Ikke bare alene, men ensom også

[Gjest Ensom smerte]

For et drøyt år siden endte et 11 år langt forhold, for meg var det totalt uventet og overraskende. Jeg fikk en depressiv sorgreaksjon, med etterhvert selvmordsforsøk og innleggelse. Etter det har jeg gått cirka ukentlig til psykolog. Jeg har som regel avskrevet nye selvmordsforsøk, men jeg har det ikke bra av den grunnen.

Jeg savner ham så veldig. Jeg kjenner savnet hver eneste dag, og livet føles fremdeles ufullstendig og meningsløst uten ham. Jeg klarer ikke å bli fortrolig med å være alene, jeg klarer ikke å se på meg selv som single - jeg elsker ham, jeg vil være samboeren hans, jeg vil ha ham tilbake, jeg trenger ham. Jeg er helt desperat etter en god klem fra ham, kjenne at han ligger tett inntil i den store, tomme senga, vi tar oppvasken sammen, flirer foran TV'en, han som lager middag når jeg er sliten, han jeg kan prate med om alt.

Han er i blodet mitt enda, han er en del av livet mitt uten å være en del av livet mitt. Jeg savner ham, trenger ham. Jeg klarer ikke å være så alene, så ensom.

Familien min har begynt å hinte kraftig til at jeg burde finne meg en ny kjæreste. Det sårer meg, jeg klarer ikke å fortelle dem hvor vondt det gjør å høre. Tanken på å skulle flørte med en annen, gjøre en bevisst innsats for å vurdere andre menn som potensielle kandidater, det går ikke. Jeg føler meg utro mot ham da, bare ved tanken. Jeg kan ikke gjøre noe sånt mot ham.

Jeg er så sliten, og jeg er så lei av å være så ensom, å savne ham hele tiden. Folk sier jeg må gi det tid, men det har gått over et år. Det er vondt. Tanken på nytt selvmordsforsøk kommer stadig oftere. Jeg tror ikke jeg får ham tilbake lenger, og da har jeg ingenting.

[Lillemus]

Du vil ha ham, det er bare ham du vil ha i hele verden, men det hjelper ikke - han vil nemlig ikke ha deg. Så brutal er sannheten.

Du har gravd deg ned i sorgen i ett år nå - nå er det på tide å legge det bak seg og gå videre. Ny kjæreste skal du ikke tenke på, det skjer når det skjer, men du kan ikke klamre deg til ønskedrømmer som aldri kommer til å gå i oppfyllelse - og du vet innerst inne at det ikke kommer til å skje at han kommer tilbake.

Tving deg selv til å delta på andre ting, tenk på noe annet når sorgen overmanner deg, gå en lang tur, vær med venner - gjør noe! Ikke sett deg ned og tvihold på sorgen, men pek nese av den og overse den så godt du kan - ikke la den styre livet ditt lenger!

[Gjest togli]

Hvordan er det mulig å ha gjort seg så totalt avhengig av ET menneske??? Er ikke du et menneske - i deg selv..alene? Klart det er forferdelig trist å miste en man er glad i, men han valgte å gå fra deg fordi han ikke følte nok for deg. Vil du virkelig ha en som ikke ønsker å være kjæresten din? Du vil selvsagt ha en som elsker deg like høyt som du elsker ham, for det fortjener du!

Det virker som du virkelig har gravd deg ned i sorgen, så her gjelder det å komme seg opp - fortere enn svint! Sånn kan du ikke holde på... Nå må du begynne å bearbeide tankene dine og slutte å synes synd på deg selv. Et år har gått og livet må gå videre uten denne mannen.

Vær god mot deg selv, finn de små gledene i livet - og legg bort alle tanker på at du savner ham osv. Det hjelper ingen verdens ting - heller tvert imot!

Klart du ikke skal tenke på ny kjæreste nå... du skal først bli glad i deg selv igjen og kjenne at du faktisk er en sterk person som fortjener det beste!

Jeg flytta fra mannen min for 1 1/2 år siden. Vi hadde vært sammen i 23 år (fra jeg var 17). Selv om det var jeg som gikk, var det tøft! Hele livet ble endret og jeg måtte finne meg selv igjen, meg selv som singel. Dette var uvant og skummelt.., men jeg valgte å fokusere på at jeg hadde det mer spennende enn jeg noen gang før hadde hatt det Plutselig ante jeg ingeting om fremtiden... det gjør jeg heller ikke nå, og bare det er jo superspennende

Datra mi ble spurt på skolen hvem som var hennes største forbilde..og hun svarte "mamma... fordi hun er tøff og står på, hun viser at hun fikser det meste selv. Dessuten er hun positiv og tenker på andre før seg selv." Gjett om jeg ble rørt da

Vær tøff du også!!!

[Gjest SiriKari]

Jeg kjenner smerten din når jeg leser hva du skriver. Og jeg er ikke i tvil om at du elsker ham.

Jeg synes ikke et år er lenge når man har elsket et annet menneske så lenge. Dessuten spiller det ingen rolle at andre mener du burde ha kommet over ham. Det er din sorg, og din smerte, og det er hvordan du reagerer, og hvor lang tid det tar for deg som teller.

Jeg kan si deg en ting. Du vil komme over ham, du vil begynne å leve igjen. Det jeg ikke kan fortelle deg er hvor lang tid det vil ta.

jeg opplevde et stort svik i mitt liv, av noen som betydde mye for meg og som jeg stolte på. Smerten var enorm, og den mest ensomme jeg noen gang har kjent. 1 år etter, gikk jeg fremdeles rundt med en tung sorg, og mange forvirrende følelser rundt adskillelsen med denne personen.

Dette ligger en del år tilbake, men jeg reiste hode og hjerte igjen.

I dag er jeg lykkelig og sammen med verdens fineste mann. Jeg våkner hver dag og gleder meg til enda en dag sammen med ham. Og ingen har jeg elsket høyere enn ham, og ingen har elsket meg høyere enn ham.

vet du, for så dyp den smerten du i dag føler, så dyp glede er du også i stand til å føle.

Ikke gi opp, jeg holdt ut og fant tilbake til livet, jeg vet du også kan.

Gå i terapi, snakk om sorgen og en dag vil du oppdage at det føles litt lettere. Det vil komme tunge dager igjen, men så kommer enda en god dag. Til slutt vil de gode dagene være flere enn de dårlige.

Ønsker deg alt godt, og lykke til. Det blir bedre, jeg lover.

[mirami]

Kjærlighetssorg er ikke lett, dessverre. Jeg har også nylig blitt singel, riktignok ikke etter 11 år, men etter 2, og det er tøft. Så jeg kan tenke hvor tøft du må ha det. Og særlig nå i julen synes jeg det er tøft. Man samles hele familien og det blir ekstra sårt når man ser hvor lykkelige de andre virker (og gjerne kommentarer fra slektninger om man ikke har funnet noen nye osv). Det er lett å si at man skal ta seg sammen og komme over det, men det er lettere sagt enn gjort. (Ikke noe negativt til Lillemus og Togli, men vil også tro det er lettere hvis man har barn også, da har man noen andre å gi kjærlighet til. Er hvertfall noe av det jeg savner mest, noen å bry meg om)

Men dersom dette er så problematisk for deg fortsatt, et år etter, kan det kanskje være en ide og ta seg en tur til fastlegen? For å få noen tips til å komme videre, kan det hende du har utviklet en depresjon? Ellers så er jo ikke et år så lenge, kanskje kan du bruke 2012 til å komme deg gjennom det og se lyset på andre siden?