Hvorfor kommer jeg ikke videre....?

[Klemzi]

Eller kanskje jeg skulle spurt; hvordan kommer jeg videre....?

Det er snart tre år siden jeg flyttet ut fra min eks. Vårt forhold var siden dag én ganske turbulent. Min eks har et temperament som er vanskelig å forstå.... Det er svart eller hvitt, himmel eller helvete, oppe eller nede... Det virker som om det ikke finnes noe trygt og rolig midt i mellom... I tillegg er han en sjarmør, som ute blant folk skrur sjarmen på topp, og gjerne da det kvinnelige kjønn. Flere fester flørtet han åpenlyst, holdt andre jenter i hånda osv. Jeg ble selvfølgelig veldig sjalu av dette, og slet med det hele tiden. Voktet hvert skritt han tok, sjekket telefoner, PC osv....

Vi fikk første barnet i 2007. Bare noen mnd etter begynte ting å bli veldig vanskelig. Etter en abort året etter, ble jeg igjen gravid. I ettertid viser det seg at han har vært utro gjennom hele det siste svangerskapet. Tre uker etter fødselen får jeg greie på dette, og bestemmer meg for å flytte ut.

Dette er som sagt tre år siden, og i tiden som har gått har det vært oppturer og nedturer.

En stund etter samlivsbruddet ga han tydelige tegn på at han angret og ville tilbake. Jeg på min side klarer ikke å se at han kan forandre seg, jeg er redd han fortsatt vil flørte med andre, eller verre - å være utro igjen. Og det skiftende humøret som jeg ikke fatter noen ting av, ser han ikke selv... Han kunne gå i to uker uten å snakke til meg, bare kaste stygge blikk...

Men likevel klarer jeg liksom ikke glemme han... med en gang jeg føler at han har noen andre er jeg på plass... jeg fatter ikke hvorfor jeg ikke kan klare å la han gå.... Hva er det med denne mannen som gjør at jeg ikke klarer å gå videre? Jeg blir så frustrert og sliten, for jeg kommer ingen vei. Den ene dagen kan jeg tenke meg å flytte tilbake, den andre dagen leter jeg etter måter å komme meg unna... For jeg vet at når jeg trekker meg unna igjen, kommer en konflikt.. han takler ikke å bli avvist, så da kommer det gjerne trusler i forhold til ungene eller andre ting som han vet jeg er redd for.....

[Gjest du vet det nok selv]

Hva er det beste for barna da? Han truer dem ovenfor deg og er mentalt ustabil..? Og hans atferd gjør deg utrygg. Blir barna utrygge av han?

Enten må han gjøre noe med atferden sin, feks oppsøke fastlege/få psykiatrisk hjelp osv.. ellers tror jeg du må vurdere å forlate han, - med tanke på ditt eget og barnas beste.

[Klemzi]

Hva er det beste for barna da? Han truer dem ovenfor deg og er mentalt ustabil..? Og hans atferd gjør deg utrygg. Blir barna utrygge av han?

Enten må han gjøre noe med atferden sin, feks oppsøke fastlege/få psykiatrisk hjelp osv.. ellers tror jeg du må vurdere å forlate han, - med tanke på ditt eget og barnas beste.

Han har ikke truet ungene, men kommer med trusler ovenfor meg, om samvær og samarbeidet rundt ungene. Jeg har sett episoder hvor barna har vært utrygge når han har vært sint på meg, men det er lenge siden. Han er stort sett tålmodig med ungene, men når han blir irritert over ting de gjør galt, kan han straffe hardere enn jeg synes er ok ( ikke fysisk, men sende dem på rommet i lang tid osv).

Jeg har observert at ungene er roligere når vi er hver for oss. Når vi er mye sammen, blir de mer forvirret og spør mer om hvor de skal; hjem til mamma eller hjem til pappa....

Jeg savner alle de gode sidene hans, men jeg vet at om jeg skal tilbake må jeg ta hele pakka, og den klarer jeg ikke.... :/

[Gjest du vet det nok selv]

Han har ikke truet ungene, men kommer med trusler ovenfor meg, om samvær og samarbeidet rundt ungene. Jeg har sett episoder hvor barna har vært utrygge når han har vært sint på meg, men det er lenge siden. Han er stort sett tålmodig med ungene, men når han blir irritert over ting de gjør galt, kan han straffe hardere enn jeg synes er ok ( ikke fysisk, men sende dem på rommet i lang tid osv).

Jeg har observert at ungene er roligere når vi er hver for oss. Når vi er mye sammen, blir de mer forvirret og spør mer om hvor de skal; hjem til mamma eller hjem til pappa....

Jeg savner alle de gode sidene hans, men jeg vet at om jeg skal tilbake må jeg ta hele pakka, og den klarer jeg ikke.... :/

Høres rett og slett ikke bra ut. Om en venninne levde dette livet og spurte deg om råd så hadde du sagt at hun burde komme seg unna, tror jeg. Men det er ikke så lett å være rasjonell alltid, men med barn å tenke på bør en tenke ekstra godt på sin egen helse og situasjon, for har en det ikke bra selv så kan det jo gå ut over evnen til å være forelder.

Kan være du ikke klarer å gi slipp på han før du har en ny å tenke på.. Bli litt avstandsforelska i noen på nettet feks? Meld deg inn på sukker.no Eller meld deg på kurs, trening eller noe og flørt litt. Men uansett hva du gjør så pass på at du ikke er i fare, det tryggeste er kanskje at du starter eventuelle nye kjæresteprosjekter når han også er med ei ny ei. Selv om det er litt "feil" at du skal ta hensyn til det. Han høres rett og slett litt farlig ut, derfor jeg skriver det.

[Klemzi]

Høres rett og slett ikke bra ut. Om en venninne levde dette livet og spurte deg om råd så hadde du sagt at hun burde komme seg unna, tror jeg. Men det er ikke så lett å være rasjonell alltid, men med barn å tenke på bør en tenke ekstra godt på sin egen helse og situasjon, for har en det ikke bra selv så kan det jo gå ut over evnen til å være forelder.

Kan være du ikke klarer å gi slipp på han før du har en ny å tenke på.. Bli litt avstandsforelska i noen på nettet feks? Meld deg inn på sukker.no Eller meld deg på kurs, trening eller noe og flørt litt. Men uansett hva du gjør så pass på at du ikke er i fare, det tryggeste er kanskje at du starter eventuelle nye kjæresteprosjekter når han også er med ei ny ei. Selv om det er litt "feil" at du skal ta hensyn til det. Han høres rett og slett litt farlig ut, derfor jeg skriver det.

Takk for svar!

Du har veldig rett! Man klarer ikke tenke rasjonelt når man står midt oppi dilemmaet. Og det du skrev om at jeg ikke føler meg trygg på han sier jo sitt.... Jeg klarer ikke være meg selv sammen med han, det har jeg aldri gjort.... Fordi mine meninger aldri betød noe.... Det er vanskelig å se alt det som ikke var bra, når han er positiv og sjenerøs.... Som sagt finnes det ingen ting midt i mellom hos han... Jeg trenger at noen setter ord på det jeg egentlig vet, og det tror jeg du gjorde nå... Nå må jeg bare klare å holde fokus på nettopp det, og ikke "glemme" alt det vonde og vanskelige som har vært, for det er tanken på det som gjør at jeg klarer å holde avstand....

[Gjest du vet det nok selv]

Takk for svar!

Du har veldig rett! Man klarer ikke tenke rasjonelt når man står midt oppi dilemmaet. Og det du skrev om at jeg ikke føler meg trygg på han sier jo sitt.... Jeg klarer ikke være meg selv sammen med han, det har jeg aldri gjort.... Fordi mine meninger aldri betød noe.... Det er vanskelig å se alt det som ikke var bra, når han er positiv og sjenerøs.... Som sagt finnes det ingen ting midt i mellom hos han... Jeg trenger at noen setter ord på det jeg egentlig vet, og det tror jeg du gjorde nå... Nå må jeg bare klare å holde fokus på nettopp det, og ikke "glemme" alt det vonde og vanskelige som har vært, for det er tanken på det som gjør at jeg klarer å holde avstand....

Selv ganske så sterke og oppegående damer klarer å bli låst i slike "sjarmørers" jerngrep. Men det går an å komme seg unna.

Lykke til.

[løvinne71]

Hva du skal gjøre??

Det er ganske innlysende!

Du skal fortsette å stå for avgjørelsen du har tatt, oo TA TIDEN TIL HJELP!

3 år er ikke allverdens lenge! Det kan ta adskillig lengre tid å "komme over" en man har vært / er glad i og har delt mye med. Og det at dere har små barn sammen som krever jevnlig kontakt, gjør det selvsagt enda vanskeligere og mere tidkrevende og bearbeide disse følelsene.

Si til deg selv at det ikke haster å komme over ham, så du ikke blir så opphengt i "hvorfor har jeg fortsatt følelser"-problematikken.

Vær også flink til å minne deg selv på årsaken til at det ble slutt mellom dere, og forsikre deg selv om at du tok en riktig avgjørelse.

På ett eller annet tidspunkt kommer nåværende situasjon til å forandre seg. Enten møter du en annen mann, eller han møter en ny dame, barna vil bli større og dere trenger ikke å kommunisere så mye lenger, eller du blir rett og slett mere fortrolig med tanken på å være "alene" og får forholdet mere på avstand.

Hold på beslutningen din!

Det høres ut som den var veldig riktig!

Du tok

[Klemzi]

Hva du skal gjøre??

Det er ganske innlysende!

Du skal fortsette å stå for avgjørelsen du har tatt, oo TA TIDEN TIL HJELP!

3 år er ikke allverdens lenge! Det kan ta adskillig lengre tid å "komme over" en man har vært / er glad i og har delt mye med. Og det at dere har små barn sammen som krever jevnlig kontakt, gjør det selvsagt enda vanskeligere og mere tidkrevende og bearbeide disse følelsene.

Si til deg selv at det ikke haster å komme over ham, så du ikke blir så opphengt i "hvorfor har jeg fortsatt følelser"-problematikken.

Vær også flink til å minne deg selv på årsaken til at det ble slutt mellom dere, og forsikre deg selv om at du tok en riktig avgjørelse.

På ett eller annet tidspunkt kommer nåværende situasjon til å forandre seg. Enten møter du en annen mann, eller han møter en ny dame, barna vil bli større og dere trenger ikke å kommunisere så mye lenger, eller du blir rett og slett mere fortrolig med tanken på å være "alene" og får forholdet mere på avstand.

Hold på beslutningen din!

Det høres ut som den var veldig riktig!

Du tok

Takk for svar!

Jeg ser absolutt hva du mener. Men problemet er ikke at jeg har sterke følelser for han lenger. Det er mer måten han klarer å holde meg fast på.... Jeg koser meg masse sammen med han når han er i "godlune". Han gir, uten å snakke om det, inntrykk av at han skulle ønske vi kunne være sammen igjen. Han er sjenerøs og kjærlig. Jeg på min side holder igjen, nettopp fordi jeg vet hvordan ting har vært tidligere. Og samtidig som han er sånn overfor meg, finner jeg ut at han har noe på gang med en annen... Det er ikke offentlig, men noen har fortalt meg det.... Og det er da jeg sliter....!?! Hvorfor holder han på meg hvis han har noe annet? Hvorfor gir han meg så mye kjærlig oppmerksomhet, samtidig som han sender henne meldinger som intiverer til mer enn vennskap? Jeg ønsker ikke å være hos han hvis han har noe annet på gang. Og så kommer dillemmaet; hvis jeg nå prøver å trekke meg tilbake, så føler han at han blir sviktet, og da smeller det. Dette har jeg opplevd flere ganger. Det virker ikke som han takler å bli avvist, eller møte motstand på noen måte. Jeg tør ikke snakke med han om mine følelser, heller ikke konfrontere han med noe... For jeg vet aldri når han blir sint, eller hva han blir sint for....

Jeg blir så vanvittig frustrert over situasjonen...