Barn som slår

[Sofline]

Har ingen sans for avledningsmanøvre eller noe i den duren der. Å slå er feil og det bør de lære seg først som sist. Jeg hadde tatt tak i armen hans, dratt ham vekk og sakt et rimelig tydelig "nei".

Min form for oppdragelse er tydelige grenser og konsekvenser når noe gjøres feil, og de bør ikke alltid være hyggelige.

Tror altfor mange i dag kjører avledningsmanøvre og snill oppdragelse og egentlig er redde for å være sjefen. Det er en grunn til at det er så masse utagerende barn og unge i disse dager.

Slår man hardt ned på ting med en gang så unngår alle særlig flere slike situasjoner fremover, heller enn at alle skal bli involvert gang, på gang, på gang, fordi vi prøver på en for pen og forsiktig måte.

''Har ingen sans for avledningsmanøvre eller noe i den duren der. Å slå er feil og det bør de lære seg først som sist. Jeg hadde tatt tak i armen hans, dratt ham vekk og sakt et rimelig tydelig "nei".

Min form for oppdragelse er tydelige grenser og konsekvenser når noe gjøres feil, og de bør ikke alltid være hyggelige.

Tror altfor mange i dag kjører avledningsmanøvre og snill oppdragelse og egentlig er redde for å være sjefen. Det er en grunn til at det er så masse utagerende barn og unge i disse dager.

Slår man hardt ned på ting med en gang så unngår alle særlig flere slike situasjoner fremover, heller enn at alle skal bli involvert gang, på gang, på gang, fordi vi prøver på en for pen og forsiktig måte.''

Jeg har prøvd din metode -lenge. Det funker ikke. Når det gjelder avledningmanøvrer, er det forskjell på 1-åringer og 5-åringer. Man kan ikke forklare noe for en 1-åring.

[Gjest Strengt her i gården.]

''Har ingen sans for avledningsmanøvre eller noe i den duren der. Å slå er feil og det bør de lære seg først som sist. Jeg hadde tatt tak i armen hans, dratt ham vekk og sakt et rimelig tydelig "nei".

Min form for oppdragelse er tydelige grenser og konsekvenser når noe gjøres feil, og de bør ikke alltid være hyggelige.

Tror altfor mange i dag kjører avledningsmanøvre og snill oppdragelse og egentlig er redde for å være sjefen. Det er en grunn til at det er så masse utagerende barn og unge i disse dager.

Slår man hardt ned på ting med en gang så unngår alle særlig flere slike situasjoner fremover, heller enn at alle skal bli involvert gang, på gang, på gang, fordi vi prøver på en for pen og forsiktig måte.''

Jeg har prøvd din metode -lenge. Det funker ikke. Når det gjelder avledningmanøvrer, er det forskjell på 1-åringer og 5-åringer. Man kan ikke forklare noe for en 1-åring.

`Jeg har prøvd din metode -lenge. Det funker ikke. Når det gjelder avledningmanøvrer, er det forskjell på 1-åringer og 5-åringer. Man kan ikke forklare noe for en 1-åring`

Det kommer kanskje litt an på hvordan du gjør ting? Vi kan gjøre lik handling men på veldig forskjellig måte.

Ja, det er en forskjell på 1 og 5 åringer, men en ting jeg hara ment i mange år at det er der mye av feilen ligger, at foreldre undervurderer barna sine. Så lenge de er så små at de ikke klarer å kommunisere særlig bra muntlig så avfinner vi oss med at de ikke forstår særlig heller.

Nei, du kan ikke forklare en 1 åring i det vide og brede, men en 1 åring kan, i mitt hode, forstå meget vel rett og feil.

Tror det hadde vært en del færre utagerende barn om foreldrene begynte å dressere dem litt tidligere. Alfor mange lar ting passere fordi de er så søte der de skjener av gårde i stor bleierompe.

Jeg er heligi oberbevist om at i svært mange tilfeller der vi voksne ikke klarer å få kontroll på og lydhørhet hos barna, så gjør vi det feil.

[Sofline]

`Jeg har prøvd din metode -lenge. Det funker ikke. Når det gjelder avledningmanøvrer, er det forskjell på 1-åringer og 5-åringer. Man kan ikke forklare noe for en 1-åring`

Det kommer kanskje litt an på hvordan du gjør ting? Vi kan gjøre lik handling men på veldig forskjellig måte.

Ja, det er en forskjell på 1 og 5 åringer, men en ting jeg hara ment i mange år at det er der mye av feilen ligger, at foreldre undervurderer barna sine. Så lenge de er så små at de ikke klarer å kommunisere særlig bra muntlig så avfinner vi oss med at de ikke forstår særlig heller.

Nei, du kan ikke forklare en 1 åring i det vide og brede, men en 1 åring kan, i mitt hode, forstå meget vel rett og feil.

Tror det hadde vært en del færre utagerende barn om foreldrene begynte å dressere dem litt tidligere. Alfor mange lar ting passere fordi de er så søte der de skjener av gårde i stor bleierompe.

Jeg er heligi oberbevist om at i svært mange tilfeller der vi voksne ikke klarer å få kontroll på og lydhørhet hos barna, så gjør vi det feil.

Så hva gjør jeg feil da?

Ja, en ettåring kan forstå hva man får lov til og hva man ikke får lov til, men hjernen er ikke utviklet nok til at h*n kan handle utfra det. Ettåringer klarer ikke tenke på andres behov. Det er visst velkjent pedagogikk (også i den boka jeg har om barneoppdragelse fra 1930-tallet).

[Gjest Strengt her i gården.]

Så hva gjør jeg feil da?

Ja, en ettåring kan forstå hva man får lov til og hva man ikke får lov til, men hjernen er ikke utviklet nok til at h*n kan handle utfra det. Ettåringer klarer ikke tenke på andres behov. Det er visst velkjent pedagogikk (også i den boka jeg har om barneoppdragelse fra 1930-tallet).

Altså, for å være helt ærlig, og jeg mener ikke å være stygg. Hvis et lite barn ikke har noen sykdommer som utløser raserianfall etc og vi voksne ikke klarer å få kontroll på det så er vi, etter min mening, altfor myke og ubestemte i vår oppdragelse.

Jeg har selv barn som ikke opponerer eller bråker. De er nå tenåringer og de har aldri vært noen håndfull noen gang. Barn er så klart født med forskjellig personlighet men jeg tror at det å sette grenser fra de er ille små gjør veldig mye. Samtidig som at jeg har satt grenser så har jeg forklart (etter alder /hva de forventes å forstå) grunnen til grensene.

Vi kan jo si at jeg har vært heldig med mine barn, men da kan jeg si at jeg også har særdeles utagerende tantebarn som virkelig vet å gjøre sin mor gal. Også disse har jeg klart å holde under kontroll i opptil en uke ad gangen hjemme hos meg.

De har respekt for meg fordi jeg snakker med bestemt og rolig stemme og fordi jeg veldig tydelig i min væremåte viser at jeg ikke finner meg i noe tull.

Altså så føler jeg at det må ligge noe i denne måten å oppdra på.

Har du sett "Nanny" episodene på tv? Der ser du at det går å oppdra barn uten å hyle og skrike og sette seg ned og gi opp. Der er foreldrene et typisk eksempel på at ting har skjært ut og at de ikke klarer å få samlet ting igjen. Så kommer Nanny inn, bestemt og med regler som hun konsekvent krever å få gjennomført.

Nå anser jeg meg en del hissigere en en av disse Nannyene, men prinsippet mitt har alltid vært det samme. Sett regler og krev, gi ros og gi tid og forklaringer.

Jeg vet ikke hva du gjør feil, men jeg aner at du er for myk i oppdragelsen din. Og at du heller velger avledningsmanøvre i steden for konsekvens når din lille ikke fører seg. Jeg mener det er helt feil, og jeg har aldri gjort det selv. Jeg har satt meg opp mot de barna rundt meg til jeg har fått det som jeg har villet. Jeg har turt å face situasjonen og jobbet meg gjennom dem til vi har hatt en løsning.

Det som er det kinkige er at foreldre som har fått ting sklidd ut såklart må jobbe dobbelt opp for å få til ting på samme måte som en "som bare kommer inn" og kan sette standaren med en gang. Som jeg i forhold til tantebarna mine f.eks.

Men et godt råd synes jeg at du slutter å undervurdere barnet ditt. Små kropper er mye mer fremme en vi tror, siden de vakler ustødig, har stor bleierompe og ikke klarer å prate. Sett grenser og tør og smell i bordet når barnet gjør feil. Si "nei" med myndig stemme og stopp evnt.situasjoner, ikke godsnakk og distraher barnet på en "koselig" måte.

Vis tydelig at du er misfornøyd og at du er den som bestemmer. Og at du ikke er villig til å fire.

Jeg er ingen ekspert, men jeg har denne måten å være på selv og den har gjort at jeg har flere tenåringer som aldri tramper i trapper, aldri smeller dører, som jeg aldri må kjefte på osv. Vi har hatt harmoni og ro i hjemmet i mange, mange år. Så godt som alltid. Jeg får alltid masse kommentarer på hvor flotte ungdommene er. Jeg er for øvrig alene med dem, og er en mamma som både viser mine feil, ikke er perfekt, og som skjemmer dem bort. (uten at de blir bortskjemte heldigvis)

Og skulle dette kunne bortforklares med at jeg har vært med avkommene mine, så har jeg som nevnt opptil flere tantebarn. Greie barn som"bare" tester grenser hos meg, og særdeles utagerende barn som tester grenser over alt.

Så lenge jeg får orden i heimen uansett barn som er hos meg så må jeg gjøre noe rett. Men jeg viker som sakt ikke en tomme fra første sekund. Ingen bleierompe sjarmerer meg, ingen rosa sløyfer gjør det heller. Jeg liker barn som fører seg og koser meg med dem da. Før det så er alle like, og jeg krever like mye og setter like store grenser for dem alle. Uansett kjønn og alder.

Lykke til. Håper du finner din måte å gjøre dette på. Å få kontroll på barna gir en enormt flott gave i all ettertid. Et hjem i harmoni uten krangel, bråk og disputter gir masse tid for kos, harmoni, koselige samtaler.

Stå på

[trollemor;o)]

Vær tålmodig, du må gjøre det igjen og igjen og igjen og igjen og igjen og igjen og........

[Sofline]

Altså, for å være helt ærlig, og jeg mener ikke å være stygg. Hvis et lite barn ikke har noen sykdommer som utløser raserianfall etc og vi voksne ikke klarer å få kontroll på det så er vi, etter min mening, altfor myke og ubestemte i vår oppdragelse.

Jeg har selv barn som ikke opponerer eller bråker. De er nå tenåringer og de har aldri vært noen håndfull noen gang. Barn er så klart født med forskjellig personlighet men jeg tror at det å sette grenser fra de er ille små gjør veldig mye. Samtidig som at jeg har satt grenser så har jeg forklart (etter alder /hva de forventes å forstå) grunnen til grensene.

Vi kan jo si at jeg har vært heldig med mine barn, men da kan jeg si at jeg også har særdeles utagerende tantebarn som virkelig vet å gjøre sin mor gal. Også disse har jeg klart å holde under kontroll i opptil en uke ad gangen hjemme hos meg.

De har respekt for meg fordi jeg snakker med bestemt og rolig stemme og fordi jeg veldig tydelig i min væremåte viser at jeg ikke finner meg i noe tull.

Altså så føler jeg at det må ligge noe i denne måten å oppdra på.

Har du sett "Nanny" episodene på tv? Der ser du at det går å oppdra barn uten å hyle og skrike og sette seg ned og gi opp. Der er foreldrene et typisk eksempel på at ting har skjært ut og at de ikke klarer å få samlet ting igjen. Så kommer Nanny inn, bestemt og med regler som hun konsekvent krever å få gjennomført.

Nå anser jeg meg en del hissigere en en av disse Nannyene, men prinsippet mitt har alltid vært det samme. Sett regler og krev, gi ros og gi tid og forklaringer.

Jeg vet ikke hva du gjør feil, men jeg aner at du er for myk i oppdragelsen din. Og at du heller velger avledningsmanøvre i steden for konsekvens når din lille ikke fører seg. Jeg mener det er helt feil, og jeg har aldri gjort det selv. Jeg har satt meg opp mot de barna rundt meg til jeg har fått det som jeg har villet. Jeg har turt å face situasjonen og jobbet meg gjennom dem til vi har hatt en løsning.

Det som er det kinkige er at foreldre som har fått ting sklidd ut såklart må jobbe dobbelt opp for å få til ting på samme måte som en "som bare kommer inn" og kan sette standaren med en gang. Som jeg i forhold til tantebarna mine f.eks.

Men et godt råd synes jeg at du slutter å undervurdere barnet ditt. Små kropper er mye mer fremme en vi tror, siden de vakler ustødig, har stor bleierompe og ikke klarer å prate. Sett grenser og tør og smell i bordet når barnet gjør feil. Si "nei" med myndig stemme og stopp evnt.situasjoner, ikke godsnakk og distraher barnet på en "koselig" måte.

Vis tydelig at du er misfornøyd og at du er den som bestemmer. Og at du ikke er villig til å fire.

Jeg er ingen ekspert, men jeg har denne måten å være på selv og den har gjort at jeg har flere tenåringer som aldri tramper i trapper, aldri smeller dører, som jeg aldri må kjefte på osv. Vi har hatt harmoni og ro i hjemmet i mange, mange år. Så godt som alltid. Jeg får alltid masse kommentarer på hvor flotte ungdommene er. Jeg er for øvrig alene med dem, og er en mamma som både viser mine feil, ikke er perfekt, og som skjemmer dem bort. (uten at de blir bortskjemte heldigvis)

Og skulle dette kunne bortforklares med at jeg har vært med avkommene mine, så har jeg som nevnt opptil flere tantebarn. Greie barn som"bare" tester grenser hos meg, og særdeles utagerende barn som tester grenser over alt.

Så lenge jeg får orden i heimen uansett barn som er hos meg så må jeg gjøre noe rett. Men jeg viker som sakt ikke en tomme fra første sekund. Ingen bleierompe sjarmerer meg, ingen rosa sløyfer gjør det heller. Jeg liker barn som fører seg og koser meg med dem da. Før det så er alle like, og jeg krever like mye og setter like store grenser for dem alle. Uansett kjønn og alder.

Lykke til. Håper du finner din måte å gjøre dette på. Å få kontroll på barna gir en enormt flott gave i all ettertid. Et hjem i harmoni uten krangel, bråk og disputter gir masse tid for kos, harmoni, koselige samtaler.

Stå på

''Altså, for å være helt ærlig, og jeg mener ikke å være stygg. Hvis et lite barn ikke har noen sykdommer som utløser raserianfall etc og vi voksne ikke klarer å få kontroll på det så er vi, etter min mening, altfor myke og ubestemte i vår oppdragelse.''

Jeg tror ikke du prøver å være stygg, men har ikke ungene dine vært i trassalderen? Raseriannfall er noe alle barn skal igjennom (i større eller mindre grad) for å bli følelsesmessig utviklet. Eldstemann min er stort sett ferdig med det. Yngstemann (han som slår) har ikke begynt ennå.

''Vi kan jo si at jeg har vært heldig med mine barn, men da kan jeg si at jeg også har særdeles utagerende tantebarn som virkelig vet å gjøre sin mor gal. Også disse har jeg klart å holde under kontroll i opptil en uke ad gangen hjemme hos meg.''

Det er forskjell på barn når de er hjemme (eller sammen med foreldrene) og når de er sammen med andre. Jeg kjenner ei jente som er fullstendig umulig for foreldrene å ha med å gjøre hjemme, men når hun er sammen med besteforeldre, tanter, på skolen eller lignende, er hun "helt normal". Hun tester grenser sammen med andre også, men hun lar seg "oppdra" til slutt. Det gjør hun ikke hjemme.

''De har respekt for meg fordi jeg snakker med bestemt og rolig stemme og fordi jeg veldig tydelig i min væremåte viser at jeg ikke finner meg i noe tull.''

Det er jeg ikke i tvil om, men en ettåring vet altså ikke hva respekt er. Ettåringer tenker ikke når de gjør noe de ikke får lov til "nå gjør jeg dette fordi jeg ikke får lov" eller "dette er morsomt, jeg blåser i om jeg ikke får lov eller ei", men "jeg vet at mamma kommer til å si nei når jeg gjør dette, men jeg er så liten at jeg ikke er sikker ennå. Nå prøver jeg å gjøre det igjen for å se om jeg husker rett. Ja, hurra jeg husket rett, hun sa nei denne gangen også" og ler. Ikke for å være ond, men fordi han/hun er glad fordi hun husket riktig.

''Har du sett "Nanny" episodene på tv? Der ser du at det går å oppdra barn uten å hyle og skrike og sette seg ned og gi opp. Der er foreldrene et typisk eksempel på at ting har skjært ut og at de ikke klarer å få samlet ting igjen. Så kommer Nanny inn, bestemt og med regler som hun konsekvent krever å få gjennomført.''

Ja, jeg er ikke i tvil om at metodene de bruker til en viss grad funker. Men jeg er heller ikke i tvil om at TV-produsentene velger ut de verste før-bildene og de beste etter-bildene.

''Jeg vet ikke hva du gjør feil, men jeg aner at du er for myk i oppdragelsen din. Og at du heller velger avledningsmanøvre i steden for konsekvens når din lille ikke fører seg. Jeg mener det er helt feil, og jeg har aldri gjort det selv. Jeg har satt meg opp mot de barna rundt meg til jeg har fått det som jeg har villet. Jeg har turt å face situasjonen og jobbet meg gjennom dem til vi har hatt en løsning.''

Jeg er alt annet enn myk i oppdragelsen, og jeg bruker sjelden avledningsmanøvre. Men det hjelper ikke. Når jeg en sjelden gang tar meg sammen og bruker avledningsmanøvre, funker det som regel bedre (men det går uansett ikke ann å rekke å avlede før ettåringen slår).

''Lykke til. Håper du finner din måte å gjøre dette på. Å få kontroll på barna gir en enormt flott gave i all ettertid. Et hjem i harmoni uten krangel, bråk og disputter gir masse tid for kos, harmoni, koselige samtaler.

Stå på :)''

Takk!

[Gjest Strengt her i gården.]

''Altså, for å være helt ærlig, og jeg mener ikke å være stygg. Hvis et lite barn ikke har noen sykdommer som utløser raserianfall etc og vi voksne ikke klarer å få kontroll på det så er vi, etter min mening, altfor myke og ubestemte i vår oppdragelse.''

Jeg tror ikke du prøver å være stygg, men har ikke ungene dine vært i trassalderen? Raseriannfall er noe alle barn skal igjennom (i større eller mindre grad) for å bli følelsesmessig utviklet. Eldstemann min er stort sett ferdig med det. Yngstemann (han som slår) har ikke begynt ennå.

''Vi kan jo si at jeg har vært heldig med mine barn, men da kan jeg si at jeg også har særdeles utagerende tantebarn som virkelig vet å gjøre sin mor gal. Også disse har jeg klart å holde under kontroll i opptil en uke ad gangen hjemme hos meg.''

Det er forskjell på barn når de er hjemme (eller sammen med foreldrene) og når de er sammen med andre. Jeg kjenner ei jente som er fullstendig umulig for foreldrene å ha med å gjøre hjemme, men når hun er sammen med besteforeldre, tanter, på skolen eller lignende, er hun "helt normal". Hun tester grenser sammen med andre også, men hun lar seg "oppdra" til slutt. Det gjør hun ikke hjemme.

''De har respekt for meg fordi jeg snakker med bestemt og rolig stemme og fordi jeg veldig tydelig i min væremåte viser at jeg ikke finner meg i noe tull.''

Det er jeg ikke i tvil om, men en ettåring vet altså ikke hva respekt er. Ettåringer tenker ikke når de gjør noe de ikke får lov til "nå gjør jeg dette fordi jeg ikke får lov" eller "dette er morsomt, jeg blåser i om jeg ikke får lov eller ei", men "jeg vet at mamma kommer til å si nei når jeg gjør dette, men jeg er så liten at jeg ikke er sikker ennå. Nå prøver jeg å gjøre det igjen for å se om jeg husker rett. Ja, hurra jeg husket rett, hun sa nei denne gangen også" og ler. Ikke for å være ond, men fordi han/hun er glad fordi hun husket riktig.

''Har du sett "Nanny" episodene på tv? Der ser du at det går å oppdra barn uten å hyle og skrike og sette seg ned og gi opp. Der er foreldrene et typisk eksempel på at ting har skjært ut og at de ikke klarer å få samlet ting igjen. Så kommer Nanny inn, bestemt og med regler som hun konsekvent krever å få gjennomført.''

Ja, jeg er ikke i tvil om at metodene de bruker til en viss grad funker. Men jeg er heller ikke i tvil om at TV-produsentene velger ut de verste før-bildene og de beste etter-bildene.

''Jeg vet ikke hva du gjør feil, men jeg aner at du er for myk i oppdragelsen din. Og at du heller velger avledningsmanøvre i steden for konsekvens når din lille ikke fører seg. Jeg mener det er helt feil, og jeg har aldri gjort det selv. Jeg har satt meg opp mot de barna rundt meg til jeg har fått det som jeg har villet. Jeg har turt å face situasjonen og jobbet meg gjennom dem til vi har hatt en løsning.''

Jeg er alt annet enn myk i oppdragelsen, og jeg bruker sjelden avledningsmanøvre. Men det hjelper ikke. Når jeg en sjelden gang tar meg sammen og bruker avledningsmanøvre, funker det som regel bedre (men det går uansett ikke ann å rekke å avlede før ettåringen slår).

''Lykke til. Håper du finner din måte å gjøre dette på. Å få kontroll på barna gir en enormt flott gave i all ettertid. Et hjem i harmoni uten krangel, bråk og disputter gir masse tid for kos, harmoni, koselige samtaler.

Stå på :)''

Takk!

Ja, men da har jeg ikke mer å tilføye. Du spurte og jeg svarte. Det er det jeg tror, og jeg tror mange er i samme båt. Det sier seg selv at det ikke er logikk i at voksne mennesker ikke skal klare å få helt kontroll over et lite menneske.

Nei, barna mine har ikke hatt noen trassalder noen gang. Ingen av dem. Han yngste kunne gjøre små ting et par ganger, som f.eks. slå noe hardt i glassbordet og det slo jeg ned på med en gang. To, tre ganger så skjedde ikke det igjen. Og det var fordi jeg viste tydelig at jeg ble irritert, samt at jeg sa uttrykkelig fra at dette var "nei". Da var han åtte, ni måneder.

Barn oppfører seg alltid bedre borte. Nesten alltid. Men ikke et par av de et søsken av meg har. De er like rabiate (kunne fortalt de hysteriske episoder og du ville ant. ikke tro meg) uansett hvor de er. I butikken, hos legen, hos familie, samme hvor. De hudfletter venner av henne, bestemor, store onkel osv.

De ungene har vært engler omtrent hos meg en uke i strekk. Og de gråt da jeg kjørte dem hjem.

Du fant forklaring på omtrent alt jeg kom med av tips, og det må du få lov til. Det er ditt barn og ditt hjem.

Men jeg holder på mitt. En oppdragelse går ikke alltid ut på ren handling, men også autoritet og bestemt "aura".