Tanker rumdt sykmelding...

[caprice]

Jeg har røket en sene i hånden etter uheldig skitur, er operert og må ha arm + tommel i gips i seks uker. Operasjonslegen skulle fylle ut sykmeldingspapirer, noe jeg avslo. Jeg ble da spurt om jeg enten var selvstendig næringsdrivende eller jobbet i IT bransjen.. Ja, jeg eg jobber i et stort IT firma, og jeg har kontorjobb. Bruker mye av dagen foran en PC. OK, ting går kanskje en smule langsommere ved tastaturet nå, men jeg er jo ikke syk, heller ingen superkvinne. Blir ikke friskere av å være hjemme, tiden ville bare gå enda treigere til gipsen skal av. Jeg ble til og med oppfordret til å bevege så mye som mulig på de fire fingrene som stikker ut av gipsen. Skulle da tro det var super trening å skrive på pc. Når jeg tenker over det ligger mitt firma, med flere 1000 ansatte, langt under gjennomsnittet når det gjelder sykmeldinger, sammenlignet med for eksempel kontoransatte i stat og kommune. Legen kunne også bekrefte at det var stat og kommuneansatte som var mest ivrige på å få vite hvilke sykmeldingsmuligheter de hadde. Vi er ikke spesielt høyt lønnet hos oss, og jeg kan heller ikke se at det skulle være mer attraktivt for meg å være på jobb enn for en hvilken som helst annen person med kontorjobb. Er det noen som kjenner seg igjen i beskrivelsen min ang. sykmeldinger? Ville noen av dere valgt å være hjemme med sykmelding bare for de dere faktisk kunne, selv om det egentlig ikke var behov?

[laban]

"Kontoransatte i stat og kommune" er jo en gigantgruppe, hvis du mener "de som jobber på kontor og ikke i f.eks. renovasjon eller barnehager ". Jeg synes det blir urettferdig å betrakte dem som en enhet. Innenfor der er det alt fra forskere og IT-personell til arkivarer og sentralbordansatte.

Jeg har jobbet både privat og i staten og aldri opplevd noen kultur for sykemeldinger. Jeg har også vært med på en kort streik i staten, og da var de fleste kollegene mine rasende over at de måtte la være å jobbe i to dager.

Når det gjelder privatansatte kontra stat og kommune, synes jeg man enten får kjøpe fordommene mot begge grupper eller droppe dem. Altså - hvis de i stat og kommune er arbeidssky bremseklosser som helst vil være sykmeldt (jeg vet at du ikke påsto det, altså!), får man også svelge at de privatansatte er overbetalte og reiser på alkoholintensive seminarer på høyfjellshoteller hele tiden.

For ordens skyld: Jeg har jobbet i 30 år, og sykefraværet mitt ville fått helseministeren til å bryte ut i gledestårer. Jeg har også hatt gips på arm / håndledd, men husker ikke om sykemelding var noe tema. Tror kanskje jeg måtte spurt om det hvis jeg hadde en jobb jeg ikke kunne gjøre med gipsen.

[Gjest Sånn_er_det]

Joda, du er helten som får hjulene i samfunnet til å gå rundt. Og andre, spesielt, de som jobber i stat og kommune kan ikke vente med å få seg en sykemelding.

[Gjest prust]

'' Er det noen som kjenner seg igjen i beskrivelsen min ang. sykmeldinger? Ville noen av dere valgt å være hjemme med sykmelding bare for de dere faktisk kunne, selv om det egentlig ikke var behov?

''

Jeg har jobbet i 16 år som "kontoransatt" - i kommunal sektor og i privat sektor og i halv-offentlig virksomhet. Ingen av stedene jeg har jobbet, har det vært mye sykefravær - en har stillet på jobb uansett - selv i perioder der det har vært høyt konfliktnivå på jobben, fordi lojaliteten til arbeidsoppgavene har vært stor.

Jeg har vært heldig å være frisk. Jeg hadde en liten blødning i første svangerska, og bel da sykemeldt i en uke. Husker jeg syntes det var rart å være hjemme og egentlig føle meg frisk, men jeg tok i mot sykemeldingen og ble hjemme. Da jeg i tredje svangerskap fikk en ganske stor blødning, ville legen sykemelde meg en uke, men jeg sa det holdt med to dager, frodi jeg like gjerne kunne sitte på kontoret og gjøre noe fornuftig, enn å sitte hjemme.

I forrige uke hadde jeg en operasjon, og jeg fikk to dagers sykemelding. Det var for lite, og jeg måtte ha en dag til. Legen som opererte meg ville ikke gi meg det, men jeg fikk av fastlegen.

Så min erfaring er at de aller fleste (uansett privat eller offentlig) ønsker å være på jobb, så sant en er i stand til det. Dersom en har smerter eller er fryktelig slapp, kan det være helt OK å ta noen dager hjemme for å finne krefter igjen.

Jeg hadde nok heller ikek blitt hjemme i ukesvis pga gipset hånd dersom jeg ikke hadde smerter - men jeg hadde muligens tatt i mot noen dagers sykemelding, eller evt gradert med kortere dag, dersom det var tungvint å komme seg til og fra jobb.

[Lillemus]

''Ville noen av dere valgt å være hjemme med sykmelding bare for de dere faktisk kunne, selv om det egentlig ikke var behov?''

Jeg hadde, i et slikt tilfelle som ditt, muligens takket ja til sykemelding i noen dager for å se hvordan det gikk og hvor mye jeg kunne belaste hånden, men hadde ikke vært hjemme i ukesvis dersom det fungerte fint å jobbe med gipsen nei.

Jeg bruker hendene mye på jobb, både på pc og på å løfte og bære så jeg er usikker på hvordan det ville fungert.

[Persille1365381127]

Problemet med denne diskusjonen er at de som har tilsvarende holdninger som deg normalt sett vil merke lite til "de andre". De som har holdningene du nevner (om lettvinte sykemeldinger) vil alltid gå i forsvar, og anklage deg for å tro du er bedre enn dem.

Men om du snakker med ledere av private bedrifter hvis privatøkonomi er basert på bedriftens resultater, og da gjerne også basert på fravær og kostnadene forbundet med dette - så tror jeg ikke synet ditt vil bli mer nyansert.

Min (subjektive) erfaring er at veldig mange velger den korteste/letteste veien, selv om det ikke på langt nær er alle, og at disse derfor ødelegger for de som velger tilstedeværelse om det er fysisk mulig.

Og det er klart det er noe i det, dagens artikkel om trygdesvindel sier jo sitt: http://www.aftenposten.no/okonomi/NAV-avdekket-rekordsvindel-6752705.html

Jeg opplever også at mange har liten respekt for "annen manns eiendom", i form av at noen faktisk må betale når de velger å være hjemme - og den noen er ofte en bestemt person, og ikke nødvendigvis den store staten hvor alle kostnader bare går i det sorte hullet.

Jeg vil også tippe at du (og sikkert jeg også) får flere svar av typen Sånn_er_det under her - enn konstruktive tilbakemeldinger på hvordan dette egentlig fungerer "der ute". Å komme med de påstandene du gjør her er som å veive med en fakkel i en papirforretning.

[Gjest Hva skal jeg tenke...]

''Operasjonslegen skulle fylle ut sykmeldingspapirer''Da er det jo tydelig at legen mente at det var grunn for sykmelding.

Jeg kjenner både stats- og kommuneansatte som har stilt opp på jobb med armen i gips eller bare noen få dager etter en ryggoperasjon.

Synes det høres helt rimelig ut at nyopererte har behov for noen dager hjemme, før de er tilbake i arbeid igjen. Du får det til å høres ut som at

a. du er en spesielt heroisk person

b. alle burde være som deg

Mens sannheten er at du faktisk er frisk nok til å være på jobb.

[Gjest Kayia]

''Ville noen av dere valgt å være hjemme med sykmelding bare for de dere faktisk kunne, selv om det egentlig ikke var behov'' Nei, men er det det legen antyder at arbeidstakere i stat og kommune gjør da? I såfall syns jeg det var et lite reflektert utsagn. En førskolelærer, sykepleier, lærer, hjemmehjelp etc kan ikke nødvendigvis ta det litt lettere slik som tydeligvis både du og jeg kan gjøre

[Gjest Sånn_er_det]

Problemet med denne diskusjonen er at de som har tilsvarende holdninger som deg normalt sett vil merke lite til "de andre". De som har holdningene du nevner (om lettvinte sykemeldinger) vil alltid gå i forsvar, og anklage deg for å tro du er bedre enn dem.

Men om du snakker med ledere av private bedrifter hvis privatøkonomi er basert på bedriftens resultater, og da gjerne også basert på fravær og kostnadene forbundet med dette - så tror jeg ikke synet ditt vil bli mer nyansert.

Min (subjektive) erfaring er at veldig mange velger den korteste/letteste veien, selv om det ikke på langt nær er alle, og at disse derfor ødelegger for de som velger tilstedeværelse om det er fysisk mulig.

Og det er klart det er noe i det, dagens artikkel om trygdesvindel sier jo sitt: http://www.aftenposten.no/okonomi/NAV-avdekket-rekordsvindel-6752705.html

Jeg opplever også at mange har liten respekt for "annen manns eiendom", i form av at noen faktisk må betale når de velger å være hjemme - og den noen er ofte en bestemt person, og ikke nødvendigvis den store staten hvor alle kostnader bare går i det sorte hullet.

Jeg vil også tippe at du (og sikkert jeg også) får flere svar av typen Sånn_er_det under her - enn konstruktive tilbakemeldinger på hvordan dette egentlig fungerer "der ute". Å komme med de påstandene du gjør her er som å veive med en fakkel i en papirforretning.

''Problemet med denne diskusjonen er at de som har tilsvarende holdninger som deg normalt sett vil merke lite til "de andre". De som har holdningene du nevner (om lettvinte sykemeldinger) vil alltid gå i forsvar, og anklage deg for å tro du er bedre enn dem.''

Det er ikke mine holdninger som lå til grunn for svaret jeg ga trådstarter, for jeg er faktisk enig i at det er mange som velger den letteste løsningen, noe som igjen går utover de som står på og gjør så godt de kan. Synes du tillegger de som ikke er enig i trådstarter og eller lar seg provosere av innlegget holdninger du ikke kan vite om de har.

Jeg svarte trådstarter som jeg gjorde fordi jeg syntes hele innlegget oset av at vedkommende selv fremstilte seg på en heroisk måte, og synes det er veldig lite ok å fremstille en hel arbeidsgruppe ( stat og kommune) som de største synderne.

Mennesker med slike holdninger finnes i alle arbeidsgrupper, men jeg velger å tro at de aller fleste har en god arbeidsmoral.

''Men om du snakker med ledere av private bedrifter hvis privatøkonomi er basert på bedriftens resultater, og da gjerne også basert på fravær og kostnadene forbundet med dette - så tror jeg ikke synet ditt vil bli mer nyansert.''

En leder av en privat bedrift er neppe selv objektiv i så måte. Han vil nok alltid ønske mer effektivitet. Det sier seg jo selv når han er avhengig av resultater. jeg har opplevd at mennesker som arbeider i private bedrifter ofte sliter med nettopp sykemeldinger selv når det er trengende nødvendig. Den som er sykemeldt vil ofte føle skyld fordi det går utover bedriften.Og mer enn, en gang har jeg hørt folk si at de gruer seg for å ta tlf og si de er syke. Og at mange derfor presser seg og går syke på arbeid istedet. igjen selvfølgelig finner vi de i andre enden, og det vil alltid være de som blir sett.

''Og det er klart det er noe i det, dagens artikkel om trygdesvindel sier jo sitt: http://www.aftenposten.no/okonomi/NAV-avdekket-rekordsvindel-6752705.html''

Jeg vil vel si at det å velge å ta ut noen dagers sykemelding etter en operasjon, er noe helt annet enn trygdesvindel.

''Jeg opplever også at mange har liten respekt for "annen manns eiendom", i form av at noen faktisk må betale når de velger å være hjemme - og den noen er ofte en bestemt person, og ikke nødvendigvis den store staten hvor alle kostnader bare går i det sorte hullet.''

Igjen, er min opplevelse annerledes. jeg opplever at de aller fleste har stor respekt for annen-manns eiendom, men at de som ikke har det ødelegger.

''Jeg vil også tippe at du (og sikkert jeg også) får flere svar av typen Sånn_er_det under her - enn konstruktive tilbakemeldinger på hvordan dette egentlig fungerer "der ute". Å komme med de påstandene du gjør her er som å veive med en fakkel i en papirforretning''

Noen ganger er det slik at svarene blir lite konstruktive fordi jeg rett og slett følte at det var det budskapet trådstarter ønsket å formidle.

At vedkommende var bedre enn andre fordi h*n valgte å arbeide når andre, og spesielt stat og kommune ansatte grep enhver sjanse til å bli hjemme.

[Kalevaala]

Jeg har så og si aldri sykefravær:

Jeg kan begynne på jobb omtrent når jeg vil. Om jeg våkner med migrene kan jeg sende en SMS til sjefen, ta medisinen min - krype under dyna igjen og stå opp igjen 2 timer senere når tabletten og søvnen har fjernet hodepinen. Da kan jeg tusle ned i stua , sette meg i godstolen med laptopen på fanget og logge meg på til jobbsystemene. Migrenemedisinen gjør meg utslått, men jeg klarer å sitte i stuen min å jobbe. Kanskje legger jeg med nedpå ti minutter litt senere.

Jeg kan så avslutte jobben når barna kommer fra skolen, servere dem mat og sette dem i gang med lekser. Så jobbe noen timer igjen på ettermiddagen/kvelden - eller natten om jeg vil.

Da jeg brakk armen var jeg raskt tilbake i jobb, for fingrene kunne brukes og hodet virket like fint som før.

Slik er det for noen av oss. Men for de aller fleste er det langt vanskeligere. De jobber på sykehus, skoler, barnehager, i hjemmesykepleie, som snekker, elektriker, rørlegger, fabrikkarbeider, etc og har klokkeslett og fysiske arbeidsoppgaver å forholde seg til. Om jeg hadde en slik jobb ville jeg mest sannsynlig blitt hjemme disse migrenedagene. Og neppe stilt på jobb før armen var helt leget.

[laban]

Problemet med denne diskusjonen er at de som har tilsvarende holdninger som deg normalt sett vil merke lite til "de andre". De som har holdningene du nevner (om lettvinte sykemeldinger) vil alltid gå i forsvar, og anklage deg for å tro du er bedre enn dem.

Men om du snakker med ledere av private bedrifter hvis privatøkonomi er basert på bedriftens resultater, og da gjerne også basert på fravær og kostnadene forbundet med dette - så tror jeg ikke synet ditt vil bli mer nyansert.

Min (subjektive) erfaring er at veldig mange velger den korteste/letteste veien, selv om det ikke på langt nær er alle, og at disse derfor ødelegger for de som velger tilstedeværelse om det er fysisk mulig.

Og det er klart det er noe i det, dagens artikkel om trygdesvindel sier jo sitt: http://www.aftenposten.no/okonomi/NAV-avdekket-rekordsvindel-6752705.html

Jeg opplever også at mange har liten respekt for "annen manns eiendom", i form av at noen faktisk må betale når de velger å være hjemme - og den noen er ofte en bestemt person, og ikke nødvendigvis den store staten hvor alle kostnader bare går i det sorte hullet.

Jeg vil også tippe at du (og sikkert jeg også) får flere svar av typen Sånn_er_det under her - enn konstruktive tilbakemeldinger på hvordan dette egentlig fungerer "der ute". Å komme med de påstandene du gjør her er som å veive med en fakkel i en papirforretning.

Men synes du påstanden "stats- og kommuneansatte er mest ivrige på å få vite hvilke sykmeldingsmuligheter de har" er særlig konstruktiv? Er ikke det omtrent like saklig som "leger er strebere som tenker mer på lønn og karriere enn pasientene", "lærere har ferie halve året" eller "barnehageeiere beriker seg på offentlige midler"?

[Gjest prust]

Jeg har så og si aldri sykefravær:

Jeg kan begynne på jobb omtrent når jeg vil. Om jeg våkner med migrene kan jeg sende en SMS til sjefen, ta medisinen min - krype under dyna igjen og stå opp igjen 2 timer senere når tabletten og søvnen har fjernet hodepinen. Da kan jeg tusle ned i stua , sette meg i godstolen med laptopen på fanget og logge meg på til jobbsystemene. Migrenemedisinen gjør meg utslått, men jeg klarer å sitte i stuen min å jobbe. Kanskje legger jeg med nedpå ti minutter litt senere.

Jeg kan så avslutte jobben når barna kommer fra skolen, servere dem mat og sette dem i gang med lekser. Så jobbe noen timer igjen på ettermiddagen/kvelden - eller natten om jeg vil.

Da jeg brakk armen var jeg raskt tilbake i jobb, for fingrene kunne brukes og hodet virket like fint som før.

Slik er det for noen av oss. Men for de aller fleste er det langt vanskeligere. De jobber på sykehus, skoler, barnehager, i hjemmesykepleie, som snekker, elektriker, rørlegger, fabrikkarbeider, etc og har klokkeslett og fysiske arbeidsoppgaver å forholde seg til. Om jeg hadde en slik jobb ville jeg mest sannsynlig blitt hjemme disse migrenedagene. Og neppe stilt på jobb før armen var helt leget.

''Slik er det for noen av oss. Men for de aller fleste er det langt vanskeligere. De jobber på sykehus, skoler, barnehager, i hjemmesykepleie, som snekker, elektriker, rørlegger, fabrikkarbeider, etc og har klokkeslett og fysiske arbeidsoppgaver å forholde seg til. Om jeg hadde en slik jobb ville jeg mest sannsynlig blitt hjemme disse migrenedagene. Og neppe stilt på jobb før armen var helt leget.

''

Nettopp. Dette tror jeg det er veldig viktig å tenke på. Jeg har hele arbeidslivet jobbet sammen med kontorfolk. Nå i høst jobbet jeg i 2,5 måned "på golvet" med maskinførere og andre folk som bruker kroppen på en helt annetn måte enn det jeg gjør vanligvis. En brukket hånd er da helt annerledes ift arbeidsevne for en som løfter stein/store rør/ barn/ gamle mennesker enn meg som løfter på telefonen og flytter litt papir (for å si det litt flåsete).

[Persille1365381127]

Men synes du påstanden "stats- og kommuneansatte er mest ivrige på å få vite hvilke sykmeldingsmuligheter de har" er særlig konstruktiv? Er ikke det omtrent like saklig som "leger er strebere som tenker mer på lønn og karriere enn pasientene", "lærere har ferie halve året" eller "barnehageeiere beriker seg på offentlige midler"?

Nei, det synes jeg ikke.

Men jeg må innrømme at det virker på meg som om de som er ekstra arbeidssky eller "late" (i mangel av et bedre ord) søker seg til denne sektoren. Det er selvfølgelig ikke det samme som at alle i denne sektoren er slik.

Men det er ikke til å komme unna at konsekvensene for slett arbeid i offentlig sektor er noe mindre enn i privat. Man omplasseres, flyttes, kurses osv - der man i privat sektor ville mistet jobben.

Og jeg har til gode å møte like stor vilje til problemløsing i offentlig sektor, som hos mindre private aktører. Men det er på siden av denne diskusjonen.

[brilleslangen]

Mine tanker er at det er bra at du er i stand til å jobbe, og derfor jobber. Ikke alle er like heldig.

Jeg er på en måte heldig jeg også.

Jeg selv har gått delvis sykmeldt i to år nå. Det siste året har jeg falt utenfor sykepengeordningen(fordi man får sykepenger kun for ett år) og jeg har falt utenfor Nav (siden jeg har greid å klatre meg så høyt opp i jobbeprosent at jeg ikke kom inn under deres ordninger). Men jeg har ikke nubbsjans i havet for å jobbe fullstilling enda, og går derfor fortsatt delvis sykmeldt. Jeg priser meg lykkelig for at jeg er kommunalt ansatt og har en tålmodig og forståelsesfull ledelse. ledelsen har også lovt at selv om stillingsvernet ikke lenger gjelder så kommer jeg ikke til å bli sagt opp. Jeg har imidlertid blitt tilbudt en annen stilling der jeg vil jobbe med mye av det samme men med noe mindre ansvar, og jeg har takket ja.

Som kommunalt ansatt har jeg dessuten fått innvilget støtte fra KLP som kompensasjon for noe av inntektstapet, og tilsammen gjør all støtten at det er en levelig situasjon jeg er i.

Ledelsen har også ytret glede over å se at ting går i riktig retning, og jeg føler meg verdsatt

Mitt mål er å komme tilbake til 100% jobb. Og jeg er stolt over å ha kommet så langt som jeg har gjort, og føler stolthet over å jobbe der jeg gjør.

[EnolaGay]

Nei, det synes jeg ikke.

Men jeg må innrømme at det virker på meg som om de som er ekstra arbeidssky eller "late" (i mangel av et bedre ord) søker seg til denne sektoren. Det er selvfølgelig ikke det samme som at alle i denne sektoren er slik.

Men det er ikke til å komme unna at konsekvensene for slett arbeid i offentlig sektor er noe mindre enn i privat. Man omplasseres, flyttes, kurses osv - der man i privat sektor ville mistet jobben.

Og jeg har til gode å møte like stor vilje til problemløsing i offentlig sektor, som hos mindre private aktører. Men det er på siden av denne diskusjonen.

Pst. Henvist til MR i dag.

*liste*

[Gjest Pilka]

Det ville sikkert komme anpå hvor godt jeg trivdes i jobben. Har ikke erfaring av å bli tilbudt sykemelding som jeg ikke har behov for.

[tonie]

Vi er heldige vi som har en jobb der det går an å styre arbeidsdagen selv i så stor grad at det går an å jobbe selv om vi ikke er helt 100 % friske. Mange har så krevende eller masete arbeidsplasser at det ikke funker hvis de er småsyke, eller de har arbeidsoppgaver det er vansklig å gjøre med en skade.

Men, jeg tror også at det er mange som tar imot sykemelding med et smil, selv om de kunne gått på jobb, og som ser på det som en gylden anledning til å ha litt fri. I offentlig sektor er det jo ofte ikke SÅ nødvendig å prestere optimalt for å sitte trygt, så da blir vel terskelen for å legge seg hjemme litt lavere. Kanskje...?

[jubalong70]

Jeg tror det vil variere mer fra individ til individ enn ut fra om de jobber privat eller kommunalt/statlig.

Samtidig er det viktig å vite forskjellen på de arbeidsoppgavene som utføres. Som sykepleier, enten kommunalt eller statlig, ville det vært vanskeligere å utføre sine arbeidsoppgaver med bare 1 hånd. Kanskje kunne man vært på jobb noen timer og gjort unna noe papirarbeid, eller hatt noe kontortid - men det er ikke mulig alle steder.

Har man en pc-stilling er det jo ikke så mye til bry å ikke kunne bruke tommelen fullstendig

[laban]

Nei, det synes jeg ikke.

Men jeg må innrømme at det virker på meg som om de som er ekstra arbeidssky eller "late" (i mangel av et bedre ord) søker seg til denne sektoren. Det er selvfølgelig ikke det samme som at alle i denne sektoren er slik.

Men det er ikke til å komme unna at konsekvensene for slett arbeid i offentlig sektor er noe mindre enn i privat. Man omplasseres, flyttes, kurses osv - der man i privat sektor ville mistet jobben.

Og jeg har til gode å møte like stor vilje til problemløsing i offentlig sektor, som hos mindre private aktører. Men det er på siden av denne diskusjonen.

''Man omplasseres, flyttes, kurses osv - der man i privat sektor ville mistet jobben. ''

Nå vet vel både du og jeg at det skal mye til før man kan gi noen sparken, uansett sektor. De fleste som mister jobben, gjør det pga. nedskjæringer, omorganiseringer eller hva man velger å kalle det.

Det blir fort litt høna eller egget - de som er litt mer syke enn andre (f.eks. en kronisk sykdom som forårsaker et sykefravær litt over gjennomsnittet), blir fort sett på som et problem i privat sektor. Men hvis da vedkommende søker seg til offentlig sektor i håp om at sjefen der blir mindre sur, og dette fører til opphopning av folk med litt mer sykefravær der, er det et bevis på at lav arbeidsvillighet i hele sektoren. Og hvis de skvises ut derfra også, eller sykdommen tar overhånd, er de trygdemisbrukere. Det skal ikke være lett, og det er ingen enkel løsning.

[Gjest Nickløsheletida]

''Ville noen av dere valgt å være hjemme med sykmelding bare for de dere faktisk kunne, selv om det egentlig ikke var behov?''

Nei, det kunne jeg aldri tenke meg, mye pga. det sosiale.