Min kjæreste

[Gjest har problemer]

Min kjæreste.. er snart 30 år. Jeg er 25. Vi har bodd sammen i to år, og nå vet jeg ikke helt hvor mye mer jeg klarer.

Jeg er fulltidsstudent med deltidsjobb og har mye å gjøre. Han prøver å ta noen fag (mangler 2 fag for å fullføre et årsstudium som han har prøvd å ta i flere år). Hvorfor han ikke fullfører? Han drikker. Ca 15-16 halvliter hver dag. Jeg står opp 08, går på skolen, og kommer hjem på ettermiddagen. Han står opp 1945 så han rekker ølsalget og legger seg rett etter jeg har dratt på skolen neste dag. Vi har ikke noe liv sammen i det hele tatt.

Jeg tror han er deprimert, men han nekter å ta i mot noe som helst hjelp. Han er aldri utenfor huset annet enn på butikken. Han har heller ikke så mange venner her, men det er fordi han heller isolerer seg.

Vil ringe legen hans, men jeg vet dessverre ikke hvem som er hans fastlege. Dessuten hadde han nektet å dra. Han er absolutt snill mot meg, aldri gjort meg noe vondt sånn sett, men han gjør meg jo ekstremt vondt ved å ha den livsstilen og nekte å ta i mot hjelp. Vi leier hus med 3 måneder oppsigelse, og jeg har tenkt på å flytte veldig mange ganger. Men jeg har ikke råd. Da blir det jeg som må betale dobbel husleie i 3 måneder (kun mitt navn på leiekontrakten). Og nå er jeg så frustrert og lei. Det toppet seg litt i dag da jeg for hundrede gang møtte han dritings i stua når jeg står opp for å gjøre meg klar til en ny dag.

Han vil ikke snakke, vil ikke ha hjelp, vil ikke bli med en tur ut i byen, vil ikke ha sex, vil ikke se en film. Han vil kun sove hele dagen og drikke hele natten.

Og jeg er livredd for at han faktisk kommer til å ta livet av seg.. Uten at jeg har gjort noe med det. For han må virkelig være langt nede for å holde på med det livet han lever nå.

Hva gjør jeg?

[EnolaGay]

Du pakker sakene dine, flytter til eget sted og fortsetter livet ditt. Noe annet KAN du ikke gjøre.

Han er alkoholiker og har tydelig ikke tenkt å gjøre noe med det heller. Så lenge du sørger for at han kan drikke, for det gjør du, ved å sørge for at alle ting løser seg for ham uten at han løfter en finger. Så vil han fortsette.

Du kan ikke og bør ikke ta på deg ansvaret for han og hans liv. Du kommer til å ødelegge deg selv og ende som et enda større vrak enn han til slutt.

[Lillemus]

Jeg hadde satt et kraftig ultimatum - enten søker han hjelp I DAG eller så flytter du. Han er alkoholiker og kommer selvfølgelig aldri til å klare å ta opp ett eneste fag om han holder på slik han gjør nå.

Han trenger hjelp for å bli og forbli tørrlagt og dette kan ikke du hjelpe ham med - han må søke profesjonell hjelp.

Men hans liv er hans ansvar, om han nekter å søke hjelp så tenk på deg selv og kom deg unna! Du kommer aldri til å få et god liv med mindre han tørrlegges. Få i alle fall ikke barn med ham!

[jubalong70]

Kjære deg. Jeg tror du må sette hardt mot hardt her. Du kan ikke fortsette å bo sammen med ham, han kommer til å ødelegge deg.

Kan du ta kontakt med noen i famlien hans, og få hjelp fra dem?

Uansett bør du ha en alvorsprat med ham. Si at du er bekymret for drikkingen og livsstilen hans. Si at om han ikke endrer seg drastisk så flytter du innen 14 dager.

Så ordner du deg med en midlertidig plass å bo (venninne, familie, eller om du faktisk finner en ny permanent plass), og flytter om 14 dager - hvis han ikke tar seg sammen.

Når jeg sier tar seg sammen, så mener jeg at han søker hjelp. Du er sikkert inne på noe når du sier han er deprimert, og man klarer sjelden å komme ut av en slik depresjon uten hjelp.

Si at du gjerne ringer fastlegen for ham, men at han må love å møte til time. Si du gjerne blir med til fastlegen og snakker med vedkommene (om kjæresten din vil det), men at han MÅ gjøre sitt for å bedre situasjonen.

Klem

[frosken]

Jeg skjønte ikke helt det med at du nødvendigvis må betale dobbel husleie om du velger å flytte. Du kan vel si opp leieavtalen og så bli boende ut oppsigelsestiden? Kanskje blir det litt overlapp i forbindelse med at du må finne et annet sted å bo, men det trenger ikke å bli så lenge.

Jeg mener at dere bør flytte fra hverandre av hensyn til dere begge. Nå er du med på å muliggjøre hans alkoholmisbruk. Han er nødt til å ta ansvar for dette selv; du kan evt. informere hans familie om at du kommer til å flytte ut og at du er bekymret for ham.

[Gjest har problemer]

Kjære deg. Jeg tror du må sette hardt mot hardt her. Du kan ikke fortsette å bo sammen med ham, han kommer til å ødelegge deg.

Kan du ta kontakt med noen i famlien hans, og få hjelp fra dem?

Uansett bør du ha en alvorsprat med ham. Si at du er bekymret for drikkingen og livsstilen hans. Si at om han ikke endrer seg drastisk så flytter du innen 14 dager.

Så ordner du deg med en midlertidig plass å bo (venninne, familie, eller om du faktisk finner en ny permanent plass), og flytter om 14 dager - hvis han ikke tar seg sammen.

Når jeg sier tar seg sammen, så mener jeg at han søker hjelp. Du er sikkert inne på noe når du sier han er deprimert, og man klarer sjelden å komme ut av en slik depresjon uten hjelp.

Si at du gjerne ringer fastlegen for ham, men at han må love å møte til time. Si du gjerne blir med til fastlegen og snakker med vedkommene (om kjæresten din vil det), men at han MÅ gjøre sitt for å bedre situasjonen.

Klem

Tusen takk for svar. Du sier som vanlig mye fornuftig.

Jeg har tenkt på å kontakte moren hans, men det er kanskje litt drøyt. Jeg har aldri møtt henne, og de snakker sammen på telefon en gang i året, så vet ikke helt hvor mye det hjelper.

Og vi har tatt en alvorsprat mang en gang. Jeg har fortalt min bekymring på alle måter. Men han sier jeg ikke skal blande meg og at han må fikse det selv.

Det med å gi han 14 dager er så vanskelig rent praktisk og økonomisk. Hvis jeg sier opp kontrakten blir det mitt ansvar i tre måneder.. Og dobbel husleie har jeg rett og slett ikke råd til. Jeg har ingen sparepenger, men er i gang med sparing nå. Så kanskje jeg rett og slett må vente til jeg har nok penger til å dekke dobbel husleie her vi bor nå pluss evt husleie et annet sted samtidig. Det kommer nok til å ta et halvt års tid, minst. Jeg går akkurat ikke i minus hver måned. Men alt går jo, jeg skal i hvert fall spare meg opp penger.

Og ja, han er nok deprimert, og da gjør det alt ekstra vanskelig. Jeg har prøvd å få han til å si hvem fastlegen hans er så jeg kan ringe og bestille time, jeg har sagt at jeg kan bli med, jeg har sagt jeg kan ordne alt slikt praktisk om han bare vil ta i mot. Men han vil ikke.

Jeg er fortsatt glad i han, men det er faktisk mest samvittighet som holder meg tilbake nå, ikke følelser. Livet hans går til helvete og jeg bare drar.. Men det er umulig å hjelpe noen som ikke vil. Jeg har selv vært deprimert tidligere, så vet at det ikke er bare enkelt å komme ut av, men jeg VET at det finnes hjelp å få. Dette er så vanskelig, og dette ble nok et veldig rotete innlegg. Beklager det, men takk uansett, jeg fikk litt å tenke på i alle fall.

[Gjest har problemer]

Jeg skjønte ikke helt det med at du nødvendigvis må betale dobbel husleie om du velger å flytte. Du kan vel si opp leieavtalen og så bli boende ut oppsigelsestiden? Kanskje blir det litt overlapp i forbindelse med at du må finne et annet sted å bo, men det trenger ikke å bli så lenge.

Jeg mener at dere bør flytte fra hverandre av hensyn til dere begge. Nå er du med på å muliggjøre hans alkoholmisbruk. Han er nødt til å ta ansvar for dette selv; du kan evt. informere hans familie om at du kommer til å flytte ut og at du er bekymret for ham.

Hei frosken.

Det jeg mener med dobbel husleie er at si vi betale 5000 hver nå, og hvis jeg sier opp så må jeg betale 10000 alene i 3 måneder til jeg får flyttet. Jeg vet at hvis jeg sier opp så kommer han til å dra, og siden det er bare mitt navn på leiekontrakten så står jeg vel med det ansvaret alene? Men uansett så må vi jo flytte fra hverandre, det er bare fryktelig vanskelig. Jeg har fått fine svar her i dag, så jeg skal i hvert fall prøve å endelig ordne denne situasjonen, det hjelper med en "dytt" selv om jeg har visst lenge hva som er det riktige. Det er bare vanskelig når man tross alt er glad i noen og ser de har det vondt.

[frosken]

Hei frosken.

Det jeg mener med dobbel husleie er at si vi betale 5000 hver nå, og hvis jeg sier opp så må jeg betale 10000 alene i 3 måneder til jeg får flyttet. Jeg vet at hvis jeg sier opp så kommer han til å dra, og siden det er bare mitt navn på leiekontrakten så står jeg vel med det ansvaret alene? Men uansett så må vi jo flytte fra hverandre, det er bare fryktelig vanskelig. Jeg har fått fine svar her i dag, så jeg skal i hvert fall prøve å endelig ordne denne situasjonen, det hjelper med en "dytt" selv om jeg har visst lenge hva som er det riktige. Det er bare vanskelig når man tross alt er glad i noen og ser de har det vondt.

Du har rett i at utleier ikke kan kreve ham for husleie hvis kun ditt navn står på leieavtalen. Men samboeren din er ordentlig kjip om han bare stikker på den måten. Du kan evt. ta kontakt med utleier og forklare situasjonen; kanskje vedkommende kan la deg slippe med en kortere oppsigelsestid.

[Gjest har problemer]

Jeg hadde satt et kraftig ultimatum - enten søker han hjelp I DAG eller så flytter du. Han er alkoholiker og kommer selvfølgelig aldri til å klare å ta opp ett eneste fag om han holder på slik han gjør nå.

Han trenger hjelp for å bli og forbli tørrlagt og dette kan ikke du hjelpe ham med - han må søke profesjonell hjelp.

Men hans liv er hans ansvar, om han nekter å søke hjelp så tenk på deg selv og kom deg unna! Du kommer aldri til å få et god liv med mindre han tørrlegges. Få i alle fall ikke barn med ham!

''Men hans liv er hans ansvar, om han nekter å søke hjelp så tenk på deg selv og kom deg unna! Du kommer aldri til å få et god liv med mindre han tørrlegges. Få i alle fall ikke barn med ham!''

Det høres så "strengt" ut.. Hans liv, hans ansvar. Jeg vil jo så gjerne hjelpe. Selv om jeg er sikker på at det ikke er noe jeg kan gjøre. Kanskje jeg bare får prøve å leve etter det du nettopp sa, jeg orker ikke gå med dårlig samvittighet for å avslutte. Jeg har i det minste prøvd å hjelpe ham.

Og barn.. Det er uaktuelt, kunne ikke falt meg inn å få barn med han, han er verdens snilleste, men den mest uansvarlige jeg noen gang har møtt. Og jeg tror ikke vi ser noen fremtid med hverandre uansett, så ja, jeg må flytte. Snarest. Nå bare skribler jeg ned mye mer enn det jeg egentlig hadde tenkt eller fått svar på, men det var godt å bare dele tankene. Ingen andre vet om dette og tror vi har det kjempefint sammen. For en løgn.

[Gjest har problemer]

Du pakker sakene dine, flytter til eget sted og fortsetter livet ditt. Noe annet KAN du ikke gjøre.

Han er alkoholiker og har tydelig ikke tenkt å gjøre noe med det heller. Så lenge du sørger for at han kan drikke, for det gjør du, ved å sørge for at alle ting løser seg for ham uten at han løfter en finger. Så vil han fortsette.

Du kan ikke og bør ikke ta på deg ansvaret for han og hans liv. Du kommer til å ødelegge deg selv og ende som et enda større vrak enn han til slutt.

Tusen takk for enda et svar. Du, som de andre her, har selvsagt rett. Det er bare så utrolig mye enklere å fortelle andre hva man burde gjøre enn å gjøre noe selv når man er midt oppi det. Det har jo ikke alltid vært sånn selvsagt, men kommet gradvis over lang tid.. Noen øl til middagen en gang i uka ble til flere ganger i uka, ble til flere øl osv.. Følte bare for å "forsvare" hvordan det har blitt så ille, for dere må jo tenke jeg er gal som gidder dette her. Takk igjen, jeg skal prøve å for en gang skyld stå opp for meg selv om gjøre det jeg VET er best for MEG. Jeg føler meg 100 kilo lettere bare av å skrevet her inne nå. Selv om ingen andre vet dette så er katta ute av sekken likevel. Nå har jeg innrømmet for meg selv hvor kjipt dette er.

[Gjest Leesa]

Hei frosken.

Det jeg mener med dobbel husleie er at si vi betale 5000 hver nå, og hvis jeg sier opp så må jeg betale 10000 alene i 3 måneder til jeg får flyttet. Jeg vet at hvis jeg sier opp så kommer han til å dra, og siden det er bare mitt navn på leiekontrakten så står jeg vel med det ansvaret alene? Men uansett så må vi jo flytte fra hverandre, det er bare fryktelig vanskelig. Jeg har fått fine svar her i dag, så jeg skal i hvert fall prøve å endelig ordne denne situasjonen, det hjelper med en "dytt" selv om jeg har visst lenge hva som er det riktige. Det er bare vanskelig når man tross alt er glad i noen og ser de har det vondt.

Dersom det er enkelt å skaffe nye leietakere, tror jeg helt sikkert du kan få en avtale med utleier at du kan få flytte ut før tre måneder er gått.

[Gjest har problemer]

Dersom det er enkelt å skaffe nye leietakere, tror jeg helt sikkert du kan få en avtale med utleier at du kan få flytte ut før tre måneder er gått.

Både med kortere oppsigelsestid og få tak i nye leietakere er nok ikke mulig, men jeg skal prøve. Det er enkelt å få tak i noen som vil leie, men han vi leier av er ganske streng. Han bor på andre siden av landet og da vi skulle leie her måtte vi ha minst to referanser og han ringte begge. Dessuten plukket han oss ut selv, han ville aldri lagt inn annonse med til leie, han ville håndplukke. Som han sa. Jeg skjønner jo at det er litt viktig da, men hvis noen har tips mot sære, strenge huseiere så tar jeg i mot det også

Men nei, jeg skal ordne dette her, på et eller annet vist. Fikk plutselig så mye mot akkurat nå! Håper det varer.

[Gjest Leesa]

Både med kortere oppsigelsestid og få tak i nye leietakere er nok ikke mulig, men jeg skal prøve. Det er enkelt å få tak i noen som vil leie, men han vi leier av er ganske streng. Han bor på andre siden av landet og da vi skulle leie her måtte vi ha minst to referanser og han ringte begge. Dessuten plukket han oss ut selv, han ville aldri lagt inn annonse med til leie, han ville håndplukke. Som han sa. Jeg skjønner jo at det er litt viktig da, men hvis noen har tips mot sære, strenge huseiere så tar jeg i mot det også

Men nei, jeg skal ordne dette her, på et eller annet vist. Fikk plutselig så mye mot akkurat nå! Håper det varer.

Det at han er streng på hvem som flytter inn, betyr ikke at han ikke kan finne noen nye leieboere ganske raskt

[løvinne71]

Tusen takk for svar. Du sier som vanlig mye fornuftig.

Jeg har tenkt på å kontakte moren hans, men det er kanskje litt drøyt. Jeg har aldri møtt henne, og de snakker sammen på telefon en gang i året, så vet ikke helt hvor mye det hjelper.

Og vi har tatt en alvorsprat mang en gang. Jeg har fortalt min bekymring på alle måter. Men han sier jeg ikke skal blande meg og at han må fikse det selv.

Det med å gi han 14 dager er så vanskelig rent praktisk og økonomisk. Hvis jeg sier opp kontrakten blir det mitt ansvar i tre måneder.. Og dobbel husleie har jeg rett og slett ikke råd til. Jeg har ingen sparepenger, men er i gang med sparing nå. Så kanskje jeg rett og slett må vente til jeg har nok penger til å dekke dobbel husleie her vi bor nå pluss evt husleie et annet sted samtidig. Det kommer nok til å ta et halvt års tid, minst. Jeg går akkurat ikke i minus hver måned. Men alt går jo, jeg skal i hvert fall spare meg opp penger.

Og ja, han er nok deprimert, og da gjør det alt ekstra vanskelig. Jeg har prøvd å få han til å si hvem fastlegen hans er så jeg kan ringe og bestille time, jeg har sagt at jeg kan bli med, jeg har sagt jeg kan ordne alt slikt praktisk om han bare vil ta i mot. Men han vil ikke.

Jeg er fortsatt glad i han, men det er faktisk mest samvittighet som holder meg tilbake nå, ikke følelser. Livet hans går til helvete og jeg bare drar.. Men det er umulig å hjelpe noen som ikke vil. Jeg har selv vært deprimert tidligere, så vet at det ikke er bare enkelt å komme ut av, men jeg VET at det finnes hjelp å få. Dette er så vanskelig, og dette ble nok et veldig rotete innlegg. Beklager det, men takk uansett, jeg fikk litt å tenke på i alle fall.

Hei. Pass på at du ikke bagatelliserer problemene hans ved å si at han "bare" er deprimert.

Utifra hva du skriver, så er han utvilsomt alkoholiker. Og depresjonen hans er nok et resultat av drikkingen, heller enn at drikkingen er et resultat av depresjon.

Etter mitt syn er alkoholisme et mye alvorligere problem enn en depresjon.

Rusavhengighet er ihvertfall mye vanskeligere å "kurere." For selvom man er motivert for både hjelp og behandling så er veien kort for tilbakefall, og konsekvensene er store både for alkoholikeren og deres nærmeste.

Din samboer ønsker hverken hjelp eller behandling for øyeblikket.

Så det finnes bare en løsning for deg: Nemlig Å KOMME DEG VEKK før du blir en "medavhengig" som må innrette (innskrenke) ditt eget liv for å tilpasse deg alkoholikeren!

En rusavhengig vil ALLTID velge rusen foran alt annet!!

Så uansett hvilke krav eller ultimatum du stiller, vil det antagelig ikke føre til annet enn skuffelser for deg når han bryter evt. løfter eller ikke klarer/ønsker å endre seg.

Dessverre er det nok ofte de "medavhengiges" dårlige samvittighet, medlidenhet, eller skam/forsøk på å skjule det som foregår, som gjør det mulig for rusmisbrukere å holde på som de gjør uten å måtte ta ansvar eller konsekvenser av misbruket.

Men ikke la økonomien være en hindring for å komme deg ut av dette snarest.

Har du foreldre, besteforeldre, søsken eller nære venner du evt kan betro deg til, og som evt kunne ha hjulpet deg litt økonomisk med et lån?

"all in all" er det for galt om 15-20.000,- kroner skal holde deg tilbake fra å begynne å leve et verdig liv igjen!

Du kan ikke fortsette å leve slik du gjør nå.

Ønsker deg lykke til, og håper det ordner seg for deg.

[Lillemus]

''Men hans liv er hans ansvar, om han nekter å søke hjelp så tenk på deg selv og kom deg unna! Du kommer aldri til å få et god liv med mindre han tørrlegges. Få i alle fall ikke barn med ham!''

Det høres så "strengt" ut.. Hans liv, hans ansvar. Jeg vil jo så gjerne hjelpe. Selv om jeg er sikker på at det ikke er noe jeg kan gjøre. Kanskje jeg bare får prøve å leve etter det du nettopp sa, jeg orker ikke gå med dårlig samvittighet for å avslutte. Jeg har i det minste prøvd å hjelpe ham.

Og barn.. Det er uaktuelt, kunne ikke falt meg inn å få barn med han, han er verdens snilleste, men den mest uansvarlige jeg noen gang har møtt. Og jeg tror ikke vi ser noen fremtid med hverandre uansett, så ja, jeg må flytte. Snarest. Nå bare skribler jeg ned mye mer enn det jeg egentlig hadde tenkt eller fått svar på, men det var godt å bare dele tankene. Ingen andre vet om dette og tror vi har det kjempefint sammen. For en løgn.

''Det høres så "strengt" ut.. Hans liv, hans ansvar. Jeg vil jo så gjerne hjelpe. Selv om jeg er sikker på at det ikke er noe jeg kan gjøre. Kanskje jeg bare får prøve å leve etter det du nettopp sa, jeg orker ikke gå med dårlig samvittighet for å avslutte. Jeg har i det minste prøvd å hjelpe ham.''

Du skal ikke ha dårlig samvittighet. Han er ikke interessert i å få hjelp og har ingen rett til å trekke deg ned i alkoholismen og et forferdelig liv av den grunn.

Du må ta ansvar for ditt eget liv og da vet du hva du må gjøre.

[jubalong70]

Tusen takk for svar. Du sier som vanlig mye fornuftig.

Jeg har tenkt på å kontakte moren hans, men det er kanskje litt drøyt. Jeg har aldri møtt henne, og de snakker sammen på telefon en gang i året, så vet ikke helt hvor mye det hjelper.

Og vi har tatt en alvorsprat mang en gang. Jeg har fortalt min bekymring på alle måter. Men han sier jeg ikke skal blande meg og at han må fikse det selv.

Det med å gi han 14 dager er så vanskelig rent praktisk og økonomisk. Hvis jeg sier opp kontrakten blir det mitt ansvar i tre måneder.. Og dobbel husleie har jeg rett og slett ikke råd til. Jeg har ingen sparepenger, men er i gang med sparing nå. Så kanskje jeg rett og slett må vente til jeg har nok penger til å dekke dobbel husleie her vi bor nå pluss evt husleie et annet sted samtidig. Det kommer nok til å ta et halvt års tid, minst. Jeg går akkurat ikke i minus hver måned. Men alt går jo, jeg skal i hvert fall spare meg opp penger.

Og ja, han er nok deprimert, og da gjør det alt ekstra vanskelig. Jeg har prøvd å få han til å si hvem fastlegen hans er så jeg kan ringe og bestille time, jeg har sagt at jeg kan bli med, jeg har sagt jeg kan ordne alt slikt praktisk om han bare vil ta i mot. Men han vil ikke.

Jeg er fortsatt glad i han, men det er faktisk mest samvittighet som holder meg tilbake nå, ikke følelser. Livet hans går til helvete og jeg bare drar.. Men det er umulig å hjelpe noen som ikke vil. Jeg har selv vært deprimert tidligere, så vet at det ikke er bare enkelt å komme ut av, men jeg VET at det finnes hjelp å få. Dette er så vanskelig, og dette ble nok et veldig rotete innlegg. Beklager det, men takk uansett, jeg fikk litt å tenke på i alle fall.

Uff, skikkelig vanskelig situasjon

Har du mulighet til å kaste ham ut? Kanskje finne et annet sted for ham å bo, hjelpe ham med å pakke, og så bare få ham ut?

Det betyr ikke at det nødvendigvis må være slutt mellom dere for alltid, men at ting ikke kan være som de er nå.

Finnes det er rusteam i kommunen dere bor i? Kanskje du kan snakke med noen der, og kanskje noen derfra kan komme hjem til dere og snakke med ham?

[Gjest Kayia]

Hei frosken.

Det jeg mener med dobbel husleie er at si vi betale 5000 hver nå, og hvis jeg sier opp så må jeg betale 10000 alene i 3 måneder til jeg får flyttet. Jeg vet at hvis jeg sier opp så kommer han til å dra, og siden det er bare mitt navn på leiekontrakten så står jeg vel med det ansvaret alene? Men uansett så må vi jo flytte fra hverandre, det er bare fryktelig vanskelig. Jeg har fått fine svar her i dag, så jeg skal i hvert fall prøve å endelig ordne denne situasjonen, det hjelper med en "dytt" selv om jeg har visst lenge hva som er det riktige. Det er bare vanskelig når man tross alt er glad i noen og ser de har det vondt.

Dersom du sier opp I DAG uten å si fra til samboer tar det sikkert litt tid før du fysisk har flyttet til et nytt sted, og han betaler neste leie som vanlig. Du slipper dermed å bekoste alle tre måneder. Jeg skjønner at 15' er mye penger, men samtidig høres det ut som en god investering i ditt tilfelle...

[Gjest prust]

Som de andre her sier: Kom deg bort fra ham. Si opp leieavtalen med huseier I DAG, og start med å finne et annet sted til deg selv allerede i morgen. Det er ikke ditt ansvar å få ham på rett kjøl igjen, selv om du er glad i ham.

*Si i fra til ham allerede i dag at dette går ikke lenger, og at du har sagt opp leieavtalen, og at dere må flytte hver for dere. Dersom han tar tak i livet sitt, kan det fortsatt være et håp for dere to som par, men kun dersom han aktivt gjør noe med det selv. Du kan ikke bære den byrden for ham.

*Kontakt foreldrene hans og si i fra at dere flytter fra hverandre. Selv om han er voksen, så synes jeg foreldrene skal få beskjed.

*Kontakt rusmiddeletaten (eller liknende i kommunen) og spør dem hva du skal gjøre. Vil tro at de kan gi konkrete råd.

*Når det gjelder det økonomiske, så forstår jeg at det er kjipt å betale for tre måneder alene i verste fall. Uansett om det høres mye ut, så er faktisk 30.000 en liten kostnad i forhold til det psykiske presset du har over deg i hverdagen i dag. Spør foreldrene dine eller søsken om det er muligeht for å låne halvparten, og så er du flink og sparer penger de neste månedene og betaler dem tilbake.

Lykke til!

[Persille1365381127]

Både med kortere oppsigelsestid og få tak i nye leietakere er nok ikke mulig, men jeg skal prøve. Det er enkelt å få tak i noen som vil leie, men han vi leier av er ganske streng. Han bor på andre siden av landet og da vi skulle leie her måtte vi ha minst to referanser og han ringte begge. Dessuten plukket han oss ut selv, han ville aldri lagt inn annonse med til leie, han ville håndplukke. Som han sa. Jeg skjønner jo at det er litt viktig da, men hvis noen har tips mot sære, strenge huseiere så tar jeg i mot det også

Men nei, jeg skal ordne dette her, på et eller annet vist. Fikk plutselig så mye mot akkurat nå! Håper det varer.

Men da sier du opp, og så avtaler du med huseier at han ikke skal si noe til samboer - bare vær ærlig med ham om hvorfor, og så sier du fra til sambo når den siste husleien er innbetalt.

Da har han fortsatt en måned på å finne noe annet, og du slipper å bli sittende med regningen.

[Cillimor]

Syns ikke dette er noe du skal gjør noe med alene. Har han foreldre, søsken som bryr deg hadde jeg fortalt det til de... Du kan snakke med din egen fastlege for å få råd. Ikke lett å gå fra en som sliter, med den tanken at han kan ta livet av seg.

Men husk det er IKKE din feil eller ditt ansvar om han velger det!!!

Er nok ikke et forhold som er liv laga, du burde ikke forsette dette dersom han ikke gjør radikale forandringer. Han er alkoholiker rett og slett.

Lykke til!!!