er det meg det er noe galt med?

[Mag82]

Hei.

Jeg er en kvinne på 29 år som sliter litt med meg selv og i parforholdet. Jeg har aldri gått til psylolog for det jeg plages med, men kunne tenkt meg noen råd i forhold til hvordan jeg bør takle disse situasjonene.

Jeg er en utadvendt jente med godt humør og jeg har mange venninner. Jeg møtte min kjære for 5 år siden, og vi har vært samboere i ca 3 år (ingen barn). Jeg har bestandig vært opptatt av å være aktiv på fritiden (trening, kor, venner osv). Studiene har også tatt en tid da jeg har 8 års utdanning (en master og to bachelorgrader). Jeg holder nå på med masteroppgaven mens jeg jobber hundre prosent som spesialpedagog, og har det derfor til tider travelt. Min kjære har det også svært travelt da han jobber som ingeniør i et firma og jobber endel overtid. Derimot er vi som oftest med hverandre hver ettermiddag, og i helgene.

Etter at kjæresten min var ferdig utdannet og begynte i jobb, merket jeg en radikal forandring hos han. Han fikk brått veldig mye selvtillit. Nå har han vært i arbeid i 1 og et halvt år (han begynte ikke i arbeid før han var 29 år og ferdig utdannet). Før dette har han livnært seg på poker og vært evighetsstudent. Når er han altså plutselig blitt "verdensmester", og i arbeid.

Jeg er veldig glad på hannes vegne, og det hjelper godt på vår felles økonomi, men han er blitt så ekstremt selvsikker at jeg knapt kjenner han igjen. Jeg merker at jeg er blitt mer usynlig, og at han tar mye av plassen både hjemme og blant familie og venner. Jeg synes ofte det er deilig å være uten han, fordi han stjeler all oppmerksomheten. Jeg vet ikke om jeg er sjalu, eller om jeg føler meg liten i forhold til han. Men jeg merker at det sliter på meg at han bestandig skal være eksperten på alle områder det er snakk om. Mulig han er kjempesmart (alle vennene mine tror han er det), og han blir alltid hørt av alle for han kan så mye. Men det er litt slitsomt at han aldri slipper andre til enn seg selv. Når jeg er med familien hans holde jeg alltid kjeft for da er det bare bedreviterne som blir hørt, jeg blir alltid bare ledd av. Broren til kjæresten min skal gifte seg i sommer, hun er av samme ullen. Hun skal alltid briljere med kunnskapen sin. Når vi er i besøke er det som om det er en konkurranse i å vite mest mulig om alle mulige ting. Jeg føler meg så utrolig dum i de besøkene. Selvtilliten min er da på bunn. Jeg har mye kunnskap om mine felt (samfunn, pedagogikk og politikk). Men dette er ikke tema i disse besøkene, da snakker man kun om realfagsrettede tema. Det ender som regel i at jeg er lei meg etter disse hytteturene og besøkene. Jeg føler meg som en verdiløs rotte. At jeg ikke passer inn i hans familie er en ting, men jeg føler ikke alltid at jeg lenger passer med min kjære heller da vi er så ulike. Jeg tror jeg også er litt sjalu fordi jeg føler at han skal være bedre enn meg på alle områder..og fordi han bestandig skal vise seg sånn for alt og alle. Jeg er ikke en typisk jente som liker å være i bakgrunnen av sin mann. Jeg liker å være utadvendt, vise meg og være litt i sentrum. Jeg føler jeg forsvinner mer og mer i dette forholdet, i takt med min kjærestes økende forherligelse av seg selv.

Mitt spørsmål er: er det meg det er noe galt med? Lider jeg av sykelig sjalusi eller mindreverdighetskompleks? Eller er det rett og slett min samboer som må endre seg dersom forholdet vårt skal vare. Menn har en tendens til å for selvgode, særlig dersom de får mye skryt på jobben. At han har god selvtillit er bra for han, men fint om han slipper meg litt til også både i familiesammenheng og ellers.

[Mamta - den gode gamle]

Jeg tror du gjør klokt i å arbeide med deg selv ifht.mindreverdskompleks og selvfølelse. Var jeg deg, ville jeg tatt en tur til psykolog eller en annen klok person for å snakke om disse tingene. Det vil hjelpe deg å sortere ut hva som er dittog hva som er hans i forholdet dere imellom.

Du skriver at du er aktiv både i fritidsaktiviteter og med studier. Regner med at dette eraktiviteter som gir deg både glede og selvtillit. Viktig at du holder på disse arenaene hvor DU kan blomstre med dine evner og føle deg verdsatt for den DU er, at dine evner og anlegg har verdi. Fortsett med å blomstre der du kan, det vil bygge din egen selvtillit. En selvtillit som på sikt vil bære deg også på familiearenaer der du syns du ikke har så mye å bidra med.

Samtidig er det en ubalansei dynamikken i forholdet når den ene parten dominerer i sosiale sammenhenger og tilsynelatende figurerer som bedre enn den andre. Vi er alle likeverdige, uavhengig av status og stilling. Du bør samtale med ham om hvordan du opplever denne dynamikken i forholdet, dersom du ikke alleredehar gjort det. Uten å sutre, fortelle ham hvordan det føles å ikke bli hørt,ja, sågar bli ledd av, i familieselskap ol. Kanskje ser han ikke hvordan han har forandret seg og hvordan denne forandringen har skjøvet deg på sidelinjen.

Du skriver at dere erulike.Har derelikevel noe felles,en interesse dere kan dyrke sammen, en arena der dere to er like gode? For å gjenopprette dynamikken bør dere finne en slik arena, kanskje uten konkurranseelement og som gir fellesskap og gode opplevelser sammen.

Jeg ønsker deg av hele mitt hjerte lykke til!

Varme tanker fra

[PieLill]

Kan det hende at det er en kombinasjon av at han er en sosial getto-blaster og buldoser og at du lett lar deg sette ut av dette?

Kanskje den første øvelsen for ditt vedkommende kan være å endre på hva hans adferd får deg til å føle og tenke om deg selv?

Det kan være slitsomt og dørgende kjedelig å være sammen med skrythalser av det kaliberet du beskriver. Spesielt om man får flere i et rom som skal konkurrere med hverandre.

Men det trenger ikke få deg til å føle deg som en dott og ingen ting. Du kan sitte der og vite at du er fantastisk uten at du må demonstere det for all verden. Du kan være stor, sterk, dyktig og trygg nok til ikke å ha behov for å delta i slike kaklekonkuranser.

Finnes det en mulighet for at han skryter slik fordi han er uttrygg og stresset i jobben?

Etter som du blir litt tryggere i deg selv, kan du kanskje på en bedre måte ta opp denne adferden med ham.

Så får du etter hvert vurdere om dette er noe du kan leve med eller ikke.

Helt sikkert lurt å ha noen aktiviteter og venner på hver sin kant så dere ikke går for mye oppi hverandre.

mvh