Kommer vi oss gjennom dette?

[Savnende]

For rundt én måned siden merket jeg en endring hos kona mi. Noe var veldig galt i måten hun var på. Tegnene var tydelig – når hun gikk i dusjen tok hun telefonen med på badet og la den inni et skap mens hun dusjet. Det jeg merket mest var likevel likegyldigheten til meg. Etter at jeg konfronterte henne med dette og sa rett ut at jeg mistenkte henne for å ha et forhold la hun alle kortene på bordet og innrømte et forhold til en perifer kollega.

Hun er min eneste ekte kjærlighet. Før vi ble sammen hadde jeg vært forelsket i henne i mange lange år. Nå har vi vært sammen i 12-13 år, gift i snart 10 år og har 4 barn. Jeg trodde at ting var litt bedre enn de var hjemme, at hun i det minste følte en form for lykke i livet sitt men jeg har først nå, når alt holder på å gå i oppløsning, skjønt at det var veldig feil.

I alle år har jeg repetert meg selv. En ærekjærhet til å levere og til å gjøre ting bra har gjort at jeg i store perioder har latt jobben ha første prioritet. Barna dernest, så hun til sist – hun som skulle stått øverst på prioriteringslista sammen med barna. Fortvilelsen river i meg når jeg tenker på hvordan jeg har rangert ting i livet mitt. Samtidig har jeg visst at hun ikke har hatt det så bra og det har gjort at jeg også har følt meg mer nedfor. Hver gang hun har prøvd å snakke om slike ting hjemme har jeg gravd skyttergropa og spurt om hun ville jeg skulle slutte å jobbe.

Jeg har skjønt logikken i det som har skjedd, hvordan jeg må ha virket på henne. Fraværende, sur, og kanskje verst av alt: at jeg ikke elsket henne lenger. At hun har søkt noe annet skjønner jeg.

Smilet hennes, sårbarheten når hun har mareritt og trenger en til å holde rundt henne, latteren når hun syns at mine vitser er passelig dumme, vennskapet, godheten i henne - jeg elsker alt ved henne. Det at hun har tvilt på min kjærlighet gjør at selvbebreidelsene mine er tøffe. Sinnet jeg føler kjennes av og til grenseløst men: jeg er sint på meg selv.

Hun sier hun elsker meg men innrømmer også å ha hatt følelser for den andre mannen. Hun sier også at hun holder seg bevisst borte fra han nå, at det er meg hun elsker og vil være sammen med. Jeg vet at hun uforskyldt kan komme til å ha kontakt med han på jobb men jeg tror også at hun innerst inne er usikker på om hun vil avslutte det de hadde og det gjør veldig vondt. En liten tekstmelding, et smilefjes eller et hjerte tenker jeg; mere skal det ikke til for å vedlikeholde det de hadde.

Jeg vet at det skjer, jeg kjenner av og til fraværet i meldingene hennes til meg og vet innerst inne at hun tenker på en annen. I dag var en sånn dag, en dag hvor jeg merket at hun ikke var tilstede når vi sendte tekstmeldinger til hverandre. Jeg er bortreist på jobb denne uken og samtidig er det en dag de har påskudd til å treffes på en felles fritidsaktivitet. Jeg trakk meg tilbake på rommet mitt i arbeidstiden og gråt.

Fremover vet jeg ikke hva som skjer. Jeg vil ikke noe annet enn å ha henne sammen med meg og barna, at alt skal være som det var før mellom oss. Likevel kjennes det som om noe er ødelagt. Jeg kjenner sorg, sorg som om jeg har mistet noen. Kanskje det ikke går an å rette opp igjen dette, kanskje har vi innerst inne mistet troen på oss som par og at bruddet er uunngåelig?

Jeg prøver å være optimistisk, jeg prøver å bidra til en god og varm atmosfære hjemme. Ting kjennes bra ut i perioder men av og til er det som jeg bare går på hodet ned i et sort hull, ukontrollert spinnende.

Jeg er redd.

[EnolaGay]

Jeg har kun en kommentar; Hvis hun faktisk mener det hun sier om å satse på ekteskapet. Så må hun kutte all kontakt med den andre mannen, på alle plan.

Det å skylde på deg og alt du har gjort "feil" for å sørge for at du gir henne "lov" til å kjøre dobbelt. Slik at hun får i pose og sekk. Er ti ganger mer bedritent enn å jobbe for mye overtid i perioder.

Håper det ordner seg for deg.

[Kalevaala]

Jeg tror det er håp for dere. Fordi hun fortsatt elsker deg - og fordi du viser så stor vilje til å endre på det du gjorde feil, samt å tilgi henne.

Hun må kutte all utenomjobb-kontakt med den andre. Det tror jeg er helt nødvendig for at dere to skal kunne gå videre.

Du skriver veldig veldig fint. Hvis jeg var deg ville jeg skrevet til henne.

[Savnende]

Jeg har kun en kommentar; Hvis hun faktisk mener det hun sier om å satse på ekteskapet. Så må hun kutte all kontakt med den andre mannen, på alle plan.

Det å skylde på deg og alt du har gjort "feil" for å sørge for at du gir henne "lov" til å kjøre dobbelt. Slik at hun får i pose og sekk. Er ti ganger mer bedritent enn å jobbe for mye overtid i perioder.

Håper det ordner seg for deg.

Hun mener ikke noe vondt med det. Hun er eiegod skjønner du. Jeg vet hun føler sterkt for meg men samtidig er hun usikker og har kjent den gode følelsen av å være elsket av noen i den perioden jeg jobbet som verst. Kankje hun ikke helt tør å tro at jeg har endret meg - jeg vet ikke. Men, hun er ikke et ondt menneske, tvert i mot.

[Colette]

Hun mener ikke noe vondt med det. Hun er eiegod skjønner du. Jeg vet hun føler sterkt for meg men samtidig er hun usikker og har kjent den gode følelsen av å være elsket av noen i den perioden jeg jobbet som verst. Kankje hun ikke helt tør å tro at jeg har endret meg - jeg vet ikke. Men, hun er ikke et ondt menneske, tvert i mot.

De fleste voksne/modne mennesker klarer seg godt uten og "føle seg elsket" 24/7, uten og være utro. Det holder som regel at man vet at man er i et godt forhold, og har respekt for sin partner. Og da er utroskap fjernt for de aller fleste som har sin kjære i hjertet.

Men kall det gjerne og være "eiegod":-)

[Mandolaika]

Jeg tror det er håp for dere. Jeg synes du skal starte med å vise din kone det du har skrevet her, for det var veldig pent.

[Gjest togli]

La kona di lese dette brevet....det var nydelig skrevet..

Håper det ordner seg mellom dere!

[org]

La kona di lese dette brevet....det var nydelig skrevet..

Håper det ordner seg mellom dere!

Helt enig, nydelig skrevet!