samboerskap og sykdom

[selvet]

Hei

Noen tanker om samliv og psykisk lidelse.

Har hatt tvangslidelse i ca 20 år, mye vasking,vært i behandling med veldig bra resultat men noe igjen, føler vel dette aldri går over, var svært deprimert før og under behandling, ville bare sove, alt svart tomt, fælt, bare måtte komme gjennom hverdagene. Har hatt samme samboer i 13 år ognå to fantastiske barn under 7. Syns jeg har måttet streve veldig for å gi alt for mine små, men har nok slitt ut samboeren med vasking og regler og har vel ikke hatt et normalt familieliv om det finnes.

Egentlig lurer jeg vel på om jeg burde tåle stygge kommentarer om meg selv daglig

(stygge fettkjærring, feit, syk i haue, looser,)og at han kommenterer meg med ungan tilstede, ho mamma orke ikke…e så lat…bruke bare tid på sæ sjøl (litt sminke, ordne håret før jobb), og i morgest:kan ikke du hoppe utførr brua...ja hver dag sånn, spesielt nå han e våkna og ikke spist (lavt blodsukker), æ e nu i en praksis i ordinær bedrift, og stortrives med ordentlige arbeidsoppgaver, sosialt, underviser grupper,etc et stort skritt fra å ha isolert seg, men tankene er der om at jeg er rar som er tvangslidene etc , opplever at de på jobb ønsker å tilby meg ordenlig jobb, er sosial og prater og tøver og liker meg, jeg mestrer, og de liker meg ( men de vet ikke at jeg har tvang, og hvor mye jeg har slitt) Men hjemme er det tungt, kan ikke prate med samboeren, bare stygge kommentarer og kritikk, forstår at han ser hele meg og sykdommen og er sliten men hvorfor ikke akseptere at sånn er jeg? må han si sånn at jeg føler meg trist og lei, har vurdert sterkt tidligere at livet kanskje ikke var å leve, at ungene har det bedre uten meg og dette vet han, han har sett meg gråte,skrike av fortvilelse. ,hvorfor kan han ikke la være å trekke meg ned når jeg akkurat har kommet meg opp. Når jeg sier jeg ser på andre leiligheter og tenker det e best for ungene om vi flytter fra hverandre sier han høyt foran ungene: hvorfor sier du ikke til guttan hvorfor du sr på leiligheter. Har prøvd alt for å få han til å forstå at ungene skal holdes unna vår krangling, men han sier alt høyt likevel, jeg når ikke frem, og da kan ikke jeg skåne dem, kan ikke stoppe munnen hans for alt stygt han slenger ut...en god morgen hadde vært flott :-) hva skal man gjøre, klarer jeg meg alene med ungenen ?tror

det, vil noen tenke meg som dårlig mor pga tvang diagnose hvis han velger å trekke det inn, risikerer jeg at han får full omsorg ?er livredd, økonomisk er også alt et rot og innflettet, hvordan skal jeg ha råd å flytte og kjøpe eget?

Han kaller meg en TAPER, spurte hvorfor, dasvarer han at det er fordi jeg har vært i behandling for ocd hos de beste, og jo da ble mye bedremen at jeg nå har blitt verre igjen, derfor er jeg en TAPER.

Hmm, noen tanker noen, hva skal man tåle og er det min feil som er "syk i hauet". valgte jo ikke å få denne lidelsen, tror nesten det er noe biologisk og da er kanskje noe feilkoblet ?? hvem vet...aargh ønsket jeg hadde hva som helst annen disgnose, eller ikke,…vet ikke....

[EnolaGay]

Problemet ditt her er ikke tvang og psykisk sykdom, men at du lever med en mann som mishandler deg verbalt og tråkker på deg.

Hele forholdet du beskriver er dysfunksjonellt, og dersom du ikke forlater den fyren så levner jeg ikke ungene dine en snøballs sjanse i helvete for å si det rett ut.

[selvet]

Problemet ditt her er ikke tvang og psykisk sykdom, men at du lever med en mann som mishandler deg verbalt og tråkker på deg.

Hele forholdet du beskriver er dysfunksjonellt, og dersom du ikke forlater den fyren så levner jeg ikke ungene dine en snøballs sjanse i helvete for å si det rett ut.

Ungene er flotte, og han er en god far og med på masse, lurer på om han er skuffa over at jeg ikke ble helt frisk....men klart de skal ikke overhøre slikt...to foreldre som ikke er kjærlige og gode med hverandre eller to hjem, og vi gjør jo ting i lag som familie, og ungene koser seg og har det gøy....

[EnolaGay]

Ungene er flotte, og han er en god far og med på masse, lurer på om han er skuffa over at jeg ikke ble helt frisk....men klart de skal ikke overhøre slikt...to foreldre som ikke er kjærlige og gode med hverandre eller to hjem, og vi gjør jo ting i lag som familie, og ungene koser seg og har det gøy....

En god far som skriker nedverdigende ting til barnas mor rett forran dem? Hvorfor forsvarer du en person som tråkker på deg?

[selvet]

En god far som skriker nedverdigende ting til barnas mor rett forran dem? Hvorfor forsvarer du en person som tråkker på deg?

komplisert, han har mye godt, hjulpet meg mye når jeg ikke klarte...har egentlig bare han som VET alt. Skriker ikke, men prater høyt,hmm

komplisert

Sympatisk ellers blant folk og gjør masse med ungene som er flott og ikke negativt når jeg ikke er der og han slipper å se meg...

Vi er vel best hver for oss...

[Sør]

''stygge kommentarer om meg selv daglig (stygge fettkjærring, feit, syk i haue, looser,)og at han kommenterer meg med ungan tilstede, ho mamma orke ikke…e så lat…bruke bare tid på sæ sjøl (litt sminke, ordne håret før jobb), og i morgest:kan ikke du hoppe utførr brua...ja hver dag sånn,''

Det han gjør er mishandling, og er faktisk gjerne langt mer alvorlig enn fysisk vold.

At han ber deg hoppe av en bro (foran ungene) tilsier at du burde kontakte barnevernet for å hjelpe ungene som må leve med et slikt monster av en far.

Du, som voksen, har dog plikt til foreta deg noe for å redde ungene fra ham. Og å redde deg selv fra ham, for ALLE ville blitt syke av slik mishandling!

Med vennlig hilsen

[Lillemus]

Ungene er flotte, og han er en god far og med på masse, lurer på om han er skuffa over at jeg ikke ble helt frisk....men klart de skal ikke overhøre slikt...to foreldre som ikke er kjærlige og gode med hverandre eller to hjem, og vi gjør jo ting i lag som familie, og ungene koser seg og har det gøy....

Men ved å fortsette å være sammen med ham "forteller" du ungene dine at dette er en helt grei og akseptabel måte å snakke til sin partner på og at det er sånn det skal være. Og sjansen er stor for at de tar med seg dette til sine kommende partnere. Synes du det er greit?

Nei - du fortjener bedre enn dette, kom deg unna denne patetiske fyren, han er ikke verdt fem sure sild.

[Mrs. Wallace]

Ungene er flotte, og han er en god far og med på masse, lurer på om han er skuffa over at jeg ikke ble helt frisk....men klart de skal ikke overhøre slikt...to foreldre som ikke er kjærlige og gode med hverandre eller to hjem, og vi gjør jo ting i lag som familie, og ungene koser seg og har det gøy....

Nei, han er ikke en god far. Det hjelper ikke at han gjør ålreite ting så lenge han snakker til deg sånn og utsetter ungene for dette.

[Gjest sangsol]

Dette høres ikke sunt ut, hverken for deg eller dine barn.

Vurder å bryte ut- av hensyn til dine barn og deg selv. Om det er vanskelig, så kan du kanskje ta kontakt med krisesenter først - for støtte og hjelp i starten?

[Gjest Annve]

Dette høres ikke bra ut.

Ser du er bekymret for økonomi, og det å kjøpe egen leilighet.

Du trenger jo ikke kjøpe i første omgang. Lei en leilighet til du kommer deg litt ovenpå, og får sortert både tanker og økonomi.

Lykke til.

[Gjest Svaksterk]

Hei,

Du er i en lignende situasjon som jeg var i for et par år siden. Jeg tenkte lenge som deg, at han var en god kjæreste, han var jo glad i meg. Vi gjorde masse hyggelige ting sammen. Men holdninger, mangel på respekt, og psykisk utpsyking er komplisert og vanskelig å innse. Det tippet over for meg da dette begynte å gå utover vårt barn. Jeg valgte å gjøre det slutt, og tenkte at det var å beskytte barnet mitt også. Jeg ville ikke vise barnet vårt at dette er en ok måte å behandle andre. Jeg så for meg at jeg ville beskytte barnet også ved å flytte ut. Dette ble ikke akkurat slik jeg tenkte ettersom faren ville ha 50/50. Dette er noe du må være forberedt på kan skje. Det har vært veldig tøft for barnet vårt, og gitt meg mange bekymringer. Men nå har vi to et hjem der man snakker pent til hverandre, et godt hjem der vi begge er oss selv og koser oss!

Du må prøve å frigjøre deg fra samboeren din, stå på egne ben. Du er sterkere uten han. Jeg sliter også psykisk. Jeg har stor forståelse for at det er vanskelig å leve med, men det er ikke en unnskyldning for å behandle partneren dårlig!

[gullfisk]

Ungene er flotte, og han er en god far og med på masse, lurer på om han er skuffa over at jeg ikke ble helt frisk....men klart de skal ikke overhøre slikt...to foreldre som ikke er kjærlige og gode med hverandre eller to hjem, og vi gjør jo ting i lag som familie, og ungene koser seg og har det gøy....

At han er en god far gjør jo situasjonen lettere, han vil sikkert ha samvær med dem, kanskje 50%, og da er det bra å vite at det ikke er dem han er slem mot. En god partner er han ikke. Du sier selv dere nok er best hver for dere, og det høres ut som det er sant. Du vil få det uendelig mye bedre alene, og bli friskere. Du trenger slett ikke noen som vet hvor dårlig du var da du var dårligst, når det eneste han bruker den informasjonen til er å psyke deg ned og faktisk gjøre deg dårligere. Og en god far er han ikke hver gang han sier negative ting til deg, spesielt ikke med barna tilstede.