Han er glad i meg men elsker meg ikke lenger....

[Oktobermamma1365380484]

Mannen min og jeg har vært gift i 15 år. Vi har to barn sammen på 8 og 11 år. Jeg er veldig glad i han som min mann og kjæreste. Vi har det fint sammen på alle områder bortsett fra intimitet og sex. Jeg opplever at han ikke er så intressert i det og har heller ikke vært det på mange mange år. Jeg har savnet det veldig. Og har vel følt at han kanskje ikke elsker meg på den måten. I romjula satte jeg hardt mot hardt og sa at nå måtte vi virkelig snakke om dette. Konklusjon: Han har innrømmet at han ikke har "den type" følelser for meg lenger. Han er glad i meg men vil ikke kysse meg og vil heller ikke at jeg tar på han.

Er fortvilet og vet ikke hva jeg skal gjøre. Er sex og intimitet så viktig ??? Er det riktig å bryte opp en ellers meget velfungerende familieliv.

Trrenger råd....

[tzatziki1365380058]

Jeg er blant dem som mener at et forhold kan være bra selv om man ikke har verdens hyppigste eller mest spennende sexliv.

Men det er forskjell på å være i et forhold hvor sex blir nedprioritert for en periode, pga tidsklemme, barn, at man rett og slett heller trenger å sove osv, enn det er å være i et forhold hvor den ene rett og slett ikke vil ha noe med den andre å gjøre på det området, verken bli kysset eller tatt på fordi han/hun ikke har noen slike følelser for personen lengre.

For det er jo følelsene hans som er borte, rett og slett. I en slik situasjon, tror jeg det beste er å bryte opp. Jeg tror det å bli værende blir veldig vondt for deg på sikt, når du nå vet hvordan han faktisk føler for deg. Det er jo ikke det at han ikke vil være intim med noen ( i alle fall sier han ikke det)., Han sier - nokså brutalt- at han ikke vil være det med nettopp deg. Du fortjener bedre enn det!

En helt annen ting, er at jeg synes han er en feiging - en slem feiging, til og med - som ikke har tatt tak i følelsene sine og forholdet før det gikk så langt som det har gjort nå! På et eller annet tidspunkt kunne han bestemt seg for å jobbe for dette, i stedet for å la det hele skli.

Sex er ikke det viktigste i et forhold, etter mitt syn. Men et forhold hvor man absolutt IKKE vil ha sex, og hvor den ene faktisk ikke orker noen som helst fysisk kontakt, og hvor ønskene dessuten er helt forskjellige, tror jeg det er best å komme seg ut av.

[Gjest togli]

Jeg er blant dem som mener at et forhold kan være bra selv om man ikke har verdens hyppigste eller mest spennende sexliv.

Men det er forskjell på å være i et forhold hvor sex blir nedprioritert for en periode, pga tidsklemme, barn, at man rett og slett heller trenger å sove osv, enn det er å være i et forhold hvor den ene rett og slett ikke vil ha noe med den andre å gjøre på det området, verken bli kysset eller tatt på fordi han/hun ikke har noen slike følelser for personen lengre.

For det er jo følelsene hans som er borte, rett og slett. I en slik situasjon, tror jeg det beste er å bryte opp. Jeg tror det å bli værende blir veldig vondt for deg på sikt, når du nå vet hvordan han faktisk føler for deg. Det er jo ikke det at han ikke vil være intim med noen ( i alle fall sier han ikke det)., Han sier - nokså brutalt- at han ikke vil være det med nettopp deg. Du fortjener bedre enn det!

En helt annen ting, er at jeg synes han er en feiging - en slem feiging, til og med - som ikke har tatt tak i følelsene sine og forholdet før det gikk så langt som det har gjort nå! På et eller annet tidspunkt kunne han bestemt seg for å jobbe for dette, i stedet for å la det hele skli.

Sex er ikke det viktigste i et forhold, etter mitt syn. Men et forhold hvor man absolutt IKKE vil ha sex, og hvor den ene faktisk ikke orker noen som helst fysisk kontakt, og hvor ønskene dessuten er helt forskjellige, tror jeg det er best å komme seg ut av.

Du oppsummerer det jeg tenker

Det eneste jeg ikke nødvendigvis er enig med deg i, er dette:

''En helt annen ting, er at jeg synes han er en feiging - en slem feiging, til og med - som ikke har tatt tak i følelsene sine og forholdet før det gikk så langt som det har gjort nå! På et eller annet tidspunkt kunne han bestemt seg for å jobbe for dette, i stedet for å la det hele skli.''

Hva vet vi om hvorvidt han har jobbet med forholdet eller ikke? Et forhold må jobbes med fra begge parters side, og vi vet ikke noe som helst om dette har blitt gjort, og evt om begge har gjort det, eller bare en av dem har gjort det.... Det er heller ikke automatikk i at om dersom man jobber med forholdet, så holdes følelsene varme. Det kan være ting ved partneren som gjør at man ikke lenger kan leve med det - men det kan også være at man rett og slett bare har vokst fra hverandre.

[tzatziki1365380058]

Du oppsummerer det jeg tenker

Det eneste jeg ikke nødvendigvis er enig med deg i, er dette:

''En helt annen ting, er at jeg synes han er en feiging - en slem feiging, til og med - som ikke har tatt tak i følelsene sine og forholdet før det gikk så langt som det har gjort nå! På et eller annet tidspunkt kunne han bestemt seg for å jobbe for dette, i stedet for å la det hele skli.''

Hva vet vi om hvorvidt han har jobbet med forholdet eller ikke? Et forhold må jobbes med fra begge parters side, og vi vet ikke noe som helst om dette har blitt gjort, og evt om begge har gjort det, eller bare en av dem har gjort det.... Det er heller ikke automatikk i at om dersom man jobber med forholdet, så holdes følelsene varme. Det kan være ting ved partneren som gjør at man ikke lenger kan leve med det - men det kan også være at man rett og slett bare har vokst fra hverandre.

Han kan naturligvis ha jobbet med forholdet på et vis, men når han holder følelsene sine skjult og ektefellen ikke får vite at han ikke vil at hun skal ta på, kysse eller ha sex med, før hun setter hardt mot hardt, kan jobbingen ikke ha vært særlig åpenlys.

Og - når det gjelder forpliktelse til å jobbe for et forhold, lete etter fordeler fremfor ulemper, og virkelig SATSE - så er jeg nok mer kompromissløs enn de fleste. Utsagn som "å vokse fra hverandre" kjøper jeg overhodet ikke. Jeg aksepterer at folk mener det er sånn, og at de opplever det, men jeg tror det knapt finnes et eneste forhold hvor slik "fravoksing" ikke kan forhindres. Forutsatt at det var et velfungerende og ikke- destruktivt forhold i utgangspunktet, naturligvis.

[jubalong70]

Følelser går jo opp og ned. Det er vel bortimot utopisk å elske den samme like intenst gjennom et langt samliv.

Jeg tipper at om dere begge gjør forholdet til en prioritet en periode, så vil følelsene blusse og sexen komme på plass igjen

[Gjest togli]

Han kan naturligvis ha jobbet med forholdet på et vis, men når han holder følelsene sine skjult og ektefellen ikke får vite at han ikke vil at hun skal ta på, kysse eller ha sex med, før hun setter hardt mot hardt, kan jobbingen ikke ha vært særlig åpenlys.

Og - når det gjelder forpliktelse til å jobbe for et forhold, lete etter fordeler fremfor ulemper, og virkelig SATSE - så er jeg nok mer kompromissløs enn de fleste. Utsagn som "å vokse fra hverandre" kjøper jeg overhodet ikke. Jeg aksepterer at folk mener det er sånn, og at de opplever det, men jeg tror det knapt finnes et eneste forhold hvor slik "fravoksing" ikke kan forhindres. Forutsatt at det var et velfungerende og ikke- destruktivt forhold i utgangspunktet, naturligvis.

''Han kan naturligvis ha jobbet med forholdet på et vis, men når han holder følelsene sine skjult og ektefellen ikke får vite at han ikke vil at hun skal ta på, kysse eller ha sex med, før hun setter hardt mot hardt, kan jobbingen ikke ha vært særlig åpenlys.''

Det er vel gjerne slik at man ikke ønsker å såre partneren og prøver desperat å finne ut av det selv..... det er nok ganske tøft å innse at man ikke lenger greier å være intim med partneren. Man kan bli usikker på hvor problemet ligger - om det ligger i en selv eller om det er noe i forholdet som har endret seg.

Legger til at jeg her prøver å finne motargumenter - så det kan like gjerne være at du har rett Mener vel bare å si at ting ikke nødvendigvis er så sort-hvitt som man skulle tro

''Og - når det gjelder forpliktelse til å jobbe for et forhold, lete etter fordeler fremfor ulemper, og virkelig SATSE - så er jeg nok mer kompromissløs enn de fleste. Utsagn som "å vokse fra hverandre" kjøper jeg overhodet ikke. Jeg aksepterer at folk mener det er sånn, og at de opplever det, men jeg tror det knapt finnes et eneste forhold hvor slik "fravoksing" ikke kan forhindres. Forutsatt at det var et velfungerende og ikke- destruktivt forhold i utgangspunktet, naturligvis''

Man kan vokse fra hverandre på den måten at den ene parten endrer seg drastisk....hvis partnerens psyke f.eks. endrer seg til det negative, så skjønner jeg at motparten etter noen år ikke orker mer....

[Gjest togli]

Følelser går jo opp og ned. Det er vel bortimot utopisk å elske den samme like intenst gjennom et langt samliv.

Jeg tipper at om dere begge gjør forholdet til en prioritet en periode, så vil følelsene blusse og sexen komme på plass igjen

Jeg er redd det dessverre ikke er så enkelt for alle - men det er virkelig verdt forsøket!

[EnolaGay]

Enig med tzatziki under her. Og hvor lang tid går det før han finner ut at han tenner på en ANNEN dame.. Når han ikke sa noe i første omgang, så sier han neppe fra da heller.

Jeg tror jeg hadde ønsket meg selv noe bedre enn medlidenhet og rutiner for "barnas skyld".

[frosken]

Tror du han er villig til å bli med på parterapi? I såfall ville jeg forsøkt å funnet en erfaren terapeut og brukt tid på det.

[tzatziki1365380058]

''Han kan naturligvis ha jobbet med forholdet på et vis, men når han holder følelsene sine skjult og ektefellen ikke får vite at han ikke vil at hun skal ta på, kysse eller ha sex med, før hun setter hardt mot hardt, kan jobbingen ikke ha vært særlig åpenlys.''

Det er vel gjerne slik at man ikke ønsker å såre partneren og prøver desperat å finne ut av det selv..... det er nok ganske tøft å innse at man ikke lenger greier å være intim med partneren. Man kan bli usikker på hvor problemet ligger - om det ligger i en selv eller om det er noe i forholdet som har endret seg.

Legger til at jeg her prøver å finne motargumenter - så det kan like gjerne være at du har rett Mener vel bare å si at ting ikke nødvendigvis er så sort-hvitt som man skulle tro

''Og - når det gjelder forpliktelse til å jobbe for et forhold, lete etter fordeler fremfor ulemper, og virkelig SATSE - så er jeg nok mer kompromissløs enn de fleste. Utsagn som "å vokse fra hverandre" kjøper jeg overhodet ikke. Jeg aksepterer at folk mener det er sånn, og at de opplever det, men jeg tror det knapt finnes et eneste forhold hvor slik "fravoksing" ikke kan forhindres. Forutsatt at det var et velfungerende og ikke- destruktivt forhold i utgangspunktet, naturligvis''

Man kan vokse fra hverandre på den måten at den ene parten endrer seg drastisk....hvis partnerens psyke f.eks. endrer seg til det negative, så skjønner jeg at motparten etter noen år ikke orker mer....

''Legger til at jeg her prøver å finne motargumenter - så det kan like gjerne være at du har rett ''

Jeg har alltid rett! (Gammelt jungelordtak...)

)

Det KAN jo hende diu har rett også, så langt kan jeg strekke meg Men når det gjelder jobbing med forhold, så er det vel bortimot supernaivt å tro at man kan løse det alene, uten å involvere partneren sin....

Jeg trekker tilbake "slem feiging" fra det første svaret mitt. Han trenger ikke være slem. Men jeg holder nok fast ved at han, ut i fra den - riktignok svært begrensede - informasjonen vi får her, virker temmelig feig.

[Gjest Gml doler]

Jeg er blant dem som mener at et forhold kan være bra selv om man ikke har verdens hyppigste eller mest spennende sexliv.

Men det er forskjell på å være i et forhold hvor sex blir nedprioritert for en periode, pga tidsklemme, barn, at man rett og slett heller trenger å sove osv, enn det er å være i et forhold hvor den ene rett og slett ikke vil ha noe med den andre å gjøre på det området, verken bli kysset eller tatt på fordi han/hun ikke har noen slike følelser for personen lengre.

For det er jo følelsene hans som er borte, rett og slett. I en slik situasjon, tror jeg det beste er å bryte opp. Jeg tror det å bli værende blir veldig vondt for deg på sikt, når du nå vet hvordan han faktisk føler for deg. Det er jo ikke det at han ikke vil være intim med noen ( i alle fall sier han ikke det)., Han sier - nokså brutalt- at han ikke vil være det med nettopp deg. Du fortjener bedre enn det!

En helt annen ting, er at jeg synes han er en feiging - en slem feiging, til og med - som ikke har tatt tak i følelsene sine og forholdet før det gikk så langt som det har gjort nå! På et eller annet tidspunkt kunne han bestemt seg for å jobbe for dette, i stedet for å la det hele skli.

Sex er ikke det viktigste i et forhold, etter mitt syn. Men et forhold hvor man absolutt IKKE vil ha sex, og hvor den ene faktisk ikke orker noen som helst fysisk kontakt, og hvor ønskene dessuten er helt forskjellige, tror jeg det er best å komme seg ut av.

Jeg ser du har byttet mening, siden du nå sier at man kan ha et godt samliv uten hyppig eller spennende sex.

Jeg glemmer aldri da du for noen år siden nærmest beskyldte Amber Sun for å ha fått deg til å tro at du hadde et dårlig forhold, fordi hun åpent la ut om sitt spenstige sexliv og hvordan du godtet deg da du oppdaget at hun var blitt skilt.

[tzatziki1365380058]

Jeg ser du har byttet mening, siden du nå sier at man kan ha et godt samliv uten hyppig eller spennende sex.

Jeg glemmer aldri da du for noen år siden nærmest beskyldte Amber Sun for å ha fått deg til å tro at du hadde et dårlig forhold, fordi hun åpent la ut om sitt spenstige sexliv og hvordan du godtet deg da du oppdaget at hun var blitt skilt.

Haha, det henger vel ikke helt sammen det du skriver der....Hvis du skal trekke frem den historien, hadde det vært smart å gjøre det i en sammenheng som gav mening. Du har tydeligvis ventet lenge på den anledningen, og du burde nok ventet enda lenger og funnet en som passet litt bedre.

Bortsett fra det, så har du helt rett i det jeg antar er ditt poeng, nemlig at jeg var utidig mot amber den gangen, og det ba jeg henne om unnskyldning for ikke så lenge etterpå.

For øvrig er du feig som ikke signerer med nicket ditt når du går i strupen på andre.

[Gjest togli]

''Legger til at jeg her prøver å finne motargumenter - så det kan like gjerne være at du har rett ''

Jeg har alltid rett! (Gammelt jungelordtak...)

)

Det KAN jo hende diu har rett også, så langt kan jeg strekke meg Men når det gjelder jobbing med forhold, så er det vel bortimot supernaivt å tro at man kan løse det alene, uten å involvere partneren sin....

Jeg trekker tilbake "slem feiging" fra det første svaret mitt. Han trenger ikke være slem. Men jeg holder nok fast ved at han, ut i fra den - riktignok svært begrensede - informasjonen vi får her, virker temmelig feig.

Da er vi sikkert ikke heeeelt uenige allikevel

[Gjest ei gammel røy]

For å svare på ditt siste spørsmål først: Ja, intimitet i et forhold er viktig. Derfor kan det være riktig å bryte opp et velfungerende familieliv, både for din skyld - og for barnas skyld. Jeg har forsøkt å leve i et slikt forhold "for barnas skyld", der følelsene ble borte hos den ene parten, for å unngå skilsmisse. Det går ikke i lengden, og det oppleves kunstig. Du savner intimitet, men mannen din vil ikke gi deg det. Dette påvirker selvsagt humør og overskudd hos deg, noe som igjen vil gå ut over familielivet. Barna vil merke at noe er i veien, selv om dere ikke sier noe. Det siste er ikke det minst viktige.

Når det er sagt, når mannen din forsatt er glad i deg, kan det være en sjanse til å redde forholdet. Dersom dere ikke har forsøkt parterapi, kan det være verdt forsøket dersom begge er interessert i å satse på forholdet og å få intimiteten tilbake.

Vennlig hilsen

[jubalong70]

Jeg er redd det dessverre ikke er så enkelt for alle - men det er virkelig verdt forsøket!

Selvsagt er ikke det en løsning som alltid fungerer. Jeg mener likevel det er en løsning som må forsøkes før man gir opp

[Gjest togli]

Selvsagt er ikke det en løsning som alltid fungerer. Jeg mener likevel det er en løsning som må forsøkes før man gir opp

Helt klart