dere med erfaring/greie på hjernelag

[Gjest ambrose]

Selv om min mor har endret seg personlighetsmessig etter at hun fikk slaget, så betyr vel ikke det at hun ikke er den samme gamle persoen/moren min (selv om det ikke kommer særlig til uttrykk)? Eller er det umulig å si noe om?

[XbellaX]

Dette har endel å gjøre med om det er høyresidig eller venstresidig hjerneslag.

[XbellaX]

Dette har endel å gjøre med om det er høyresidig eller venstresidig hjerneslag.

Denne var ok, den gir en kortfattet og enkel redegjørelse.

http://www.slagrammede.org/uploads/Hjerneslag.pdf

[Gjest ambrose]

Dette har endel å gjøre med om det er høyresidig eller venstresidig hjerneslag.

Det er høyre side hun er lam i.

[XbellaX]

Det er høyre side hun er lam i.

Da er det et venstresidig hjerneslag hun har hatt. Hvordan hun "er"/vil bli avhenger som nevnt veldig av hva slags side som er rammet, hennes generelle almentilstand før slaget, ikke minst hvor hardt rammet/stort slaget var, og også hvordan rehabiliteringen skjer (der er de som blir overlatt til seg selv og naturlig nok stagnerer helt). Det er veldig vanskelig å si noe mer konkret dessverre fordi hvert slag er unikt og treffer/rammer hver person ulikt. Jeg ville satt meg ned med hennes lege og/eller primærpleier og snakket om dette; hvordan ser fremtiden ut, hva kan jeg forvente av bedring, hva må jeg være forberedt på osv.

Jeg fant en fin historie jeg håper kan være til hjelp for deg: http://www.regioner.nhf.no/index.asp?id=52835

[Gjest ambrose]

Da er det et venstresidig hjerneslag hun har hatt. Hvordan hun "er"/vil bli avhenger som nevnt veldig av hva slags side som er rammet, hennes generelle almentilstand før slaget, ikke minst hvor hardt rammet/stort slaget var, og også hvordan rehabiliteringen skjer (der er de som blir overlatt til seg selv og naturlig nok stagnerer helt). Det er veldig vanskelig å si noe mer konkret dessverre fordi hvert slag er unikt og treffer/rammer hver person ulikt. Jeg ville satt meg ned med hennes lege og/eller primærpleier og snakket om dette; hvordan ser fremtiden ut, hva kan jeg forvente av bedring, hva må jeg være forberedt på osv.

Jeg fant en fin historie jeg håper kan være til hjelp for deg: http://www.regioner.nhf.no/index.asp?id=52835

Jeg skal lese artikkelen, takk for den

Jeg ville bare høre med deg om alder har noe å si?

[XbellaX]

Jeg skal lese artikkelen, takk for den

Jeg ville bare høre med deg om alder har noe å si?

Bra spørsmål, det vet jeg faktisk ikke men jeg vil anta prognosene er bedre jo yngre man er men det sier jeg altså generelt. Jeg vet også om tilfeller hvor en på 40 har blitt så hardt rammet at han på mange måter forsvant og ble sittende/liggende i rullestol, mens en 75 åring har trent seg opp sakte og gradvis og er nesten tilbake til sitt gamle jeg. Igjen handler det mye om hvor hardt rammet man ble, hvor stort slaget var. Hjerneslag _kan_ være som Alzheimer på mange måter, en sykdom som stjeler den du er glad i. Men det trenger absolutt ikke være slik, mange kjemper seg tilbake og lykkes. Jeg leste nylig at Per Kristian Foss selv ble rammet av hjerneslag på nyåret, med beinhard trening, medisiner og hjelp er han tilbake der han var.

[Gjest ambrose]

Bra spørsmål, det vet jeg faktisk ikke men jeg vil anta prognosene er bedre jo yngre man er men det sier jeg altså generelt. Jeg vet også om tilfeller hvor en på 40 har blitt så hardt rammet at han på mange måter forsvant og ble sittende/liggende i rullestol, mens en 75 åring har trent seg opp sakte og gradvis og er nesten tilbake til sitt gamle jeg. Igjen handler det mye om hvor hardt rammet man ble, hvor stort slaget var. Hjerneslag _kan_ være som Alzheimer på mange måter, en sykdom som stjeler den du er glad i. Men det trenger absolutt ikke være slik, mange kjemper seg tilbake og lykkes. Jeg leste nylig at Per Kristian Foss selv ble rammet av hjerneslag på nyåret, med beinhard trening, medisiner og hjelp er han tilbake der han var.

Ok.

Hun har forresten ikke vært i kontakt med fastlegen etter at hun fikk slaget, men en haug med andre leger. Det er hjemmesykepleien og sykehjemmet som har tatt seg av henne for det meste.

Men hun virker ikke motivert for å komme seg opp, hun er veldig lite opp av senga, og nå har hun begynt å nekte å ta paracet i forkant av når hun skal opp også (for å ha mindre smerter når hun tas opp).

Fysioterapeuten har overlatt ansvaret til hjemmesykepleien, dvs at trening består i at de skal ta henne opp (men hun yter veldig mye motstand - hun vil ikke opp).Det er søkt om rehab da, men så langt har vi ikke fått svar.

Ja, jeg føler at jeg (vi) har mistet henne.. Hun er ikke den hun var, for å si det sånn, og prognosene ser ikke så gode ut i mine øyne. Min mormor var likean, og hun døde ikke lenge etterpå (de var begge rundt 63 da de fikk slaget - men min mormor var i det minste oppe).

Det gjør vondt. Det har liksom begynt å gå opp for meg at hun aldri vil bli seg selv igjen personlighetsmessig heller.

[XbellaX]

Ok.

Hun har forresten ikke vært i kontakt med fastlegen etter at hun fikk slaget, men en haug med andre leger. Det er hjemmesykepleien og sykehjemmet som har tatt seg av henne for det meste.

Men hun virker ikke motivert for å komme seg opp, hun er veldig lite opp av senga, og nå har hun begynt å nekte å ta paracet i forkant av når hun skal opp også (for å ha mindre smerter når hun tas opp).

Fysioterapeuten har overlatt ansvaret til hjemmesykepleien, dvs at trening består i at de skal ta henne opp (men hun yter veldig mye motstand - hun vil ikke opp).Det er søkt om rehab da, men så langt har vi ikke fått svar.

Ja, jeg føler at jeg (vi) har mistet henne.. Hun er ikke den hun var, for å si det sånn, og prognosene ser ikke så gode ut i mine øyne. Min mormor var likean, og hun døde ikke lenge etterpå (de var begge rundt 63 da de fikk slaget - men min mormor var i det minste oppe).

Det gjør vondt. Det har liksom begynt å gå opp for meg at hun aldri vil bli seg selv igjen personlighetsmessig heller.

63 er ingen alder, det er ungt, så trist. Du skriver at fysio har overlatt ansvaret til hjemmespl. og sykehjemmet, men hva gjør de av trening med henne, får hun hjelp til øvelser? (Og om hun får det, KAN de det de driver med, i mine øyne varierer kompetansen på sykehjem/hj.spl enormt). Jeg synes det høres trist ut, spesielt med den historien du forteller. Har hun afasi/talevansker? Der er måter å hjelpe henne "igang" på når hun nekter, dyktig personale kan her bidra i stor grad men igjen er det vanskelig å si hvor hardt hun er rammet. Jeg føler med deg, det høres vondt ut.

[Gjest ambrose]

63 er ingen alder, det er ungt, så trist. Du skriver at fysio har overlatt ansvaret til hjemmespl. og sykehjemmet, men hva gjør de av trening med henne, får hun hjelp til øvelser? (Og om hun får det, KAN de det de driver med, i mine øyne varierer kompetansen på sykehjem/hj.spl enormt). Jeg synes det høres trist ut, spesielt med den historien du forteller. Har hun afasi/talevansker? Der er måter å hjelpe henne "igang" på når hun nekter, dyktig personale kan her bidra i stor grad men igjen er det vanskelig å si hvor hardt hun er rammet. Jeg føler med deg, det høres vondt ut.

Nei, hun får ikke hjelp til noen øvelse men hun gjorde det tidligere. Det hun kan derimot, er å spise selv, bruke fjernkontrollen på tv for å skifte kanalen og hun følger som før med på nyheter (hun er ikke bortevekk).

Ellers trenger hun hjelp med alt og de har begynt å bruke tørrshampoo fordi hun er vanskelig å få i dusjen. Hun prater littegrann - noen ord og noen setninger.

Helsa var dårlig før hun fikk slaget, hun har diabetes, hjertesvikt bl.a men hun var på beina og hun hadde motet og humøret med seg.

Det virker som hun rett og slett har gitt opp. Vi som er pårørende har gjort alt som står h vår makt for å motivere henne pluss pluss. Vi har fått mye ros av helsepersonell for det.

[Gjest ambrose]

63 er ingen alder, det er ungt, så trist. Du skriver at fysio har overlatt ansvaret til hjemmespl. og sykehjemmet, men hva gjør de av trening med henne, får hun hjelp til øvelser? (Og om hun får det, KAN de det de driver med, i mine øyne varierer kompetansen på sykehjem/hj.spl enormt). Jeg synes det høres trist ut, spesielt med den historien du forteller. Har hun afasi/talevansker? Der er måter å hjelpe henne "igang" på når hun nekter, dyktig personale kan her bidra i stor grad men igjen er det vanskelig å si hvor hardt hun er rammet. Jeg føler med deg, det høres vondt ut.

Ps. Helsepersonell har sagt at slaget var hardt. Da sier det sikkert sitt..?

[XbellaX]

Nei, hun får ikke hjelp til noen øvelse men hun gjorde det tidligere. Det hun kan derimot, er å spise selv, bruke fjernkontrollen på tv for å skifte kanalen og hun følger som før med på nyheter (hun er ikke bortevekk).

Ellers trenger hun hjelp med alt og de har begynt å bruke tørrshampoo fordi hun er vanskelig å få i dusjen. Hun prater littegrann - noen ord og noen setninger.

Helsa var dårlig før hun fikk slaget, hun har diabetes, hjertesvikt bl.a men hun var på beina og hun hadde motet og humøret med seg.

Det virker som hun rett og slett har gitt opp. Vi som er pårørende har gjort alt som står h vår makt for å motivere henne pluss pluss. Vi har fått mye ros av helsepersonell for det.

Tviler ikke på at dere har stått på. Husk at hun også går igjennom faser (sorg og krise faser), hun må vennes til den nye situasjonen, bli kjent med kroppen sin, lære seg å tåle/akseptere den siden/delen av henne som er lam. Mange slagrammede er sint og overser den lamme armen/benet i lang tid, det er en del av sorgen. Ta kontakt med pleieren som er hennes primær og snakk med henne, si at du ønsker og trenger å vite hva du har å forholde deg til videre.

[XbellaX]

Ps. Helsepersonell har sagt at slaget var hardt. Da sier det sikkert sitt..?

Jeg er redd det gjør det. Dersom dette er noe din familie ser ut til å bli rammet av så for alle guders skyld, ta en full legesjekk hos din fastlege og gjerne regelmessig fremover i årene som kommer (blodtrykk feks, vær obs på kost, sigaretter.. ta forhåndsregler )

[Gjest ambrose]

Jeg er redd det gjør det. Dersom dette er noe din familie ser ut til å bli rammet av så for alle guders skyld, ta en full legesjekk hos din fastlege og gjerne regelmessig fremover i årene som kommer (blodtrykk feks, vær obs på kost, sigaretter.. ta forhåndsregler )

Takk for svarene

[jubalong70]

Kan det tenkes at moren din er deprimert nå, ambrose? At alt det som har skjedd gjør at hun faktisk ikke orker pga en depresjon?

At hjemmesykepleien har fått ansvaret for fysioterapien virker merkelig? Er det da en fysioterapeut tilknyttet hjemmesykepleien som kommer, er det sykepleiere som kommer eller er det assistenter som bare hjelper henne opp? Det er veldig store variasjoner i hva hjemmesykepleien gjør og kan gjøre.

[Gjest ambrose]

Kan det tenkes at moren din er deprimert nå, ambrose? At alt det som har skjedd gjør at hun faktisk ikke orker pga en depresjon?

At hjemmesykepleien har fått ansvaret for fysioterapien virker merkelig? Er det da en fysioterapeut tilknyttet hjemmesykepleien som kommer, er det sykepleiere som kommer eller er det assistenter som bare hjelper henne opp? Det er veldig store variasjoner i hva hjemmesykepleien gjør og kan gjøre.

Det er en fysioterapeut som har vært der en gang, og hun fant ut at det beste for min mor var at hjemmesykepleierne trente henne da det var så små steg som skulle til. Sitte i 5 min var nok f.eks.

Men hjemmesykepleierne begynner også å bli litt oppgitt virker det som. De gir litt uttrykk for det, og det har vi forståelse for.

Jeg har også tenkt tanken - at det kan være hun er deprimert. Hun var veldig lett til tårene bl.a. Kanskje hun skulle hatt antidepressiva?

[Gjest Pårørendehåndbok]

Jeg har vært i samme situasjon, har dessverre ikke så mye posetiv erfaring. Vi var veldig optimistiske, men på sikt gikk det mye dårligere enn vi trodde og håpte. Jeg hadde mye nytte av å lese denne, der fant jeg mye som beskrev vår situasjon. Kanskje den kan være nyttig for deg å lese. Men noe vi fant ut, er at utviklingen/bedringen KAN fortsette i årevis, det er ikke slik at det kun er de første månedene som gjelder og så stagnerer man nødvendigvis der. Pasientene kan ha en gradvis bedring over år etterpå.

http://www.hjerneskadeforeningen.dk/fileadmin/filer/landskontoret/Materiale/Pjecer/Haandbog_til_paaroerende.pdf

[bustebeisa]

Det er en fysioterapeut som har vært der en gang, og hun fant ut at det beste for min mor var at hjemmesykepleierne trente henne da det var så små steg som skulle til. Sitte i 5 min var nok f.eks.

Men hjemmesykepleierne begynner også å bli litt oppgitt virker det som. De gir litt uttrykk for det, og det har vi forståelse for.

Jeg har også tenkt tanken - at det kan være hun er deprimert. Hun var veldig lett til tårene bl.a. Kanskje hun skulle hatt antidepressiva?

Av de jeg har vært nært knyttet til, så har endring av humør vært en "bivirkning" av hjerneslaget. Og disse har gjerne tatt lett til tårene.

Har hørt om andre som har blitt sinte.

Har en svigerfar nå som har hatt hjerneslag, samt hjerteproblemer. Han er totalt forandret fra den personen han var noen år tilbake. Blir lett rørt. Roter litt. Gikk lange turer på heia og var sprek, er nå redd for smerter og det å falle. Klarer ikke konsentrere seg om to ting på ei gang... for eksempel kan han ikke prate og gå på samme tid... noe som kan oppleves som et mareritt om man skal fra A til B og han er en person som prater som en foss. :-)

Opplevde mye av det samme med min eks svigerfar. Som hadde slag først og siden fikk ALS.

[jubalong70]

Det er en fysioterapeut som har vært der en gang, og hun fant ut at det beste for min mor var at hjemmesykepleierne trente henne da det var så små steg som skulle til. Sitte i 5 min var nok f.eks.

Men hjemmesykepleierne begynner også å bli litt oppgitt virker det som. De gir litt uttrykk for det, og det har vi forståelse for.

Jeg har også tenkt tanken - at det kan være hun er deprimert. Hun var veldig lett til tårene bl.a. Kanskje hun skulle hatt antidepressiva?

Kanskje antidepressiva, kanskje mulighet for å snakke med en psykolog, eller i alle fall høre på noen som kan fortelle litt om det hun går igjennom på en litt annen måte enn det leger og sykepleiere kan. Noen som kan gi henne en forståelse av at det er helt i orden å være trist og lei seg for at ting har blitt som det har blitt.

Kanskje noen som også klarer å finne frem til en gnist av ønske om å prøve å gjøre situasjonen bedre, selv om det er tungt og fremskrittene små og lenge i mellom.

[Gjest ambrose]

Kanskje antidepressiva, kanskje mulighet for å snakke med en psykolog, eller i alle fall høre på noen som kan fortelle litt om det hun går igjennom på en litt annen måte enn det leger og sykepleiere kan. Noen som kan gi henne en forståelse av at det er helt i orden å være trist og lei seg for at ting har blitt som det har blitt.

Kanskje noen som også klarer å finne frem til en gnist av ønske om å prøve å gjøre situasjonen bedre, selv om det er tungt og fremskrittene små og lenge i mellom.

Jeg vet ikke helt hvordan en psykolog skal kunne hjelpe henne når hun ikke prater noe særlig?

Det kan tenkes at hun føler at hun er en byrde for oss andre også, hun var iallefall slik før. Når min far ringer og maser på meg feks, så sier han alltid "det er ikke meningen å plage deg så fælt....". Ikke bra synes jeg, men det går ikke an å si noe til han, for da klikker han.

Ellers takk for gode råd.