om hun oppriktig mente dette, og det er nok mange andre ting jeg også tar for gitt at hun forstår. Så å ha tid til å snakke ordentlig er første bud her tror jeg.

[Gjest 8 åringen min]

Hva bygger du det på at en slik kontakt gir en dårlig følelse hos barn? Det er jo jobben deres å prate med disse barna? Jeg vil tro ta en åtteåring neppe føler det veldig stigmatiserende. Du sier at det er personligheten hennes. Men hvis man blir veldig begrenset i sin personlighet tenker jeg at man kanskje har en liten forstyrrelse det kan være godt å få hjelp til. Både for dere og henne. Synd at du ikke har mye tro på slike kontorer.

Jeg har nok egen erfaring til at jeg vet hva slags følelser det gir, og det behøver ikke være negativt ment fra de voksne i det hele tatt.

[Gjest 8 åringen vår]

Var veldig i tvil om vi skulle søke hjelp (og jeg kunne ha skrevet mye mer om jenta vår - har skrevet tidligere). Men da hun mange ganger kom med uttalelser som at hun ikke ville leve lengre og at hun ikke følte seg som et menneske så måtte vi jo ta affære. Og HVIS det var Asperger så ville vi jo vite det. Men hadde selvfølgelig mest lyst til at de skulle si at hun kunne vokse av seg problemene...

Jenta vår er også sensitiv men mest for lyder. Det var mye verre før - da ble hun helt utslitt på steder med mye støy. Hun er ikke sensitiv overfor merkelapper, men liker ikke ull og sokker som sitter "feil".

Det har vært et strev å lære henne alt fra sykling, svømming, ski osv - hvordan er jenta deres der? Samme med å gå turer, MYE protester. Så andre turgåere hører det og vi føler oss som barnemishandlere eller ihvertfall som dårlige oppdragere. Vi har fått høre tusen ganger at "hun er nok vant med å få det som hun vil". Det var hun jo IKKE men hun var bare ikke typen som godtok et nei etter første gang. Ikke 10 gang heller. Og ja - har forsøkt Jesper Juul sine metoder.

Har også gått på Marte Meo kurs gjennom familiesenteret og det fungerte ganske bra.

Men det som fungerer best er egentlig metodikken til Ross Greene - jeg har lest boka "eksplosive barn". Men det er litt nervepirrende for man skal prøve å styre unna det meste av frustrasjoner. Det er jo lett når hun blir frustrert av alt mulig - som regel er jo ikke VI involvert. Så det er ganske slitsomt å være sånn på vakt hele tiden. Det som var litt bra med den boka var at den på en måte frikjenner foreldrene litt - det er ikke nødvendigvis de som har gjort noe "feil" siden barnet er slik. Barnet er bare født med de vanskene. Men man kan selvfølgelig få hjelp av hans teknikker.

En annen ting som har hjulpet veldig og som jeg tror kan være en god ide til dere er boka "psykologisk førstehjelp for barn" hos www.gyldendal.no. DEN boka er verdt å prøve! Handler om røde og grønne tanker - en enkel forklart bok om kognitiv terapi. Den har virkelig hjulpet jenta vår selv om hun ikke alltid får det til da. For jeg tror jo at mye av problemet kommer av dårlig selvfølelse/selvbilde!!! Kanskje det ikke er så lett å ha ei så "perfekt" storesøster? De er ganske jevngamle mens storebror er noen år eldre.

Virker som om hun har vokst av seg noe ihvertfall. Og hun er ei veldig herlig og skjønn jente, veldig levende og utrykksfull og med mange talenter som sagt. Hun har vært med i en ekte muskal :-) i år og det gikk utrolig fint! Bare det at hun turde å gå på audition var jo supert :-)

Forstår ikke at hun klarer alt det hvis hun har adhd jeg... Tror egentlig hun har noe "sanseforstyrrelse" og evt proteinintoleranse. Det har hun fått påvist - men det er jo alternativt da. (Er derfor vi har gått/går på diett).

Dere har virkelig prøvd det meste.

Jeg blir bare forvirret av alle metodene og instansene.

Det har aldri vært noe problem å lære nye ting. Hun er kjempeflink både til å svømme, turne, sykle, og hun lærte lett. Hun sliter akkurat nå for tiden noe med lesing ellers går det bra på skolen også.

Det som har vært vanskelig er å få henne til å gå til disse aktivitetene, særlig når hun var yngre. Dette har noe med sjenansen å gjøre, så vi har rett og slett tvunget henne til å gjøre de tingene vi ser at hun virkelig vil selv.

Utviklingen har vært positiv. Når hun gikk i bhg var det bare en person hun forholdt seg godt til, og det var en søt dame som aldri hevet stemmen. Hun har alltid vært redd for at voksne skal bli sinte på henne.

Da hun skulle starte på skolen, var vi redd hun skulle få store problemer, men det gikk over all forventning og det går bare bedre og bedre.

Nå trenger vi ikke å tvinge henne lenger, nå tør hun selv, og hun har tilmed vært med på en talentkonkurranse på skolen av eget initiativ.

Det går fremover, godt å se at du også har samme erfaring med jenta di.

[Gjest 8 åringen min]

Har du vært igjennom det samme selv?

Ja til en viss grad, og det skal ikke mye til før man føler seg så spesiell på en negativ måte at det følger med enn videre i livet, langt mer enn det bør.

Det er nok at det er møter, det trenger ikke skje noe negativt i det hele tatt. Det blir snakket over hodet på enn, og selv om man er et lite barn, så gir det en dårlig følelse. En følelse av å være i veien.

Og den: "Nå kan du gå å leke der ute, så kan vi voksne snakke litt." Det er også opplagt at: De skal snakke om meg, jeg er et problem!

Jeg hadde ingen problemer, slik jeg ser det selv. Mine foreldre hadde dårlig økonomi, jeg var stille og sjenert, men hadde venner.

Jeg var en del borte fra skolen, men det skyldtes fysiske ting, som noen barnesykdommer, ørebetennelser og forkjølelser. Hadde ingen faglige problemer på barneskolen, men var vel ikke sosial nok da.

Derfor er jeg opptatt av at vi må få ha vår personlighet, og om min datter hadde svært tydelige plager, så hadde jeg ikke stilt spørsmålet her inne engang. Jeg hadde gjort noe!

[Gjest 8 åringen min]

Ja til en viss grad, og det skal ikke mye til før man føler seg så spesiell på en negativ måte at det følger med enn videre i livet, langt mer enn det bør.

Det er nok at det er møter, det trenger ikke skje noe negativt i det hele tatt. Det blir snakket over hodet på enn, og selv om man er et lite barn, så gir det en dårlig følelse. En følelse av å være i veien.

Og den: "Nå kan du gå å leke der ute, så kan vi voksne snakke litt." Det er også opplagt at: De skal snakke om meg, jeg er et problem!

Jeg hadde ingen problemer, slik jeg ser det selv. Mine foreldre hadde dårlig økonomi, jeg var stille og sjenert, men hadde venner.

Jeg var en del borte fra skolen, men det skyldtes fysiske ting, som noen barnesykdommer, ørebetennelser og forkjølelser. Hadde ingen faglige problemer på barneskolen, men var vel ikke sosial nok da.

Derfor er jeg opptatt av at vi må få ha vår personlighet, og om min datter hadde svært tydelige plager, så hadde jeg ikke stilt spørsmålet her inne engang. Jeg hadde gjort noe!

Jeg er like stille og rolig i dag, ikke riktig så sjenert. Men det er personlighet, det behøver ikke være noe galt. Vi må akseptere forskjeller og ikke på død og liv presse alle inn i "A4 normalen".

[Gjest mamma til jente med ADHD]

''Testene viste veldig gode men sprikende evner. ''

"Ujevn evneprofil" - typisk for Asperger. Jeg sier ikke at det ER Asperger, jeg bare nevner det.

''Hun fikk ikke Asperger diagnose pga at hun helst vil være sosial og fordi hun ikke hadde noen særinteresser.''

Dette skjer dessverre så altfor når jenter utredes for Asperger; særinteresser er ikke nødvendig (når tilstrekkelig mange andre kriterier er oppfylt), mange jenter har ikke særinteresser, eller deres særinteresser blir ikke oppdaget som dette, for de er for "vanlige" (ikke sære), intensiteten i dem blir oversett. Vet ikke hvordan det er med din jente, altså.

Og mange (de fleste, vil jeg tro) Aspergere - ihvertfall jenter - ønsker å være sosiale, men får det ikke til!! Vi trenger hjelp, veiledning, trening, kanskje rollespill, men de fleste er smarte nok til å få til en hel masse med rett opplæring og litt tilrettelegging. Det kunne være å få lov til å være inne i friminuttene sammen med likesinnede, spille spill eller hva nå unger liker å gjøre.

''Bup sa at det som kunne hjelpe henne var ART kurs og hjelp til det sosiale i friminuttene. Men skolen har ikke Art og vi har heller ikke fått noen ressurser da de syns hun fungerer godt og lager ikke problemer for noen..''

ART har jeg stor tro på. Hovedfokus er ikke på aggresjon som navnet kan tyde på, men å lære å fungere adekvat i sosiale situasjoner.

Det er et stort problem for din datter, at hun ikke lager problemer for noen.

''Men er ikke av de populære på skolen akkurat. Blir gjerne sistevalg når jentene skal velge og sier selv at hun blir sett på som ei "rar" jente (stakkars...)''

Dette er et sterkt vitnesbyrd om at jenta di trenger videre oppfølging. De neste årene er viktige for hvordan hun vil fungere som voksen. Krev hjelp, meld deg inn i alle relevante foreninger, kontakt advokat om det fortsetter å butte.

Er helt klar over det du skriver om jenter og vansker med å få asperger diagnose.

Er jo ikke sikker på at hun ikke har det da. Men skal jeg kreve ny utredning sier du?

Hvordan går man fram for å kreve noe fra skolen? De har som sagt ikke Art.

Hjelpe meg - læreren hadde ikke peiling på at hun hadde fått diagnose engang - selv om Bup hadde sendt papirer til skolen...

Når vi prøver å ta opp dette med hennes sosiale vansker med skolen så sier læreren bare "det er vel diagnosen som gjør at hun har problemer". Ja vel - og da kan man bare gi opp??

Når det er sagt forstår verken den gamle læreren eller den nye noe av ADHD diagnosen. Men begge har vært inne på tanken om veldig mild grad av Asperger. (Ikke av seg selv - men hvis det skulle være noe med henne).

Det skjer imidlertid ofte at hun gjør/sier ting som gjør at jeg tenker at hun IKKE kan ha Asperger. Så vanskelig dette.

Men av og til tenker jeg at hun kanskje har det likevel - hun kom hjem fra skolen en dag og var så fornøyd med seg selv: "Mamma - i dag var jeg kjempesnill med "A" på skolen - hun var så lei seg for at hun ikke fikk til formingen og da kom jeg på masse fine ting å si til henne, som Ja, ja det går sikkert fint osv"

Litt rart å i det hele tatt fortelle meg det? Som om det er noe hun har lært seg - ikke at det kommer naturlig liksom..

Hun er veldig utrykssfull og har mye kroppsspråk - det taler vel imot Asperger? Og hun bestod testen "Theory of mind".

Har du lest de andre innleggene mine lenger ned - syns du fremdeles det minner om Asperger?

[Elis31]

Jeg har nok egen erfaring til at jeg vet hva slags følelser det gir, og det behøver ikke være negativt ment fra de voksne i det hele tatt.

Kanskje har de blitt flinkere siden den gang?

Uansett bør de jo absolutt ha en strategi på hvordan de får det til å fremstå naturlig og ikke stigmatiserende. Ellers har jeg inntrykk av psykiske problemer florerer f.eks blant ungdom i dag.

Du får kjenne på mavefølelsen din hva som er best for dere. Muligens kan dere gå uten barnet også.

[Bella Dotte]

Er helt klar over det du skriver om jenter og vansker med å få asperger diagnose.

Er jo ikke sikker på at hun ikke har det da. Men skal jeg kreve ny utredning sier du?

Hvordan går man fram for å kreve noe fra skolen? De har som sagt ikke Art.

Hjelpe meg - læreren hadde ikke peiling på at hun hadde fått diagnose engang - selv om Bup hadde sendt papirer til skolen...

Når vi prøver å ta opp dette med hennes sosiale vansker med skolen så sier læreren bare "det er vel diagnosen som gjør at hun har problemer". Ja vel - og da kan man bare gi opp??

Når det er sagt forstår verken den gamle læreren eller den nye noe av ADHD diagnosen. Men begge har vært inne på tanken om veldig mild grad av Asperger. (Ikke av seg selv - men hvis det skulle være noe med henne).

Det skjer imidlertid ofte at hun gjør/sier ting som gjør at jeg tenker at hun IKKE kan ha Asperger. Så vanskelig dette.

Men av og til tenker jeg at hun kanskje har det likevel - hun kom hjem fra skolen en dag og var så fornøyd med seg selv: "Mamma - i dag var jeg kjempesnill med "A" på skolen - hun var så lei seg for at hun ikke fikk til formingen og da kom jeg på masse fine ting å si til henne, som Ja, ja det går sikkert fint osv"

Litt rart å i det hele tatt fortelle meg det? Som om det er noe hun har lært seg - ikke at det kommer naturlig liksom..

Hun er veldig utrykssfull og har mye kroppsspråk - det taler vel imot Asperger? Og hun bestod testen "Theory of mind".

Har du lest de andre innleggene mine lenger ned - syns du fremdeles det minner om Asperger?

Jeg kan egentlig bare snakke ut fra egen erfaring. I mitt tilfelle var det på den ene siden opplagt at det "var noe" med meg helt fra jeg var ganske liten, men på den andre siden var jeg også "helt normal" på mange måter. Og det er sånn Asperger veldig ofte manifesterer seg... Jeg er bitter over at jeg ikke fikk hjelp da jeg vokste opp, men jeg vet også at det var helt umulig, siden symptomene mine var så vage/tvetydige, det stemte ikke med noe man visste om på den tiden. Foreldrene mine var også ganske negative til alt som hadde med psykiske lidelser og psykologer osv å gjøre, det var bare "gærninger". I dag vet man mer, det er mer akseptert å be om hjelp også for "vondt inni seg", og ikke minst, samfunnet er i større og større endring, arbeidslivet krever mer av den enkelte, på en helt annen måte enn før, det er lett å bli "akterutseilt" hvis man ikke følger med.

Skolen kan med fordel bruke ART på flere barn, det er sikkert noen urokråker i klassen hennes også :-) Det er vel anvendte penger. Det gir også kompetansepoeng til dem som gjennomfører trenerkurset. Programmet brukes fortrinnsvis i grupper, så vidt jeg har skjønt. Da vil heller ikke din datter føle seg så "spesiell". http://www.forebygging.no/en/Metode/Konkrete-tiltak-og-programmer/Anbefalte-program-og-tiltak/Tiltak-for-utsatte-grupper/ART--trening-i-sosial-kompetanse/

Å forklare problemene med diagnosen er en velkjent hersketeknikk. Ikke bry deg om det. Mennesker har stort potensiale om bare riktig innsats settes inn tidsnok. Diagnostisert Asperger gir ingen grunn til håpløshet. Behovene i seg selv burde være nok til å utløse nødvendige hjelpetiltak, men det er mulig man trenger en konklusiv diagnose for å få dette, det varierer nok fra sted til sted og fra skole til skole.

Ordet mild passer slett ikke sammen med Asperger, det er ikke noe mildt med det... men atferden kan være relativt upåfallende, sånn at det virker som om personen ikke har så store problemer. Og å spørre hvordan det går kan blir litt "god dag mann økseskaft" hvis man sliter med å kjenne igjen og sette ord på følelser. Har jeg nevnt KAT-kassen? Det er et hjelpemiddel som brukes mye på barn med Asperger.

Det er litt morsomt og samtidig sårt å lese at hun forteller hva hun har tenkt ut og testet ut og fått til på den sosiale fronten. Jeg gjør det samme selv. Både for å få det til å "feste seg" (lage spor i hjernen så jeg gjør det igjen) og helst også for å få ros. :-) Det er helt riktig som du skriver at slike ikke ting ikke kommer naturlig for en med Asperger, det må læres, eksplisitt. ART er veldig fint her.

AS er et syndrom - satt sammen av flere deler - noen sterkere og noen svakere, og alle trenger ikke være tilstede. Mange jeg kjenner med Asperger er veldig uttrykksulle med livlig mimikk, de forstår også enkle regler innenfor sosialt samspill, men når det blir gråsoner og mer komplekst, er de(vi) på tynn is.

Jeg har lest alle innleggene dine i denne tråden, og jeg vil ikke utelukke Asperger. Jeg kan heller ikke si at du absolutt bør be om ny utredning. En second opinion har dog alle rett på. Ønsker deg og datteren uansett lykke til.

[Gjest prust]

Jeg kan egentlig bare snakke ut fra egen erfaring. I mitt tilfelle var det på den ene siden opplagt at det "var noe" med meg helt fra jeg var ganske liten, men på den andre siden var jeg også "helt normal" på mange måter. Og det er sånn Asperger veldig ofte manifesterer seg... Jeg er bitter over at jeg ikke fikk hjelp da jeg vokste opp, men jeg vet også at det var helt umulig, siden symptomene mine var så vage/tvetydige, det stemte ikke med noe man visste om på den tiden. Foreldrene mine var også ganske negative til alt som hadde med psykiske lidelser og psykologer osv å gjøre, det var bare "gærninger". I dag vet man mer, det er mer akseptert å be om hjelp også for "vondt inni seg", og ikke minst, samfunnet er i større og større endring, arbeidslivet krever mer av den enkelte, på en helt annen måte enn før, det er lett å bli "akterutseilt" hvis man ikke følger med.

Skolen kan med fordel bruke ART på flere barn, det er sikkert noen urokråker i klassen hennes også :-) Det er vel anvendte penger. Det gir også kompetansepoeng til dem som gjennomfører trenerkurset. Programmet brukes fortrinnsvis i grupper, så vidt jeg har skjønt. Da vil heller ikke din datter føle seg så "spesiell". http://www.forebygging.no/en/Metode/Konkrete-tiltak-og-programmer/Anbefalte-program-og-tiltak/Tiltak-for-utsatte-grupper/ART--trening-i-sosial-kompetanse/

Å forklare problemene med diagnosen er en velkjent hersketeknikk. Ikke bry deg om det. Mennesker har stort potensiale om bare riktig innsats settes inn tidsnok. Diagnostisert Asperger gir ingen grunn til håpløshet. Behovene i seg selv burde være nok til å utløse nødvendige hjelpetiltak, men det er mulig man trenger en konklusiv diagnose for å få dette, det varierer nok fra sted til sted og fra skole til skole.

Ordet mild passer slett ikke sammen med Asperger, det er ikke noe mildt med det... men atferden kan være relativt upåfallende, sånn at det virker som om personen ikke har så store problemer. Og å spørre hvordan det går kan blir litt "god dag mann økseskaft" hvis man sliter med å kjenne igjen og sette ord på følelser. Har jeg nevnt KAT-kassen? Det er et hjelpemiddel som brukes mye på barn med Asperger.

Det er litt morsomt og samtidig sårt å lese at hun forteller hva hun har tenkt ut og testet ut og fått til på den sosiale fronten. Jeg gjør det samme selv. Både for å få det til å "feste seg" (lage spor i hjernen så jeg gjør det igjen) og helst også for å få ros. :-) Det er helt riktig som du skriver at slike ikke ting ikke kommer naturlig for en med Asperger, det må læres, eksplisitt. ART er veldig fint her.

AS er et syndrom - satt sammen av flere deler - noen sterkere og noen svakere, og alle trenger ikke være tilstede. Mange jeg kjenner med Asperger er veldig uttrykksulle med livlig mimikk, de forstår også enkle regler innenfor sosialt samspill, men når det blir gråsoner og mer komplekst, er de(vi) på tynn is.

Jeg har lest alle innleggene dine i denne tråden, og jeg vil ikke utelukke Asperger. Jeg kan heller ikke si at du absolutt bør be om ny utredning. En second opinion har dog alle rett på. Ønsker deg og datteren uansett lykke til.

Veldig interessant dette du skriver, om jenter og asperger. Jeg kjenner igjen mye hos min tiårige datter, selv om jeg slett ikke aner om dette er årsaken til at hun sliter sosialt.

Bl.a. dette som "mamma til jente med adhd" skriver:

''Men av og til tenker jeg at hun kanskje har det likevel - hun kom hjem fra skolen en dag og var så fornøyd med seg selv: "Mamma - i dag var jeg kjempesnill med "A" på skolen - hun var så lei seg for at hun ikke fikk til formingen og da kom jeg på masse fine ting å si til henne, som Ja, ja det går sikkert fint osv"

Litt rart å i det hele tatt fortelle meg det? Som om det er noe hun har lært seg - ikke at det kommer naturlig liksom..

Hun er veldig utrykssfull og har mye kroppsspråk - det taler vel imot Asperger?''

Dette er også typisk mi jente. Hun forteller meg veldig mye om hva hun sier og hvordan hun sier eller gjør ting, for å få bekreftet om det er riktig å si det.

[laban]

Veldig interessant dette du skriver, om jenter og asperger. Jeg kjenner igjen mye hos min tiårige datter, selv om jeg slett ikke aner om dette er årsaken til at hun sliter sosialt.

Bl.a. dette som "mamma til jente med adhd" skriver:

''Men av og til tenker jeg at hun kanskje har det likevel - hun kom hjem fra skolen en dag og var så fornøyd med seg selv: "Mamma - i dag var jeg kjempesnill med "A" på skolen - hun var så lei seg for at hun ikke fikk til formingen og da kom jeg på masse fine ting å si til henne, som Ja, ja det går sikkert fint osv"

Litt rart å i det hele tatt fortelle meg det? Som om det er noe hun har lært seg - ikke at det kommer naturlig liksom..

Hun er veldig utrykssfull og har mye kroppsspråk - det taler vel imot Asperger?''

Dette er også typisk mi jente. Hun forteller meg veldig mye om hva hun sier og hvordan hun sier eller gjør ting, for å få bekreftet om det er riktig å si det.

Jeg er enig i at sånt kan virke litt unaturlig.

På den annen side kan jeg godt forstå at dagens unger, spesielt de som kanskje strever litt med det sosiale, kommer inn i denne måten å uttrykke seg på. Helt fra barnehagen kjøres det rollespill, antimobbeprogrammer og jeg vet ikke hva, hvor det brukes liknende formuleringer. Ikke alle passer like godt til alle barn og på alle dialekter, hvis du skjønner hva jeg mener.

Jeg mener ikke at det er noe galt med disse tiltakene, men de er kanskje med på å "akademisere" dialogene litt. Det kan hende at de som virkelig får noen aha-opplevelser av slike sosiale læringsopplegg, kan ha en litt tillært måte å bruke teknikkene på. Allikevel er det jo et kjempeskritt i riktig retning!

Håper ikke dette ble bare rør. Det er ikke så lett å forklare hva jeg mener.

[Gjest prust]

Jeg er enig i at sånt kan virke litt unaturlig.

På den annen side kan jeg godt forstå at dagens unger, spesielt de som kanskje strever litt med det sosiale, kommer inn i denne måten å uttrykke seg på. Helt fra barnehagen kjøres det rollespill, antimobbeprogrammer og jeg vet ikke hva, hvor det brukes liknende formuleringer. Ikke alle passer like godt til alle barn og på alle dialekter, hvis du skjønner hva jeg mener.

Jeg mener ikke at det er noe galt med disse tiltakene, men de er kanskje med på å "akademisere" dialogene litt. Det kan hende at de som virkelig får noen aha-opplevelser av slike sosiale læringsopplegg, kan ha en litt tillært måte å bruke teknikkene på. Allikevel er det jo et kjempeskritt i riktig retning!

Håper ikke dette ble bare rør. Det er ikke så lett å forklare hva jeg mener.

Jeg forstår hva du mener. Har tenkt litt av de samme tankene - at noe virker kunstig og tillært, av det det de lærer av sosial kompetanse, og jeg har ei venninne som er veldig opptatt av dette, og jeg får litt gysninger av det når hun "messer" om hva som er klokt å si eller gjøre...

Skulle jo ønske at slike ting kom naturlig av seg selv. Men jeg ser jo at noen trenger å lære det. men noen ganger blir det litt kunstig ja.

Nå har jenta mi lært et nytt ord: "skyldfølelse". For en måned siden brukte hun det aldri. Nå bruker hun det flere ganger i uka - og snakker om at hun har skyldfølelse for ditten og datten, og lurer på om X har skyldfølelse for ditt og datt....

[laban]

Jeg forstår hva du mener. Har tenkt litt av de samme tankene - at noe virker kunstig og tillært, av det det de lærer av sosial kompetanse, og jeg har ei venninne som er veldig opptatt av dette, og jeg får litt gysninger av det når hun "messer" om hva som er klokt å si eller gjøre...

Skulle jo ønske at slike ting kom naturlig av seg selv. Men jeg ser jo at noen trenger å lære det. men noen ganger blir det litt kunstig ja.

Nå har jenta mi lært et nytt ord: "skyldfølelse". For en måned siden brukte hun det aldri. Nå bruker hun det flere ganger i uka - og snakker om at hun har skyldfølelse for ditten og datten, og lurer på om X har skyldfølelse for ditt og datt....

Det hender nok at disse oppleggene ligger litt foran modenheten til noen av ungene.

Det er sikkert noen (f.eks. enkelte gutter) som knapt nok har noen oppfatning av hva disse begrepene betyr. Så det er i hvert fall fint at hun forstår teorien. (Noe av) det går seg nok til når de modnes.

Samtidig kan jo dette være et tegn på at hun er i stand til å ta til seg veiledning, så dere har antakelig ingenting å tape.

[Gjest mamma til jente med Adhd]

Jeg kan egentlig bare snakke ut fra egen erfaring. I mitt tilfelle var det på den ene siden opplagt at det "var noe" med meg helt fra jeg var ganske liten, men på den andre siden var jeg også "helt normal" på mange måter. Og det er sånn Asperger veldig ofte manifesterer seg... Jeg er bitter over at jeg ikke fikk hjelp da jeg vokste opp, men jeg vet også at det var helt umulig, siden symptomene mine var så vage/tvetydige, det stemte ikke med noe man visste om på den tiden. Foreldrene mine var også ganske negative til alt som hadde med psykiske lidelser og psykologer osv å gjøre, det var bare "gærninger". I dag vet man mer, det er mer akseptert å be om hjelp også for "vondt inni seg", og ikke minst, samfunnet er i større og større endring, arbeidslivet krever mer av den enkelte, på en helt annen måte enn før, det er lett å bli "akterutseilt" hvis man ikke følger med.

Skolen kan med fordel bruke ART på flere barn, det er sikkert noen urokråker i klassen hennes også :-) Det er vel anvendte penger. Det gir også kompetansepoeng til dem som gjennomfører trenerkurset. Programmet brukes fortrinnsvis i grupper, så vidt jeg har skjønt. Da vil heller ikke din datter føle seg så "spesiell". http://www.forebygging.no/en/Metode/Konkrete-tiltak-og-programmer/Anbefalte-program-og-tiltak/Tiltak-for-utsatte-grupper/ART--trening-i-sosial-kompetanse/

Å forklare problemene med diagnosen er en velkjent hersketeknikk. Ikke bry deg om det. Mennesker har stort potensiale om bare riktig innsats settes inn tidsnok. Diagnostisert Asperger gir ingen grunn til håpløshet. Behovene i seg selv burde være nok til å utløse nødvendige hjelpetiltak, men det er mulig man trenger en konklusiv diagnose for å få dette, det varierer nok fra sted til sted og fra skole til skole.

Ordet mild passer slett ikke sammen med Asperger, det er ikke noe mildt med det... men atferden kan være relativt upåfallende, sånn at det virker som om personen ikke har så store problemer. Og å spørre hvordan det går kan blir litt "god dag mann økseskaft" hvis man sliter med å kjenne igjen og sette ord på følelser. Har jeg nevnt KAT-kassen? Det er et hjelpemiddel som brukes mye på barn med Asperger.

Det er litt morsomt og samtidig sårt å lese at hun forteller hva hun har tenkt ut og testet ut og fått til på den sosiale fronten. Jeg gjør det samme selv. Både for å få det til å "feste seg" (lage spor i hjernen så jeg gjør det igjen) og helst også for å få ros. :-) Det er helt riktig som du skriver at slike ikke ting ikke kommer naturlig for en med Asperger, det må læres, eksplisitt. ART er veldig fint her.

AS er et syndrom - satt sammen av flere deler - noen sterkere og noen svakere, og alle trenger ikke være tilstede. Mange jeg kjenner med Asperger er veldig uttrykksulle med livlig mimikk, de forstår også enkle regler innenfor sosialt samspill, men når det blir gråsoner og mer komplekst, er de(vi) på tynn is.

Jeg har lest alle innleggene dine i denne tråden, og jeg vil ikke utelukke Asperger. Jeg kan heller ikke si at du absolutt bør be om ny utredning. En second opinion har dog alle rett på. Ønsker deg og datteren uansett lykke til.

Tusen takk for svar. Må innrømme at tvilen sniker seg inn litt igjen - om det er Asperger altså...

Når jeg skriver "mild" så tenker jeg på at det vel finnes flere grader? Hun kan jo ikke ha en sterk grad tenker jeg. Når man får en diagnose så fyller man jo ut skjema og bikker poengsummen over et visst tall så går man videre i den retningen. Man kan jo da akkurat ha kommet over grensen eller man kan ha full pott.

Og så finnes det jo mennesker med "trekk av" Asperger? Har jeg hørt?

En episode i går - hun fortalte at hun hadde vært med i en lek med mange andre barn. Hun likte egentlig ikke reglene og hadde tenkt å bli sur og gå bort. Men så tenkte hun "da ser de sikker på meg som rar" og så bestemte hun seg for å bli og godta reglene til de andre og være blid.

Jeg syns jo at dette var helt supert jeg - at hun faktisk klarte dette! Men mulig det kan være Asperger for det? Hvis det er ADHD så betyr vel dette at hun klarer å styre impulsene ihvertfall...