Syk Samboer

[veien å gå]

Vet ikke helt hvor jeg skal starte,men er for tiden ganske usikker på hva jeg skal gjøre,og ønsker gode råd. Innlegget blir litt langt for å få med helheten.

Jeg og samboeren min har vert samboere i 10 år. I starten hadde vi et fantastisk liv sammen på alle måter. Men så begynte det å skje forandringer. Han drakk mye en periode,smugdrakk i ukene,men det er nå over heldigvis.

Men de 3 siste åra har han hatt store psykiske forandringer. Det startet i det småe,men for å ikke gjøre innlegget for langt forteller jeg bare om nåtidens situasjon.

Nå isolerer han seg,stenger seg inne på et rom,sover opp mot 24 timer når han har fri fra jobb.Når han er våken ser han bare på TV og spiller data. Han har vert mye spydig,både med meg og ungene. Mine barn er han ikke far til,så de er borte annen hver helg,og i ferier av og til. Da pleier det å være normalt at man gjør ting sammen,men han bare sover og drikker,og spiller data. Han sier selv at livet er grusomt,og han skjønner ikke meningen med livet. Jeg har fått han til lege,og vi venter nå på psykriatisk hjelp. Jeg gjør mye på egenhånd,går ut med venner,og andre ting som jeg ønsker å gjøre. Men altid alene. Jeg fikk egentlig litt nok og har vert litt nedenfor pga situasjonen lenge,men har holdt meg fast på at hjelpen ikke er langt unna.

Men nå merker jeg at jeg har veldig lite igjen å jobbe med,når det gjelder meg selv. Jeg har gitt så mye for den mannen oppover,og levd på hans primisser,og tatt ansvar for hans tilstand. Men nå føler jeg motet er på bånn,ikke har vi noe sexliv heller. Han har ikke rørt meg på 2 år,og før den tid skjedde det sjeldnere og sjeldnere. Han sier han føler seg utilpass med sex,han har problemer med å få den opp.....

Jeg for min del er veldig glad i sex,og begynner å få endragning,eller hatt det lenge,med å være utro. Jeg har ikke vert utro,men nå tror jeg ikke at jeg klarer mer. Jeg har ikke problemer med å finne meg noen å ha sex med,men har hatt for stor respekt ovenfor han til å ville gjøre det,men det har nesten hendt et par ganger. Det har jeg også fortalt til han. Jeg s aogså at jeg bare er et menneske med behov for nærheten sexen gir. Etter mye prat,og da jeg truet med å gå fra han sist vi pratet sa han at han skulle prøve å skjerpe seg(noe han har gjort,men også mangen ganger før). Han har begynt å være litt mer med oss en så lenge,men ikke ved det sosiale utenfor huset,gjort litt ting inne. Men ikke nærhet eller sex.....Jeg føler vi er mer venner en kjærester,og jeg savner det så dypt. Vennene mine vil jo at jeg skal gå i fra han,de ser jo hans psykiske tilstand,og mangen vet at vi ikke har sex eller deler rom lengre. Jeg er ung enda,og føler dette er en del av livet mitt som blir frarøvet meg. jeg er 35 år gammel. Han er 40. Så spørsmålet mitt er,er ikke dette en gylden grunn egentlig til å være utro? Jeg har prøvd i så mangen år nå,vert trofast,stått ved hans side og støttet opp på så mangen måter.

Han sa også sist at skulle jeg klare å drite på draget,så gjør det,men hold kjeft om det.Jeg vet det krevde mye av han og si det.Men jeg følte en lettelse. Og jeg trenger det. Jeg føler jeg er komemt til en fase der jeg må slutte å bry meg,og tenke litt på mine egne behov,jeg elsker den mannen,det er derfor jeg enda er her. Jeg vet det er sykdommen han som snakker. Men jeg vil stå like fast ved hans side og støtte han,om jeg hadde vert utro av og til. Vi vet jo heller ikke om hjelpen vil virke. Jeg vet ikke hvor lenge jeg holder ut i forholdet,som mangen sier,du har forandret deg,det virker som du forbereder deg mentalt på å gå. Men jeg er redd for å gå. Jeg er redd han skal ta sitt eget liv,og han reaksjon,og om han vil bli sykere etetrpå. Jeg vet at jeg er veldig glad i han,og er redd for å miste den trygge tilværelsen for både meg og barna. Har noen gode råd. Synes dere det er feigt av meg å ha noen sidesprang,når situasjonen er slik den er,og det er gått 2 år siden jeg hadde sex tidligere? Mengen sier det kansje finnes hjelpemidler,men det skaper ikke den nærheten man søker. Hva mener dere?

[Gjest togli]

Jeg fatter ikke hva som gjør at noen fortsetter å være i slike forhold når det ikke engang er felles barn med i bildet??

Beklager.... jeg skjønner det bare ikke

[veien å gå]

Jeg fatter ikke hva som gjør at noen fortsetter å være i slike forhold når det ikke engang er felles barn med i bildet??

Beklager.... jeg skjønner det bare ikke

Har litt med at jeg har et håp om at den mannen jeg traff,skal komme tilbake,med hjelp fra psykriatien

[Gjest togli]

Har litt med at jeg har et håp om at den mannen jeg traff,skal komme tilbake,med hjelp fra psykriatien

Det kan jeg forstå.... men da må du være sikker på at han virkelig ønsker hjelp;) Lykke til

[veien å gå]

Det kan jeg forstå.... men da må du være sikker på at han virkelig ønsker hjelp;) Lykke til

Takk