gnist og tilhørighet

[husmor 84]

Hei!

Ofte er det lett å være etterpåklok, håper det er noen etterpåkloke der ute som kan gi meg ekteskapsråd!?

Vi har vært sammen i 10 år, aldri hatt noen andre. Vi har en gutt på 3 år og stortrives som foreldre! Vi har god økonomi, mye fritid og barnevakt når vi ønsker. Jeg forguder mannen min, han trener 2 ganger daglig nesten hele uken og gjør som han vil ellers. Jeg er sosial, han usosial og vi respekterer hverandre.

Vi kommuniserer bra, og min mann sier han nå har mistet gnisten i forholdet. Han føler egentlig bare tilhørighet når han trener. Trives ikke godt i jobben heller.

Han vil egentlig skilles, men er ikke så lett sier han, når han er så glad i meg. Redd han kommer til å angre. Av den grunn sier han det nå (for noen mnd siden) slik at vi kan jobbe med det. (Men han har ikke endret seg, vil ikke gå til rådgivning, reise oss 2 e.l.) I tillegg sier han at han ikke kunne fått bedre kone, han ser ingenting jeg kan gjøre for å bedre situasjonen. Han sier han er sær og hadde passet best alene. samtidig sier han at han sannsynligvis hadde funnet en annen en gang, men at han er sikker på at får han det ikke til med meg, vil han ikke få det til med noen andre heller.

Jeg har hatt store helseplager i snart 1 år, og vært svært redusert og sykemeldt. Men han vet ikke om det er det som gjør det. Derfor er det vanskelig for meg å komme meg ut, tenke på andre ting, trene osv.

Jeg lurer på hva jeg skal gjøre? Jeg vet jeg er den rette for ham og han for meg.

[Gjest brittknuds]

Kan det være at han er deprimert? Menn kan ofte ha litt andre symptomer enn damer, for eksempel apati eller aggresivitet istedenfor tristhet. Men noen ganger kan det også være ganske likt. Eller kan det være at han har en annen psykisk lidelse? Feks schizoid personlighetsforstyrrelse?

Er han uinteressert i å prøve å fikse forholdet - dere har jo et barn sammen! Syns det høres altfor slapt ut! Så lenge dere har barn MÅ dere uansett til mekling,- ikke nødvendigvis for å finne sammen igjen, men for å finne en ordning ift barnet.

Er det utenkelig at han kommer seg til lege, får tatt tester ift stoffskifte, b12, jern og eventuelt en sjekk ift depresjon? Og at han evt prøver behandling, medisinering? Elsker man noen så gjør man en innsats, man gir ikke bare f og lar det skure sånn som du gir uttrykk for her. Jeg får det ikke til å stemme.

[EnolaGay]

Det første som slår meg er hvor mange menn det er som plutselig får det for seg, slenger ut at de har mistet følelser, vil skilles, ikke vet hverken det ene eller det andre. Og må "finne seg sjæl".

Uten å gjøre en dritt med situasjonen, utenom å klage, ønsker ikke rådgivning, ønsker ikke ditten ønsker ikke datten. Og så løper kona beina av seg alene for å reparere alt, mens han veler og rører. *Sukk*

Like ofte viser det seg at det sitter en annen dame i kulissene og venter. Og at han egentlig lurer på om gresset er grønnere på andre siden av gjerdet.

Situasjonen din er altså at han har slengt fra seg sin misnøye i fanget ditt. Og du skal være så god å fikse det hele, uten at han løfter en finger, uten at han kan si noe mer om hva misnøyen består i, uten rådgivning eller hjelp fra noen.

En skikkelig tryllekunstner skal du være, med hele livet ditt som innsats og barnas beste sittende på skuldrene dine. Mens han kriser. Hva med å tippe lotto likegodt?

Mitt heteste tips er parterapi. Dere kommer ingen vei utenom. Om du skal bli forlatt, så er fanken meg det aller MINSTE han kan gjøre, som har stelt istand alt sammen. Være å godta at dere går til samtaler hos noen som kan det.

[husmor 84]

Kan det være at han er deprimert? Menn kan ofte ha litt andre symptomer enn damer, for eksempel apati eller aggresivitet istedenfor tristhet. Men noen ganger kan det også være ganske likt. Eller kan det være at han har en annen psykisk lidelse? Feks schizoid personlighetsforstyrrelse?

Er han uinteressert i å prøve å fikse forholdet - dere har jo et barn sammen! Syns det høres altfor slapt ut! Så lenge dere har barn MÅ dere uansett til mekling,- ikke nødvendigvis for å finne sammen igjen, men for å finne en ordning ift barnet.

Er det utenkelig at han kommer seg til lege, får tatt tester ift stoffskifte, b12, jern og eventuelt en sjekk ift depresjon? Og at han evt prøver behandling, medisinering? Elsker man noen så gjør man en innsats, man gir ikke bare f og lar det skure sånn som du gir uttrykk for her. Jeg får det ikke til å stemme.

Jeg jobber i helsevesenet og har undret meg det samme.

Han hadde en vanskelig barndom med svik, og kuttet kontakten med familien for 3 år siden. Syner til å ha det bedre sånn.

Han sover mye og hviler utrolig mye. Jeg har tatt det opp med ham, men det er ikke det sier han. Jeg har også snakket med min nære vennine, som kjenner oss begge godt, hun forstår ingenting. Han tar mye som kan gå på humøret i.f.t kroppsbygging, men verdiene er ok i forhold til organene.

Men hva skal jeg gjøre om det er depresjon? Gi ham tid, ta det rolig?

Tusen takk for svar:)

[husmor 84]

Det første som slår meg er hvor mange menn det er som plutselig får det for seg, slenger ut at de har mistet følelser, vil skilles, ikke vet hverken det ene eller det andre. Og må "finne seg sjæl".

Uten å gjøre en dritt med situasjonen, utenom å klage, ønsker ikke rådgivning, ønsker ikke ditten ønsker ikke datten. Og så løper kona beina av seg alene for å reparere alt, mens han veler og rører. *Sukk*

Like ofte viser det seg at det sitter en annen dame i kulissene og venter. Og at han egentlig lurer på om gresset er grønnere på andre siden av gjerdet.

Situasjonen din er altså at han har slengt fra seg sin misnøye i fanget ditt. Og du skal være så god å fikse det hele, uten at han løfter en finger, uten at han kan si noe mer om hva misnøyen består i, uten rådgivning eller hjelp fra noen.

En skikkelig tryllekunstner skal du være, med hele livet ditt som innsats og barnas beste sittende på skuldrene dine. Mens han kriser. Hva med å tippe lotto likegodt?

Mitt heteste tips er parterapi. Dere kommer ingen vei utenom. Om du skal bli forlatt, så er fanken meg det aller MINSTE han kan gjøre, som har stelt istand alt sammen. Være å godta at dere går til samtaler hos noen som kan det.

Takk for svar:)

En kan aldri vite, men jeg tviler på at det er en annen dame inni bildet. Han har alltid vært svært ærlig, jeg ville i tilfelle blitt svært overrasket.

Men jeg vet ikke hvordan jeg skal få ham med meg på terapi? Jeg vet ikke hvordan jeg skal presse ham til noenting egentlig? Min personlighet er veldig rett fram og enkel, ikke flink til å manipulere..

[EnolaGay]

Takk for svar:)

En kan aldri vite, men jeg tviler på at det er en annen dame inni bildet. Han har alltid vært svært ærlig, jeg ville i tilfelle blitt svært overrasket.

Men jeg vet ikke hvordan jeg skal få ham med meg på terapi? Jeg vet ikke hvordan jeg skal presse ham til noenting egentlig? Min personlighet er veldig rett fram og enkel, ikke flink til å manipulere..

Manipulere??

Du KREVER at han blir med. Han snakker om å SKILLE seg. Det er lovpålagt mekling på grunn av barn okke som.

[husmor 84]

Manipulere??

Du KREVER at han blir med. Han snakker om å SKILLE seg. Det er lovpålagt mekling på grunn av barn okke som.

ok, takk:)

[Gjest brittknuds]

Jeg jobber i helsevesenet og har undret meg det samme.

Han hadde en vanskelig barndom med svik, og kuttet kontakten med familien for 3 år siden. Syner til å ha det bedre sånn.

Han sover mye og hviler utrolig mye. Jeg har tatt det opp med ham, men det er ikke det sier han. Jeg har også snakket med min nære vennine, som kjenner oss begge godt, hun forstår ingenting. Han tar mye som kan gå på humøret i.f.t kroppsbygging, men verdiene er ok i forhold til organene.

Men hva skal jeg gjøre om det er depresjon? Gi ham tid, ta det rolig?

Tusen takk for svar:)

Han røyker vel ikke hasj? Er i egen verden, asosial, mistet interesse for både deg, familien deres og jobb, slapp holdning...?

Ville vært skeptisk til de stoffene han putter i seg,- bivirkninger bør sjekkes opp. Er det sammenfall med atferdsendring og medisinering da?

[husmor 84]

Han røyker vel ikke hasj? Er i egen verden, asosial, mistet interesse for både deg, familien deres og jobb, slapp holdning...?

Ville vært skeptisk til de stoffene han putter i seg,- bivirkninger bør sjekkes opp. Er det sammenfall med atferdsendring og medisinering da?

Han fikk lite søvn 2 mnd etter endret medisinering og egentlig noe manglende empati også. Men siste halvannen mnd har han sovet veldig mye.

Han har alltid vært asosial og initiativløs. endringene er at han sover mye, misstrives på jobben, ser enda mer enn før bare sin side av saken og har mistet noe innteressen for meg.

Venninen min tror muligens han vil være alene for å se om vi klarer oss uten ham, slik at han kan ta mer medisiner (som er svært risikofyllt for helsen). I tillegg er jeg syk og hjemme hele tiden, jeg er ved godt mot og depper ikke, men det blir jo noe monotomt..

Har du noen tips til hvordan jeg skal oppføre meg rundt ham?

[Gjest britt kj]

Han fikk lite søvn 2 mnd etter endret medisinering og egentlig noe manglende empati også. Men siste halvannen mnd har han sovet veldig mye.

Han har alltid vært asosial og initiativløs. endringene er at han sover mye, misstrives på jobben, ser enda mer enn før bare sin side av saken og har mistet noe innteressen for meg.

Venninen min tror muligens han vil være alene for å se om vi klarer oss uten ham, slik at han kan ta mer medisiner (som er svært risikofyllt for helsen). I tillegg er jeg syk og hjemme hele tiden, jeg er ved godt mot og depper ikke, men det blir jo noe monotomt..

Har du noen tips til hvordan jeg skal oppføre meg rundt ham?

Høres ut som denne "medisineringen" kan spille en stor rolle, da!?

Hva skal man gjøre når man bor med en som velger å dyrke kroppen og å bruke substanser framfor å få sin egen lille familie til å fungere? Jeg vet ikke..

Dette kan være som en form for avhengighet, at han er hekta på å trene og å forme kroppen. At det gir mye mening for han, av en eller annen grunn. Endelig er han "noen"? (Fins noe som heter Megareksi?, du kan google det.. Ikke sikkert han har det da, men kanskje finner du noe info som er relevant. )

Og kostnaden av medisineringen er avflating i humør og at han mister sin familie... Å samtale med han om det virkelig er verdt det, er en start. Hvorfor er det så viktig å bygge kroppen? Og hvordan kan dette være viktigere enn hans familie? Vanskelig å forstå det her. Om han ønsker endring så må han ta noen valg. Trene kan han vel, men kan han velge å kutte ut "medikamentene"? De beste rådene kan du antagelig få fra andre som har vært i den situasjonen. Kan være han er "hjernevasket" og så lenge han er påvirket av "medikamentene" så spørs det vel om du når inn..

Jeg tror dette langt på vei kan være en situasjon som ligner på det å bo med en rusavhengig.

[husmor 84]

Høres ut som denne "medisineringen" kan spille en stor rolle, da!?

Hva skal man gjøre når man bor med en som velger å dyrke kroppen og å bruke substanser framfor å få sin egen lille familie til å fungere? Jeg vet ikke..

Dette kan være som en form for avhengighet, at han er hekta på å trene og å forme kroppen. At det gir mye mening for han, av en eller annen grunn. Endelig er han "noen"? (Fins noe som heter Megareksi?, du kan google det.. Ikke sikkert han har det da, men kanskje finner du noe info som er relevant. )

Og kostnaden av medisineringen er avflating i humør og at han mister sin familie... Å samtale med han om det virkelig er verdt det, er en start. Hvorfor er det så viktig å bygge kroppen? Og hvordan kan dette være viktigere enn hans familie? Vanskelig å forstå det her. Om han ønsker endring så må han ta noen valg. Trene kan han vel, men kan han velge å kutte ut "medikamentene"? De beste rådene kan du antagelig få fra andre som har vært i den situasjonen. Kan være han er "hjernevasket" og så lenge han er påvirket av "medikamentene" så spørs det vel om du når inn..

Jeg tror dette langt på vei kan være en situasjon som ligner på det å bo med en rusavhengig.

Han innrømmer at han er avhengig og syklig opptatt av kroppen sin. han så også selv at han har den sykdommen du nevner der for mange år siden. Jeg har bare måttet tilpasse meg om vi skulle ha et samliv. Det har gått veldig fint til tross, jeg er veldig tålmodig og han har vært takknemlig. Tror ikke mange som ikke er i de miljøene forstår.. inkludert meg selv

han har tatt medikamenter i 8 år nå, var nylig innlagt intensiven grunnet overdosering. Sykehuset sier han var ikke den første og kommer heller ikke til å bli den siste.. Han har ikke gjort noen endringer etter dette, han sier han skal ta det samme, koste hva det koste vil..

Han sier han får dårlig samvittighet når han bruker så mye tid på seg selv, jeg sier han ikke har grunn til det ettersom han har mye tid til oss også. Jeg har også sagt at han alltid har gutten vår, endten vi er sammen eller ikke vil det spille like stor rolle på samvittigheten hans. Han må jo i tillegg ha barnepass daglig når han har ham, for å trene.

Jeg kjempet imot de første 5 årene, men jeg har funnet meg til ro med det, og kommer til å være der for ham om han skulle bli pleietrengende etter egen dårskap. Bare han vil bli hos meg og vår lille..

Jeg skal si at vi like gjerne kan ta meklingen nå som sist, håper vi får noe utav det.

[Gjest britt tgj]

Han innrømmer at han er avhengig og syklig opptatt av kroppen sin. han så også selv at han har den sykdommen du nevner der for mange år siden. Jeg har bare måttet tilpasse meg om vi skulle ha et samliv. Det har gått veldig fint til tross, jeg er veldig tålmodig og han har vært takknemlig. Tror ikke mange som ikke er i de miljøene forstår.. inkludert meg selv

han har tatt medikamenter i 8 år nå, var nylig innlagt intensiven grunnet overdosering. Sykehuset sier han var ikke den første og kommer heller ikke til å bli den siste.. Han har ikke gjort noen endringer etter dette, han sier han skal ta det samme, koste hva det koste vil..

Han sier han får dårlig samvittighet når han bruker så mye tid på seg selv, jeg sier han ikke har grunn til det ettersom han har mye tid til oss også. Jeg har også sagt at han alltid har gutten vår, endten vi er sammen eller ikke vil det spille like stor rolle på samvittigheten hans. Han må jo i tillegg ha barnepass daglig når han har ham, for å trene.

Jeg kjempet imot de første 5 årene, men jeg har funnet meg til ro med det, og kommer til å være der for ham om han skulle bli pleietrengende etter egen dårskap. Bare han vil bli hos meg og vår lille..

Jeg skal si at vi like gjerne kan ta meklingen nå som sist, håper vi får noe utav det.

Jeg må si jeg syns det er bekymringsfullt at et barn må forholde seg til en far som setter seg selv og egne behov først og også velger å ta stoffer som gjør at han fungerer dårligere psykisk og sosialt. Skikkelig betenkelig.

Syns du virker litt for "forsiktig" her. Bekymrer ikke dette deg?

Dette framstår veldig dafft hele greia. Elsker man hverandre og elsker man barnet sitt så gjør man vel en innsats? Ikke bare lar det skure? Dere vil vel det beste for barnet deres også? Gjelder dere begge egentlig.

[husmor 84]

Jeg må si jeg syns det er bekymringsfullt at et barn må forholde seg til en far som setter seg selv og egne behov først og også velger å ta stoffer som gjør at han fungerer dårligere psykisk og sosialt. Skikkelig betenkelig.

Syns du virker litt for "forsiktig" her. Bekymrer ikke dette deg?

Dette framstår veldig dafft hele greia. Elsker man hverandre og elsker man barnet sitt så gjør man vel en innsats? Ikke bare lar det skure? Dere vil vel det beste for barnet deres også? Gjelder dere begge egentlig.

Blir liksom en lang historie gjort kort..

Men jeg sa før han begynnte at jeg gikk fra ham i tilfelle, tydligvis tom trussel.

Etter 2 år sa jeg, endten slutter du, ellers vil jeg videre i livet alene. Da sluttet han i 1 1/2 år, på den tiden fridde han, lovet å aldri bruke igjen, vi giftet oss. Fikk barn et år etter, han begynnte å bruke mens jeg var gravid. Jeg følte meg lurt men lærte å leve med det, det var jo ikke bevisst, men han klarte ikke å holde seg borte fra det lenger (gikk jo i samme miljøet).

Nå har han vært dypt inni det lenge, han vil velge det fremfor meg og er ikke inntressert i å få hjelp til å slutte. Vet ikke hva jeg skal gjøre i fohold til det.

Men han er ellers veldig flink med barnet vårt, gjør masse med ham og passet ham mens jeg var i 80%jobb. Han vet han er egoistisk i forhold til ham. Men hva mener du jeg kan gjøre iforhold til dopingproblemet?Jeg føler det eneste jeg kan gjøre der er å forlate ham, men jeg ser ikke hvordan det skal gagne barnet vårt. Han er jo en veldig flink pappa.

[Gjest brittkj]

Blir liksom en lang historie gjort kort..

Men jeg sa før han begynnte at jeg gikk fra ham i tilfelle, tydligvis tom trussel.

Etter 2 år sa jeg, endten slutter du, ellers vil jeg videre i livet alene. Da sluttet han i 1 1/2 år, på den tiden fridde han, lovet å aldri bruke igjen, vi giftet oss. Fikk barn et år etter, han begynnte å bruke mens jeg var gravid. Jeg følte meg lurt men lærte å leve med det, det var jo ikke bevisst, men han klarte ikke å holde seg borte fra det lenger (gikk jo i samme miljøet).

Nå har han vært dypt inni det lenge, han vil velge det fremfor meg og er ikke inntressert i å få hjelp til å slutte. Vet ikke hva jeg skal gjøre i fohold til det.

Men han er ellers veldig flink med barnet vårt, gjør masse med ham og passet ham mens jeg var i 80%jobb. Han vet han er egoistisk i forhold til ham. Men hva mener du jeg kan gjøre iforhold til dopingproblemet?Jeg føler det eneste jeg kan gjøre der er å forlate ham, men jeg ser ikke hvordan det skal gagne barnet vårt. Han er jo en veldig flink pappa.

Godt mulig han er ganske praktisk flink og klarer å ta seg sammen til en viss grad, men også godt mulig han virker noe fjern og at dette ikke er bra på sikt. Hva om faren utvikler aggresivitet etter hvert?

Eller at han blir skjødesløs med barnet så det er større risiko for feks ulykker? Og hva med den mellommenneskelige kontakten? Kan barnets sosiale og psykiske utvikling bli skadelidende? Se feks forskning på kontakt mellom foreldre med psykisk sykdom og deres barn. (Kan trolig sammenlignes ift noe av atferden.)

Jeg tror ikke han elsker deg og familien nok. Han elsker kroppen sin og dop og det son hører med. Kanskje må han få valget igjen og da må du mene det og gjøre det du sier. Kan hende han trenger hjelp om han vil slutte, kanskje av andre "avhoppere". Om du ber pent inne på forum for psykiatri så kanskje du får et svar fra psykiateren.

Jeg syns dette virker ganske alvorlig. Litt forbauset over at du jobber i helsevesenet og likevel framstår såpass blind og passiv, men det er vel den kjærligheten...

[husmor 84]

Godt mulig han er ganske praktisk flink og klarer å ta seg sammen til en viss grad, men også godt mulig han virker noe fjern og at dette ikke er bra på sikt. Hva om faren utvikler aggresivitet etter hvert?

Eller at han blir skjødesløs med barnet så det er større risiko for feks ulykker? Og hva med den mellommenneskelige kontakten? Kan barnets sosiale og psykiske utvikling bli skadelidende? Se feks forskning på kontakt mellom foreldre med psykisk sykdom og deres barn. (Kan trolig sammenlignes ift noe av atferden.)

Jeg tror ikke han elsker deg og familien nok. Han elsker kroppen sin og dop og det son hører med. Kanskje må han få valget igjen og da må du mene det og gjøre det du sier. Kan hende han trenger hjelp om han vil slutte, kanskje av andre "avhoppere". Om du ber pent inne på forum for psykiatri så kanskje du får et svar fra psykiateren.

Jeg syns dette virker ganske alvorlig. Litt forbauset over at du jobber i helsevesenet og likevel framstår såpass blind og passiv, men det er vel den kjærligheten...

Tusen takk for god samtale, du har vært til stor hjelp!!

Han har ingen negative tegn i sammvær med gutten vår. Men man vet jo aldri med årene.

Jeg må ikke være så redd for å miste ham og ta litt mer tak, stille mer krav, kanskje han våkner..

Takk og god natt!