Sure menn

[Gjest Trebarnsmor80]

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre..Jeg føler meg konstant i tenkeboksen når det gjelder forholdet jeg er i, og slik har jeg følt det nesten siden vi ble sammen. Vi har tre barn sammen, noe som gjør det uaktuelt for meg å bryte opp, samtidig føler jeg snart at jeg blir gal!

Samboeren min er veldig hyggelig med alle han møter, flink å snakke for seg og har ofte en morsom kommentar på lur.Problemet er bare at jeg opplever han på en ganske annerledes måte, dvs han kan være slik inn i mellom men generelt er han ofte sur/amper/oppgitt..

Han reagerer viss det er rotete, om det står oppvask på kjøkkenbenken etter at jeg har laget middag, om ungene ikke er vasket i ansiktet før vi skal gå(skulle tro han kunne ta denne saken i egne hender?) og det blir ALLTID surskap, kjefting o dårlig om vi alle fem skal ut av dørene samtidig.

En hel lørdag ble ødelagt fordi jeg ikke hadde satt inn i oppvaskemaskinen før han sto opp kl.11..En helg ble ødelagt fordi jeg kom 30 min for sent da jeg skulle hente han når vi skulle på hytta (ble heftet på jobben+mye trafikk). Han klarer ikke å ta seg sammen, konfronterer meg med det han irriterer seg over, kjefter og viser tydelig oppgitthet over meg.Dette har vi hatt mange runder på, og selv om han i noen tilfeller klarer å la være å si noe- så klarer han ikke ka være å vise det(rister på hodet/himler med øynene/mumler et eller annet negativt)...Det er så slitsomt!!

Jeg prøver virkelig å imøtekomme han, gjøre mitt for at det ikke skal bli sur stemning (alså: gjøre ting slik han foretrekker det), men på mystisk vis klarer han å finne noe å reagere på! Det er slik han er og jeg vet det skyldes at han ikke takler stress, og dette går ut over meg.

Føler på at det er vanskelig å like han som person når han er slik. Vil jo også gjerne ha et oppegående sexliv, men det er vanskelig å skulle være intim med en som hver dag tydelig viser at han VELDIG oppgitt over deg! Hva gjør jeg?

Han viser også oppgitthet over ungene..noe jeg har store problemer med. Jeg synes det er mye mer fair/effektivt og heller gi konkrete beskjeder som:"Det får du ikke lov til", "Ikke gjør det" osv. enn å riste på hodet, mumle noen banneord og så bare gå!

Jeg har prøvd alt! Holder huset så godt jeg kan, så han ikke skal bli stresset av rot. Tar det meste med henting/levering av ungene+middagslaging+ forberedelse til neste dag- slik at ting skal flyte best mulig. Begge jobber, jeg litt redusert, men det er self. travelt..Jeg kan ikke gjøre mer!Men hva gjør vi når han mener oppriktig at han har god grunn til å reagere hver gang han gjør det?

Oppfører deres menn seg slik??

[Mandolaika]

En sånn mann hadde jeg ikke orket å ha i hus. Tenk på all den dårlige stemningen han skaper og som ungene deres går i.

Enten får han ta seg kraftig sammen, eller så får han flytte ut.

[Gjest Hulderen]

Nei, min mann oppfører seg ikke slik. Det der hadde ikke jeg orket å leve med.

Hva gjør mannen din av husarbeid? Er alt ditt ansvar? At du jobber litt redusert, betyr ikke at du skal være husholdersken hans. Ikke er du barnevaktn heller. Han må ta sin del av ansvaret og jobben.

Gjør han det, så vil også du få mer sexlyst. Det er helt normalt at sexlysten blir borte når man ikke har det bra.

[nitty-gritty]

''Oppfører deres menn seg slik??''

Nei. Riktignok kan han ha daarlige dager og vaere sur/tverr (jeg ogsaa), men ikke i den grad og saa ofte som du beskriver her.

Kan det vaere snakk om en depresjon? Det kan komme til uttrykk i irritabilitet og sinne, spesielt hos menn.

[mah-jong]

Han bryter deg jo helt ned!

En slik kjiping bør man prøve å komme seg vekk fra. For tror du han kan forandre seg, uten at det skjer en KRAFTIG omveltning, som for eksempel at du forlater ham? Han viser jo på alle vis at du er hans slave/husholderske, som han ikke respekterer i det hele tatt. Hva slags forhold er dét?

I et godt forhold blir 1+1 mer enn 2. Jeg synes dette høres ut som et forhold der 1+1 blir 0.5. Verken han eller du blomstrer og løfter hverandre.

[Gjest trebarnsmor80]

''Oppfører deres menn seg slik??''

Nei. Riktignok kan han ha daarlige dager og vaere sur/tverr (jeg ogsaa), men ikke i den grad og saa ofte som du beskriver her.

Kan det vaere snakk om en depresjon? Det kan komme til uttrykk i irritabilitet og sinne, spesielt hos menn.

Tusen takk for svar til dere alle fire!!Ja jeg mistenker depresjon..han har gått med på å gå å snakke med noen, så det er jo veldig bra! Han må finne en måte å takle stresset på. Men han tror oppriktig at psykologen vil forstå hvorfor han i alle disse tilfellene reagerer og at det derfor vil bli like mye meg som må forandre meg..men som sagt, jeg føler ikke jeg kan gjøre mer..

Hos oss har aldri 1+1 blitt 2 nei..

Når det gjelder husarbeid så skal jeg ikke klage, vi har v.hjelp annenhver uke og han tar ansvar for litt av det dagligdagse, men jeg gjør self.mest og har derfor problemer med å ta imot så mye kritikk fra han på det..

[gullfisk]

Min mann oppfører seg kun slik når han er sur og sliten fra før, og på samme måten er visst jeg når jeg er pottesur. Men det er sjeldent for oss begge, absolutt ikke hver dag. Hva med familierådgiving? Kanskje de kan hjelpe dere?

[nitty-gritty]

Tusen takk for svar til dere alle fire!!Ja jeg mistenker depresjon..han har gått med på å gå å snakke med noen, så det er jo veldig bra! Han må finne en måte å takle stresset på. Men han tror oppriktig at psykologen vil forstå hvorfor han i alle disse tilfellene reagerer og at det derfor vil bli like mye meg som må forandre meg..men som sagt, jeg føler ikke jeg kan gjøre mer..

Hos oss har aldri 1+1 blitt 2 nei..

Når det gjelder husarbeid så skal jeg ikke klage, vi har v.hjelp annenhver uke og han tar ansvar for litt av det dagligdagse, men jeg gjør self.mest og har derfor problemer med å ta imot så mye kritikk fra han på det..

Du sier psykolog, men har han snakket med fastlegen sin?

Oppfordre han ogsaa til aa ta en test for depresjon paa internett. Testene er kun veiledende og erstatter ikke et legebesoek, men det kan kanskje hjelpe han aa vurdere hvordan han egentlig har det - saann rent bortsett fra at han mener du er helt haaploes

[ikke nick i dag]

Jeg kjente meg igjen endel i innlegget ditt. Vi har også tre barn, jeg jobber deltid og mannen min kan oppføre seg slik du beskriver, dog ikke like ille. Han blir sånn når han er sliten/deppa/stressa. Mange menn reagerer med irritasjon og sinne i situasjoner der vi damer hadde tatt til tårene eller blitt nedfor.

Når han er bekymringsløs og avslappet, er han så søt og snill som bare det. Derfor har jeg lært meg å overse de sure kommentarene og irriterte ansiktsutrykkene som kommer på andre dager. Men hvis du har det slik HELE tiden, ja da har du min fulle empati. Kjempefint at han vil ha hjelp. Lykke til, og fortell hvordan det går.

[mah-jong]

Tusen takk for svar til dere alle fire!!Ja jeg mistenker depresjon..han har gått med på å gå å snakke med noen, så det er jo veldig bra! Han må finne en måte å takle stresset på. Men han tror oppriktig at psykologen vil forstå hvorfor han i alle disse tilfellene reagerer og at det derfor vil bli like mye meg som må forandre meg..men som sagt, jeg føler ikke jeg kan gjøre mer..

Hos oss har aldri 1+1 blitt 2 nei..

Når det gjelder husarbeid så skal jeg ikke klage, vi har v.hjelp annenhver uke og han tar ansvar for litt av det dagligdagse, men jeg gjør self.mest og har derfor problemer med å ta imot så mye kritikk fra han på det..

..hehe..så han er villig til å gå til en psykolog, fordi han faktisk tror at psykologen vil si at "kjære deg, jeg skjønner godt at du blir drittsur når ikke oppvaskmaskinen er satt på og kjøkkenet shinet når du står opp klokka 11 lørdags morgen"...? :-o

Jeg er litt opptatt av å skille litt på årsak og resultat. Selv om han har alskens årsaker og gode grunner (depresjon, stress osv) til å oppføre seg dårlig, så er faktisk _resultatet_ akkurat det samme for mottageren - ja nesten enda verre, for da lar man seg tråkke enda mer på, for stakkars har jo depresjon. Så ja, man skal gjøre sitt aller beste for å forstå hvorfor folk er blitt som de er, og man skal ha respekt for vanskelige ting, men man SKAL IKKE måtte tåle hva som helst og la seg utviske for dét. Det er bare så vanskelig å komme seg ut av slikt, det er uendelig tungt og vondt å bryte opp et forhold eller et mønster.

[PieLill]

Nei, min mann oppfører seg ikke slik.

''Jeg prøver virkelig å imøtekomme han, gjøre mitt for at det ikke skal bli sur stemning (alså: gjøre ting slik han foretrekker det), men på mystisk vis klarer han å finne noe å reagere på! Det er slik han er og jeg vet det skyldes at han ikke takler stress, og dette går ut over meg.''

Dette er den biten du har størst mulighet til å endre på. Ved slave under hans urimelighet, gir du ham rett i at han er missfornøyd med god grunn.

Hva ville skjedd om du parrerte med en tredjegrads utskjelling nå han syter og bærer seg og bebreider?

Hva ville skjedd om du responderte som du gjør om barna gnåler slik?

Ikke utenkelig at det på kort sikt ville økt temperaturen og konfliktnivået. Men på lang sikt kan det føre til positiv endring.

En av grunnene til at han holder på slik er at han får lov til det. Og belønnes med dilling, dulling, dalling og beklagelser når det egentlig var han som burde be veldig pent om undskyldning.

I et forhold må man selvsagt tåle en del av hverandres unoter. Men det er grenser for hva man kan tåle. Spesielt når det handler om å snu opp ned på svart og hvitt, løgn og sannhet, godt og dårlig, skyldig og ikke skyldig.

Det er en grense for hvor lenge du kan løse disse problemene med ulike varianter av selvutslettelse. Over tid koster det for mye både for forholdet og ditt eget selvbilde.

Denne situasjonen er heller ikke kostnadsfri for barna. Er han klar over at han er i ferd med å skyve hele familien sin fra seg?

mvh

[Gjest gryntgrynt]

Nei, men jeg har levd med en som var slik. Han forlot jeg for å "redde" mitt barn og meg selv. I dag lever jeg med en som får meg til å smile, føle meg verdsatt, trygg og glad.

[Gjest togli]

Hm.... kjenner meg litt igjen der, ja... og jeg valgte å gå ut av forholdet etter 23 år... Hos oss handla det også om at han ikke takla stress og ble fort sliten, og da gikk det ut over meg..

(Han var forøvrig aldri "slem" på noen som helst måte, og var også veldig klar over problemet sitt).

Det er nå 1 1/2 år siden vi flytta hver for oss, og jeg får stadig høre at jeg virkelig blomstrer - det er godt å kjenne på den følelsen

[Gjest togli]

Nei, min mann oppfører seg ikke slik.

''Jeg prøver virkelig å imøtekomme han, gjøre mitt for at det ikke skal bli sur stemning (alså: gjøre ting slik han foretrekker det), men på mystisk vis klarer han å finne noe å reagere på! Det er slik han er og jeg vet det skyldes at han ikke takler stress, og dette går ut over meg.''

Dette er den biten du har størst mulighet til å endre på. Ved slave under hans urimelighet, gir du ham rett i at han er missfornøyd med god grunn.

Hva ville skjedd om du parrerte med en tredjegrads utskjelling nå han syter og bærer seg og bebreider?

Hva ville skjedd om du responderte som du gjør om barna gnåler slik?

Ikke utenkelig at det på kort sikt ville økt temperaturen og konfliktnivået. Men på lang sikt kan det føre til positiv endring.

En av grunnene til at han holder på slik er at han får lov til det. Og belønnes med dilling, dulling, dalling og beklagelser når det egentlig var han som burde be veldig pent om undskyldning.

I et forhold må man selvsagt tåle en del av hverandres unoter. Men det er grenser for hva man kan tåle. Spesielt når det handler om å snu opp ned på svart og hvitt, løgn og sannhet, godt og dårlig, skyldig og ikke skyldig.

Det er en grense for hvor lenge du kan løse disse problemene med ulike varianter av selvutslettelse. Over tid koster det for mye både for forholdet og ditt eget selvbilde.

Denne situasjonen er heller ikke kostnadsfri for barna. Er han klar over at han er i ferd med å skyve hele familien sin fra seg?

mvh

Jeg orka ikke krangle med eksen... fordi jeg var livredd for at jeg da skulle gjøre alvor av tankene om skilsmisse... - og fordi jeg syntes det var vondt at ungene skulle oppleve krangel og ufred hjemme.. så jeg kompenserte vel for hans surhet ved å være ekstra blid - men ser jo i ettertid at jeg undergravde meg selv. Uansett - tilslutt fikk jeg jo nok allikevel

[Lillemus]

''Oppfører deres menn seg slik??''

Nei. Hadde han oppført seg noe i nærheten av det du beskriver hadde han vært singel. Det der hadde jeg ikke orket.

Forhåpentligvis er det noe han klarer å snu med litt hjelp fra fagfolk og en god porsjon egeninnsats.

[Gjest GA]

Jeg har ikke sånn mann, men jeg vokste opp med en slik far, og det er IKKE noe bra.

Synes du skal ta et eller annet grep, for din egen skyld og for ungenes skyld.

[Gjest Kayia]

For å si det sånn: Jeg skjønner godt at du går lei og ære være for at du har holdt ut og fremdeles ønsker å leve med han. Er det én ting som er værre enn kontinuerlig sur gubbe, så må det være gubbe som er sur for ting han kan løfte ræva og gjøre selv - unnskyld trøndersken - men har du hørt på makan? Sur fordi du ikke har tatt ut av oppvaskmaskina før han har stått opp, hva gir du meg?

Ring familievernkontoret du, her må trollene opp og fram i dagen. Lykke til

[Gjest buabua]

ja, har også en mann som oppfører seg slik, desverre kanskje noen hakk verre til og med.

Han er for det meste sur og sint og kritiserer mye.

Enda det er jeg som tar meg av så og si alt her hjemme.

Har kommet til et punkt der jeg har bestemt meg for at jeg ikke orker å leve slik lenger.

Han gir meg ikke noe positiv energi, har flyttet ut av soverommet for lenge siden.

Har gått på familievernkontoret, hatt samtaler der.

Ser desverre ikke noen endring.

Så jeg vet det er vanskelig å komme seg ut, men prosessen er i gang.

Slike menn fortjener faktisk ikke å bli tatt vare på.

De gjør noe med en, og til slutt går man til grunne.

Du kan ikke forandre andre personer, men du kan bestemme over ditt liv.

[Gjest Elextra]

Tusen takk for svar til dere alle fire!!Ja jeg mistenker depresjon..han har gått med på å gå å snakke med noen, så det er jo veldig bra! Han må finne en måte å takle stresset på. Men han tror oppriktig at psykologen vil forstå hvorfor han i alle disse tilfellene reagerer og at det derfor vil bli like mye meg som må forandre meg..men som sagt, jeg føler ikke jeg kan gjøre mer..

Hos oss har aldri 1+1 blitt 2 nei..

Når det gjelder husarbeid så skal jeg ikke klage, vi har v.hjelp annenhver uke og han tar ansvar for litt av det dagligdagse, men jeg gjør self.mest og har derfor problemer med å ta imot så mye kritikk fra han på det..

''Når det gjelder husarbeid så skal jeg ikke klage, vi har v.hjelp annenhver uke og han tar ansvar for litt av det dagligdagse, men jeg gjør self.mest og har derfor problemer med å ta imot så mye kritikk fra han på det..''

Hvorfor gjør du selvfølgelig mest? At du jobber i noe redusert stilling tilsier på ingen måte at du tar 80 % av husarbeidet.

Var jeg deg ville jeg kommet meg i full stilling fortere enn svint, og derved forventet full likestilling på hjemmefronten.

[Gjest Elextra]

''Oppfører deres menn seg slik??''

Nei.

Kjenner meg ørlite igjen i det at min mann også kan bli litt sur og tverr når han er stresset, men det forsøker jeg bare å overse.

Min mann gjør minst like mye som meg hjemme, og det skulle blitt månelyst om en av oss sov til kl. 11 en lørdag og stod opp og klaget på innsatsen til den andre!

Nei, du kan ikke ha det slik, og en får håpe han får adekvat hjelp og innser at han må endre atferd.

Forøvrig bør dere etter min mening også ta en prat om praktisk fordeling av arbeidet i hjemmet.