Hvor ofte har du kontakt med exen?

[Gjest tanker_i_kveld]

Er i et forhold med en mann som har barn fra før. Jeg har også barn fra tidligere forhold, men har et helt annet samarbeid om barna enn han og exen har.

Jeg og min ex har faste dager, så barna hele tiden vet når de skal være hos far. Jeg ringer hvis det er noe jeg vil snakke om, informere osv. Dette blir ikke så ofte, og vi snakker kanskje sammen en gang i mnd utenom da vi møtes i forbindelse med levering av barna.

Så til min kjæreste. De har et rotete opplegg med barna. Ofte vet ikke barna selv hvor de skal være/ sove den neste dagen, når de våkner om morgenen. De prøver visstnok å ha faste tider, men dette blir hele tiden forandret. Noe som fører til at de voksne må snakke sammen veldig ofte.

Det er bra med samarbeid, men det ser ut til at den andre forelderen vil vite hva som skjer med barnet til enhver tid som de ikke har dem. Det blir det veldig mange tlf av selvfølgelig.

Jeg er sliten av alle tlf, men får dårlig samvittighet for at jeg blir lei og irritert til tider.

Men hadde dere orket å ha exen til kjæresten på tråden hver dag?

En ting er at de diskuterer barna, men hun sender også mld og bilder av barna og ting de gjør sammen med henne hele tiden.

Jeg reagerer på at de begge har veldig liten kontakt meg barna sine når de er hos den andre foreldren. Dette er tenåringsbarn, så de er jo store.

Jeg føler det hadde vært mer naturlig om de hadde snakket mer med barna sine enn med hverandre.

Når jeg lurer på hvordan mine barn har det, ringer jeg jo dem, ikke faren dems.

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal takle dette, jeg har aldri opplevd maken. Men er redd for å blande meg inn i noe jeg ikke har noe med. Men dette påvirker jo veldig mitt og kjærestens forhold også.

Hadde dere reagert på disse tingene?

Jeg vil ikke fremstå som vrang, sjalu og vanskelig. Men må innrømme at jeg synes det er slitsomt.

[Gjest melmøll]

Vi har småbarn men snakker minst mulig med hverandre. Kanskje jeg ringer han annenhver mnd eller noe, eller sender han meldinger max annenhver uke. Jeg synes det høres spesielt ut å sende bilder av seg selv og barna, særlig når de er så store. Hva synes kjæresten din om det da?

[Gjest Eragh]

Tja har vært 20 år siden sist.

[Gjest tanker_i_kveld]

Vi har småbarn men snakker minst mulig med hverandre. Kanskje jeg ringer han annenhver mnd eller noe, eller sender han meldinger max annenhver uke. Jeg synes det høres spesielt ut å sende bilder av seg selv og barna, særlig når de er så store. Hva synes kjæresten din om det da?

Jeg er litt usikker på hva han tenker om det. Det virker på meg som om han er så vant med å bli invadert av henne ( det er 4 år siden de ble skilt) at han ikke reagerer så mye på det.

Jeg kjente ham før de ble skilt. Vi var selvfølgelig ikke sammen, bare bekjente, men jeg husker jeg synes hun var fryktelig grenseløs og overkjørende.

Jeg tror han er redd for å si noe p.g.a av barna.

Han er ofte irritert på henne, men biter det i seg. Jeg hadde tørna, hadde det vært meg iallfall.

[Lillemus]

Tja... Vi ringes sjelden, men sender i grunnen ganske ofte tekstmeldinger, både om ungene og andre ting. Vi er fremdeles gode venner da. ) Jeg prøver å unngå å snakke ofte om ham til kjæresten av respekt for kjæresten min, men de to skravler godt sammen når vi er sammen hele bølingen så jeg tror ikke han har noen problemer med det.

[Angustia]

Min første tanke er at det er flott at de samarbeider om barna, er "venner" og vel forlikt, samt åpne for fleksible løsninger for barna.

Men dette stusser jeg over:

''Jeg reagerer på at de begge har veldig liten kontakt meg barna sine når de er hos den andre foreldren. Dette er tenåringsbarn, så de er jo store. Jeg føler det hadde vært mer naturlig om de hadde snakket mer med barna sine enn med hverandre.''

Hvordan oppleves dette for tenåringene og mannen din? Er det et reelt problem eller "bare" et irritasjonsmoment?

[Rhea Silvia]

Jeg og exen har mye kontakt, vi er også ofte sammen med barna og den andre. Er hos hverandres familier ol. Vi sender meldinger med bilder av ungene og det den andre gjør, ofte møtes vi faktisk alene også. Og vi snakker ofte sammen på telefon, også om andre ting enn ungene.Gjerne lange samtaler :-)

Vi holder på å finne vår form, men vi regner begge den andre som en veldig god venn. Vi klarer ikke bo sammen, men vennskapet mellom oss er viktig ( og ser ut til å tåle de problemene vi har)

Kanskje vil det endre seg når det dukker opp en fast, ny partner, men samtidig tror vi nok at en ny partner må godta at vi har såpass mye kontakt med hverandre.

Men vi har mange venner som har nær og god kontakt med exene sine. Bla valgte en venn av oss exkona som forlover da han gifta seg på nytt! Så jeg tror ikke det er hverken uvanlig eller umulig.

Men du kan jo snakke med kjæresten din, men da med fokus på hvordan du føler det. Ingen anklager, bare med en undring over hva dette er. Han er jo sammen med deg, så jeg regner med at det er deg han vil ha.

[Gjest tanker_i_kveld]

Min første tanke er at det er flott at de samarbeider om barna, er "venner" og vel forlikt, samt åpne for fleksible løsninger for barna.

Men dette stusser jeg over:

''Jeg reagerer på at de begge har veldig liten kontakt meg barna sine når de er hos den andre foreldren. Dette er tenåringsbarn, så de er jo store. Jeg føler det hadde vært mer naturlig om de hadde snakket mer med barna sine enn med hverandre.''

Hvordan oppleves dette for tenåringene og mannen din? Er det et reelt problem eller "bare" et irritasjonsmoment?

''Hvordan oppleves dette for tenåringene og mannen din? Er det et reelt problem eller "bare" et irritasjonsmoment?''

Jeg er usikker på hvordan tenåringene selv opplever dette, men igjen tror jeg de er vant til at mamma styrer det meste.

Mannen min sier ikke så mye, men jeg opplever at han ofte føler seg overkjørt, og det er ikke vanskelig å se at han er oppgitt over hvordan det er, men at han er så vant til måten hun er på at han virker resignert på det hele.

Jeg vil ikke si så mye, men oppmuntrer ham ofte til å ta direkte kontakt med barna, og det ser ut til at de setter veldig pris på det.

Jeg tror det hele handler om et mønster som er vanskelig å bryte.

[Gjest tanker_i_kveld]

Jeg og exen har mye kontakt, vi er også ofte sammen med barna og den andre. Er hos hverandres familier ol. Vi sender meldinger med bilder av ungene og det den andre gjør, ofte møtes vi faktisk alene også. Og vi snakker ofte sammen på telefon, også om andre ting enn ungene.Gjerne lange samtaler :-)

Vi holder på å finne vår form, men vi regner begge den andre som en veldig god venn. Vi klarer ikke bo sammen, men vennskapet mellom oss er viktig ( og ser ut til å tåle de problemene vi har)

Kanskje vil det endre seg når det dukker opp en fast, ny partner, men samtidig tror vi nok at en ny partner må godta at vi har såpass mye kontakt med hverandre.

Men vi har mange venner som har nær og god kontakt med exene sine. Bla valgte en venn av oss exkona som forlover da han gifta seg på nytt! Så jeg tror ikke det er hverken uvanlig eller umulig.

Men du kan jo snakke med kjæresten din, men da med fokus på hvordan du føler det. Ingen anklager, bare med en undring over hva dette er. Han er jo sammen med deg, så jeg regner med at det er deg han vil ha.

Det er fint å lese om foreldre som får dette med samarbeid til å fungere,

Det som slår meg når jeg leser svaret ditt er at hos dere virker dette til å være gjensidig, og at dere begge vil ha det slik.

Det som antagelig blir feil hos oss, er at denne kontakten stort sett går en vei.

Jo, det er nok et irritasjonsmoment av og til i hverdagen, men stort sett så går det helt fint.

Det er jo tross alt hvordan barna har det som er viktigst.