Trist og redd under svangerskap

[Gjest isirkel]

Jeg er gravid i 18. uke - en veldig planlagt og lykkelig graviditet. Jeg er imidlertid utrolig følsom person - føler meg nesten hudløs til tider.

Etter 11. september og terroraksjonene i New York, har jeg slitt med redsel, nedstemthet, fremtidsangst og ikke minst bekymringer for fremtida til ettåringen vår og barnet i magen. Det ble ikke bedre av helgens innsamlingsaksjon heller, og bildene som strømmet inn over oss av ulykkelige, ensomme barn i Russland, Vietnam, Afrika... 13 millioner foreldreløse - jeg har snart ikke tårer igjen.

Jeg burde nok skjermet meg fra alle disse inntrykkene for tida, men det er vanskelig. Er opplært til å "følge med".

Tenker mye på babyen i magen - kan den ta skade av min sinnsstemning den siste tiden ? Stakkars ! Jeg utløser vel stresshormoner eller noe sånt - merker den det ? Er dette ting som ikke kan kompenseres for når babyen er født ? Vi har en svæært lykkelig og trygg ettåring, så vi er visst ikke så verst foreldre, når ungen vår er i verden.

Men jeg har så dårlig samvittighet for "magen". Kan dere gi noe trøst ?

[Trine Endsjø, jordmor]

Selv om situasjonen i verden synes helt ekstrem nå, virker det nesten som om det er gravides lodd (ikke bare nå) å kjempe mot sorg og fortvilelse over hvor elendig alt er. Vår sårbarhet er mye sterkere enn vanlig og vi klarer ikke holde den avstanden vi burde for å holde hodet kaldt. Du er helt sikkert ikke den eneste gravide som har kjent på de følelsene du beskriver i forhold til 11. sept. og tiden etterpå, samtidig som det også er så mange andre på denne jord som opplever elendighet, sykdom og smerte. Mye av dette er utenfor vår kontroll, men kanskje ikke helt, hvis man tenker på at man faktisk kan bøte på noe ved å gjøre en liten innsats der det trengs, f.eks. penger til TV-aksjonen.

For å svare litt mer konkret på ditt spørsmål, så kan jeg nesten garantere deg at ditt barn ikke tar skade av at du føler deg tungsinnet, er sårbar, gråter og kanskje føler at kroppen er i konstant beredskap, slik det kan kjennes når man har angst. Man vet at det kan få konsekvenser for et svangerskap hvis mor blir utsatt for ekstreme sjokkopplevelser. Da tenker jeg spes. på kvinner som har abortert etter å ha mistet f.eks. et barn eller mannen sin i bilulykke e.l. Dette er så ekstreme påkjenninger at vi knapt kan forestille oss det hvis vi ikke har vært utsatt for lignende selv. Jeg synes du skal prøve å tenke på alle de kvinnene som lever under ekstreme omstendigheter, f.eks. i en flyktningeleir eller i krigsrammede områder, som faktisk føder rimelig friske og sunne unger. Spedbarnsdødeligheten i disse landene er selvfølgelig mye større enn hos oss, men skyldes sansynligvis sjelden mors bekymringer.

Det kan være en fordel å fokusere på det positive ved å være så sårbar, selv om det kanskje virker litt søkt. Evnen til å elske er basert på evnen til å kjenne seg sårbar. Det har du sikkert opplevd i forhold til barnet ditt. Så sårbar som man er rett etter en fødsel, er man sjelden igjen. Dette kan oppfattes som en mulighet til å nærme seg det lille barnet på en helt hudløs måte. Det trengs hvis man skal bli kjent med et nytt lite individ som er helt avhengig av din nærhet og evne til å oppfatte de minste behov.

Lykke til videre.