Samliv som mobbeoffer

[André20]

Bare for å ha sagt en ting først; jeg er nok en mer følsom person enn du kan forestille deg. Etter mange års "undertrykkelse" og slit har jeg utviklet meg som en kald og ufølsom person utad, men egentlig er jeg mer følsom enn de fleste andre gutter. (tror jeg...)

Jeg er redd. Jeg er redd for det meste. Dette grunnes nok at gjennom hele livet har jeg ikke stolt på noen mennesker. ikke engang mine beste venner. Jeg har blitt lurt, såret og blitt gått bak ryggen av så mange at det har ødelagt meg.

Mest redd er jeg for å bli gla i noen. Tanken på å være avhengig av en annen person enn meg selv er skremmende... -Tenk om den personen også bare er ute etter å svike meg- Derfor har tidligere forhold aldri fungert, enten fordi jentene har vært ute etter pengene mine i form av "gavedryss" eller så har jeg ikke turt å bli gla i jenta.

Hva vil skje? Er det mulig at noen kanskje har gode tanker?!? Av ren vane og erfaring tviler jeg. Det er sånn jeg er. Jeg er redd for å knytte meg til andre personer. Når jeg kjenner at jeg begynner å bli gla i noen (en sjelden gang), ender det opp med at jeg vil sette det litt på avstand. prøve å få følelsene mine til å roe seg. Ikke knytte til seg andre mennesker. Ikke bli såret nok en gang.

Ikke vet jeg hva som vil skje. Vil jeg noen gang kunne stole på andre mennesker? Vil jeg noen gang kunne leve et "normalt" liv, uten redselen for at andre skal utnytte og svike meg? - Jeg vet ikke.

Som du skjønner har jeg det ikke bra med meg selv. Vet ikke om jeg vil få det heller. Sånn som jeg ser det nå har jeg et svakt håp innerst inne i sjela mi om at jeg en gang kan stole på ei jente. Ei som jeg kan bli gla i. Ei jente som jeg kan vokse sammen med. og bli gammel med. Håpet er der. Langt inne. Selv om jeg ikke vil inrømme det for meg selv.

Det har gått tre år siden "helvete" sluttet, men fortsatt er det totalt ødeleggende for meg. Ofte har jeg kun følelsen av å eksistere, ikke leve.

[Solveig Vennesland, Familierådgiver]

Hei!

Du skriver åpent om dine plager og lengsler. Det er bra. Ikke lukk deg inne.

Jeg tror ikke håpet er ute for deg, selv om du nå er livredd for å binde deg. For da er også sjansen der for å bli sveket og brukt, sier du. Helt sant. Sånn kan samliv være.

Men det finnes mange partnere som ikke vil ødelegge og utnytte kjæresten sin.

For å stå sterkere selv overfor en partner råder jeg deg til å tenke på din egen utvikling av trygghet og selvtillit. Du trenger å lære mer om å sette grenser for deg selv mot andre, for ikke å bli dominert og invadert.

Har du vurdert å jobbe med deg selv i terapi?

[Gjest kjell]

Føler meg litt på tynn is men to ting slo meg. for det første kan det virke som du er 20 år og mange opplever livvsitusjonen ganske forvirrende på den tiden, både av grunn mangel på erfaring og at omgivelsene(dvs de folkene man sosialiserer seg med på samme alderstrinn) ikke vet hva man vil og tenker således ikke så mye om konsekvenser. Trygghet på seg selv vil muligens komme etter hvert. For det andre så kan det kanskje være et poeng med å oppsøke litt profesjonell hjelp, store muligheter for at det kan hjelpe deg så du raskere kan føle en tryggere plattform å møte verden på.

[Gjest Annonym i kveld]

Kjære deg

Kjenner meg igjen i det du skriver, kunne ha skrevet det selv om kjæreste som har sviktet på det groveste. Om undertrykkelse og svik både av kjæresten, men også av familie og "venner" - folk jeg en gang stolte på. Har en blitt mobbet er selvtilliten på bånn. Det som Vennesland skriver om å lære og sette grenser og opparbeide selvtillit tror jeg er et godt råd, både når det gjelder parforhold og livet ellers. Selv har jeg hatt noen timer hos psykolog og fått mer innblikk i ting og tang, det har hjelpt på min livssituasjon, men det er nok langt igjen, men jeg håper jeg ser lyset i tunnelen......

Kanskje en form for terapi kan hjelpe deg på vei. Har du en hobby, jobb etc. noe du er god i kan det hjelpe deg til å få bedre selvtillit. Jeg vil ønske deg lykke til, ta en dag om gang, "bygg" deg opp. En dag vil det komme solskinn og lykke på din vei.

Klem fra meg

[gigra]

Kjære deg

Kjenner meg igjen i det du skriver, kunne ha skrevet det selv om kjæreste som har sviktet på det groveste. Om undertrykkelse og svik både av kjæresten, men også av familie og "venner" - folk jeg en gang stolte på. Har en blitt mobbet er selvtilliten på bånn. Det som Vennesland skriver om å lære og sette grenser og opparbeide selvtillit tror jeg er et godt råd, både når det gjelder parforhold og livet ellers. Selv har jeg hatt noen timer hos psykolog og fått mer innblikk i ting og tang, det har hjelpt på min livssituasjon, men det er nok langt igjen, men jeg håper jeg ser lyset i tunnelen......

Kanskje en form for terapi kan hjelpe deg på vei. Har du en hobby, jobb etc. noe du er god i kan det hjelpe deg til å få bedre selvtillit. Jeg vil ønske deg lykke til, ta en dag om gang, "bygg" deg opp. En dag vil det komme solskinn og lykke på din vei.

Klem fra meg

Haap,

du er ung, saarbar og har hatt mange vanskelige opplevelser. Det er mange med deg som har opplevd mobbing og svik. Jeg er selv 29 aar og har opplevd mange kriser i mitt korte livsloep. Det har vaert veldig toft mens det sto paa. Jeg er fortsatt singel. Ingen forhold har fungert til naa. Og jeg vet hvorfor. For det forste. Jeg har ikke funnet den "rette", for det andre jeg er veldig forsiktig med hjertet mitt, og gir det ikke bort til hvem som helst, for det tredje er jeg kristen og har en sterk tro paa at det finnes EN HELT SPESIELL der ute som er ment for meg....men jeg maa bare vaere taalmodig og beskytte hjertet mitt mens jeg venter.

Du er unik, og du trenger beskyttelse fra de vonde tankene som fortsatt svirrer rundt i hodet ditt. Da er det ikke det rette og hoppe inn i det ene forholdet det andre med personer som ikke har evnen til aa

etter