Barn 8 år veldig nærtagende

[Gjest Bekymret mamma i dag :(]

Har et adoptivbarn på 8 år..

En stund nå, har hun vært veldig nærtagende. Hvis hun får grenser, eller blir irettesatt, sier hun at "Ingen er glad i meg. Dere bryr dere ikke om meg!" osv. Hun mener alle er sinte på henne, hvis vi setter grenser eller gir en beskjed, eller ikke imøtekommer hennes ønsker.

I går, kom hun hjem og var sint på en assistent på skolen, fordi denne hadde sagt "hysj" til henne, da hun hadde forsøkt å si noe. Hun gråt og var helt oppløst.

I dag, under frokost, brast hun ut i gråt, fordi noen jenter hadde sparket henne i benet og spent ben på henne under fotballtreningen forleden.. Da jeg sa at dette var noe av "ulempen" i det å være med på fotball, at man blir taklet og kan få vondt, ble hun i fistel og gråt enda mer og skrek at "dette er ikke lov"! Regelen sier at dette er forbudt!! Osv..

Til slutt ble jeg sint, og sa at hvis det var så ille å bli taklet på fotballbanen, får hun heller la være å gå. At ingen av jentene gjorde dette for å være slemme osv..

Hun var også sint under hele treningen, fordi hun måtte ha på seg en treningsjakke, og ikke den genseren hun hadde på skolen.. Da sier hun at "du er slem mamma, som ikke lar meg få ha på det jeg vil"! Hun ropte også dette ut til treneren, at huin hadde så feil tøy på! (fotballshorts, strømper, leggskinner, og denne treningsjakken, som var totalt feil..)

Jeg blir så frustrert og oppgitt over dette, og reagerer nå med sinne Aner ikke lenger hvordan jeg skal gripe an saken. Hun skyver meg vekk og vil ikke snakke med meg når jeg forsøker å forklare.

Lurer på om det kan være psykiske plager hos henne.. Noen med erfaring?

[Rhea Silvia]

Vanskelig å vite hvor grensen går mellom det "normale" dramaqueen tendensene og det som tyder på at det er større problemer.

Min, snart 10 år gamle jente, kan i perioder reagere på samme måte. Små ( i andres øyne) hendelser kan blåses opp i voldsomme proporsjoner. bla slikt som hender på fotballbanen ( det gjorde guttungen også... det har gitt seg!) Hun er egentlig en liten lysalv, men når verden er "fæl og urettferdig", da er det virkelig ille.

Vi tar noen samtaler, rolig og beherska og snakker om hendelesene, mens andre ganger gjør jeg som deg: Gir beskjed om at dette "hører med"

Jeg tror at det er en alder da de begynner å finne seg sjølve, Dei er i senter av universet, og oppdager plutselig at de ikke er det i andres verden. Dei blir veldig opptatt av "urettferdighet/rettferdighet", meg og de andre osv.

Hvordan oppfatter andre henne? På skolen, andre foreldre osv? Hvordan er hun vanligvis? Har hun venner? Har det skjedd noe på skolen osv?

Jeg bruker mye tid på den yngste for å lære henne hva hun må godta: Takling på fotballbanen, småkrangling med venninna, dårlige resultater osv. Og så tar jeg tak i det som jeg ser er viktig: Bla en litt sleivete kommentar fra en lærer.

Men det er du som kjenner jenta di, føler du at det ligger noe mer bak, snakk med mennesker som kan hjelpe!

[Gjest Bekymret mamma i dag :(]

Vanskelig å vite hvor grensen går mellom det "normale" dramaqueen tendensene og det som tyder på at det er større problemer.

Min, snart 10 år gamle jente, kan i perioder reagere på samme måte. Små ( i andres øyne) hendelser kan blåses opp i voldsomme proporsjoner. bla slikt som hender på fotballbanen ( det gjorde guttungen også... det har gitt seg!) Hun er egentlig en liten lysalv, men når verden er "fæl og urettferdig", da er det virkelig ille.

Vi tar noen samtaler, rolig og beherska og snakker om hendelesene, mens andre ganger gjør jeg som deg: Gir beskjed om at dette "hører med"

Jeg tror at det er en alder da de begynner å finne seg sjølve, Dei er i senter av universet, og oppdager plutselig at de ikke er det i andres verden. Dei blir veldig opptatt av "urettferdighet/rettferdighet", meg og de andre osv.

Hvordan oppfatter andre henne? På skolen, andre foreldre osv? Hvordan er hun vanligvis? Har hun venner? Har det skjedd noe på skolen osv?

Jeg bruker mye tid på den yngste for å lære henne hva hun må godta: Takling på fotballbanen, småkrangling med venninna, dårlige resultater osv. Og så tar jeg tak i det som jeg ser er viktig: Bla en litt sleivete kommentar fra en lærer.

Men det er du som kjenner jenta di, føler du at det ligger noe mer bak, snakk med mennesker som kan hjelpe!

Hun gjør det veldig bra på skolen. Har venner og har ikke fått noen tilbakemeldinger fra skolen på at det er noe galt fatt.

Hun synes verden er fryktelig urettferdig mot henne.. Jeg er redd dette skal være et utrykk for identitetspørsmål, i forhold til at hun er adoptert og ser annerledes ut..

-At hun tror alle er imot henne fordi hun er adoptert..

Jeg klarer ikke alltid å forstå barnet mitt. Jeg er en dårlig pedagog og tror jeg griper saken veldig feil an Dette bekymrer meg.

Når jeg forsøker å snakke med henne, å si ting på en konstruktiv og rolig måte, begynner hun å gråte, overdramatisere og vil ikke høre på det jeg sier. Hun har sin mening om saken og sånn er det...

[jubalong70]

Hun gjør det veldig bra på skolen. Har venner og har ikke fått noen tilbakemeldinger fra skolen på at det er noe galt fatt.

Hun synes verden er fryktelig urettferdig mot henne.. Jeg er redd dette skal være et utrykk for identitetspørsmål, i forhold til at hun er adoptert og ser annerledes ut..

-At hun tror alle er imot henne fordi hun er adoptert..

Jeg klarer ikke alltid å forstå barnet mitt. Jeg er en dårlig pedagog og tror jeg griper saken veldig feil an Dette bekymrer meg.

Når jeg forsøker å snakke med henne, å si ting på en konstruktiv og rolig måte, begynner hun å gråte, overdramatisere og vil ikke høre på det jeg sier. Hun har sin mening om saken og sånn er det...

Jeg tror, i hovedsak, at dette er ganske normalt. Men, jeg tror også at det kan være litt ekstra utfordringer i det å være adoptert. Hun har kommet i en alder da hun kanskje i større grad blir oppmerksom på at hun er "anderledes", og kanskje føler usikkerhet i forhold til både det og om dere virkelig er glade i henne.

Kanskje kan Familievernkontoret hjelpe dere med noen samtaler? Kanskje kan du få noen tips til hvordan du kan snakke med henne uten at noen av dere går i vranglås?

Jeg sier ikke at det er noe "feil" med noen av dere, men at vi alle av og til kan ha godt av å få noen nøytrale tredjepersoner til å se på samspillet.

[Gjest Been there done that]

Søk hjelp sier jeg bare. Tror det er viktig å få bygd opp selvfølelse. Har en datter som var ganske usikker. Det endte med mobbing, depresjoner osv. Så slik kan det også gå.

Tror det er viktig på en måte at du annerkjenner følelsene hennes. Derfor tenker jeg at det er lurt å søke hjelp.

[Gjest Bekymret mamma i dag :(]

Jeg tror, i hovedsak, at dette er ganske normalt. Men, jeg tror også at det kan være litt ekstra utfordringer i det å være adoptert. Hun har kommet i en alder da hun kanskje i større grad blir oppmerksom på at hun er "anderledes", og kanskje føler usikkerhet i forhold til både det og om dere virkelig er glade i henne.

Kanskje kan Familievernkontoret hjelpe dere med noen samtaler? Kanskje kan du få noen tips til hvordan du kan snakke med henne uten at noen av dere går i vranglås?

Jeg sier ikke at det er noe "feil" med noen av dere, men at vi alle av og til kan ha godt av å få noen nøytrale tredjepersoner til å se på samspillet.

Ja, jeg tror nok det er kommunikasjonen oss imellom som er vanskelig..

På fotballtreningen kom hun hele tiden og sa at "Jeg koker, fordi jeg har så dum jakke på meg! De andre får ha på vanlige klær, men jeg får ikke det!" Tilslutt sa jeg, at hos oss har vi treningstøy på trening og annet tøy hjemme og på skolen, og at vi gikk hjem, dersom hun ikke sluttet å være sur..

Da hjalp det litt..

Så kom dette med at hun (igjen) var sur på denne assistenten på skolen (de kjenner hverandre godt privat også. Hun er moren til en venn av henne), fordi hun hadde sagt "hysj"...

Sendte en sms til dama og fikk forklaring på situasjonen. At dette var et hysj til alle og ikke bare til mitt barn..

Så i dag, kom dette med taklingen i fotball, og da kokte det tilslutt over for meg, da hun ikke ville sette seg inn i det jeg forklarte..

[Gjest Bekymret mamma i dag :(]

Søk hjelp sier jeg bare. Tror det er viktig å få bygd opp selvfølelse. Har en datter som var ganske usikker. Det endte med mobbing, depresjoner osv. Så slik kan det også gå.

Tror det er viktig på en måte at du annerkjenner følelsene hennes. Derfor tenker jeg at det er lurt å søke hjelp.

Hun er i utgangspunktet ikke usikker. Hun gjør det godt på skolen, er sosial og flink sammen med andre barn, og er "frempå" i sosiale situasjoner. Liker å ordne opp i ting.

Det er dette med urettferdighet hun er så opptatt av. At alt går imot henne, at alle tenker stygt om henne, er slemme med henne osv. Dette stemmer ikke. Hun mener jeg er slem, når jeg sier hun må ha gummistøvler, istedenfor joggesko etc. Hun bruker ordet "slem" på helt feil situasjoner..

Hun er ikke noe mobbeoffer.

[Gjest Been there done that]

Hun er i utgangspunktet ikke usikker. Hun gjør det godt på skolen, er sosial og flink sammen med andre barn, og er "frempå" i sosiale situasjoner. Liker å ordne opp i ting.

Det er dette med urettferdighet hun er så opptatt av. At alt går imot henne, at alle tenker stygt om henne, er slemme med henne osv. Dette stemmer ikke. Hun mener jeg er slem, når jeg sier hun må ha gummistøvler, istedenfor joggesko etc. Hun bruker ordet "slem" på helt feil situasjoner..

Hun er ikke noe mobbeoffer.

''Det er dette med urettferdighet hun er så opptatt av. At alt går imot henne, at alle tenker stygt om henne, er slemme med henne osv. Dette stemmer ikke. Hun mener jeg er slem, når jeg sier hun må ha gummistøvler, istedenfor joggesko etc. Hun bruker ordet "slem" på helt feil situasjoner.."

Jeg mener det vitner om dårlig selvfølelse å ta alt i verste mening. Forhåpentligvis er det forbigående. Slik ble det ikke hos oss.

[Gjest Trådstarter]

''Det er dette med urettferdighet hun er så opptatt av. At alt går imot henne, at alle tenker stygt om henne, er slemme med henne osv. Dette stemmer ikke. Hun mener jeg er slem, når jeg sier hun må ha gummistøvler, istedenfor joggesko etc. Hun bruker ordet "slem" på helt feil situasjoner.."

Jeg mener det vitner om dårlig selvfølelse å ta alt i verste mening. Forhåpentligvis er det forbigående. Slik ble det ikke hos oss.

Er deres datter adoptert?

[Gjest Been there done that]

Er deres datter adoptert?

Nei. Men hun har alltid syntes det vært svært trist at jeg og far aldri har bodd sammen. Tror hun har følt dette veldig urettferdig. Mer urettferdig enn det andre barn som har vokst opp slik tror jeg. Det ble også litt flytting i barndommen, det tror jeg ble svært uheldig for henne.

Jeg bare tenker at man burde søke hjelp, men det er vanskelig også når det meste ser ut til å være normalt.

[Rhea Silvia]

Ja, jeg tror nok det er kommunikasjonen oss imellom som er vanskelig..

På fotballtreningen kom hun hele tiden og sa at "Jeg koker, fordi jeg har så dum jakke på meg! De andre får ha på vanlige klær, men jeg får ikke det!" Tilslutt sa jeg, at hos oss har vi treningstøy på trening og annet tøy hjemme og på skolen, og at vi gikk hjem, dersom hun ikke sluttet å være sur..

Da hjalp det litt..

Så kom dette med at hun (igjen) var sur på denne assistenten på skolen (de kjenner hverandre godt privat også. Hun er moren til en venn av henne), fordi hun hadde sagt "hysj"...

Sendte en sms til dama og fikk forklaring på situasjonen. At dette var et hysj til alle og ikke bare til mitt barn..

Så i dag, kom dette med taklingen i fotball, og da kokte det tilslutt over for meg, da hun ikke ville sette seg inn i det jeg forklarte..

Jenta di høres både resurssterk og flott ut :-)

Det med å ta opp att ting som føles urettferdig, kjenner jeg igjen. Prøver å ta følelsene på alvor: " Ja, jeg forstår du er lei deg" " Jeg hadde nok også blitt lei meg.." osv og så prøve å plukke fra hverandre de aktuelle situasjonene.

At du ringte assistenten er lurt. Da kan jenta di forstå at du tar det alvorlig, samtidig som du kan forklare ( om igjen og om igjen) hva assistenten mente.

Men det er jaggu ikke alltid lett å være mor... blir svett av og til ja ( men jeg må innrømme at jeg var nok en dramaqueen av de sjeldne jeg også.... )

[Lillemus]

Jeg synes hun høres ut som en normal unge jeg da. ) Men hør gjerne med noen fagfolk om du er bekymret for om det kan være noe hun går og bærer på.

[Mrs. Wallace]

Hun gjør det veldig bra på skolen. Har venner og har ikke fått noen tilbakemeldinger fra skolen på at det er noe galt fatt.

Hun synes verden er fryktelig urettferdig mot henne.. Jeg er redd dette skal være et utrykk for identitetspørsmål, i forhold til at hun er adoptert og ser annerledes ut..

-At hun tror alle er imot henne fordi hun er adoptert..

Jeg klarer ikke alltid å forstå barnet mitt. Jeg er en dårlig pedagog og tror jeg griper saken veldig feil an Dette bekymrer meg.

Når jeg forsøker å snakke med henne, å si ting på en konstruktiv og rolig måte, begynner hun å gråte, overdramatisere og vil ikke høre på det jeg sier. Hun har sin mening om saken og sånn er det...

''Hun gjør det veldig bra på skolen. Har venner og har ikke fått noen tilbakemeldinger fra skolen på at det er noe galt fatt.''

Det er i hvert fall en god ting - at hun fungerer godt på andre arenaer. Du kan jo evt prøve å fiske litt hos kontaktlærer ved neste samtale.

''Når jeg forsøker å snakke med henne, å si ting på en konstruktiv og rolig måte, begynner hun å gråte, overdramatisere og vil ikke høre på det jeg sier. Hun har sin mening om saken og sånn er det...''

Noen ganger er det greit å gi ungene en klar og grei beskjed om at "sånn er det, og dette hører med til pakka", mens andre ganger har de nok vel så stort behov for å bli sett og speilet som å bli presentert for løsninger og fornuft. Yngstebarnet her i huset (1.klassing) er i hvert fall sånn. Hun har en sårhet og et stort behov for bekreftelse av meg, og kan bli veldig, veldig fortvilet, frustrert og rasende. Men ofte hjelper det at jeg bare speiler henne, stiller spørsmål og sier "jeg ser at du er sint nå" eller "jeg forstår at du synes det er vondt at....". Og deretter, når den verste sårheten er stillet, kan vi snakke om løsninger.

''Hun synes verden er fryktelig urettferdig mot henne.. Jeg er redd dette skal være et utrykk for identitetspørsmål, i forhold til at hun er adoptert og ser annerledes ut.. -At hun tror alle er imot henne fordi hun er adoptert.''

Det er vanskelig å si om det er noen sammenheng her. Har hun andre venner som er adopterte? Er det et visst mangfold der dere bor, eller er det veldig homogent? Snakker hun greit om det faktum at hun er adoptert?

SVT har lagd en fantastisk programserie om adopterte barn som ligger på nett. Den er egentlig beregnet for barn i 10-12-årsalder, men kan med fordel sees av voksne også, for den er minst like pedagogisk for oss foreldre. Ta en titt på den (korte episoder!), og så kan du evt la datteren din se på noen av episodene.

Det kan være et veldig fint grunnlag for refleksjon og samtale.

http://www.ur.se/Produkter/164916-Vi-kom-fran-overallt?q=vi+kom+fr%C3%A5n+%C3%B6verallt

[Tonette]

Hun ligner mye på min datter. Jeg kan si deg en ting, at sinne hjelper iallfall ikke. Her må tålmodighet til! Snakk rolig om hendelsene, selv om hun ikke vil høre på deg. Hun hører det mest sannsynlig allikevel, og trenger gjerne litt tid til å fordøye det du har sagt. Ikke forvent at hun svarer.

Med min datter som nå er 8 1/2 har det skjedd en veldig positiv utvikling det siste halve året.

[PieLill]

Jenta høres ganske normal ut, synes jeg. Hadde vært deilig med en hurtigkur mot slikt. Finner du en, håper jeg du deler den med meg.

:-)

Litt oppstykket ting som kan dra i riktig rettning:

Ikke alle 'problemer' trenger å løses. Ikke alle følelser fortjener dybdeanalyser. Tårer og opprørhet behøver ikke innebære noen dyp krise. Sterke følelser kan få lov å passere forbi uten at man gjør så mye ut av det.

Det er ikke din jobb som mor å umiddelbart redde barna ut av enhver ubehagelige følelser. Innenfor visse grenser har barn godt av å gjøre bearbeidingsjobben selv.

Du er med på å definere størrelse og alvorlighetsgraden av disse tingene med hvor mye du engasjerer deg. Måten du engasjerer deg på er mange ganger av mindre betydning.

Når hun klager over å bli hysjet på, kan du f.eks. spørre "Synes du det var dumt?" Refleker evt. litt over svaret hun gir deg uten å konkludere med hverken det ene eller det andre. Ikke gi råd. Så beveger du oppmerksomheten forsiktig videre på andre ting, uavhengig av snørr, tårer og dramanivå.

Marker størrelsen på saken med mengden oppmerksomhet den får.

En mulig årsak til noen av konfliktene du har med henne er at jenta kan føle at du forsøker å forandre hvordan hun føler. Detaljene i hendelsen er ofte ikke så viktig som følelsene den vekker.

En typisk negativ spiral når barn har malplasserte overreaksjoner: Den voksne forsøker å dempe dette med det resultat at barnet føler seg fullstendig avvist, som om det ikke var noe galt i det hele tatt. Det blir en kamp om sannheten og om retten til å føle som man gjør. Både barnet og den voksne forsterker sin slagside. Saken blåses opp.

I en god del tilfeller er det bedre å rolig konstatere barnets opplevelse, uten så mye diskusjon, i stedet for fokus på fakta. Ungen er overemosjonell og bryr seg katta om plagsom logikk.

Lar du deg lett vippe av pinnen av anklager om at du er urettferdig, slem, ikke glad i henne og hva annet jenta måtte koke sammen? I så fall kan du ha nytte av å bli litt mer hardhudet.

Det er ikke din jobb som foreldre å være populær eller få aksept for alle dine avgjørelser. Gode foreldre er tidvis verdens verste i sine barns øyne.

Godtar barna alt man bestemmer uten innsigelser, bør man spørre seg hva man gjør galt. Da er det stor fare for at barnets egenvilje enten har alt for trange kår, eller på den andre siden i alt for liten grad utfordres.

Noen saker kan man diskutere og la barnet påvirke resultatet. Andre ganger konstaterer man tørt at diskusjonen er slutt og bruker sin forelerautoritet - og makt. De videre protester og anklager fra barnet, drøftes ikke. Man bare gjennomfører.

Barnet kan få ha sin mening, men det er den voksnes avgjørelse og vilje som gjelder - i noen saker.

Ikke la deg lure til å ta diskusjonene om rettferdig, snill/slem og hvor vidt du er glad i jenta. Stol heller på at dine handlinger over tid, gir henne svar.

Barn legger også andre ting i en del ord enn vi voksne. 'Urettferdig' ser ut til å brukes om alt ungene ikke liker og som de ønsker endret i sin favør.

Å fortelle sin mor at hun er 'slem', oppfatter jeg som et straffeord. Det ligger ingen dyp forståelse av hva slem egentlig er. Barnet uttrykker hvor sterkt det misliker hva forelderen gjør for øyeblikket.

Det blir en avveining mellom å ikke gi ord makt ved å ignorere. Og når ordbruk og holdninger trenger å konfronteres. Jeg velger ofte å ignorere det som blir sagt i ren frustrasjon og avmakt. Mens jeg konfronterer det som er frekt, spydig eller respektløst.

At jenta ble sint fordi du ga beskjed om at litt må man faktisk tåle på fotball-/håndballbanen, betyr ikke automatisk at det var galt av deg å si det. Kan hende ble hun så sint og protestert så iherdig fordi hun ikke taklet at du hadde helt rett...

:-)

mvh

[Andeby]

Jeg er enig i at denne oppførselen er ganske normal for den alderen. Og det som er viktig her, er at du viser hvem som er sjefen, hvis ikke kan det utvikle seg til at hun lærer at stygge ord og trusler gjør at hun får viljen sin. Det er ikke en bra egenskap når man blir eldre.

Du kan ha et poeng med at hun føler seg annerledes fordi hun er adoptert. Ikke spør direkte om det, men spør litt om denne urettferdigheten hun føler på, spør om hun føler seg annerledes. Men ikke spør direkte om hun føler seg annerledes fordi hun er adoptert og fordi sånn og sånn...det gir henne bare grunner til å begynne å føle seg annerledes pga det.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Jenta høres ganske normal ut, synes jeg. Hadde vært deilig med en hurtigkur mot slikt. Finner du en, håper jeg du deler den med meg.

:-)

Litt oppstykket ting som kan dra i riktig rettning:

Ikke alle 'problemer' trenger å løses. Ikke alle følelser fortjener dybdeanalyser. Tårer og opprørhet behøver ikke innebære noen dyp krise. Sterke følelser kan få lov å passere forbi uten at man gjør så mye ut av det.

Det er ikke din jobb som mor å umiddelbart redde barna ut av enhver ubehagelige følelser. Innenfor visse grenser har barn godt av å gjøre bearbeidingsjobben selv.

Du er med på å definere størrelse og alvorlighetsgraden av disse tingene med hvor mye du engasjerer deg. Måten du engasjerer deg på er mange ganger av mindre betydning.

Når hun klager over å bli hysjet på, kan du f.eks. spørre "Synes du det var dumt?" Refleker evt. litt over svaret hun gir deg uten å konkludere med hverken det ene eller det andre. Ikke gi råd. Så beveger du oppmerksomheten forsiktig videre på andre ting, uavhengig av snørr, tårer og dramanivå.

Marker størrelsen på saken med mengden oppmerksomhet den får.

En mulig årsak til noen av konfliktene du har med henne er at jenta kan føle at du forsøker å forandre hvordan hun føler. Detaljene i hendelsen er ofte ikke så viktig som følelsene den vekker.

En typisk negativ spiral når barn har malplasserte overreaksjoner: Den voksne forsøker å dempe dette med det resultat at barnet føler seg fullstendig avvist, som om det ikke var noe galt i det hele tatt. Det blir en kamp om sannheten og om retten til å føle som man gjør. Både barnet og den voksne forsterker sin slagside. Saken blåses opp.

I en god del tilfeller er det bedre å rolig konstatere barnets opplevelse, uten så mye diskusjon, i stedet for fokus på fakta. Ungen er overemosjonell og bryr seg katta om plagsom logikk.

Lar du deg lett vippe av pinnen av anklager om at du er urettferdig, slem, ikke glad i henne og hva annet jenta måtte koke sammen? I så fall kan du ha nytte av å bli litt mer hardhudet.

Det er ikke din jobb som foreldre å være populær eller få aksept for alle dine avgjørelser. Gode foreldre er tidvis verdens verste i sine barns øyne.

Godtar barna alt man bestemmer uten innsigelser, bør man spørre seg hva man gjør galt. Da er det stor fare for at barnets egenvilje enten har alt for trange kår, eller på den andre siden i alt for liten grad utfordres.

Noen saker kan man diskutere og la barnet påvirke resultatet. Andre ganger konstaterer man tørt at diskusjonen er slutt og bruker sin forelerautoritet - og makt. De videre protester og anklager fra barnet, drøftes ikke. Man bare gjennomfører.

Barnet kan få ha sin mening, men det er den voksnes avgjørelse og vilje som gjelder - i noen saker.

Ikke la deg lure til å ta diskusjonene om rettferdig, snill/slem og hvor vidt du er glad i jenta. Stol heller på at dine handlinger over tid, gir henne svar.

Barn legger også andre ting i en del ord enn vi voksne. 'Urettferdig' ser ut til å brukes om alt ungene ikke liker og som de ønsker endret i sin favør.

Å fortelle sin mor at hun er 'slem', oppfatter jeg som et straffeord. Det ligger ingen dyp forståelse av hva slem egentlig er. Barnet uttrykker hvor sterkt det misliker hva forelderen gjør for øyeblikket.

Det blir en avveining mellom å ikke gi ord makt ved å ignorere. Og når ordbruk og holdninger trenger å konfronteres. Jeg velger ofte å ignorere det som blir sagt i ren frustrasjon og avmakt. Mens jeg konfronterer det som er frekt, spydig eller respektløst.

At jenta ble sint fordi du ga beskjed om at litt må man faktisk tåle på fotball-/håndballbanen, betyr ikke automatisk at det var galt av deg å si det. Kan hende ble hun så sint og protestert så iherdig fordi hun ikke taklet at du hadde helt rett...

:-)

mvh

''Ikke alle 'problemer' trenger å løses. Ikke alle følelser fortjener dybdeanalyser. Tårer og opprørhet behøver ikke innebære noen dyp krise. Sterke følelser kan få lov å passere forbi uten at man gjør så mye ut av det.''

Svært viktig å huske både for voksne og barn!

[Gjest togli]

Jeg kan forstå at du tenker på adopsjonsproblematikk her, men samtidig kan dette bare være et uttrykk for dramaqueentendenser... Jeg har selv en slik datter (ikke adoptert). Hun er elleve, og har de siste årene hatt endel slike episoder som du beskriver. Datteren min er også ressurssterk, sosial osv, så hun har absolutt ingenting å klage over Er hun i det "rette humøret" kan en filleting få henne til å bli oppløst i tårer - gjerne ved leggetid. Da pleier jeg å si at vi kan snakke mer om dette imorgen når hun kjenner seg roligere. Neste morgen ler hun litt av seg selv og sier at vi ikke trenger å diskutere det allikevel

Det er viktig å ha en balansegang mellom å vise forståelse og å bagatellisere problemet. Jeg synes det virker som du har en ganske sunn holdning til dette. Altfor mange foreldre dikker og diller med ungene, og diskuterer/forhandler slik at man aldri blir ferdig.

Jeg ser det siste der veldig godt hos min eldste datter på 14. Hun bor en uke hos faren og en uke hos meg. Vi to krangler så og si aldri, men hos faren krangler de to hver dag iflg henne. Dette er selvsagt fortvilende for faren, og jeg skjønner han ikke synes det er lett... Hun har selv kommet med en forklaring på hva hun tror er årsaken til kranglinga. Hun kan være sta og bestemt, og er meget flink til å argumentere... så hun argumenterer faren ihjel. De diskuterer og blir aldri ferdige, og det medfører krangling. Jeg orker ikke slikt, så hvis det er en sak jeg mener jeg har rett i, så er jeg nok meget bestemt og sier at det ikke hjelper å diskutere, fordi jeg uansett har bestemt meg. Dette vet hun, så da stopper vi lenge før vi begynner å krangle. Jeg tror altså at det er viktig å bare sette klare grenser, men på en vennlig måte - og prøve å ignorere det at hun sier dere er "slemme". Vis henne samtidig masse kjærlighet (vil tro dette er ekstra viktig i deres situasjon), så er hun iallefall sikker på at dere elsker henne høyt uansett

[vips1]

Hei,

kjenner meg veldig igjen i hvordan min datter på 9 år oppfører seg. Ett lite tips som har fungert med henne er å aldri ta opp disse problemene når hun legger seg på sengekanten, da blir de bare større og større. I stedenfor har jeg hver kveld bedt henne om å si 5 ting/oppleverlser som hun er glad for har skjedd i løpet av dagen. Nå har faktisk fokuset hennes skiftet littegranne og alt er ikke negativt lenger:-) så vi fortsetter

Lykke til:-)