Jeg gir ikke nok til han

[Gjest Linette2]

Jeg har en syk kjæreste som jeg er i et avstandforhold med. Jeg tar telefoner for han, når jeg er hos han vasker jeg, jeg lytter til klagingen hans, det er vanskelig å oppmuntre han fordi han vrir det meste til noe negativt, derfor blir det til at jeg bare lytter og kommer med råd der jeg føler at det går an, jeg sender julegave, bursdagsgave, valentinesgave, påskegave, laget en adventskalender til han til jul, spanderer på han når jeg har råd, det er alltid jeg som kommer til han for han har dårlig råd, jeg får heller aldri gaver til nevnte dager ovenfor fordi han har dårlig råd.

En dag snakker han om å flytte nærmere meg, en annen om å flytte til utlandet, da kan han snakke som om vi ikke er sammen,så jeg vet ikke hvor jeg har han, han hopper fra det ene til andre fordi han ikke vet hva som er best for han som han sier.

I dag fikk jeg høre at hvis han hadde hatt en syk bror, mor, kjæreste osv hadde han stilt MYE mere opp. Han hadde sendt oppmuntrende kort feks. Jeg svarte at han flere ganger har sagt selv at hvis han hadde vært i mine sko hadde ikke han holdt ut, han hadde ikke orket å ha en slik kjæreste. Da vrei han det til at man kunne ikke svikte en syk kjæreste og han VISSTE at han hadde gjort mye mer.

Jeg synes jeg ofrer og gir enormt mye av meg selv til han. Vi har jo fine stunder også, men jeg klarer ikke å gi enda mer fordi jeg er så usikker på hvor jeg har han, plutselig har han flyttet til Spania, plutselig går han bak ryggen min (som han har gjort før), og hadde jeg fått litt mer takknemlighet fra han... uansett synes jeg at jeg gir veldig mye. Før virket han veldig takknemlig over det, men nå er det visst ikke slik lenger. Hva tenker dere om dette?

[Mandolaika]

Jeg ville absolutt ikke ha tappet meg selv for energi for han der mer. Særlig ikke etter det han sier om at han ville ha gjort MYE mer. Hva i alle dager er det for noe å si?! Har han noe positivt å tilføre DEG?

[Gjest Ladytron]

Tenker at du finner deg i ALT for mye... De tingene du gjør for han er utrolig fine gester, han burde sette pris på dem istedenfor å beklage seg. Og det at du spanderer så mye på han, kan nesten høres ut som om det grenser til utnytting. Når han periodevis nærmest snakker om livet sitt, som om han ikke har en kjæreste, da tar han deg for gitt. Flytte til Spania alene???

Jeg har lyst til å skrive at du bør bli strengere og stille mer krav. Samtidig tenker jeg at du allerede har tålt alt for mye, høres ikke ut som om den mannen fortjener deg.

[laban]

Består de "fine stundene" i at han lar være å bruke deg som klagemur et øyeblikk, eller er det reelt fine perioder av en viss varighet?

Hvis en venninne av deg hadde fortalt en liknende historie, hva ville du tenkt om situasjonen?

Du er ikke moren eller terapeuten hans. Hvis dette ikke er noe som sannsynligvis vil være en overgangsfase med håp om klar bedring, synes jeg du skal tenke på hva du har igjen for det.

Klart man stiller opp når noen som står en nær, blir syk. Men det finnes grenser for i hvilken grad man samtidig skal være hoggestabbe for all frustrasjonen den syke opparbeider.

[Mandolaika]

Jeg glemte en ting til. Jeg tror ikke dette forholdet har likevekt, eller vil få likevekt.

[Gjest Kayia]

Jeg tenker at det kun er du som kan avgjøre hvorvidt du ønsker å ha det sånn, og om du føler at får nok igjen for din omsorg og innsats. Har du det fint sammen med kjæresten din ut over at han er syk, kan du kanskje leve fint med en slik sjevhet i en periode? Er det derimot sånn at du opptrer eller føler deg kun som en sykepleier er det vel ikke mye kjæresteri igjen? Jeg syns vel heller ikke det høres ut som dere har noen hyggelig tone dere i mellom ut fra det du skriver, men som sagt - det er du som vet om det du skriver er hele historeien eller om dere har noen styrker du ikke har nevnt som holder dere sammen.

[Gjest Elextra]

Du er hverken sykepleieren eller moren hans. Du er ikke engang samboeren eller konen hans!

Er dette en permanent ordning eller ser du en ende på det? Har dere så lang historikk at du tenker dere må være der for hverandre "i gode og onde dager"? Du må jo vurdere om du kan fortsette på denne måten, uansett må vel noen justeringer til.

[EnolaGay]

Du trenger en markkur! For den lille ormen der må du bli kvitt før han spiser deg opp innenfra. Fysjom.

[Gjest Annve]

Han er ikke bare syk, han er en stor egoist også.

Du får jo nesten ingen ting tilbake av ham.

Og tro meg, det blir ikke bedre, snarere mye verre hvis dere skulle finne på å flytte sammen.

Dette hadde jeg ikke orket.

[Lillemus]

Jeg hadde dumpet ham og funnet en fyr som bodde nærmere og som ga mer tilbake. Rett og slett.

[Axcia]

Hvorfor finner du deg i å ha et slikt "forhold"? Du kaster bort livet ditt.

[Gjest luftslott]

Du lar ordene hans påvirke deg når du nå begynner å tvile på deg selv. Likevel tror jeg innerst inne du vet at du allerede gir mye mer enn du har godt av. Du stiller opp som vaskekjerring, mor, terapeut, klagemur, kjæreste, bank, altmuligkvinne osv og får hva da tilbake? Kjeft, usikkerhet og dårlig samvittighet? De gode stundene dere har, er de genuint gode stunder preget av likeverdighet og gjensidig respekt, eller er de mest fravær av sure miner?

Du fortjener så mye bedre enn dette! Kom deg bort, han tapper deg for både energi, tid og penger.

[Gjest Linette2]

Takk for svar. Er dette en noe "vanlig" oppførsel fra en som er deprimert? han er deprimert som følge av sykdommen. Jeg ser jo hele bildet og hvor vanskelig han har det, men det skal ikke så mye til for å glede meg eller vise at han setter mer pris på meg. Jeg har vet ikke. Uansett gjør dette meg ufattelig sliten og hvis det fortsetter slik så klarer jeg ikke mer. Som noen skriver, jeg føler at jeg kaster bort år av livet mitt. Når jeg er på jobb får jeg også masse klage meldinger fra han. Og jeg skjønner ikke tankegangen hans om å flytte til utlandet, her savner han meg til tider så mye, og trenger meg hos han ofte. Og så vil han flytte helt bort fra meg? Det skurrer og det er fortvilende.

[Gjest luftslott]

Takk for svar. Er dette en noe "vanlig" oppførsel fra en som er deprimert? han er deprimert som følge av sykdommen. Jeg ser jo hele bildet og hvor vanskelig han har det, men det skal ikke så mye til for å glede meg eller vise at han setter mer pris på meg. Jeg har vet ikke. Uansett gjør dette meg ufattelig sliten og hvis det fortsetter slik så klarer jeg ikke mer. Som noen skriver, jeg føler at jeg kaster bort år av livet mitt. Når jeg er på jobb får jeg også masse klage meldinger fra han. Og jeg skjønner ikke tankegangen hans om å flytte til utlandet, her savner han meg til tider så mye, og trenger meg hos han ofte. Og så vil han flytte helt bort fra meg? Det skurrer og det er fortvilende.

Det har blitt sagt før i lignende tråder men kan gjerne sies igjen: sykdom og psykdom gir ingen rett til å være drittsekk.

[PieLill]

Takk for svar. Er dette en noe "vanlig" oppførsel fra en som er deprimert? han er deprimert som følge av sykdommen. Jeg ser jo hele bildet og hvor vanskelig han har det, men det skal ikke så mye til for å glede meg eller vise at han setter mer pris på meg. Jeg har vet ikke. Uansett gjør dette meg ufattelig sliten og hvis det fortsetter slik så klarer jeg ikke mer. Som noen skriver, jeg føler at jeg kaster bort år av livet mitt. Når jeg er på jobb får jeg også masse klage meldinger fra han. Og jeg skjønner ikke tankegangen hans om å flytte til utlandet, her savner han meg til tider så mye, og trenger meg hos han ofte. Og så vil han flytte helt bort fra meg? Det skurrer og det er fortvilende.

Om det er 'vanlig' oppførsel er ikke så viktig. Det vesentlige er om det er akseptabelt som utgangspunkt for i et forhold. I mine øyne er det absolutt ikke det.

En annen ting du bør tenke på er at forhold som starter slik har en tendens til å ta slutt om den (p)syke parten blir frisk. Man har utviklet roller i forhold til hverandre som ikke passer til friskhet.

En frisk utgave av denne mannen vil sannsynligvis se seg om etter en annen type kvinne og relasjon enn det han oppfatter deg som.

mvh