Inkluderende på DIN arbeidsplass?

[Gjest Nickløsheletida]

''Det plager meg egentlig ikke, jeg har tro på at man skal/bør hjelpe om man kan - men jeg MÅ svare når noen kommer med den type påstander. Og dessverre ser jeg alt for ofte at de som skal ut i tiltak har med seg den type holdninger. Derfor tar jeg heller ikke inn de som ikke tar kontakt selv....''

Jeg er helt enig i at man bør realitetsorientere folk i forhold til hva det faktisk koster av ressurser å ha noen på en arbeidsplass,. Siden dere ikke har brukerne så lenge av gangen, så vil jo heller ikke regnskapet ende i pluss.

Helt på siden; vet du hvorvidt en som fyller 18 om et par måneder har noen sjanse til å få jobbe som vikar i barnehage? (Hun er utvekslingsstudent i et land med en litt annen "årsrytme" enn i Norge, så skoleåret hennes er snart slutt og hun vil gjerne ha jobb 2-3 mnd.) Jeg lurer på om det er en absolutt grense på f.eks. 18 år for å bli brukt til den slags, eller om du tror det vil være verdt for henne å oppsøke de ulike barnehagene hun kjenner til?

'' Jeg lurer på om det er en absolutt grense på f.eks. 18 år for å bli brukt til den slags, eller om du tror det vil være verdt for henne å oppsøke de ulike barnehagene hun kjenner til?''

Be henne oppsøke Adecco. Det var det min datter gjorde i "friåret" sitt og fikk jobbe i barnehage, noen dager i en barnehage og noen uker i en annen, Hun ble ikke arbeidsledig og de siste månedene var hun i samme barnhage. Hun var riktignok over 18 år, men det er verd å spørre.

[frosken]

'' Jeg lurer på om det er en absolutt grense på f.eks. 18 år for å bli brukt til den slags, eller om du tror det vil være verdt for henne å oppsøke de ulike barnehagene hun kjenner til?''

Be henne oppsøke Adecco. Det var det min datter gjorde i "friåret" sitt og fikk jobbe i barnehage, noen dager i en barnehage og noen uker i en annen, Hun ble ikke arbeidsledig og de siste månedene var hun i samme barnhage. Hun var riktignok over 18 år, men det er verd å spørre.

Takk for tipset :-)

[Persille1365381127]

Jeg ser at vi tenker temmelig likt når det gjelder de som selv tar kontakt kontra de andre.

Jeg har erfart at NAV noen ganger rosemaler situasjonen, skryter av brukerens motivasjon, og bagatelliserer problemene han eller hun har. Når vedkommende møter til første praksisdag alene forstår man at dette blir en langt større utfordring enn man har sett for seg. Slike overraskelser unngår man i stor grad når de selv har tatt kontakt, tror jeg. Jeg har i alle fall vondt for å forestille meg at en som står på så hardt for å få praksis skal vise seg å være umotivert og slapp:)

Enig med deg

NAV skjønner ikke alltid utfordringene heller, de forstår ikke at det ikke bare er å sette en person som ikke snakker norsk (f.eks) i arbeid på en hektisk arbeidsplass, det krever en del forberedelser fra vedkommende selv - og fra oss.

[Persille1365381127]

Men hvis det kom noen som var utdannet barnehagepedagoger og skulle ha arbeidspraksis i barnehagen hos deg og ikke jobbet på 5 år, hadde du tenkt det samme det?

Utdannet norsktalende pedagog med opphold på 5 år, som er ute i praksis fra NAV - har også en eller annen utfordring. Da kan man ikke forvente det samme fra vedkommende som fra en "vanlig" pedagog.

Jeg forventer oppmøte, at vedkommende har noe mer forståelse for hva man gjør (eller helst ikke gjør) i en barnehage, at vedkommende overholder avtaler osv, men ikke at h*n deltar i det daglige arbeidet på lik linje med de andre, nei.

[Persille1365381127]

''Det plager meg egentlig ikke, jeg har tro på at man skal/bør hjelpe om man kan - men jeg MÅ svare når noen kommer med den type påstander. Og dessverre ser jeg alt for ofte at de som skal ut i tiltak har med seg den type holdninger. Derfor tar jeg heller ikke inn de som ikke tar kontakt selv....''

Jeg er helt enig i at man bør realitetsorientere folk i forhold til hva det faktisk koster av ressurser å ha noen på en arbeidsplass,. Siden dere ikke har brukerne så lenge av gangen, så vil jo heller ikke regnskapet ende i pluss.

Helt på siden; vet du hvorvidt en som fyller 18 om et par måneder har noen sjanse til å få jobbe som vikar i barnehage? (Hun er utvekslingsstudent i et land med en litt annen "årsrytme" enn i Norge, så skoleåret hennes er snart slutt og hun vil gjerne ha jobb 2-3 mnd.) Jeg lurer på om det er en absolutt grense på f.eks. 18 år for å bli brukt til den slags, eller om du tror det vil være verdt for henne å oppsøke de ulike barnehagene hun kjenner til?

Jeg har hatt folk under 18, jeg

Det er få som skiller på over/under 18, det de ser på er årsak til at man vil jobbe når man er under 18 (det er forskjell på avsluttet skoleår i april og hoppet av skole fordi man ikke vil mer), og årsak til at man vil til barnehage fremfor f.eks butikk.

Jeg synes hun skal ta kontakt

[Persille1365381127]

'' men jeg MÅ svare når noen kommer med den type påstander. Og dessverre ser jeg alt for ofte at de som skal ut i tiltak har med seg den type holdninger. Derfor tar jeg heller ikke inn de som ikke tar kontakt selv....''

Flott at du tar deg tid til å svare i slike tråder, det er så sjelden vi får "den andre sidens" syn på slike saker som dette og du kommer med kloke, ryddige og viktige synspunkter.

Takk

Det er ikke så kult å være den som sier at man ikke kan/vil tilrettelegge for de som trenger det, men det handler som oftest om hvilke muligheter man har og hvor langt man er villig til å strekke seg for noen som ikke "betaler seg" tilbake.

Det er svært få arbeidsgivere som er ondskapsfulle idioter. Men det er også svært får som har ubegrensede muligheter for tilrettelegging. Og det aller viktigste, og det som veier tyngst for meg i alle slike vurderinger, er hensynet til arbeidstakerne mine. Jeg vil ikke påføre dem noe som gjør hverdagen deres vanskeligere, tyngre, mer slitsom eller tilsvarende. Det er jo deres hverdag, de har rett til å ha det så bra som de kan på arbeidsplassen sin.

[frosken]

Jeg har hatt folk under 18, jeg

Det er få som skiller på over/under 18, det de ser på er årsak til at man vil jobbe når man er under 18 (det er forskjell på avsluttet skoleår i april og hoppet av skole fordi man ikke vil mer), og årsak til at man vil til barnehage fremfor f.eks butikk.

Jeg synes hun skal ta kontakt

Takk skal du ha :-)

[Bella Dotte]

Hvis du i realiteten ikke klarer å jobbe, så har du rett på trygdeytelser.

Jeg tror imidlertid at en del mennesker vil være mye mer fornøyd med å vite at de bidrar til fellesskapet gjennom verdiskapning enn å passivt motta sin trygdeytelse. Allikevel mener jeg at man neppe oppnår noe med å tvinge folk som er realtivt syke ut i jobb - men at det er mye å oppnå ved å være behjelpelig med å finne en egnet arbeidsplass dersom noen med omfattende funksjonsnedsettelse selv ønsker å få prøve seg.

For mange vil det å være i jobb gi en bedre selvfølelse. Både fordi hverdagen blir mer variert og meningsfylt, men også fordi det nok kjennes bedre ut å kunne fortelle omgivelsene at man er i jobb enn at man mottar uføretrygd. Jeg tror at alle som har helsemessige forutsetninger for å kunne ha tilknytning til arbeidslivet, har mye å vinne på det - under forutsetning av at også arbeidsplassene vet å gjøre sin del av jobben (behandle folk med respekt osv. ).

Ja, da klarer jeg jo ikke å jobbe, siden jeg har fått uføretrygd. Jeg forstår det, men det er surt, for jeg føler at jeg har noe å bidra med. Jeg skulle gjerne følt at jeg var nyttig og ikke en utgiftspost. Jeg måtte i tilfelle vært på et sted hvor jeg ble møtt med forståelse. Det er nemlig ikke alt jeg får til.

[Bella Dotte]

Vi har hatt mange på arbeidstrening hos oss, og når jeg møter folk som sukker over at de brukes som gratis arbeidkraft blir jeg oppgitt. De aner ikke hvor mye merarbeid det blir på oss når vi får slik "gratis" arbeidkraft. Det koster tid og penger å lære opp folk, og når de i tillegg er mye borte, trenger mye støtte og veiledning, ikke kan gjøre visse arbeidsoppgaver osv blir det økt press på de andre.

Vi har begynt å si nei til å ta imot folk som trenger arbeidstrening. Mulig vi gjør et unntak hvis noen kommer for egen maskin og ber om en plass, og viser et oppriktig ønske om å få til dette, men ikke før. Jeg orker ikke å bruke kreftene mine på å hjelpe folk som ikke setter pris på hjelpen. Det er så mange som har den innstillingen, at de er gratis arbeidskraft som ikke tjener på å gjøre noe, så da vil de heller gjøre minst mulig, og aller helst gå hjemme. Mange ser overhodet ikke mulighetene som ligger i det å ha praksis, så da er vitsen borte for meg. Da får NAV heller sette dem på vernet bedrift eller hva det nå blir.

Jeg skjønner at du mener det var helt feil å sende deg til disse praksisplassene, men de kunne vel ikke bare gi deg uføretrygd uten først å ha testet ut arbeidsevnen din ordentlig først? Det håper og tror jeg skjer relativt sjelden, at folk bare får trygd helt uten videre.

Jeg tror det er lurt for alle parter at kun personer som ber om det selv, får en praksisplass. Det viser at man er motivert og gjør det frivillig, og disse er det helt klart enklere å jobbe med.

Det er lenge siden det fantes noen offentlig arbeidformidling.

''Jeg skjønner at du mener det var helt feil å sende deg til disse praksisplassene, men de kunne vel ikke bare gi deg uføretrygd uten først å ha testet ut arbeidsevnen din ordentlig først? Det håper og tror jeg skjer relativt sjelden, at folk bare får trygd helt uten videre.''

Nei, jeg er enig i at arbeidsevnen skal testes ut, det hadde vært for galt om man bare kunne bestille uføretrygd. (Av en eller annen grunn vil noen at vi skal tro at det er mulig.) Men jeg skulle ønske at min helsesituasjon hadde vært kartlagt lenge før den siste praksisplassen, som i praksis bare var for å slå fast at jeg ikke hadde nok restarbeidsevne til å være i jobb... Den praksisplassen trivdes jeg i, men hadde vært presset til så mye rart og feil gjennom mange år, at jeg allerede var "ødelagt", kanskje dette var mer "uførhetsskapende" enn de funksjonshemningene jeg var født med...

[Bella Dotte]

Vi har hatt mange på arbeidstrening hos oss, og når jeg møter folk som sukker over at de brukes som gratis arbeidkraft blir jeg oppgitt. De aner ikke hvor mye merarbeid det blir på oss når vi får slik "gratis" arbeidkraft. Det koster tid og penger å lære opp folk, og når de i tillegg er mye borte, trenger mye støtte og veiledning, ikke kan gjøre visse arbeidsoppgaver osv blir det økt press på de andre.

Vi har begynt å si nei til å ta imot folk som trenger arbeidstrening. Mulig vi gjør et unntak hvis noen kommer for egen maskin og ber om en plass, og viser et oppriktig ønske om å få til dette, men ikke før. Jeg orker ikke å bruke kreftene mine på å hjelpe folk som ikke setter pris på hjelpen. Det er så mange som har den innstillingen, at de er gratis arbeidskraft som ikke tjener på å gjøre noe, så da vil de heller gjøre minst mulig, og aller helst gå hjemme. Mange ser overhodet ikke mulighetene som ligger i det å ha praksis, så da er vitsen borte for meg. Da får NAV heller sette dem på vernet bedrift eller hva det nå blir.

Jeg skjønner at du mener det var helt feil å sende deg til disse praksisplassene, men de kunne vel ikke bare gi deg uføretrygd uten først å ha testet ut arbeidsevnen din ordentlig først? Det håper og tror jeg skjer relativt sjelden, at folk bare får trygd helt uten videre.

''Det er så mange som har den innstillingen, at de er gratis arbeidskraft som ikke tjener på å gjøre noe, så da vil de heller gjøre minst mulig, og aller helst gå hjemme. Mange ser overhodet ikke mulighetene som ligger i det å ha praksis, så da er vitsen borte for meg. Da får NAV heller sette dem på vernet bedrift eller hva det nå blir. ''

Ikke for å være pirkete, men jeg tror de som ikke har tro på praksisplasser, heller ikke ville finne seg i en VTA-plass.

[Bella Dotte]

''Hvis det hadde vært nok med de andre fordelene du nevner, hadde man ikke trengt å betale noen så mye.''

Det er det dummeste jeg har hørt.

Jeg har nesten bare ansatte i typiske lavtlønnsyrker. Og nettopp fordi de ikke tjener mye penger, og jeg VET at de kan få mer penger andre steder (det vet de også) - så er både jeg, og alle mine medarbeidere, spesielt obs på å skape en fantastisk arbeidsplass. Det er mange ting som teller minst like mye som penger!

Mulighet til medbestemmelse, gode kolleger, anerkjennelse, mulighet for videreutvikling, trygghet, fleksibel arbeidstid, osv. Det er mange ting som spiller inn utfra hvor man er i livet. Det hjelper ikke å få 50.000 mer i lønn dersom man MÅ være på arbeidsplassen frem til barnehagen er stengt, slik at man ikke rekker å hente barna sine. Der hjelper ikke å få mange hundre tusen mer i lønn, dersom det betyr at man må være borte fra familien sin 75% av året. Det spiller heller ingen roller om du tjener masse penger, om alle på jobben din er slemme med deg - og du blir nedbrutt av å gå dit.

Jeg har hatt jobber jeg har tjent mye mer i enn jeg gjør nå (opptil en halv million), men jeg trivdes ikke med arbeidet. Nå tjener jeg nesten ikke penger, men jeg stortrives - og jeg klarer meg på det jeg får.

Inntil en viss grad teller pengene, men det er mange andre faktorer som er med på å spille inn verdien av et arbeid, og en arbeidsplass.

''Det er det dummeste jeg har hørt.''

Da kan du ikke ha hørt mye.

Det er ingen sammenheng mellom lønnsnivå og arbeidsvilkår, ihvertfall ikke den veien du skisserer, kanskje faktisk den andre veien, at lavtlønte yrker også medfører ugunstige arbeidstider, trakassering osv. Lønnsnivået gjenspeiler status og ansvar, og i noen grad utdanningsnivå.

[Bella Dotte]

Det er en _tjeneste for den syke_, slik at den syke sammen med sin veileder kan finne ut om han/hun er "laget" til dette. Det er en god mulighet for å få gode referanser til en evt neste jobb, gode referanser er gull verdt. Den arbeidsgiveren du da søker til kan se at du holder ut, er intr i å gjøre en god jobb og gjør en innsats. For et menneske som har vært syk i mange år, knapt har noe som kan skrapes sammen til å kalles CV, har en fraværsliste langt som et vondt år er dette en gylden mulighet til å få et ben innenfor, så blir det opp til deg å gjøre resten.

''Det er en _tjeneste for den syke_, slik at den syke sammen med sin veileder kan finne ut om han/hun er "laget" til dette.''

Jepp. Det forstår jeg nå!! Men jeg var så langt ute og langt nede at jeg ikke klarte å finne ut av dette. Og det var så skamfullt å ikke klare, at jeg bare bet tenna sammen og sto på, og lot som dette, ja, dette var noe for meg! :/

[XbellaX]

''Det er en _tjeneste for den syke_, slik at den syke sammen med sin veileder kan finne ut om han/hun er "laget" til dette.''

Jepp. Det forstår jeg nå!! Men jeg var så langt ute og langt nede at jeg ikke klarte å finne ut av dette. Og det var så skamfullt å ikke klare, at jeg bare bet tenna sammen og sto på, og lot som dette, ja, dette var noe for meg! :/

Trist å høre din erfaring. Jeg føler nok at syke ofte er prisgitt den veilederen de får på NAV, at dette er et "oppegående" menneske med velutviklede antenner, dessverre er ikke alle det. Praksis fungerer bare ikke for alle, det kan og være at praksisen i seg selv er helt feil og da trengs det en god dialog med veileder og klient, og det er ikke alltid like enkelt om man strever og har nok med å holde hodet over vannet.

[Bella Dotte]

Men hvordan mener du at andre mennesker skulle ha skjønt noe du ikke skjønte, og ikke sa fra om, selv?

Du må gjerne synes at jeg er usaklig, men dette handler om holdninger. Og om jeg skal bruke av min tid, min kompetanse og mine penger på å hjelpe folk tilbake i arbeid - så forventer jeg et minimum av respekt for den innsatsen jeg gjør tilbake. Det er DU som tjener noe på å være i praksis, ikke jeg. Det er DU som skal tilbake i arbeidslivet og tjene dine egne penger, ikke jeg. Da må det også være DU som bidrar med noe i denne dugnaden - ikke "alle andre".

Det at noen tar deg inn og tilbyr seg å lære deg et yrke er faktisk en gavepakke.

Og ja, alle stillinger krever opplæring, men der jeg vanligvis bruker 3-5 dager på å lære opp noen, bruker jeg 3-5 måneder på deg....

''Men hvordan mener du at andre mennesker skulle ha skjønt noe du ikke skjønte, og ikke sa fra om, selv?''

Det er et godt spørsmål, og jeg er glad for at du stiller det. Det ble oppdaget at jeg ikke så normalt da jeg var spedbarn. Men jeg ble diagnostisert med Asperger syndrom først da jeg var 38, og ADHD nå i år. Jeg er såkalt høytfungerende/ressurssterk, hadde gode karakterer på skolen, men slet sosialt, og møtte veggen da jeg skulle forsøke på en høyere utdannelse. Ingen skjønte noe av meg. Jeg har den typiske aspergerske "ujevne evneprofilen". Jeg var i tillegg til dårlig selvinnsikt utstyrt med dårlig selvtillit, så jeg kunne ikke si fra at jeg ikke trivdes eller ikke fikk til. Det var først etter en totalkollaps at jeg oppsøkte psykologhjelp, men jeg måtte nærmest leies dit. Den psykologen, pluss den neste, pluss den neste, pluss den første fastlegen, trodde ikke at jeg kunne ha Asperger. Det var altså ikke så lett å oppdage. Men de som jobbet med å få meg ut i jobb, burde ha fått med seg at det ikke gikk, og lurt på om man ikke burde gjøre noe for å finne ut av hva som var i veien. Hvis jeg hadde fått riktig hjelp i tide, kunne jeg kanskje ha vært i jobb i dag med de begrensningene jeg er født med. Men fordi det ikke ble oppdaget før det ble, sliter jeg med komplikasjoner som gjør det helt umulig. Nesten en Catch 22 dette - hadde det ikke vært for at jeg ble presset til jeg ble ødelagt, ville jeg ikke fått hjelp, men den kom for sent.

''Og ja, alle stillinger krever opplæring, men der jeg vanligvis bruker 3-5 dager på å lære opp noen, bruker jeg 3-5 meg på deg....''

Kanskje, hvis du gir meg oppgaver som jeg ikke har forutsetninger for å klare. Men da kan det hende det tar 3-5 år, eller at jeg ikke greier det noensinne. Men hvis jeg får gjøre noe som jeg passer til vil du kunne se at jeg lærer kjappere enn mange andre.

[Bella Dotte]

''Da har jeg misoppfattet det som har blitt sagt om at det stilles samme krav til en som er i praksisplass, som til de ordinært ansatte, da?''

Ja, det har du. Det er ikke de samme kravene som stilles, de er godt nedjustert.

Fillern, jeg har blitt feilinformert. Jaja, det er fem år siden nå, ikke mye å gjøre med det.

[frosken]

Ja, da klarer jeg jo ikke å jobbe, siden jeg har fått uføretrygd. Jeg forstår det, men det er surt, for jeg føler at jeg har noe å bidra med. Jeg skulle gjerne følt at jeg var nyttig og ikke en utgiftspost. Jeg måtte i tilfelle vært på et sted hvor jeg ble møtt med forståelse. Det er nemlig ikke alt jeg får til.

'' for jeg føler at jeg har noe å bidra med. Jeg skulle gjerne følt at jeg var nyttig og ikke en utgiftspost. Jeg måtte i tilfelle vært på et sted hvor jeg ble møtt med forståelse. Det er nemlig ikke alt jeg får til.

''

Siden du nå har fått en diagnose du oppfatter som passende, samt har en svært støttende psykolog, ligger kanskje betingelsene bedre til rette for å mestre arbeidslivet? Jeg synes det er synd om du ikke klarer å motivere deg til å jobbe for trygd en periode, da jeg tror det kommer til å være nødvendig for å finne en passende jobb på sikt.

[Bella Dotte]

'' for jeg føler at jeg har noe å bidra med. Jeg skulle gjerne følt at jeg var nyttig og ikke en utgiftspost. Jeg måtte i tilfelle vært på et sted hvor jeg ble møtt med forståelse. Det er nemlig ikke alt jeg får til.

''

Siden du nå har fått en diagnose du oppfatter som passende, samt har en svært støttende psykolog, ligger kanskje betingelsene bedre til rette for å mestre arbeidslivet? Jeg synes det er synd om du ikke klarer å motivere deg til å jobbe for trygd en periode, da jeg tror det kommer til å være nødvendig for å finne en passende jobb på sikt.

''Jeg synes det er synd om du ikke klarer å motivere deg til å jobbe for trygd en periode, da jeg tror det kommer til å være nødvendig for å finne en passende jobb på sikt.''

Hvis det er nøkkelen, er jeg ikke motivert nok til å forsøke, og hvis man er nødt til å holde ut en slik påkjenning (jobbe ubetalt i en tidsubegrenset periode uten å vite om man får betalt jobb etterpå) for å takle arbedslivet, så er jeg helt klart ikke i stand til å jobbe. Jeg har ingen ambisjoner, ville aldri ha fått en toppjobb, og jeg mangler overskudd. Jeg er ikke av dem som "går på veggen av å ikke ha noe å gjøre", jeg bare føler meg unyttig og lite verdsatt.

Jeg sier takk til dere for en realitetsorientering. Jeg har mer enn nok av problemstillinger å jobbe med, så da skal jeg ikke bruke av min dyrebare psykologtid med å diskutere hvorfor jeg ikke er i jobb. Deres innspill har vært meget verdifulle.

[Persille1365381127]

''Det er det dummeste jeg har hørt.''

Da kan du ikke ha hørt mye.

Det er ingen sammenheng mellom lønnsnivå og arbeidsvilkår, ihvertfall ikke den veien du skisserer, kanskje faktisk den andre veien, at lavtlønte yrker også medfører ugunstige arbeidstider, trakassering osv. Lønnsnivået gjenspeiler status og ansvar, og i noen grad utdanningsnivå.

''Det er ingen sammenheng mellom lønnsnivå og arbeidsvilkår''

Nei, det er det ikke - og det har heller ingen påstått. Men det er heller ingen automatikk i at lav lønn er lik dårlige arbeidsvilkår.

''lavtlønte yrker også medfører ugunstige arbeidstider, trakassering osv''

Seriøst? Dette er jo rent oppspinn. Har du noen form for dokumentasjon på slike påstander, eller er dette bare ting du tror?

Det er ganske åpenbart at du har noen forestillinger om arbeidslivet som ikke er forankret i virkeligheten.

[Persille1365381127]

''Jeg synes det er synd om du ikke klarer å motivere deg til å jobbe for trygd en periode, da jeg tror det kommer til å være nødvendig for å finne en passende jobb på sikt.''

Hvis det er nøkkelen, er jeg ikke motivert nok til å forsøke, og hvis man er nødt til å holde ut en slik påkjenning (jobbe ubetalt i en tidsubegrenset periode uten å vite om man får betalt jobb etterpå) for å takle arbedslivet, så er jeg helt klart ikke i stand til å jobbe. Jeg har ingen ambisjoner, ville aldri ha fått en toppjobb, og jeg mangler overskudd. Jeg er ikke av dem som "går på veggen av å ikke ha noe å gjøre", jeg bare føler meg unyttig og lite verdsatt.

Jeg sier takk til dere for en realitetsorientering. Jeg har mer enn nok av problemstillinger å jobbe med, så da skal jeg ikke bruke av min dyrebare psykologtid med å diskutere hvorfor jeg ikke er i jobb. Deres innspill har vært meget verdifulle.

''jobbe ubetalt i en tidsubegrenset periode uten å vite om man får betalt jobb etterpå''

Det er ikke ubetalt. Du får trygdeytelser, det er lønnen din. Om du blir sendt til en arbeidsplass, på en skole eller et kurs - så er det deler av opplæringen du må gjennom for å takle arbeidslivet. Det er ingen grunn til at du skal lønn utover dette før du faktisk klarer å yte tilsvarende en vanlig arbeidstaker.

Når du gjør det så skal du selvfølgelig ha normal lønn for arbeidet.

[Persille1365381127]

''Men hvordan mener du at andre mennesker skulle ha skjønt noe du ikke skjønte, og ikke sa fra om, selv?''

Det er et godt spørsmål, og jeg er glad for at du stiller det. Det ble oppdaget at jeg ikke så normalt da jeg var spedbarn. Men jeg ble diagnostisert med Asperger syndrom først da jeg var 38, og ADHD nå i år. Jeg er såkalt høytfungerende/ressurssterk, hadde gode karakterer på skolen, men slet sosialt, og møtte veggen da jeg skulle forsøke på en høyere utdannelse. Ingen skjønte noe av meg. Jeg har den typiske aspergerske "ujevne evneprofilen". Jeg var i tillegg til dårlig selvinnsikt utstyrt med dårlig selvtillit, så jeg kunne ikke si fra at jeg ikke trivdes eller ikke fikk til. Det var først etter en totalkollaps at jeg oppsøkte psykologhjelp, men jeg måtte nærmest leies dit. Den psykologen, pluss den neste, pluss den neste, pluss den første fastlegen, trodde ikke at jeg kunne ha Asperger. Det var altså ikke så lett å oppdage. Men de som jobbet med å få meg ut i jobb, burde ha fått med seg at det ikke gikk, og lurt på om man ikke burde gjøre noe for å finne ut av hva som var i veien. Hvis jeg hadde fått riktig hjelp i tide, kunne jeg kanskje ha vært i jobb i dag med de begrensningene jeg er født med. Men fordi det ikke ble oppdaget før det ble, sliter jeg med komplikasjoner som gjør det helt umulig. Nesten en Catch 22 dette - hadde det ikke vært for at jeg ble presset til jeg ble ødelagt, ville jeg ikke fått hjelp, men den kom for sent.

''Og ja, alle stillinger krever opplæring, men der jeg vanligvis bruker 3-5 dager på å lære opp noen, bruker jeg 3-5 meg på deg....''

Kanskje, hvis du gir meg oppgaver som jeg ikke har forutsetninger for å klare. Men da kan det hende det tar 3-5 år, eller at jeg ikke greier det noensinne. Men hvis jeg får gjøre noe som jeg passer til vil du kunne se at jeg lærer kjappere enn mange andre.

''Men hvis jeg får gjøre noe som jeg passer til vil du kunne se at jeg lærer kjappere enn mange andre.''

Men hvordan skal jeg vite hva du passer til? Det er jo hele poenget med praksis, å finne noe du passer til. Men om du ikke deltar i den oppdagelsen selv, så er det ingen som kan hjelpe deg.

Det fascinerer meg at du mener noen burde funnet ut hva som var "galt" med deg (i mangel av et bedre ord) når en lege og fire psykologer ikke klarte å enes og finne ut av det, og du selv ikke hadde noen bedre forklaringer. For meg høres det ut som om mange har forsøkt, men at du er et såpass komplekst tilfelle at det ikke er noen åpenbar fasit.

Og når det er situasjonen, så finnes det ingen løsning så lenge du sitter med de oppfatningene av arbeidslivet, praksisplasser, arbeidsgivere og lønnet arbeid som du gjør. Du må faktisk gå i deg selv og endre en del av holdningene dine om du skal komme tilbake i normalt arbeid. Og det første skrittet på veien bør etter min mening være å akseptere at du ikke får full lønn når du ikke yter full innsats.

Det koster å ha folk i praksis, som jeg nå har gjentatt mange ganger, og din del av det spleiselaget bør være å møte opp og gjøre de oppgavene du kan gjøre så godt du kan - uten å kreve noe mer betalt enn de trygdeytelsene du allerede får, i tillegg til kompetansehevingen, opplæringen, den sosiale treningen og gjenvinning av selvtillit.