Inkluderende på DIN arbeidsplass?

[Bella Dotte]

''Men hvis jeg får gjøre noe som jeg passer til vil du kunne se at jeg lærer kjappere enn mange andre.''

Men hvordan skal jeg vite hva du passer til? Det er jo hele poenget med praksis, å finne noe du passer til. Men om du ikke deltar i den oppdagelsen selv, så er det ingen som kan hjelpe deg.

Det fascinerer meg at du mener noen burde funnet ut hva som var "galt" med deg (i mangel av et bedre ord) når en lege og fire psykologer ikke klarte å enes og finne ut av det, og du selv ikke hadde noen bedre forklaringer. For meg høres det ut som om mange har forsøkt, men at du er et såpass komplekst tilfelle at det ikke er noen åpenbar fasit.

Og når det er situasjonen, så finnes det ingen løsning så lenge du sitter med de oppfatningene av arbeidslivet, praksisplasser, arbeidsgivere og lønnet arbeid som du gjør. Du må faktisk gå i deg selv og endre en del av holdningene dine om du skal komme tilbake i normalt arbeid. Og det første skrittet på veien bør etter min mening være å akseptere at du ikke får full lønn når du ikke yter full innsats.

Det koster å ha folk i praksis, som jeg nå har gjentatt mange ganger, og din del av det spleiselaget bør være å møte opp og gjøre de oppgavene du kan gjøre så godt du kan - uten å kreve noe mer betalt enn de trygdeytelsene du allerede får, i tillegg til kompetansehevingen, opplæringen, den sosiale treningen og gjenvinning av selvtillit.

''Det fascinerer meg at du mener noen burde funnet ut hva som var "galt" med deg (i mangel av et bedre ord) når en lege og fire psykologer ikke klarte å enes og finne ut av det, og du selv ikke hadde noen bedre forklaringer. For meg høres det ut som om mange har forsøkt, men at du er et såpass komplekst tilfelle at det ikke er noen åpenbar fasit.''

At jeg med en diagnose som innebærer manglende selvinnsikt, ikke skjønte hva som feiler meg, er ikke så rart. Det fascinerer meg derimot at det er såpass dårlig kompetanse blant fagfolk. Mine spede forsøk på å finne ut hva som var galt, startet i 2006. Asperger syndrom har vært kjent i Norge siden 1994. Rapporten min fra utredningen hos nevropsykolog var konklusiv, F84.5 - Asperger syndrom.

[frosken]

''Jeg synes det er synd om du ikke klarer å motivere deg til å jobbe for trygd en periode, da jeg tror det kommer til å være nødvendig for å finne en passende jobb på sikt.''

Hvis det er nøkkelen, er jeg ikke motivert nok til å forsøke, og hvis man er nødt til å holde ut en slik påkjenning (jobbe ubetalt i en tidsubegrenset periode uten å vite om man får betalt jobb etterpå) for å takle arbedslivet, så er jeg helt klart ikke i stand til å jobbe. Jeg har ingen ambisjoner, ville aldri ha fått en toppjobb, og jeg mangler overskudd. Jeg er ikke av dem som "går på veggen av å ikke ha noe å gjøre", jeg bare føler meg unyttig og lite verdsatt.

Jeg sier takk til dere for en realitetsorientering. Jeg har mer enn nok av problemstillinger å jobbe med, så da skal jeg ikke bruke av min dyrebare psykologtid med å diskutere hvorfor jeg ikke er i jobb. Deres innspill har vært meget verdifulle.

''Jeg er ikke av dem som "går på veggen av å ikke ha noe å gjøre", jeg bare føler meg unyttig og lite verdsatt.

''

Men det er jo nettopp dette du kan slippe ved å være noe tilknyttet arbeidslivet. Hvis du er i en sammenheng hvor du vet at din innsats er samfunnsnyttig, så _er_ det jo ingen grunn til å føle seg unyttig - og dersom praksisplassen har en del ansatte med gode menneskelige kvaliteter, så vil du bli verdsatt selv om du ikke mottar ordinær lønn. Du trenger jo ikke ha som ambisjon å orke 100 % jobb, men kanskje 40%?

[frosken]

''Men hvis jeg får gjøre noe som jeg passer til vil du kunne se at jeg lærer kjappere enn mange andre.''

Men hvordan skal jeg vite hva du passer til? Det er jo hele poenget med praksis, å finne noe du passer til. Men om du ikke deltar i den oppdagelsen selv, så er det ingen som kan hjelpe deg.

Det fascinerer meg at du mener noen burde funnet ut hva som var "galt" med deg (i mangel av et bedre ord) når en lege og fire psykologer ikke klarte å enes og finne ut av det, og du selv ikke hadde noen bedre forklaringer. For meg høres det ut som om mange har forsøkt, men at du er et såpass komplekst tilfelle at det ikke er noen åpenbar fasit.

Og når det er situasjonen, så finnes det ingen løsning så lenge du sitter med de oppfatningene av arbeidslivet, praksisplasser, arbeidsgivere og lønnet arbeid som du gjør. Du må faktisk gå i deg selv og endre en del av holdningene dine om du skal komme tilbake i normalt arbeid. Og det første skrittet på veien bør etter min mening være å akseptere at du ikke får full lønn når du ikke yter full innsats.

Det koster å ha folk i praksis, som jeg nå har gjentatt mange ganger, og din del av det spleiselaget bør være å møte opp og gjøre de oppgavene du kan gjøre så godt du kan - uten å kreve noe mer betalt enn de trygdeytelsene du allerede får, i tillegg til kompetansehevingen, opplæringen, den sosiale treningen og gjenvinning av selvtillit.

''Det fascinerer meg at du mener noen burde funnet ut hva som var "galt" med deg (i mangel av et bedre ord) når en lege og fire psykologer ikke klarte å enes og finne ut av det, og du selv ikke hadde noen bedre forklaringer. For meg høres det ut som om mange har forsøkt, men at du er et såpass komplekst tilfelle at det ikke er noen åpenbar fasit.

''

Dette er jeg uenig med deg i. Å bli feildiagnostisert vil ofte innebære både manglende adekvat behandling - og behandling som forverrer lidelsen. Av og til fungerer psykiatrien slik at dersom folk først har fått en diagnose, så vil påfølgende behandlere stirre seg blinde på den opprinnelige diagnosen uten å legge merke til symptomer som peker i en helt annen retning.

Det er fullt mulig å treffe på flere behandlere med utilstrekkelig kompetanse uten at man dermed selv har noen form for skyld i feildiagnostiseringen. Jeg har stor forståelse for at Bella Dotta synes det er vanskelig å forsone seg med at mange år har blitt mye verre enn de kunne ha vært om hun hadde fått adekvat behandling tidligere.

Jeg har en venninne som måtte vente ti år før hun fikk en behandler som innså at hun hadde bipolar lidelse - til tross for at hun hadde flere akuttinnleggelser som følge av full mani. Ti av hennes mest formende år gikk med til å være syk på mer eller mindre heltid inntil hun fikk begynne med riktige medisiner. Det måtte bli ansatt en ny overlege på den avdelingen som jevnlig behandlet henne før de klarte å se noe som etterhvert var åpenbart for alle andre enn de som var ansvarlige for hennes behandling. På dette tidspunktet var det ikke fritt sykehusvalg og hun var henvist til å benytte seg av det behandlingstilbudet hun ble tildelt.

[Lillemus]

''Jeg synes det er synd om du ikke klarer å motivere deg til å jobbe for trygd en periode, da jeg tror det kommer til å være nødvendig for å finne en passende jobb på sikt.''

Hvis det er nøkkelen, er jeg ikke motivert nok til å forsøke, og hvis man er nødt til å holde ut en slik påkjenning (jobbe ubetalt i en tidsubegrenset periode uten å vite om man får betalt jobb etterpå) for å takle arbedslivet, så er jeg helt klart ikke i stand til å jobbe. Jeg har ingen ambisjoner, ville aldri ha fått en toppjobb, og jeg mangler overskudd. Jeg er ikke av dem som "går på veggen av å ikke ha noe å gjøre", jeg bare føler meg unyttig og lite verdsatt.

Jeg sier takk til dere for en realitetsorientering. Jeg har mer enn nok av problemstillinger å jobbe med, så da skal jeg ikke bruke av min dyrebare psykologtid med å diskutere hvorfor jeg ikke er i jobb. Deres innspill har vært meget verdifulle.

''Jeg har ingen ambisjoner, ville aldri ha fått en toppjobb''

Nå er det vel adskillig flere av oss som ikke har en såkalt toppjobb (om jeg tolker deg rett) enn de som har det. Og vet du - om ikke alle de små hjulene i maskineriet er der så går det ikke rundt lenger. Hadde det ikke vært for renholderne, søppeltømmerne, ekspeditørene og fabrikkarbeiderne så hadde samfunnet vårt stoppet opp.

[Persille1365381127]

''Jeg har ingen ambisjoner, ville aldri ha fått en toppjobb''

Nå er det vel adskillig flere av oss som ikke har en såkalt toppjobb (om jeg tolker deg rett) enn de som har det. Og vet du - om ikke alle de små hjulene i maskineriet er der så går det ikke rundt lenger. Hadde det ikke vært for renholderne, søppeltømmerne, ekspeditørene og fabrikkarbeiderne så hadde samfunnet vårt stoppet opp.

Og det er faktisk også slik at ingen jobber er noe mindre verd enn andre jobber.

Arbeid gir lønn som gir mat på bordet og tak over hodet. Arbeid gir også tjenester som gir oss alt vi trenger. Om én gruppe mennesker bestemte seg for å slutte og arbeide, så ville vi som samfunn manglet denne tjenesten. Slik jeg ser det har vi ingen overflødige tjenester å ta av, det er ingen tjenester vi vil gi opp - derfor må alle være i arbeid, uansett hva arbeidet består av.

[Persille1365381127]

''Det fascinerer meg at du mener noen burde funnet ut hva som var "galt" med deg (i mangel av et bedre ord) når en lege og fire psykologer ikke klarte å enes og finne ut av det, og du selv ikke hadde noen bedre forklaringer. For meg høres det ut som om mange har forsøkt, men at du er et såpass komplekst tilfelle at det ikke er noen åpenbar fasit.

''

Dette er jeg uenig med deg i. Å bli feildiagnostisert vil ofte innebære både manglende adekvat behandling - og behandling som forverrer lidelsen. Av og til fungerer psykiatrien slik at dersom folk først har fått en diagnose, så vil påfølgende behandlere stirre seg blinde på den opprinnelige diagnosen uten å legge merke til symptomer som peker i en helt annen retning.

Det er fullt mulig å treffe på flere behandlere med utilstrekkelig kompetanse uten at man dermed selv har noen form for skyld i feildiagnostiseringen. Jeg har stor forståelse for at Bella Dotta synes det er vanskelig å forsone seg med at mange år har blitt mye verre enn de kunne ha vært om hun hadde fått adekvat behandling tidligere.

Jeg har en venninne som måtte vente ti år før hun fikk en behandler som innså at hun hadde bipolar lidelse - til tross for at hun hadde flere akuttinnleggelser som følge av full mani. Ti av hennes mest formende år gikk med til å være syk på mer eller mindre heltid inntil hun fikk begynne med riktige medisiner. Det måtte bli ansatt en ny overlege på den avdelingen som jevnlig behandlet henne før de klarte å se noe som etterhvert var åpenbart for alle andre enn de som var ansvarlige for hennes behandling. På dette tidspunktet var det ikke fritt sykehusvalg og hun var henvist til å benytte seg av det behandlingstilbudet hun ble tildelt.

Og det er jeg helt enig i.

Men som Sør skriver et annet sted her; enten bruker man livet sitt på å se tilbake på dette - eller så må man se fremover og gjøre noe med situasjonen.

Jeg tolker det ikke dit at hun er irritert på profesjonelle fagfolk, jeg leser at hun er misfornøyd med å ha bli satt til arbeidsoppgaver hun ikke mestrer (av NAV og arbeidsgivere), og derfor har blitt dårligere - og de burde ha visst bedre. Jeg forstår ikke hvordan helt vanlige mennesker "burde visst bedre" om ikke fagfolkene visste bedre...

Om jeg får en person hit som ikke kan gjøre en oppgave, så må noen si det til meg - jeg oppdager jo ikke nødvendigvis dette av meg selv. Jeg kan si noe om vedkommende fungerer med den oppgaven eller ikke, eller om h*n klarer å gjennomføre den - men ikke hva oppgaven gjør med personen utover det.

[frosken]

Og det er jeg helt enig i.

Men som Sør skriver et annet sted her; enten bruker man livet sitt på å se tilbake på dette - eller så må man se fremover og gjøre noe med situasjonen.

Jeg tolker det ikke dit at hun er irritert på profesjonelle fagfolk, jeg leser at hun er misfornøyd med å ha bli satt til arbeidsoppgaver hun ikke mestrer (av NAV og arbeidsgivere), og derfor har blitt dårligere - og de burde ha visst bedre. Jeg forstår ikke hvordan helt vanlige mennesker "burde visst bedre" om ikke fagfolkene visste bedre...

Om jeg får en person hit som ikke kan gjøre en oppgave, så må noen si det til meg - jeg oppdager jo ikke nødvendigvis dette av meg selv. Jeg kan si noe om vedkommende fungerer med den oppgaven eller ikke, eller om h*n klarer å gjennomføre den - men ikke hva oppgaven gjør med personen utover det.

Jeg er stort sett enig i det du sier, men har hørt en del tilsvarende historier som Bella Dottes om folk som har opplevd nav omtrent som en kjøttkvern som de skulle sendes gjennom gang på gang. Nye saksbehandlere, nye oppfatninger av hva som er hensiktsmessig, manglende tilgang til egnede arbeidsplasser slik at man bruker nødløsninger osv - også gjentas runddansen i omtrent det uendelige uten at noen tar ordentlig tak i situasjonen. En del opplever å møte nav på sitt beste - men noen har utrolig mye uflaks i sitt møte med de som skal bidra til bedre mestring av livet.

Det er jo stort sett mest hensiktsmessig å se fremover og ikke gruble for mye over det som ikke har blitt som det kunne ha blitt. Allikevel synes jeg det er et viktig poeng å også anerkjenne at Bella Dotte kan ha svært gode grunner til å være "bitter" (fant ikke noen bedre betegnelse akkurat nå). Å ha blitt godt voksen før noen ser en problematikk som har vært der siden fødsel, tror jeg oppleves som ganske sårt.

[Lillemus]

Og det er faktisk også slik at ingen jobber er noe mindre verd enn andre jobber.

Arbeid gir lønn som gir mat på bordet og tak over hodet. Arbeid gir også tjenester som gir oss alt vi trenger. Om én gruppe mennesker bestemte seg for å slutte og arbeide, så ville vi som samfunn manglet denne tjenesten. Slik jeg ser det har vi ingen overflødige tjenester å ta av, det er ingen tjenester vi vil gi opp - derfor må alle være i arbeid, uansett hva arbeidet består av.

Vi hadde en gang ei jente her på praksisplass og ikke giddet hun gjøre det hun ble satt til (det var noe ensformig) og i tillegg mente hun stadig at jobben samboeren hennes hadde var mye viktigere enn hennes så hun var så mindreverdig i forhold til ham. *sukk*

Nå har vi ei fra en annen kultur og makan til arbeidsjern! Hun står på fra hun kommer til hun går hjem og er helt fantastisk!

[Persille1365381127]

Vi hadde en gang ei jente her på praksisplass og ikke giddet hun gjøre det hun ble satt til (det var noe ensformig) og i tillegg mente hun stadig at jobben samboeren hennes hadde var mye viktigere enn hennes så hun var så mindreverdig i forhold til ham. *sukk*

Nå har vi ei fra en annen kultur og makan til arbeidsjern! Hun står på fra hun kommer til hun går hjem og er helt fantastisk!

Det der er veldig rart...

Jeg har alltid tenkt at jeg må ha en jobb som gir MEG noe, en jobb som tilfører hodet mitt nye ting - slik at det blir spennende. Nå har jeg etablert min egen bedrift og driver en kafé, og det er ikke så moro å koke kaffe akkurat - men det er fantastisk spennende med alle folkene, alt man må kunne, hvor detaljorientert man må være osv. Veldig mange jeg møter tenker at alle kan jobbe på kafé, men det kan faktisk ikke alle! De fleste ville antagelig ikke taklet det. I hvertfall ikke med vårt arbeidstempo.

Og så er det jo noen som skreller bananer og renser reker hele dagen. Og bare det. Det høres veldig lite givende ut for meg, jeg kunne aldri hatt en sånn jobb. Men de har den jobben nettopp _fordi_ den ikke krever noe særlig av dem mentalt, de bruker hodet og kroppen sin på ting utenfor jobben når de har fri.

For meg er jobben min en del av livet mitt.

Det er jammen godt at vi er forskjellige så det finnes noen til å gjøre alle jobber som må gjøres

[Persille1365381127]

Jeg er stort sett enig i det du sier, men har hørt en del tilsvarende historier som Bella Dottes om folk som har opplevd nav omtrent som en kjøttkvern som de skulle sendes gjennom gang på gang. Nye saksbehandlere, nye oppfatninger av hva som er hensiktsmessig, manglende tilgang til egnede arbeidsplasser slik at man bruker nødløsninger osv - også gjentas runddansen i omtrent det uendelige uten at noen tar ordentlig tak i situasjonen. En del opplever å møte nav på sitt beste - men noen har utrolig mye uflaks i sitt møte med de som skal bidra til bedre mestring av livet.

Det er jo stort sett mest hensiktsmessig å se fremover og ikke gruble for mye over det som ikke har blitt som det kunne ha blitt. Allikevel synes jeg det er et viktig poeng å også anerkjenne at Bella Dotte kan ha svært gode grunner til å være "bitter" (fant ikke noen bedre betegnelse akkurat nå). Å ha blitt godt voksen før noen ser en problematikk som har vært der siden fødsel, tror jeg oppleves som ganske sårt.

Det skjønner jeg godt.

Og dette er jo også en av hovedgrunnene til at jeg ikke vil ha inn folk som kommer via en NAV-konsulent. Konsulentene er av så ymse kvalitet, og ofte forstår de ikke vårt behov som arbeidsgivere. Da har jeg lett for å tro at de kanskje ikke forstår den som skal ut i praksis så godt heller.

Det var en konsulent som ville ha inn en dame som ikke snakket norsk på kafeen. Jeg sa at det ikke gikk, fordi vi ikke har kapasitet til å kommunisere og lære opp noen på andre språk akkurat nå - vi har alt for mye å gjøre. Da svarte hun at hun kunne jo bare stå og se på, og høre på oss, og så er det jo enkle oppgaver som alle klarer - slik som oppvask for eksempel...

Hvem i all verden får noe ut av å stå og se på??

Og jeg kan ikke ha en person stående på kjøkkenet og se på oss, det blir man jo gal av. Dessuten er ikke oppvask noe alle klarer, det er ganske klarer regler for hvordan det skal gjøres.

Avsporing... Men jeg skjønner hva du mener ifht NAV-systemet. Jeg har vært en tur innom der da jeg var arbeidsledig. Det holdt for å si det sånn.

[Mandolaika]

Det der er veldig rart...

Jeg har alltid tenkt at jeg må ha en jobb som gir MEG noe, en jobb som tilfører hodet mitt nye ting - slik at det blir spennende. Nå har jeg etablert min egen bedrift og driver en kafé, og det er ikke så moro å koke kaffe akkurat - men det er fantastisk spennende med alle folkene, alt man må kunne, hvor detaljorientert man må være osv. Veldig mange jeg møter tenker at alle kan jobbe på kafé, men det kan faktisk ikke alle! De fleste ville antagelig ikke taklet det. I hvertfall ikke med vårt arbeidstempo.

Og så er det jo noen som skreller bananer og renser reker hele dagen. Og bare det. Det høres veldig lite givende ut for meg, jeg kunne aldri hatt en sånn jobb. Men de har den jobben nettopp _fordi_ den ikke krever noe særlig av dem mentalt, de bruker hodet og kroppen sin på ting utenfor jobben når de har fri.

For meg er jobben min en del av livet mitt.

Det er jammen godt at vi er forskjellige så det finnes noen til å gjøre alle jobber som må gjøres

'' Veldig mange jeg møter tenker at alle kan jobbe på kafé, men det kan faktisk ikke alle! De fleste ville antagelig ikke taklet det. I hvertfall ikke med vårt arbeidstempo.''

Mange tror at det å sitte i kassa på en matbutikk er sånn hjernedød jobb som alle kan klare også, og jeg tror de tar veldig feil.

[Persille1365381127]

'' Veldig mange jeg møter tenker at alle kan jobbe på kafé, men det kan faktisk ikke alle! De fleste ville antagelig ikke taklet det. I hvertfall ikke med vårt arbeidstempo.''

Mange tror at det å sitte i kassa på en matbutikk er sånn hjernedød jobb som alle kan klare også, og jeg tror de tar veldig feil.

Det har du antagelig HELT rett i!

Jeg vet ikke hvor mange jeg har snakket med som tror at barnehageassistentenes eneste arbeidsoppgaver er å leke med barna, og det klarer jo alle...

[Mandolaika]

Det har du antagelig HELT rett i!

Jeg vet ikke hvor mange jeg har snakket med som tror at barnehageassistentenes eneste arbeidsoppgaver er å leke med barna, og det klarer jo alle...

''Jeg vet ikke hvor mange jeg har snakket med som tror at barnehageassistentenes eneste arbeidsoppgaver er å leke med barna, og det klarer jo alle...''

Hoj, er det mulig? Det å jobbe i barnehage og det å være lærer er to av de mest ansvarsfulle og krevende yrkene jeg kan tenke meg.

[EnolaGay]

'' Veldig mange jeg møter tenker at alle kan jobbe på kafé, men det kan faktisk ikke alle! De fleste ville antagelig ikke taklet det. I hvertfall ikke med vårt arbeidstempo.''

Mange tror at det å sitte i kassa på en matbutikk er sånn hjernedød jobb som alle kan klare også, og jeg tror de tar veldig feil.

Jupp. Man skal være eksepsjonellt kjapp i hodet med logistikk, tall og humør for å takle den jobben der. Jeg digger de lokale remafolkene, er man i dårlig humør en dag. Så er det bare å stikke innom og kjøpe melk, de får meg ALLTID blid de der. Så hyggelige folk som hilser og smiler til alle.

[laban]

Jupp. Man skal være eksepsjonellt kjapp i hodet med logistikk, tall og humør for å takle den jobben der. Jeg digger de lokale remafolkene, er man i dårlig humør en dag. Så er det bare å stikke innom og kjøpe melk, de får meg ALLTID blid de der. Så hyggelige folk som hilser og smiler til alle.

Og de som tror det aldri skjer noe uventet, kan lese her:

http://vilduhapose.blogspot.com/

[Mandolaika]

Og de som tror det aldri skjer noe uventet, kan lese her:

http://vilduhapose.blogspot.com/

Den bloggen er herlig. :-)

[EnolaGay]

Og de som tror det aldri skjer noe uventet, kan lese her:

http://vilduhapose.blogspot.com/

Jeg er stum... av beundring. Og skal huske på å smile ekstra mye og slenge på et kompliment til kassapersonen neste gang jeg er kunde i butikken.

(Og så god til å skrive! Stilig.) :0D

[Persille1365381127]

''Jeg vet ikke hvor mange jeg har snakket med som tror at barnehageassistentenes eneste arbeidsoppgaver er å leke med barna, og det klarer jo alle...''

Hoj, er det mulig? Det å jobbe i barnehage og det å være lærer er to av de mest ansvarsfulle og krevende yrkene jeg kan tenke meg.

Jepp, mulig. Spesielt menn i dress mener at det er hur lett som helst, alle kan gjøre det, og ikke minst: det krever ikke noe annet enn at man kan leke.

De som gjør det er heller ikke spesielt viktige personer, ettersom det er greit å komme for sent til henting og annet - uten annet enn en "jeg hadde noe på jobben"-unnskyldning. Deres jobb er åpenbart viktigere

[Angustia]

''[...]det er veldig langt mellom det - og å anse seg selv som en fullverdig arbeidstaker når man går på tiltak.''

Da har jeg misoppfattet det som har blitt sagt om at det stilles samme krav til en som er i praksisplass, som til de ordinært ansatte, da?

''Forøvrig er den nyttig for samfunnet som helhet, fordi den faktisk får folk tilbake i skattebetalende arbeid og gir dem mulighet til å forsørge seg selv.''

''Den bør ikke være til plage for de som får hjelp, de bør være takknemlige for at de faktisk får et tilbud. ''

Kanskje i noen tilfeller, men i mange tilfeller virker det nedbrytende.

''Da har jeg misoppfattet det som har blitt sagt om at det stilles samme krav til en som er i praksisplass, som til de ordinært ansatte, da?''

Det stilles samme krav til oppmøte og punktlighet (innenfor avtalte rammer), det å utføre avtalte arbeidsoppgaver, gjennomføre avtalt opplæringsplan, følge regelverk på arbeidsplassen, gi beskjed ved fravær, o.l.

Forøvrig skal ikke praksisplassdeltakere erstatte ordinær arbeidskraft, de skal få nødvendig tilrettelegging og oppfølging osv.

[Dorthe]

''Da har jeg misoppfattet det som har blitt sagt om at det stilles samme krav til en som er i praksisplass, som til de ordinært ansatte, da?''

Det stilles samme krav til oppmøte og punktlighet (innenfor avtalte rammer), det å utføre avtalte arbeidsoppgaver, gjennomføre avtalt opplæringsplan, følge regelverk på arbeidsplassen, gi beskjed ved fravær, o.l.

Forøvrig skal ikke praksisplassdeltakere erstatte ordinær arbeidskraft, de skal få nødvendig tilrettelegging og oppfølging osv.

Det er så forskjellig fra sted til sted. Jeg har gjort samme jobb som vanlige ansatte og jeg har blitt plassert til å gjøre drittjobben enda jeg hadde utdannelsen og praksisen for å kunne alt på jobben.