Inkluderende på DIN arbeidsplass?

[Persille1365381127]

Det kommer an på.

Jeg har hatt folk med rusproblemer, psykisk sykdom og språkutfordringer i praksis - men det betyr ikke at jeg ville tatt inn "hvem som helst" med disse problemene i praksis. Jeg tok dem inn grunnet deres menneskelige kvaliteter, ikke pga utfordringene deres.

[frosken]

Det kommer an på.

Jeg har hatt folk med rusproblemer, psykisk sykdom og språkutfordringer i praksis - men det betyr ikke at jeg ville tatt inn "hvem som helst" med disse problemene i praksis. Jeg tok dem inn grunnet deres menneskelige kvaliteter, ikke pga utfordringene deres.

Kan du si noe om hvordan det har gått med dem du har hatt i arbeidspraksis i etterkant? Er det mange av dem som har fått ordinært arbeid (ikke nødvendigvis hos deg)?

Jeg liker måten du skriver om arbeidspraksis på - synes du balanserer bra forventninger til ryddig atferd og forståelse for de utfordringene folk forsøker å overkomme.

[Persille1365381127]

Kan du si noe om hvordan det har gått med dem du har hatt i arbeidspraksis i etterkant? Er det mange av dem som har fått ordinært arbeid (ikke nødvendigvis hos deg)?

Jeg liker måten du skriver om arbeidspraksis på - synes du balanserer bra forventninger til ryddig atferd og forståelse for de utfordringene folk forsøker å overkomme.

Vi har hatt en med rusproblemer nå, som selv tok kontakt med oss og ba om å få ha praksis hos oss (barnehagen). Jeg har tro på praksis i barnehage fordi barn ikke dømmer, man har få voksne å forholde seg til - og det er ganske klare rutiner og regler. Samtidig er ikke barn noe man tuller med, så jeg sjekker dem alltid NØYE før jeg tar dem inn.

Denne personen har fungert veldig veldig godt. Vi fikk referanser fra stedet h*n har bodd på for å bli rusfri, men ellers ingenting - ettersom h*n er ganske ung. Perioden ble forlenget noen uker etter vedkommendes eget ønske, og i denne perioden inkluderte vi personen også mer i det faktiske arbeidet - vi stilte flere krav og forventninger fordi vi mente h*n var klar for det. Dessverre vil h*n ikke jobbe i barnehage, h*n skal tilbake til det yrket h*n egentlig hadde peilet seg inn på (kontorarbeid), ellers hadde jeg tilbud vedkommende jobb fra høsten.

Men h*n får en fin referanse fra oss, og vi har fulgt opp med det vi kan av opplæring underveis - og så er det jo bare å håpe at det går bra. I dette tilfellet tror jeg det vil gjøre det.

Nå tar vi inn en ny med språkutfordringer. H*n kan ikke ett ord norsk, men er utdannet pedagog i et annet land. Dersom h*n lærer seg norsk tilfredsstillende innen sommeren, så vil jeg hjelpe til med å finne en pedagogstilling i en større barnehage - fordi h*n har behov for å lære mer om norsk pedagogikk, og må derfor jobbe med flere pedagoger enn jeg har tilgjengelig. Alternativt kan h*n få jobbe her som assistent... Det får vi se litt på.

Jeg har hatt to med språkproblemer tidligere, den ene jobber her fortsatt - den andre har flyttet til et annet sted i landet og jobber innenfor barnevernet om jeg ikke husker helt feil. De var begge fra Europa, og søkte lavere stillinger hos oss for å lære seg språket. De snakket noe (men veldig dårlig) norsk da de begynte begge to (ikke samtidig).

Vedkommende med psykiske problemer fungerte ikke i det hele tatt. Nå var det en kompleks problemstilling, og i utgangspunktet ikke en praksisplass - men det ble rett og slett alt for vanskelig å forholde seg til for alle. Det skjer jo uventede ting med barn, og da blir det vanskelig med en voksen som konsekvent gjør alle situasjoner verre. Man må fokusere på barna når ting skjer, ikke de voksne.

Men det kommer kanskje litt an på hva slags type psykiske problemer man har....? Og hvor alvorlige de er.

Det som er avgjørende når jeg velger hvem vi tar inn og hvorfor, er deres eget ønske om å _ville_ gjennomføre noe. Det er ikke SÅ nøye hva de "lider" av, dersom de selv har et ønske om å komme tilbake, bidra, fungere og være tilstede. Det er f.eks en vesentlig forskjell om de tar kontakt med oss selv, eller om det ringer en konsulent fra NAV...

Og jeg er også veldig klar på hva jeg forventer FØR vi starter samarbeidet. De skal møte opp i tide, de skal gjøre de tingene de blir bedt om å gjøre, de skal være edru/rusfrie, og de skal delta i de daglige rutinene. Dersom de ikke kan/vil, så må de si fra FØR noe skjer. De kan altså ikke la være å møte opp, uten å gi beskjed.

Jeg er også opptatt av at de må forstå at et slikt samarbeid også skaper arbeid og risiko for oss - det er ikke bare vanskelig for dem. Om noe skjer, så må jeg svare for foreldrene. Om de ikke gjør som avtalt, så blir det merarbeid på de som allerede jobber her. Om de ikke møter opp, så mister vi kanskje tid vi skulle brukt på noe annet, osv.

Det er ikke en veldedighetsgreie fra vår side, det er merarbeid - derfor må de også forplikte seg til de enkle "reglene" som følger med det å ha en jobb. Utover det forventer jeg bare at de er tilstede (fysisk og psykisk), de trenger ikke møte med kompetanse eller evner - det kan vi jo lære dem.

Det er litt som når man ansetter en tenåring i sin første jobb, forventningene må være klare - det er ikke en lek. De må holde sin del av avtalen, og forstå at det er alvor. Og så skal jeg sørge for at de får en god opplevelse med sin første arbeidsplass, at de blir tatt på alvor, at de blir hørt, at de får bidra, får anerkjennelse, tilbakemeldinger - og selvfølgelig de rettighetene de har krav på. Det blir som å oppdra gode arbeidstakere

Den som har skrevet her flere ganger om praksisplassen i en vernet bedrift er en jeg ikke ville vurdert å ta inn, utelukkende pga holdningene. Jeg gidder rett og slett ikke bruke masse tid, kompetanse og energi på en som ikke vil tilbake i arbeidslivet selv. Da har jeg ingenting å bidra med. Men de som kommer hit, vil bidra med noe og vil prøve (selv om de kanskje ikke får til), de er velkomne - og så skal jeg hjelpe så godt jeg kan ut fra de forutsetningene.

Jeg kan fint håndtere at folk ikke får til ting, så lenge de prøver. Og så er det vår jobb å finne en balanse mellom trygg grunn, og nye utfordringer så de skjønner at de kan klare flere ting enn de trodde de kunne før de kom.

Og det hører med til historien at jeg ikke lover noen jobb etter endt praksis. Det er ikke sikkert vi har ledige stillinger, og det er ikke sikkert de passer. Men målet er at de skal ut i jobb, så jeg hjelper dem å finne en jobb om jeg kan. Jeg har jobbet med rekruttering tidligere, så jeg har fortsatt en del kontakter i den bransjen - og sender dem videre til dem med en personlig anbefaling. De jeg sender til vet også at de aldri ville fått en kandidat av meg jeg ikke selv går god for.

Jeg vet ikke om det var svar på spørsmålet ditt, men det er hvertfall (noen av) mine tanker rundt praksisplass

[Persille1365381127]

Dere bryter loven, bibliotek er et offentlig sted og dere må ha HC toalett.

Det kommer faktisk litt an på. For det første kan man få dispensasjoner, for det andre kan det være tilgjengelig HC-toalett for kunder - men ikke for personalet. Det skal nemlig i utgangspunktet være to separate toaletter.

[Persille1365381127]

Noe av problemet er at mennesker med psykiske funksjonshemninger kan ha vansker med å gjennomføre en utdannelse også, ikke bare med å fungere stabilt i en jobbsituasjon. Mens fysiske funksjonshemninger kan sette sterke begrensninger på antall jobber som er mulige å ta. Det blir for lett å snakke om inkluderende arbeidsliv, når kravene til alle arbeidstakere er de samme, uansett utfordringer. Og funksjonshemmede har ingen fortrinnsrett til de få stillingene de kunne klart å fylle.

''Det blir for lett å snakke om inkluderende arbeidsliv, når kravene til alle arbeidstakere er de samme, uansett utfordringer.''

Dette stemmer ikke helt.

Kravene til alle arbeidstakere er ikke det samme, men kravene til å få utført et stykke arbeid kan godt være det samme. For å ta noe helt banalt: det er krav at taxisjåfører kan se. Er du blind kan du ikke kjøre taxi. Det betyr ikke at kravene til taxisjåfører er identiske av den grunn, men én av betingelsene er at du faktisk kan se.

Og sånn er det med veldig mange jobber, de har noen elementer i seg som kanskje ikke alle kan utføre. Det handler ikke nødvendigvis om handicap, det kan også handle om kompetanse. For å være førskolelærer i barnehage må du ha pedagogutdannelse. For å være kokk må du ha kokkeutdannelse - det holder ikke at man kan lage mat, det kan de aller fleste.

Jeg har vanskeligheter med å ha folk i deltidsstillinger, fordi jeg ikke får fylt opp den resterende delen av stillingen. Du kan ikke jobbe fire timer om dagen her, men du kan godt jobbe én dag i uken.

Jeg opplever også at kravene som stilles til arbeidsgivere er på grensen til urimelige. Jeg driver en bedrift, jeg skal tjene penger, skape arbeidsplasser og levere en tjeneste til kundene - ikke i prioritert rekkefølge. For å få til dette må jeg velge de beste arbeidstakerne, til den laveste prisen - kort fortalt. Om jeg da må betale hundretusenvis av kroner for å få deg i arbeid, så lønner det seg ikke for meg å velge deg. Da velger jeg en jeg får i arbeid uten kostnader utover lønn.

Det er en slags forventning fra arbeidstakersiden at arbeidsgiver skal tilrettelegge slik at alle mennesker kan komme seg i arbeid, men det er ingen som snakker om hvem som skal finansiere dette. Og om det blir slik at det vedtas lover for å gjennomføre slike tilrettelegginger, så vil antallet private som skaper arbeidsplasser reduseres - det er det ingen tvil om.

Personlig har jeg ingen problemer med å forstå at du vil ut i jobb, men jeg skulle ønske at jeg møtte litt forståelse for at jeg ikke vil betale for at du skal få deg jobb. Det er ikke mitt personlige ansvar.

[Bella Dotte]

Vi har hatt en med rusproblemer nå, som selv tok kontakt med oss og ba om å få ha praksis hos oss (barnehagen). Jeg har tro på praksis i barnehage fordi barn ikke dømmer, man har få voksne å forholde seg til - og det er ganske klare rutiner og regler. Samtidig er ikke barn noe man tuller med, så jeg sjekker dem alltid NØYE før jeg tar dem inn.

Denne personen har fungert veldig veldig godt. Vi fikk referanser fra stedet h*n har bodd på for å bli rusfri, men ellers ingenting - ettersom h*n er ganske ung. Perioden ble forlenget noen uker etter vedkommendes eget ønske, og i denne perioden inkluderte vi personen også mer i det faktiske arbeidet - vi stilte flere krav og forventninger fordi vi mente h*n var klar for det. Dessverre vil h*n ikke jobbe i barnehage, h*n skal tilbake til det yrket h*n egentlig hadde peilet seg inn på (kontorarbeid), ellers hadde jeg tilbud vedkommende jobb fra høsten.

Men h*n får en fin referanse fra oss, og vi har fulgt opp med det vi kan av opplæring underveis - og så er det jo bare å håpe at det går bra. I dette tilfellet tror jeg det vil gjøre det.

Nå tar vi inn en ny med språkutfordringer. H*n kan ikke ett ord norsk, men er utdannet pedagog i et annet land. Dersom h*n lærer seg norsk tilfredsstillende innen sommeren, så vil jeg hjelpe til med å finne en pedagogstilling i en større barnehage - fordi h*n har behov for å lære mer om norsk pedagogikk, og må derfor jobbe med flere pedagoger enn jeg har tilgjengelig. Alternativt kan h*n få jobbe her som assistent... Det får vi se litt på.

Jeg har hatt to med språkproblemer tidligere, den ene jobber her fortsatt - den andre har flyttet til et annet sted i landet og jobber innenfor barnevernet om jeg ikke husker helt feil. De var begge fra Europa, og søkte lavere stillinger hos oss for å lære seg språket. De snakket noe (men veldig dårlig) norsk da de begynte begge to (ikke samtidig).

Vedkommende med psykiske problemer fungerte ikke i det hele tatt. Nå var det en kompleks problemstilling, og i utgangspunktet ikke en praksisplass - men det ble rett og slett alt for vanskelig å forholde seg til for alle. Det skjer jo uventede ting med barn, og da blir det vanskelig med en voksen som konsekvent gjør alle situasjoner verre. Man må fokusere på barna når ting skjer, ikke de voksne.

Men det kommer kanskje litt an på hva slags type psykiske problemer man har....? Og hvor alvorlige de er.

Det som er avgjørende når jeg velger hvem vi tar inn og hvorfor, er deres eget ønske om å _ville_ gjennomføre noe. Det er ikke SÅ nøye hva de "lider" av, dersom de selv har et ønske om å komme tilbake, bidra, fungere og være tilstede. Det er f.eks en vesentlig forskjell om de tar kontakt med oss selv, eller om det ringer en konsulent fra NAV...

Og jeg er også veldig klar på hva jeg forventer FØR vi starter samarbeidet. De skal møte opp i tide, de skal gjøre de tingene de blir bedt om å gjøre, de skal være edru/rusfrie, og de skal delta i de daglige rutinene. Dersom de ikke kan/vil, så må de si fra FØR noe skjer. De kan altså ikke la være å møte opp, uten å gi beskjed.

Jeg er også opptatt av at de må forstå at et slikt samarbeid også skaper arbeid og risiko for oss - det er ikke bare vanskelig for dem. Om noe skjer, så må jeg svare for foreldrene. Om de ikke gjør som avtalt, så blir det merarbeid på de som allerede jobber her. Om de ikke møter opp, så mister vi kanskje tid vi skulle brukt på noe annet, osv.

Det er ikke en veldedighetsgreie fra vår side, det er merarbeid - derfor må de også forplikte seg til de enkle "reglene" som følger med det å ha en jobb. Utover det forventer jeg bare at de er tilstede (fysisk og psykisk), de trenger ikke møte med kompetanse eller evner - det kan vi jo lære dem.

Det er litt som når man ansetter en tenåring i sin første jobb, forventningene må være klare - det er ikke en lek. De må holde sin del av avtalen, og forstå at det er alvor. Og så skal jeg sørge for at de får en god opplevelse med sin første arbeidsplass, at de blir tatt på alvor, at de blir hørt, at de får bidra, får anerkjennelse, tilbakemeldinger - og selvfølgelig de rettighetene de har krav på. Det blir som å oppdra gode arbeidstakere

Den som har skrevet her flere ganger om praksisplassen i en vernet bedrift er en jeg ikke ville vurdert å ta inn, utelukkende pga holdningene. Jeg gidder rett og slett ikke bruke masse tid, kompetanse og energi på en som ikke vil tilbake i arbeidslivet selv. Da har jeg ingenting å bidra med. Men de som kommer hit, vil bidra med noe og vil prøve (selv om de kanskje ikke får til), de er velkomne - og så skal jeg hjelpe så godt jeg kan ut fra de forutsetningene.

Jeg kan fint håndtere at folk ikke får til ting, så lenge de prøver. Og så er det vår jobb å finne en balanse mellom trygg grunn, og nye utfordringer så de skjønner at de kan klare flere ting enn de trodde de kunne før de kom.

Og det hører med til historien at jeg ikke lover noen jobb etter endt praksis. Det er ikke sikkert vi har ledige stillinger, og det er ikke sikkert de passer. Men målet er at de skal ut i jobb, så jeg hjelper dem å finne en jobb om jeg kan. Jeg har jobbet med rekruttering tidligere, så jeg har fortsatt en del kontakter i den bransjen - og sender dem videre til dem med en personlig anbefaling. De jeg sender til vet også at de aldri ville fått en kandidat av meg jeg ikke selv går god for.

Jeg vet ikke om det var svar på spørsmålet ditt, men det er hvertfall (noen av) mine tanker rundt praksisplass

Jeg grøsser når jeg tenker på praksisplasser, og på alt jeg har gjort uten å få betalt for det, og på hvor mange som deltar på sånne. Jeg ville igjen mistet motivasjonen totalt, igjen, hvis jeg skulle blitt presset til det igjen eller fått en VTA-plass. Hvis dette er holdninger som tilsier at jeg ikke er egnet for arbeidslivet, er jeg virkelig glad for at jeg har fått uføretrygd.

[Sør]

''Det blir for lett å snakke om inkluderende arbeidsliv, når kravene til alle arbeidstakere er de samme, uansett utfordringer.''

Dette stemmer ikke helt.

Kravene til alle arbeidstakere er ikke det samme, men kravene til å få utført et stykke arbeid kan godt være det samme. For å ta noe helt banalt: det er krav at taxisjåfører kan se. Er du blind kan du ikke kjøre taxi. Det betyr ikke at kravene til taxisjåfører er identiske av den grunn, men én av betingelsene er at du faktisk kan se.

Og sånn er det med veldig mange jobber, de har noen elementer i seg som kanskje ikke alle kan utføre. Det handler ikke nødvendigvis om handicap, det kan også handle om kompetanse. For å være førskolelærer i barnehage må du ha pedagogutdannelse. For å være kokk må du ha kokkeutdannelse - det holder ikke at man kan lage mat, det kan de aller fleste.

Jeg har vanskeligheter med å ha folk i deltidsstillinger, fordi jeg ikke får fylt opp den resterende delen av stillingen. Du kan ikke jobbe fire timer om dagen her, men du kan godt jobbe én dag i uken.

Jeg opplever også at kravene som stilles til arbeidsgivere er på grensen til urimelige. Jeg driver en bedrift, jeg skal tjene penger, skape arbeidsplasser og levere en tjeneste til kundene - ikke i prioritert rekkefølge. For å få til dette må jeg velge de beste arbeidstakerne, til den laveste prisen - kort fortalt. Om jeg da må betale hundretusenvis av kroner for å få deg i arbeid, så lønner det seg ikke for meg å velge deg. Da velger jeg en jeg får i arbeid uten kostnader utover lønn.

Det er en slags forventning fra arbeidstakersiden at arbeidsgiver skal tilrettelegge slik at alle mennesker kan komme seg i arbeid, men det er ingen som snakker om hvem som skal finansiere dette. Og om det blir slik at det vedtas lover for å gjennomføre slike tilrettelegginger, så vil antallet private som skaper arbeidsplasser reduseres - det er det ingen tvil om.

Personlig har jeg ingen problemer med å forstå at du vil ut i jobb, men jeg skulle ønske at jeg møtte litt forståelse for at jeg ikke vil betale for at du skal få deg jobb. Det er ikke mitt personlige ansvar.

''Er du blind kan du ikke kjøre taxi.''

Har du kjørt taxi i New York?

;-)

Med vennlig hilsen

[tonie]

Jeg grøsser når jeg tenker på praksisplasser, og på alt jeg har gjort uten å få betalt for det, og på hvor mange som deltar på sånne. Jeg ville igjen mistet motivasjonen totalt, igjen, hvis jeg skulle blitt presset til det igjen eller fått en VTA-plass. Hvis dette er holdninger som tilsier at jeg ikke er egnet for arbeidslivet, er jeg virkelig glad for at jeg har fått uføretrygd.

Hva mener du med uten å få betalt? NAV betalte vel lønnen din mens du var der? Det du fikk av arbeidsplassen var en fin mulighet til å utfordre seg selv, lære noe nytt, og få en god referanse som kunne hjulpet deg videre.

[Bella Dotte]

''Det blir for lett å snakke om inkluderende arbeidsliv, når kravene til alle arbeidstakere er de samme, uansett utfordringer.''

Dette stemmer ikke helt.

Kravene til alle arbeidstakere er ikke det samme, men kravene til å få utført et stykke arbeid kan godt være det samme. For å ta noe helt banalt: det er krav at taxisjåfører kan se. Er du blind kan du ikke kjøre taxi. Det betyr ikke at kravene til taxisjåfører er identiske av den grunn, men én av betingelsene er at du faktisk kan se.

Og sånn er det med veldig mange jobber, de har noen elementer i seg som kanskje ikke alle kan utføre. Det handler ikke nødvendigvis om handicap, det kan også handle om kompetanse. For å være førskolelærer i barnehage må du ha pedagogutdannelse. For å være kokk må du ha kokkeutdannelse - det holder ikke at man kan lage mat, det kan de aller fleste.

Jeg har vanskeligheter med å ha folk i deltidsstillinger, fordi jeg ikke får fylt opp den resterende delen av stillingen. Du kan ikke jobbe fire timer om dagen her, men du kan godt jobbe én dag i uken.

Jeg opplever også at kravene som stilles til arbeidsgivere er på grensen til urimelige. Jeg driver en bedrift, jeg skal tjene penger, skape arbeidsplasser og levere en tjeneste til kundene - ikke i prioritert rekkefølge. For å få til dette må jeg velge de beste arbeidstakerne, til den laveste prisen - kort fortalt. Om jeg da må betale hundretusenvis av kroner for å få deg i arbeid, så lønner det seg ikke for meg å velge deg. Da velger jeg en jeg får i arbeid uten kostnader utover lønn.

Det er en slags forventning fra arbeidstakersiden at arbeidsgiver skal tilrettelegge slik at alle mennesker kan komme seg i arbeid, men det er ingen som snakker om hvem som skal finansiere dette. Og om det blir slik at det vedtas lover for å gjennomføre slike tilrettelegginger, så vil antallet private som skaper arbeidsplasser reduseres - det er det ingen tvil om.

Personlig har jeg ingen problemer med å forstå at du vil ut i jobb, men jeg skulle ønske at jeg møtte litt forståelse for at jeg ikke vil betale for at du skal få deg jobb. Det er ikke mitt personlige ansvar.

Jeg skjønner, begge sider har krav og forventninger, men jeg blir helt matt og litt på gråten og forstår at jeg trenger trygden min.

[Bella Dotte]

Hva mener du med uten å få betalt? NAV betalte vel lønnen din mens du var der? Det du fikk av arbeidsplassen var en fin mulighet til å utfordre seg selv, lære noe nytt, og få en god referanse som kunne hjulpet deg videre.

''Hva mener du med uten å få betalt? NAV betalte vel lønnen din mens du var der? Det du fikk av arbeidsplassen var en fin mulighet til å utfordre seg selv, lære noe nytt, og få en god referanse som kunne hjulpet deg videre.''

Ja, jeg fikk livsopphold, men ikke noe mer enn om jeg ikke hadde gjort noe - av daværende Aetat. Tiltakene jeg var i, var på områder hvor jeg ikke passet, og hadde mange oppgaver jeg heller ikke kunne lære skikkelig, Utfordre meg selv, ja det kan du si, jeg presset meg til det ytterste mens selvtilliten bare sank og sank.

[Persille1365381127]

''Er du blind kan du ikke kjøre taxi.''

Har du kjørt taxi i New York?

;-)

Med vennlig hilsen

Ja, men aldri med blinde sjåfører

[Persille1365381127]

Jeg skjønner, begge sider har krav og forventninger, men jeg blir helt matt og litt på gråten og forstår at jeg trenger trygden min.

Du er en helt vanlig person, og det er noe med deg som gjør at du ikke kan fungere i en vanlig jobb, og dermed ha en vanlig inntekt. Greit.

Du lever i et land som tar vare på deg likevel, du får hjelp av staten. I andre land ville du vært avhengig av familien din, eller levd på gaten.

Jeg er arbeidsgiver, jeg har opprettet selskaper, skapt arbeidsplasser og selger tjenester til andre mennesker. Det har jeg gjort uten hjelp og støtte fra staten. Jeg har gjort det fordi det er dette jeg har lyst til å drive med.

Fordi jeg har lyst til å drive med dette, så har drøyt 20 mennesker en jobb å gå til hver dag, og de tjener penger så de kan leve. Jeg betaler 14% av det de tjener i avgift til staten, en avgift jeg som arbeidsgiver (isolert sett) ikke får noe igjen for.

Disse pengene er med å bidra til de ytelsene blant annet du mottar. Sammen med den delen av inntekten min jeg betaler i skatt, den delen av overskuddet jeg generer som går til skatt - og det alle mine arbeidstakere betaler i skatt.

Likevel forventes det at jeg som arbeidsgiver skal bruke tid, penger, ressurser og kompetanse for å få deg ut i arbeidslivet.... Om vi ikke gjør det så er vi kalde, lite inkluderende, har lite medfølelse, lite omtanke for andre enn oss selv, er egoistiske, grådige, osv. Veldig lite flatterende beskrivelser.

Alle har noe de sliter med, noen mer enn andre - sånn vil det alltid være. Likevel mener jeg at man må gjøre det beste ut av situasjonen, og løse den som best man kan.

Når en tidligere rusmisbruker ringer meg og sier h*n vil ha hjelp til å komme tilbake til et normalt liv, så bruker jeg av mine ressurser og min tid for å hjelpe vedkommende. Det koster noe. Ikke bare penger, men også krefter, overskudd, engasjement, osv.

Det jeg får tilbake er gleden av å ha hjulpet noen tilbake til en normal hverdag.

De andre arbeidstakerne mine betaler jeg lønn. De møter opp og gjør det jeg ber dem om, og for det får de en sum penger. En gjensidig avtale. Det krever ikke i nærheten av like mye som å hjelpe en som er på tiltak. Men det generer inntekt. Inntekt til meg, til selskapet, til dem selv.

En som er hos oss på tiltak genererer ingenting, utover å gi meg bedre samvittighet for å ha bidratt til samfunnet.

Arbeidsgivere er ikke psykologer, helsepersonell eller støtteapparat, vi er ikke superpersoner som har masse overskudd til å redde verden. Så når noen faktisk gjør noe for å hjelpe noen, så hadde det vært hyggelig om disse noen bare viste et lite snev av takknemlighet for det arbeidet som legges ned i vedkommende.

Du kan grøsse alt du vil, men noen har gjort noe for å hjelpe deg - uten noen form for egen vinning slik jeg ser det.

[Persille1365381127]

Jeg grøsser når jeg tenker på praksisplasser, og på alt jeg har gjort uten å få betalt for det, og på hvor mange som deltar på sånne. Jeg ville igjen mistet motivasjonen totalt, igjen, hvis jeg skulle blitt presset til det igjen eller fått en VTA-plass. Hvis dette er holdninger som tilsier at jeg ikke er egnet for arbeidslivet, er jeg virkelig glad for at jeg har fått uføretrygd.

''på alt jeg har gjort uten å få betalt for det''

Så når du er for syk til å fungere i en vanlig jobb, og får være på en arbeidsplass for å lære deg å fungere normalt - så mener du at du skulle fått ytterligere betalt for å være der, i tillegg til trygden din?

Hvem skulle betalt det, tenker du?

Og nei, du får ikke noe mer betalt for å være der enn for å ligge hjemme og gjøre ingenting - men er ikke målet ditt å komme tilbake i arbeid da? Hva oppnår du med å være hjemme? Du får ikke penger, men du får erfaring, kompetanse, sosial trening - er ikke det verdt noe for deg?

[Bella Dotte]

Du er en helt vanlig person, og det er noe med deg som gjør at du ikke kan fungere i en vanlig jobb, og dermed ha en vanlig inntekt. Greit.

Du lever i et land som tar vare på deg likevel, du får hjelp av staten. I andre land ville du vært avhengig av familien din, eller levd på gaten.

Jeg er arbeidsgiver, jeg har opprettet selskaper, skapt arbeidsplasser og selger tjenester til andre mennesker. Det har jeg gjort uten hjelp og støtte fra staten. Jeg har gjort det fordi det er dette jeg har lyst til å drive med.

Fordi jeg har lyst til å drive med dette, så har drøyt 20 mennesker en jobb å gå til hver dag, og de tjener penger så de kan leve. Jeg betaler 14% av det de tjener i avgift til staten, en avgift jeg som arbeidsgiver (isolert sett) ikke får noe igjen for.

Disse pengene er med å bidra til de ytelsene blant annet du mottar. Sammen med den delen av inntekten min jeg betaler i skatt, den delen av overskuddet jeg generer som går til skatt - og det alle mine arbeidstakere betaler i skatt.

Likevel forventes det at jeg som arbeidsgiver skal bruke tid, penger, ressurser og kompetanse for å få deg ut i arbeidslivet.... Om vi ikke gjør det så er vi kalde, lite inkluderende, har lite medfølelse, lite omtanke for andre enn oss selv, er egoistiske, grådige, osv. Veldig lite flatterende beskrivelser.

Alle har noe de sliter med, noen mer enn andre - sånn vil det alltid være. Likevel mener jeg at man må gjøre det beste ut av situasjonen, og løse den som best man kan.

Når en tidligere rusmisbruker ringer meg og sier h*n vil ha hjelp til å komme tilbake til et normalt liv, så bruker jeg av mine ressurser og min tid for å hjelpe vedkommende. Det koster noe. Ikke bare penger, men også krefter, overskudd, engasjement, osv.

Det jeg får tilbake er gleden av å ha hjulpet noen tilbake til en normal hverdag.

De andre arbeidstakerne mine betaler jeg lønn. De møter opp og gjør det jeg ber dem om, og for det får de en sum penger. En gjensidig avtale. Det krever ikke i nærheten av like mye som å hjelpe en som er på tiltak. Men det generer inntekt. Inntekt til meg, til selskapet, til dem selv.

En som er hos oss på tiltak genererer ingenting, utover å gi meg bedre samvittighet for å ha bidratt til samfunnet.

Arbeidsgivere er ikke psykologer, helsepersonell eller støtteapparat, vi er ikke superpersoner som har masse overskudd til å redde verden. Så når noen faktisk gjør noe for å hjelpe noen, så hadde det vært hyggelig om disse noen bare viste et lite snev av takknemlighet for det arbeidet som legges ned i vedkommende.

Du kan grøsse alt du vil, men noen har gjort noe for å hjelpe deg - uten noen form for egen vinning slik jeg ser det.

Sånn ser ikke jeg det. Mye gratis arbeidskraft går til arbeidsplassene/giverne gjennom praksisplassdeltakerne. Og i tillegg betaler NAV for plassene, mye mer enn deltakeren får. Det synes jeg er urettferdig.

Jeg forstår at arbeidslivet er krevende, men behøver det å være SÅ krevende? Jeg og mange med meg kunne ha gjort en innsats om lista ble lagt litt lavere. kanskje er det arbeidsgiveravgiften som er knuten.

[Persille1365381127]

Sånn ser ikke jeg det. Mye gratis arbeidskraft går til arbeidsplassene/giverne gjennom praksisplassdeltakerne. Og i tillegg betaler NAV for plassene, mye mer enn deltakeren får. Det synes jeg er urettferdig.

Jeg forstår at arbeidslivet er krevende, men behøver det å være SÅ krevende? Jeg og mange med meg kunne ha gjort en innsats om lista ble lagt litt lavere. kanskje er det arbeidsgiveravgiften som er knuten.

''Mye gratis arbeidskraft går til arbeidsplassene/giverne gjennom praksisplassdeltakerne''

Det stemmer ikke. De går i tillegg til de vanlige arbeiderne, så det er ikke mye gratis arbeidskraft vi får. Dessuten kan vi ikke stole på at de kommer, møter opp, kan gjennomføre osv i likhet med en annen arbeidstaker - så man kan ikke planlegge med dem som en del av arbeidsstokken.

''Og i tillegg betaler NAV for plassene, mye mer enn deltakeren får. Det synes jeg er urettferdig.''

Det gjør de IKKE. Jeg har hatt en på praksisplass i snart fire måneder nå, tre dager i uken. Vi har skrevet rapporter til NAV, hatt møter med vedkommende, veiledet, lært opp, laget planer osv - og for det har vi fått hele 3.800 kroner. Det er ikke i nærheten av verdt det når det kommer til økonomi!!

''Jeg forstår at arbeidslivet er krevende, men behøver det å være SÅ krevende?''

Arbeidslivet i seg selv er ikke krevende. Det er mange arbeidsplasser som ikke krever mye av deg - det kommer helt an på hva du legger i krevende. Det krever ingenting mentalt av deg å skrelle reker f.eks. Det krever ingenting fysisk av deg å svare på telefonen på kundeservice. Du får unngå de stillingene som er for krevende, og velge deg noen andre. Utover det skal du bare møte opp, gjøre oppgavene dine, og gå hjem igjen. Og selvfølgelig klare å gi beskjed om det av en eller annen (legitim) grunn ikke går.

''Jeg og mange med meg kunne ha gjort en innsats om lista ble lagt litt lavere.''

Eller om dere hadde senket kravene deres litt?

''kanskje er det arbeidsgiveravgiften som er knuten.''

Jeg skjønner ikke hva du mener med dette....?

[Bella Dotte]

''på alt jeg har gjort uten å få betalt for det''

Så når du er for syk til å fungere i en vanlig jobb, og får være på en arbeidsplass for å lære deg å fungere normalt - så mener du at du skulle fått ytterligere betalt for å være der, i tillegg til trygden din?

Hvem skulle betalt det, tenker du?

Og nei, du får ikke noe mer betalt for å være der enn for å ligge hjemme og gjøre ingenting - men er ikke målet ditt å komme tilbake i arbeid da? Hva oppnår du med å være hjemme? Du får ikke penger, men du får erfaring, kompetanse, sosial trening - er ikke det verdt noe for deg?

Ja, jeg mener at når jeg jobber selv om jeg er for syk til å fungere i en vanlig jobb, bør jeg ha noe kompensasjon for det. Å lære å fungere normalt kan man ofte gjøre mer effektivt andre steder enn på en arbeidsplass. Jeg trengte psykologhjelp, men det var det ingen som forsto (ikke jeg engang, så kaotisk var min tilværelse).

Jeg mener at alle har krav på en verdig tilværelse og opplevelsen av at det "lønner seg å arbeide", hvis det skal gjøre det, vel å merke.

Erfaring og sosial trening som får meg til å gråte hver dag, er ikke noe for meg, ellers takk. Kompetanse kan jeg ikke tilegne meg når stressnivået er for høyt og meningsløsheten for stor.

[Sør]

Ja, jeg mener at når jeg jobber selv om jeg er for syk til å fungere i en vanlig jobb, bør jeg ha noe kompensasjon for det. Å lære å fungere normalt kan man ofte gjøre mer effektivt andre steder enn på en arbeidsplass. Jeg trengte psykologhjelp, men det var det ingen som forsto (ikke jeg engang, så kaotisk var min tilværelse).

Jeg mener at alle har krav på en verdig tilværelse og opplevelsen av at det "lønner seg å arbeide", hvis det skal gjøre det, vel å merke.

Erfaring og sosial trening som får meg til å gråte hver dag, er ikke noe for meg, ellers takk. Kompetanse kan jeg ikke tilegne meg når stressnivået er for høyt og meningsløsheten for stor.

''Ja, jeg mener at når jeg jobber selv om jeg er for syk til å fungere i en vanlig jobb, bør jeg ha noe kompensasjon for det. ''

Men, Bella Dotte - tenk på det som gratisundervisning. Akkurat som å gå på universitetet, eller en høyskole. Du lærer kunnskaper som er nødvendig for at du skal kunne fungere i arbeidslivet.

Trolig er det svært lite å tjene på dette for de fleste arbeidsgivere. Ja, de får noen som skal gjøre en jobb, men de har ingen idé om hvor stabile de er (kommer de på jobb hver dag), de er (nesten alltid) uten erfaring, osv.

Dette er noe du gjør for deg selv, ikke for arbeidsgiver.

Med vennlig hilsen

[Bella Dotte]

''Mye gratis arbeidskraft går til arbeidsplassene/giverne gjennom praksisplassdeltakerne''

Det stemmer ikke. De går i tillegg til de vanlige arbeiderne, så det er ikke mye gratis arbeidskraft vi får. Dessuten kan vi ikke stole på at de kommer, møter opp, kan gjennomføre osv i likhet med en annen arbeidstaker - så man kan ikke planlegge med dem som en del av arbeidsstokken.

''Og i tillegg betaler NAV for plassene, mye mer enn deltakeren får. Det synes jeg er urettferdig.''

Det gjør de IKKE. Jeg har hatt en på praksisplass i snart fire måneder nå, tre dager i uken. Vi har skrevet rapporter til NAV, hatt møter med vedkommende, veiledet, lært opp, laget planer osv - og for det har vi fått hele 3.800 kroner. Det er ikke i nærheten av verdt det når det kommer til økonomi!!

''Jeg forstår at arbeidslivet er krevende, men behøver det å være SÅ krevende?''

Arbeidslivet i seg selv er ikke krevende. Det er mange arbeidsplasser som ikke krever mye av deg - det kommer helt an på hva du legger i krevende. Det krever ingenting mentalt av deg å skrelle reker f.eks. Det krever ingenting fysisk av deg å svare på telefonen på kundeservice. Du får unngå de stillingene som er for krevende, og velge deg noen andre. Utover det skal du bare møte opp, gjøre oppgavene dine, og gå hjem igjen. Og selvfølgelig klare å gi beskjed om det av en eller annen (legitim) grunn ikke går.

''Jeg og mange med meg kunne ha gjort en innsats om lista ble lagt litt lavere.''

Eller om dere hadde senket kravene deres litt?

''kanskje er det arbeidsgiveravgiften som er knuten.''

Jeg skjønner ikke hva du mener med dette....?

Da foreslår jeg at ordningen med praksisplasser avvikles. Den er jo bare til plage og bryderi for både deltaker og arbeidsgiver.

Jeg innbilte meg at du hadde skrevet om arbeidsgiveravgiften i denne tråden. Men jeg finner det ikke når jeg søker. Beklager.

[Bella Dotte]

''Ja, jeg mener at når jeg jobber selv om jeg er for syk til å fungere i en vanlig jobb, bør jeg ha noe kompensasjon for det. ''

Men, Bella Dotte - tenk på det som gratisundervisning. Akkurat som å gå på universitetet, eller en høyskole. Du lærer kunnskaper som er nødvendig for at du skal kunne fungere i arbeidslivet.

Trolig er det svært lite å tjene på dette for de fleste arbeidsgivere. Ja, de får noen som skal gjøre en jobb, men de har ingen idé om hvor stabile de er (kommer de på jobb hver dag), de er (nesten alltid) uten erfaring, osv.

Dette er noe du gjør for deg selv, ikke for arbeidsgiver.

Med vennlig hilsen

Nå har jeg forsøkt å tenke på det sånn, men jeg får det ikke til ;-)

[Bella Dotte]

Du er en helt vanlig person, og det er noe med deg som gjør at du ikke kan fungere i en vanlig jobb, og dermed ha en vanlig inntekt. Greit.

Du lever i et land som tar vare på deg likevel, du får hjelp av staten. I andre land ville du vært avhengig av familien din, eller levd på gaten.

Jeg er arbeidsgiver, jeg har opprettet selskaper, skapt arbeidsplasser og selger tjenester til andre mennesker. Det har jeg gjort uten hjelp og støtte fra staten. Jeg har gjort det fordi det er dette jeg har lyst til å drive med.

Fordi jeg har lyst til å drive med dette, så har drøyt 20 mennesker en jobb å gå til hver dag, og de tjener penger så de kan leve. Jeg betaler 14% av det de tjener i avgift til staten, en avgift jeg som arbeidsgiver (isolert sett) ikke får noe igjen for.

Disse pengene er med å bidra til de ytelsene blant annet du mottar. Sammen med den delen av inntekten min jeg betaler i skatt, den delen av overskuddet jeg generer som går til skatt - og det alle mine arbeidstakere betaler i skatt.

Likevel forventes det at jeg som arbeidsgiver skal bruke tid, penger, ressurser og kompetanse for å få deg ut i arbeidslivet.... Om vi ikke gjør det så er vi kalde, lite inkluderende, har lite medfølelse, lite omtanke for andre enn oss selv, er egoistiske, grådige, osv. Veldig lite flatterende beskrivelser.

Alle har noe de sliter med, noen mer enn andre - sånn vil det alltid være. Likevel mener jeg at man må gjøre det beste ut av situasjonen, og løse den som best man kan.

Når en tidligere rusmisbruker ringer meg og sier h*n vil ha hjelp til å komme tilbake til et normalt liv, så bruker jeg av mine ressurser og min tid for å hjelpe vedkommende. Det koster noe. Ikke bare penger, men også krefter, overskudd, engasjement, osv.

Det jeg får tilbake er gleden av å ha hjulpet noen tilbake til en normal hverdag.

De andre arbeidstakerne mine betaler jeg lønn. De møter opp og gjør det jeg ber dem om, og for det får de en sum penger. En gjensidig avtale. Det krever ikke i nærheten av like mye som å hjelpe en som er på tiltak. Men det generer inntekt. Inntekt til meg, til selskapet, til dem selv.

En som er hos oss på tiltak genererer ingenting, utover å gi meg bedre samvittighet for å ha bidratt til samfunnet.

Arbeidsgivere er ikke psykologer, helsepersonell eller støtteapparat, vi er ikke superpersoner som har masse overskudd til å redde verden. Så når noen faktisk gjør noe for å hjelpe noen, så hadde det vært hyggelig om disse noen bare viste et lite snev av takknemlighet for det arbeidet som legges ned i vedkommende.

Du kan grøsse alt du vil, men noen har gjort noe for å hjelpe deg - uten noen form for egen vinning slik jeg ser det.

''Du lever i et land som tar vare på deg likevel, du får hjelp av staten. I andre land ville du vært avhengig av familien din, eller levd på gaten.'' ++

Som jeg har sagt, jeg er glad for at jeg har trygd. Hvor takknemlig er jeg nødt til å være for det? Jeg har ikke bedt om å bli født, og heller ikke om å få den funksjonshemningen jeg har. Jeg betaler skatt av min trygd, og avgifter på varer og tjenester som alle andre. Er det galt av meg å ønske å kunne bidra til gjengjeld, selv om jeg da tydeligvis ikke kan det?