Hadde vi det ikke bedre på 50-tallet?

[Gjest Sirelis]

Trenger man hjelp til å finne en plass å bo nå må man konkurrere med en afrikansk familie på åtte. På femtitallet var slagordet: Boliger til alle. Nå kan man bare drømme om det hvis man er enslig. Innvandrerfamilier går foran.

[Gjest Pilka]

Jeg forstår ikke hva du snakker om. Jeg er enslig og bor i min egen bolig. Jeg konkurrerte ikke med noen om den i sin tid da jeg var den eneste budgiver.

Nå kan ikke jeg huske 50-tallet, men jeg er helt sikker på at vi har det bedre i Norge i dag enn den gangen. Velstanden i Norge er enorm.

[Gjest Sirelis]

Jeg forstår ikke hva du snakker om. Jeg er enslig og bor i min egen bolig. Jeg konkurrerte ikke med noen om den i sin tid da jeg var den eneste budgiver.

Nå kan ikke jeg huske 50-tallet, men jeg er helt sikker på at vi har det bedre i Norge i dag enn den gangen. Velstanden i Norge er enorm.

Jeg snakker om kommunale boliger når man ikke har mulighet til å skaffe seg en på det private markete.

[Sør]

Faktum er nok at du har fått langt mer av samfunnet enn noen av de har, og burde ha langt bedre forutsetninger for å klare deg selv (snakker nå generelt).

Ikke bare det, levestandarden og bostandarden er en helt annen i 2012 enn i 1950. Hvis du er villig til å bo som i 1950 så finnes det sikkert noen slike leiligheter igjen et eller annet sted.

[Dorthe]

Jeg snakker om kommunale boliger når man ikke har mulighet til å skaffe seg en på det private markete.

Siden kommunale boliger tar markedsleie så kan du vel like gjerne bruke det private markedet. På 50-tallet så var det bare skilte og enker med barn som fikk kommunale boliger så jeg vet ikke om det var noe bedre.

[Gjest GA]

tror ikke 50-tallet er det beste tiåret å sammenligne med. Det var stor boligmangel og folk bodde utrolig trangt i sammenlignet med i dag.

Mora mi som er født på slutten av 40-tallet har fortalt at de en vinter bodde i et tidligere hønsehus som var så dårlig at hun våknet om morgenene med håret fryst fast til veggen.

Da de litt utpå 50-tallet klarte å skrape sammen til nytt hus var det så stas at de feiret årsdagen for innflytting i årevis etterpå. De bodde på to rom sjøl og leide ut 3 rom for å finansiere huset.

Så kanskje finne et annet tiår å glorifisere?

[Gjest Sirelis]

Faktum er nok at du har fått langt mer av samfunnet enn noen av de har, og burde ha langt bedre forutsetninger for å klare deg selv (snakker nå generelt).

Ikke bare det, levestandarden og bostandarden er en helt annen i 2012 enn i 1950. Hvis du er villig til å bo som i 1950 så finnes det sikkert noen slike leiligheter igjen et eller annet sted.

Du unngår problemstillingen.

[Gjest Pilka]

Jeg snakker om kommunale boliger når man ikke har mulighet til å skaffe seg en på det private markete.

Slagordet 'Boliger til alle' kom av enorm mangel på boliger på 50-tallet. Hva får deg til å tro at du hadde fått mer hjelp av samfunnet da sammenlignet med nå? Jeg som enslig har ikke trengt noen hjelp mer enn gifte. Jeg tror jeg har det bedre nå enn jeg ville hatt i samme situasjon for seksti år siden.

[Bella Dotte]

Det var mye som var bedre på femtitallet, jeg tror du hadde fått mer gjennomslag om du ikke hadde valgt å fokusere på boligmarkedet. Som enslig på femtitallet måtte man regne med å bo på ett rom med adgang kjøkken og bad. Leiligheter var reservert gifte par og helst familier med mange barn. I dag kan skikkelig vanskeligstilte enslige få gunstige lån gjennom kommunen, jeg har det og fått meg en leilighet jeg er meget fornøyd med. En enslig person uten jobb, og uten en fet arv, som eier sin egen leilighet... Jeg tror ikke den tanken ville ha streifet noen engang, på femtitallet!

[Gjest Nickløsheletida]

Om boligmangelen på 50-tallet:

http://www.kildenett.no/artikler/2007/1184235458.61

[Lillemus]

Jeg er enslig og bor i en leilighet som jeg stortrives i, denne har jeg kjøpt selv og betaler med egne penger. Det er da ikke staten sitt ansvar å skaffe deg bosted om du er i stand til det selv.

[laban]

Og hvordan tror du det slagordet oppsto?

På 50-tallet var det forbudt ved lov å være samboere, så man måtte være gift for å komme i betraktning. Samtidig var det lite fristende å gifte seg uten å ha noen leilighet. På "boligsjefens liste" i byene sto det mange barnefamilier som bodde under slumliknende forhold. Enslige menn med krigsskader, som ikke klarte å bo på ett rom og dele kjøkken og bad med en stor familie (enslige kunne bare drømme om noe annet enn hybelforhold i byene den gangen), bodde i hytter i skogen uten komfort.

Drabantbyene, som mange i dag mener en hel masse negativt om (uten at de noen gang har vært der), skaffet tusenvis av familier plass, bad og WC. Mine svigerforeldre flyttet med tre skolebarn fra Oslo sentrum til en nybygd drabantby på 50-tallet, svigerfar hadde nemlig en god jobb i det kommunale lysverket og kunne betale innskudd. Da fikk de bad. Mannen min husker fremdeles at han badet hver dag i henrykkelse over at det var mulig.

Det var svært lite som var bedre på 50-tallet, bortsett fra folks evne til å hjelpe hverandre og la være å syte.

Flytt ut på landet, der er det mange ledige hus. Jobb derimot, kan bli vanskelig.

[spiky]

Og hvordan tror du det slagordet oppsto?

På 50-tallet var det forbudt ved lov å være samboere, så man måtte være gift for å komme i betraktning. Samtidig var det lite fristende å gifte seg uten å ha noen leilighet. På "boligsjefens liste" i byene sto det mange barnefamilier som bodde under slumliknende forhold. Enslige menn med krigsskader, som ikke klarte å bo på ett rom og dele kjøkken og bad med en stor familie (enslige kunne bare drømme om noe annet enn hybelforhold i byene den gangen), bodde i hytter i skogen uten komfort.

Drabantbyene, som mange i dag mener en hel masse negativt om (uten at de noen gang har vært der), skaffet tusenvis av familier plass, bad og WC. Mine svigerforeldre flyttet med tre skolebarn fra Oslo sentrum til en nybygd drabantby på 50-tallet, svigerfar hadde nemlig en god jobb i det kommunale lysverket og kunne betale innskudd. Da fikk de bad. Mannen min husker fremdeles at han badet hver dag i henrykkelse over at det var mulig.

Det var svært lite som var bedre på 50-tallet, bortsett fra folks evne til å hjelpe hverandre og la være å syte.

Flytt ut på landet, der er det mange ledige hus. Jobb derimot, kan bli vanskelig.

Godt svart!

[Sør]

Du unngår problemstillingen.

Nei.

[Gjest Høstløv]

''På femtitallet var slagordet: Boliger til alle.''

Det var et politisk slagord, fordi det langt fra var boliger til alle. Altså bare et valgkampslagord.

[EnolaGay]

Og hvordan tror du det slagordet oppsto?

På 50-tallet var det forbudt ved lov å være samboere, så man måtte være gift for å komme i betraktning. Samtidig var det lite fristende å gifte seg uten å ha noen leilighet. På "boligsjefens liste" i byene sto det mange barnefamilier som bodde under slumliknende forhold. Enslige menn med krigsskader, som ikke klarte å bo på ett rom og dele kjøkken og bad med en stor familie (enslige kunne bare drømme om noe annet enn hybelforhold i byene den gangen), bodde i hytter i skogen uten komfort.

Drabantbyene, som mange i dag mener en hel masse negativt om (uten at de noen gang har vært der), skaffet tusenvis av familier plass, bad og WC. Mine svigerforeldre flyttet med tre skolebarn fra Oslo sentrum til en nybygd drabantby på 50-tallet, svigerfar hadde nemlig en god jobb i det kommunale lysverket og kunne betale innskudd. Da fikk de bad. Mannen min husker fremdeles at han badet hver dag i henrykkelse over at det var mulig.

Det var svært lite som var bedre på 50-tallet, bortsett fra folks evne til å hjelpe hverandre og la være å syte.

Flytt ut på landet, der er det mange ledige hus. Jobb derimot, kan bli vanskelig.

Det var svært lite som var bedre på 50-tallet, bortsett fra folks evne til å hjelpe hverandre og la være å syte.

Jeg tror ganske sikkert at dette er hovedårsaken til alt som er problematisk i dag jeg. At det folk egentlig er lei seg for, når de syter over alt mulig. Er mangelen på andre folk..

;0)

[Gjest Kayia]

Jeg skjønner ikke hva du mener- mener du nasjonalitet skal være viktigste fordelingskriterie for kommunale boliger? I såfall er jeg uenig. Dessuten tror jeg du skal lese litt mer historie om1950-tallet. Selv om perioden var preget av en etterkrigs fremtidsoptimisme var det nok hverdagen langt tøffere enn du synes å tro.

[frosken]

Og hvordan tror du det slagordet oppsto?

På 50-tallet var det forbudt ved lov å være samboere, så man måtte være gift for å komme i betraktning. Samtidig var det lite fristende å gifte seg uten å ha noen leilighet. På "boligsjefens liste" i byene sto det mange barnefamilier som bodde under slumliknende forhold. Enslige menn med krigsskader, som ikke klarte å bo på ett rom og dele kjøkken og bad med en stor familie (enslige kunne bare drømme om noe annet enn hybelforhold i byene den gangen), bodde i hytter i skogen uten komfort.

Drabantbyene, som mange i dag mener en hel masse negativt om (uten at de noen gang har vært der), skaffet tusenvis av familier plass, bad og WC. Mine svigerforeldre flyttet med tre skolebarn fra Oslo sentrum til en nybygd drabantby på 50-tallet, svigerfar hadde nemlig en god jobb i det kommunale lysverket og kunne betale innskudd. Da fikk de bad. Mannen min husker fremdeles at han badet hver dag i henrykkelse over at det var mulig.

Det var svært lite som var bedre på 50-tallet, bortsett fra folks evne til å hjelpe hverandre og la være å syte.

Flytt ut på landet, der er det mange ledige hus. Jobb derimot, kan bli vanskelig.

''Det var svært lite som var bedre på 50-tallet, bortsett fra folks evne til å hjelpe hverandre og la være å syte.

''

Jeg tror at en side til ved den tidlige etterkrigstiden var bedre for en del enn det er nå; det at det var bruk for folk sin arbeidsinnsats. Aldri har optimismen vært større blant annet mht muligheten for at mennesker med funksjonsnedsettelser skulle kunne fungere i arbeidslivet. Man trengte arbeidskraft og alle med vilje mente man kunne benyttes. En helt annen ting er at underskuddet på arbeidskraft ikke varte så lenge og at det den gangen - som nå - var et stykke mellom idealer og virkelighet.

[laban]

''Det var svært lite som var bedre på 50-tallet, bortsett fra folks evne til å hjelpe hverandre og la være å syte.

''

Jeg tror at en side til ved den tidlige etterkrigstiden var bedre for en del enn det er nå; det at det var bruk for folk sin arbeidsinnsats. Aldri har optimismen vært større blant annet mht muligheten for at mennesker med funksjonsnedsettelser skulle kunne fungere i arbeidslivet. Man trengte arbeidskraft og alle med vilje mente man kunne benyttes. En helt annen ting er at underskuddet på arbeidskraft ikke varte så lenge og at det den gangen - som nå - var et stykke mellom idealer og virkelighet.

En fordel ved det "gammeldagse" arbeidsmarkedet var at det fantes jobber å leve av for folk uten utdannelse, enten årsaken var at de klarte seg dårlig på skolen eller at de ikke hadde mulighet til å få mer enn folkeskolen.

I dag er det omtrent ingen jobber å få hvis man ikke har en viss kompetanse - og de som finnes, har så lav lønn og status at ingen norske ungdommer vil ha dem. De som ansetter folk i den typen jobber, vil heller ha svensker eller andre utlendinger, enn norske "dropouts", fordi de har dårlige erfaringer med sistnevnte gruppe. Og slik fortsetter spiralen...

Det er veldig trist at unge arbeidsføre ikke kommer inn i arbeidslivet fordi de ikke orker å slite skolebenken i minst 13 år. Samtidig er det et faktum at ikke alle som har lyst, men ikke noe annet (f.eks. kompetanse), kan få en jobb med media, styling eller design.

[frosken]

En fordel ved det "gammeldagse" arbeidsmarkedet var at det fantes jobber å leve av for folk uten utdannelse, enten årsaken var at de klarte seg dårlig på skolen eller at de ikke hadde mulighet til å få mer enn folkeskolen.

I dag er det omtrent ingen jobber å få hvis man ikke har en viss kompetanse - og de som finnes, har så lav lønn og status at ingen norske ungdommer vil ha dem. De som ansetter folk i den typen jobber, vil heller ha svensker eller andre utlendinger, enn norske "dropouts", fordi de har dårlige erfaringer med sistnevnte gruppe. Og slik fortsetter spiralen...

Det er veldig trist at unge arbeidsføre ikke kommer inn i arbeidslivet fordi de ikke orker å slite skolebenken i minst 13 år. Samtidig er det et faktum at ikke alle som har lyst, men ikke noe annet (f.eks. kompetanse), kan få en jobb med media, styling eller design.

''Det er veldig trist at unge arbeidsføre ikke kommer inn i arbeidslivet fordi de ikke orker å slite skolebenken i minst 13 år. Samtidig er det et faktum at ikke alle som har lyst, men ikke noe annet (f.eks. kompetanse), kan få en jobb med media, styling eller design.''

Egentlig er det jo en menneskerett å kunne bli redaktør av et moteblad om det er det man ønsker, er det ikke?!?

Det bør fortsatt videreutvikles mye bedre opplegg for ungdom som står i fare for å falle utenfor arbeidslivet; ofte ser man jo hvem det vil være allerede på ungdomsskolen. Det å ikke være en del av arbeidslivet som ung voksen gir små muligheter for et godt liv.