Virkelig gått på trynet.

[Gjest AnneLise2]

I forrige uke gjorde jeg noe svært dumt. Jeg har en praksisplass noen dager i uka i en barnehage hvor jeg har trivdes . Så hadde jeg en utrolig dårlig dag og tok et valg jeg angrer veldig. Jeg var angstpreget hadde det vanskelig og ble hjemme. Men jeg ga ingen beskjed.

Nå er jeg redd at jeg vil få sparken. Jeg gruer meg til å dra dit tilbake. Og jeg har lyst å egentlig droppe hele greia.

[Mrs D]

Ikke dropp det! Snakk med lederen og fortell hva som skjedde. er du ærlig går det helt sikkert bra!

[Gjest anonymavhensyn]

Dette ordner seg! Det som betyr noe er hvordan du håndterer situasjonen nå.

Jeg har vært i samme situasjon, men på andre siden, som leder. Da dreide det seg om mye mer enn en dag borte uten beskjed. Etter flere henvendelser kom den ansatte endelig inn til et møte - jeg fikk vite senere at h*n hadde vært der tidligere også men snudd i døren fordi h*n ikke maktet å møte situasjonen.

Men når h*n først kom, så vi fikk snakket om det, så gikk det fint! Vi gjorde en ryddig avtale om hvordan den tapte arbeidstiden skulle tas igjen uten at det gikk for mye ut over situasjonen til den ansatte (redusert lønn i en viss periode). Jeg fulgte tett opp i begynnelsen, litt mindre tett etterhvert som jeg så at h*n klarte å ha styringen selv.

Poenget er at så lenge du tør å være ærlig og fortelle hva som har skjedd, så kan problemet løses. Det er lov å ikke være perfekt! Ledere flest er vant til å håndtere situasjoner der ikke alt har gått som det skulle - det vi ikke liker er arbeidstakere som prøver å lure seg unna, la være å ta ansvar.

Gå og be om å få en kort prat med din leder, forklar situasjonen (detaljer er ikke nødvendig), si at du er lei for at du ikke si fra, og spør hva du kan gjøre for å rette opp i det. Dere kan f.eks bli enige om at du kommer en ekstra dag i neste uke for å gjøre opp - og så er saken ute av verden. Neste gang gjør du en ekstra innsats for å sende en sms om du må være borte fra jobb.

[Gjest tjah vært der sjøl]

Det skjedde med meg en gang jeg hadde praksis,

problemet var at jeg ikke helt visste hvilket nr jeg skulle ringe og ville ikke gå om sentralbordet, jeg hadde telefonskrekk og var egentlig flau over årsaken, dessuten trodde jeg ikke de la merke til om jeg var borte... i mitt tilfelle mistrivdes jeg på praksisplassen.

Men da jeg kom tilbake hadde de lagt merke til at jeg var borte, så jeg kom jo med en dum unnskyldning om at jeg ikke fant nr og beklaget veldig,

og spurte om jeg kunne jobbe der gratis i ferien for å tjene inn igjen sykedagen...

og det var helt greit, de satte pris på det pga de hadde mye arbeid å ta igjen.

Og jeg ble så spurt om å jobbe der i ferien,

og det ballet på seg - og plutselig hadde jeg fast jobb der.

Sjefen ble jo byttet ut etterhvert og nå stortrives jeg

[Gjest ambrose]

Dette ordner seg! Det som betyr noe er hvordan du håndterer situasjonen nå.

Jeg har vært i samme situasjon, men på andre siden, som leder. Da dreide det seg om mye mer enn en dag borte uten beskjed. Etter flere henvendelser kom den ansatte endelig inn til et møte - jeg fikk vite senere at h*n hadde vært der tidligere også men snudd i døren fordi h*n ikke maktet å møte situasjonen.

Men når h*n først kom, så vi fikk snakket om det, så gikk det fint! Vi gjorde en ryddig avtale om hvordan den tapte arbeidstiden skulle tas igjen uten at det gikk for mye ut over situasjonen til den ansatte (redusert lønn i en viss periode). Jeg fulgte tett opp i begynnelsen, litt mindre tett etterhvert som jeg så at h*n klarte å ha styringen selv.

Poenget er at så lenge du tør å være ærlig og fortelle hva som har skjedd, så kan problemet løses. Det er lov å ikke være perfekt! Ledere flest er vant til å håndtere situasjoner der ikke alt har gått som det skulle - det vi ikke liker er arbeidstakere som prøver å lure seg unna, la være å ta ansvar.

Gå og be om å få en kort prat med din leder, forklar situasjonen (detaljer er ikke nødvendig), si at du er lei for at du ikke si fra, og spør hva du kan gjøre for å rette opp i det. Dere kan f.eks bli enige om at du kommer en ekstra dag i neste uke for å gjøre opp - og så er saken ute av verden. Neste gang gjør du en ekstra innsats for å sende en sms om du må være borte fra jobb.

Veldig fint svar

[Bella Dotte]

Dette er ikke svar direkte til deg, men til andre: Når man har praksisplass, skal ingenting "jobbes inn"!! Fraværet TS snakker om, er direkte relatert til det at hun har en praksisplass og ikke er i ordinær jobb. Både i det at man kan føle seg underlegen i en slik situasjon - og i det at man har fått en praksissplass fordi man på det tidspunktet ikke klarer en vanlig jobb! Arbeidsgivere skal være litt "romsligere" mot deltakere på praksisplasser, enn ordinært ansatte.

Direkte til deg: Du skal ikke være lei deg for at du ikke klarte å gå på jobb en dag og ikke klarte å ta kontakt. Dette henger sammen, det baller lett på seg når det først blir litt kronglete. Prøv igjen, du blir tøffere om du klarer å komme tilbake. Og så tøff MÅ du være for å klare en ordinær jobb.

[PieLill]

Du har fått mange fine svar her.

En kjedelig situasjon å sette seg selv i. Men du har gode muligheter til å rydde opp i dette. Tøft mens det står på, men en flott anledning til å gjøre viktige erfaringer og vokse litt som menneske.

I slike situasjoner vil en fornuftig sjef/arbeidsgiver ha fokuset på å finne en god løsning, ikke å ta deg. Forsøker du derimot å vri deg unna, gjør du det vanskeligere for deg selv og du mister velvilje.

Rett opp ryggen. Dette klarer du. Og det er ikke utenkelig at det går bedre ann du frykter.

mvh

[Persille1365381127]

Dette er ikke svar direkte til deg, men til andre: Når man har praksisplass, skal ingenting "jobbes inn"!! Fraværet TS snakker om, er direkte relatert til det at hun har en praksisplass og ikke er i ordinær jobb. Både i det at man kan føle seg underlegen i en slik situasjon - og i det at man har fått en praksissplass fordi man på det tidspunktet ikke klarer en vanlig jobb! Arbeidsgivere skal være litt "romsligere" mot deltakere på praksisplasser, enn ordinært ansatte.

Direkte til deg: Du skal ikke være lei deg for at du ikke klarte å gå på jobb en dag og ikke klarte å ta kontakt. Dette henger sammen, det baller lett på seg når det først blir litt kronglete. Prøv igjen, du blir tøffere om du klarer å komme tilbake. Og så tøff MÅ du være for å klare en ordinær jobb.

''Arbeidsgivere skal være litt "romsligere" mot deltakere på praksisplasser, enn ordinært ansatte. ''

Ikke når det gjelder oppmøte, melding om fravær osv - da gjelder samme regler for alle.

Praksis er jo for å tilnærme seg vanlig arbeidsliv, så man må følge de reglene som gjelder - og så er det opp til arbeidsgiver å vurdere om og i hvilken grad det bør reageres på at man ikke møter opp uten å gi beskjed.

[Angustia]

''Arbeidsgivere skal være litt "romsligere" mot deltakere på praksisplasser, enn ordinært ansatte. ''

Ikke når det gjelder oppmøte, melding om fravær osv - da gjelder samme regler for alle.

Praksis er jo for å tilnærme seg vanlig arbeidsliv, så man må følge de reglene som gjelder - og så er det opp til arbeidsgiver å vurdere om og i hvilken grad det bør reageres på at man ikke møter opp uten å gi beskjed.

Heilt riktig! Det er en utbredt misforståelse at en praksisplassdeltaker ikke har noen forpliktelser og kan komme og gå som det passer.

Ellers støtter jeg de som anbefaler trådstarter å ta kontakt med arbeidsgiveren og ikke gi opp pga en "glipp".

[Gjest AnneLise2]

''Arbeidsgivere skal være litt "romsligere" mot deltakere på praksisplasser, enn ordinært ansatte. ''

Ikke når det gjelder oppmøte, melding om fravær osv - da gjelder samme regler for alle.

Praksis er jo for å tilnærme seg vanlig arbeidsliv, så man må følge de reglene som gjelder - og så er det opp til arbeidsgiver å vurdere om og i hvilken grad det bør reageres på at man ikke møter opp uten å gi beskjed.

Enig i at det er viktig at de samme regler for folk i praksis vs vanlig ansatte. Jeg har tatt dette like alvorlig som en vanlig jobb og alltid kommet tidsnok.Gjort det jeg skal og mer enn det som har krevdes av meg. Til og med "jobbet" overtid engang hvor jeg så det var behov for det.

Men så håper jeg at arbeidsgiver kan ha litt ekstra toleranse når en er på praksis for at en kan ha gjort en tabbe.Vet jo selv at det jeg har gjort ikke er greit og har ikke tenkt å gjøre dette igjen.

Det er jo ofte en grunn til at en har ramlet utenfor arbeidslivet og mottar arbeidsavklaringspenger.

[Persille1365381127]

Enig i at det er viktig at de samme regler for folk i praksis vs vanlig ansatte. Jeg har tatt dette like alvorlig som en vanlig jobb og alltid kommet tidsnok.Gjort det jeg skal og mer enn det som har krevdes av meg. Til og med "jobbet" overtid engang hvor jeg så det var behov for det.

Men så håper jeg at arbeidsgiver kan ha litt ekstra toleranse når en er på praksis for at en kan ha gjort en tabbe.Vet jo selv at det jeg har gjort ikke er greit og har ikke tenkt å gjøre dette igjen.

Det er jo ofte en grunn til at en har ramlet utenfor arbeidslivet og mottar arbeidsavklaringspenger.

''Men så håper jeg at arbeidsgiver kan ha litt ekstra toleranse når en er på praksis for at en kan ha gjort en tabbe.Vet jo selv at det jeg har gjort ikke er greit og har ikke tenkt å gjøre dette igjen.

Det er jo ofte en grunn til at en har ramlet utenfor arbeidslivet og mottar arbeidsavklaringspenger.''

Det må de selvfølgelig ha.

Jeg tenker at man skal forvente det samme fra de som er i praksis som man gjør fra andre arbeidstakere når det kommer til å holde de avtalene som er gjort. Det vil si at man møter opp til det tidspunktet som er avtalt, og blir man forhindret - så man man gi beskjed om det på riktig måte.

Dersom man har sagt man skal gjøre noe, så må man gjøre det så godt man kan - og så kan man heller be om hjelp, få veiledning, blir forklart hvordan det skal gjøres osv, men man skal prøve så godt man kan.

Alle har forskjellige forutsetninger, men om man ikke klarer å møte opp slik som avtalt eller gi beskjed om dette - så hjelper det lite om man er supergod på alt annet, da blir det for vanskelig å forholde seg til.

Og så må man tilpasse oppgaver, opplæring, veiledninger, reaksjoner og sanksjoner til den man har i praksis - det sier seg nesten selv. Ellers er det jo ikke noe poeng å ha dem der. Men å holde avtaler som er gjort må være forutsetning nummer 1.

[Gjest AnneLise2]

''Men så håper jeg at arbeidsgiver kan ha litt ekstra toleranse når en er på praksis for at en kan ha gjort en tabbe.Vet jo selv at det jeg har gjort ikke er greit og har ikke tenkt å gjøre dette igjen.

Det er jo ofte en grunn til at en har ramlet utenfor arbeidslivet og mottar arbeidsavklaringspenger.''

Det må de selvfølgelig ha.

Jeg tenker at man skal forvente det samme fra de som er i praksis som man gjør fra andre arbeidstakere når det kommer til å holde de avtalene som er gjort. Det vil si at man møter opp til det tidspunktet som er avtalt, og blir man forhindret - så man man gi beskjed om det på riktig måte.

Dersom man har sagt man skal gjøre noe, så må man gjøre det så godt man kan - og så kan man heller be om hjelp, få veiledning, blir forklart hvordan det skal gjøres osv, men man skal prøve så godt man kan.

Alle har forskjellige forutsetninger, men om man ikke klarer å møte opp slik som avtalt eller gi beskjed om dette - så hjelper det lite om man er supergod på alt annet, da blir det for vanskelig å forholde seg til.

Og så må man tilpasse oppgaver, opplæring, veiledninger, reaksjoner og sanksjoner til den man har i praksis - det sier seg nesten selv. Ellers er det jo ikke noe poeng å ha dem der. Men å holde avtaler som er gjort må være forutsetning nummer 1.

Jo jeg skjønner det du sier.

Men jeg vet at du har endel dårlig erfaringer med arbeidstakere tidligere og kanskje er litt ekstra streng.

Ville du gitt en arbeidstaker en ny sjanse med lovnad om at det ikke skal skje igjen?. Dette er ikke noen vanesak eller problem men en engangshendelse. En ansatt du ellers har vært veldig fornøyd med men som gjør en slik tabbe.

[Persille1365381127]

Jo jeg skjønner det du sier.

Men jeg vet at du har endel dårlig erfaringer med arbeidstakere tidligere og kanskje er litt ekstra streng.

Ville du gitt en arbeidstaker en ny sjanse med lovnad om at det ikke skal skje igjen?. Dette er ikke noen vanesak eller problem men en engangshendelse. En ansatt du ellers har vært veldig fornøyd med men som gjør en slik tabbe.

Det kommer an på.

Om vi bruker denne saken som eksempel, og vedkommende hadde tatt kontakt med meg dagen etter og forklart problemet - så ville h*n fått en sjanse til. Da ville vi også hatt en prat om viktigheten av å gi beskjed, og hvorfor. Det at h*n ikke ga beskjed er mye verre enn å ikke møte opp.

Dersom vedkommende ikke tok kontakt på flere dager, og heller ikke kom med noen forklaring - så ville h*n ikke fått flere sjanser.

Jeg mener at folk som "står opp" for det de har gjort, altså tar kontakt, forklarer seg, og beklager - de bør få en sjanse (eller flere) til. Det kommer litt an på situasjonen.

Men om man ikke gjør det, om man bare later som ingenting og fortsetter som før - da ville jeg ikke gitt noen flere sjanser.

Men jeg ville jo ringt en arbeidstaker som ikke møter opp på jobb. Dersom noen kommer mer enn 10-15 minutter for sent uten å ha gitt beskjed så ringer vi dem. Som oftest har de da forsovet seg, og våkner av telefonen Det er sånt som skjer, også med de som ikke er i praksis

Om vedkommende ikke hadde svart på telefonen da, så ville jeg forsøkt igjen 10-15 minutter senere. Om jeg ikke hadde fått svar da hadde jeg sendt en sms tror jeg - og bedt vedkommende ta kontakt når h*n så meldingen, og at vi lurer på hvor h*n er.

Jeg har hatt én episode der to tidligvakter (altså de som åpner) kjørte samme bil, og var forsinket. De ga ikke beskjed til noen. De håpet at ingen skulle oppdage det, men problemet var at det sto foreldre på døren klokken halv åtte - så det ble jo ganske fort oppdaget.

Da jeg fikk beskjed kvart på åtte forsøkte jeg å ringe begge, uten å få svar. Da de kom sammen fem på åtte, altså 25 minutter for sent - så var jeg ikke spesielt blid, og da ble det regelrett kjeft der og da. Sikkert ikke spesielt pedagogisk, men når de VET de er 25 minutter forsinket BEGGE to (iom at de sitter i samme bil), så er det ganske respektløst å ikke gi beskjed.

Jeg husker jeg avsluttet med "dette skjer ikke én gang til", som i seg selv er en tom trussel - man kan jo selvfølgelig gjøre sånt en del ganger uten at det har store konsekvenser i praksis, og det har det ikke gjort heller.

Så jo da, alle får flere sjanser. Men det handler mye mer om hvordan man takler det som har oppstått, enn det som faktisk har skjedd.

[Gjest AnneLise2]

Det kommer an på.

Om vi bruker denne saken som eksempel, og vedkommende hadde tatt kontakt med meg dagen etter og forklart problemet - så ville h*n fått en sjanse til. Da ville vi også hatt en prat om viktigheten av å gi beskjed, og hvorfor. Det at h*n ikke ga beskjed er mye verre enn å ikke møte opp.

Dersom vedkommende ikke tok kontakt på flere dager, og heller ikke kom med noen forklaring - så ville h*n ikke fått flere sjanser.

Jeg mener at folk som "står opp" for det de har gjort, altså tar kontakt, forklarer seg, og beklager - de bør få en sjanse (eller flere) til. Det kommer litt an på situasjonen.

Men om man ikke gjør det, om man bare later som ingenting og fortsetter som før - da ville jeg ikke gitt noen flere sjanser.

Men jeg ville jo ringt en arbeidstaker som ikke møter opp på jobb. Dersom noen kommer mer enn 10-15 minutter for sent uten å ha gitt beskjed så ringer vi dem. Som oftest har de da forsovet seg, og våkner av telefonen Det er sånt som skjer, også med de som ikke er i praksis

Om vedkommende ikke hadde svart på telefonen da, så ville jeg forsøkt igjen 10-15 minutter senere. Om jeg ikke hadde fått svar da hadde jeg sendt en sms tror jeg - og bedt vedkommende ta kontakt når h*n så meldingen, og at vi lurer på hvor h*n er.

Jeg har hatt én episode der to tidligvakter (altså de som åpner) kjørte samme bil, og var forsinket. De ga ikke beskjed til noen. De håpet at ingen skulle oppdage det, men problemet var at det sto foreldre på døren klokken halv åtte - så det ble jo ganske fort oppdaget.

Da jeg fikk beskjed kvart på åtte forsøkte jeg å ringe begge, uten å få svar. Da de kom sammen fem på åtte, altså 25 minutter for sent - så var jeg ikke spesielt blid, og da ble det regelrett kjeft der og da. Sikkert ikke spesielt pedagogisk, men når de VET de er 25 minutter forsinket BEGGE to (iom at de sitter i samme bil), så er det ganske respektløst å ikke gi beskjed.

Jeg husker jeg avsluttet med "dette skjer ikke én gang til", som i seg selv er en tom trussel - man kan jo selvfølgelig gjøre sånt en del ganger uten at det har store konsekvenser i praksis, og det har det ikke gjort heller.

Så jo da, alle får flere sjanser. Men det handler mye mer om hvordan man takler det som har oppstått, enn det som faktisk har skjedd.

Jeg fikk ingen telefon men skal på jobb i neste uke og da skal jeg dra til sjefen og si det som det er. Så får vi håpe det går greit. Jeg hadde angst for å være borte fordi jeg hadde angst og var veldig utafor.I tillegg sleit jeg med at jeg opplevde at jeg fikk mer ansvar ann det jeg var klar for og fikk litt hetta.

Ble borte også følte jeg skam over det og klarte ikke gi beskjed fordi jeg ikke hadde noen "god unnskyldning". Med dette gjorde jeg jo det mye verre for meg selv.

Med angst så er en sin egen verstes fiende.

Dette er noe som ikke er akseptabelt selfølgelig. Så vi får se hva som skjer

[Gjest Kayia]

Hvordan er det, har du ennå ikke tatt kontakt med din overordnede? Når skal du i hht avtalen tilbake på jobb igjen? På hvilken måte har du tidligere kommunisert med din overordnede; via mail, sms eller kun ansikt-til-ansikt?

Selv om du ikke på forhånd kan vite hva følgene av dett blir, vil jeg sterkt anbefale deg å komme i dialog med din overordnede, og være ærlig og ryddig. Dersom dere tidligere har kommunisert på sms eller mail ville jeg sendt en av delene i morgen formiddag (ikke i kveld) der du ber om å få snakke med henne, og at det fint om hun ringer deg når hun har anledning. Dersom dere ikke har kommunisert via mail/ sms utenfor arbeidstid tidligere, ville jeg ventet til mandag morgen, samlet alt mot og møtt opp på arbeidsplassen. Jeg ville lagt fram saken som du gjør til oss her, og dessuten lagt vekt på at du du er lei deg for dette, trives svært godt og har lyst til å fortsette i jobben. Uansett hvordan dette løser seg og hvilken reaksjon du får vil du føle deg MYE bedre for ettertiden om du tar tak i dette på en slik moden, tøff og modig måte framfor å forsøke å "stikke av". Lykke til!

[Persille1365381127]

Jeg fikk ingen telefon men skal på jobb i neste uke og da skal jeg dra til sjefen og si det som det er. Så får vi håpe det går greit. Jeg hadde angst for å være borte fordi jeg hadde angst og var veldig utafor.I tillegg sleit jeg med at jeg opplevde at jeg fikk mer ansvar ann det jeg var klar for og fikk litt hetta.

Ble borte også følte jeg skam over det og klarte ikke gi beskjed fordi jeg ikke hadde noen "god unnskyldning". Med dette gjorde jeg jo det mye verre for meg selv.

Med angst så er en sin egen verstes fiende.

Dette er noe som ikke er akseptabelt selfølgelig. Så vi får se hva som skjer

''Jeg fikk ingen telefon''

Det er litt rart. Jeg tenker at det er en del av lederens ansvar, å følge opp når det skjer ting som ikke er planlagt.

''men skal på jobb i neste uke og da skal jeg dra til sjefen og si det som det er. Så får vi håpe det går greit.''

Det synes jeg er en veldig god plan! Jo ærligere du klarer å være, jo bedre er det. De fleste forstår at man har utfordringer om du tør å være ærlig nok til å forklare dem.

''Jeg hadde angst for å være borte fordi jeg hadde angst og var veldig utafor.I tillegg sleit jeg med at jeg opplevde at jeg fikk mer ansvar ann det jeg var klar for og fikk litt hetta.''

Og her her du forklaringen din

Det er HELT greit å si at du føler du får for mye ansvar. Det har ingenting med praksis, tiltak eller sykdom å gjøre - alle kan oppleve det slik. Du kan si at du skjønner at det ikke var en grei måte å reagere på, og det skal du jobbe med - men at det altså er forklaringen på hvorfor du reagerte som du gjorde, og ikke noen unnskyldning.

''Ble borte også følte jeg skam over det og klarte ikke gi beskjed fordi jeg ikke hadde noen "god unnskyldning". Med dette gjorde jeg jo det mye verre for meg selv.''

Det har du helt rett i. Det er alltid mye verre å ikke gi beskjed, enn å ikke dukke opp. Du hadde en unnskyldning, selv om den kanskje ikke var kjempegod. Du kan høre med arbeidsgiveren din om det finnes en enklere måte å gi beskjed på? Er det lettere for deg å sende en melding enn å ringe f.eks? Vi tillater normalt sett ikke fraværsmeldinger på sms, men kanskje du kan få lov til det pga omstendighetene? Om du får lov til det, så MÅ du sende melding neste gang du bestemmer deg for å ikke gå på jobb. Da må du vise at du har forstått alvoret, og huske å gi beskjed - selv om det er ekkelt.

Det ordner seg nok

[Persille1365381127]

Hvordan er det, har du ennå ikke tatt kontakt med din overordnede? Når skal du i hht avtalen tilbake på jobb igjen? På hvilken måte har du tidligere kommunisert med din overordnede; via mail, sms eller kun ansikt-til-ansikt?

Selv om du ikke på forhånd kan vite hva følgene av dett blir, vil jeg sterkt anbefale deg å komme i dialog med din overordnede, og være ærlig og ryddig. Dersom dere tidligere har kommunisert på sms eller mail ville jeg sendt en av delene i morgen formiddag (ikke i kveld) der du ber om å få snakke med henne, og at det fint om hun ringer deg når hun har anledning. Dersom dere ikke har kommunisert via mail/ sms utenfor arbeidstid tidligere, ville jeg ventet til mandag morgen, samlet alt mot og møtt opp på arbeidsplassen. Jeg ville lagt fram saken som du gjør til oss her, og dessuten lagt vekt på at du du er lei deg for dette, trives svært godt og har lyst til å fortsette i jobben. Uansett hvordan dette løser seg og hvilken reaksjon du får vil du føle deg MYE bedre for ettertiden om du tar tak i dette på en slik moden, tøff og modig måte framfor å forsøke å "stikke av". Lykke til!

Gode råd

[Gjest AnneLise2]

Hvordan er det, har du ennå ikke tatt kontakt med din overordnede? Når skal du i hht avtalen tilbake på jobb igjen? På hvilken måte har du tidligere kommunisert med din overordnede; via mail, sms eller kun ansikt-til-ansikt?

Selv om du ikke på forhånd kan vite hva følgene av dett blir, vil jeg sterkt anbefale deg å komme i dialog med din overordnede, og være ærlig og ryddig. Dersom dere tidligere har kommunisert på sms eller mail ville jeg sendt en av delene i morgen formiddag (ikke i kveld) der du ber om å få snakke med henne, og at det fint om hun ringer deg når hun har anledning. Dersom dere ikke har kommunisert via mail/ sms utenfor arbeidstid tidligere, ville jeg ventet til mandag morgen, samlet alt mot og møtt opp på arbeidsplassen. Jeg ville lagt fram saken som du gjør til oss her, og dessuten lagt vekt på at du du er lei deg for dette, trives svært godt og har lyst til å fortsette i jobben. Uansett hvordan dette løser seg og hvilken reaksjon du får vil du føle deg MYE bedre for ettertiden om du tar tak i dette på en slik moden, tøff og modig måte framfor å forsøke å "stikke av". Lykke til!

Det som er at jeg jobber bare et par ganger i uken. Og skal på jobb i gjen til uken. Jeg har kun jobbnummer til sjefen jeg har forholdt meg til og har altså ikke ringt han. Jeg var borte en dag også plutselig var det blitt helg.

[Gjest Kayia]

Gode råd

Takk

[Gjest AnneLise2]

Takk

Persille sine svar fikk meg til å gi opp hele greia.

Vet at det jeg har gjort var dumt. Men nå ble det stå stort og utilgivelig.

Jeg har ødelagt ALT