Engasjement i barnas aktiviteter

[pusi]

Vi har det akkurat som dere. Jeg kjører og henter og jeg er den som tar dugnadene. Jeg har blitt kjent med masse folk i nabolaget, mens han ikke kjenner noen.

Han blir med på konserter og fotballcuper når jeg ønsker det, men som regel får han slippe.

Jeg liker aktivitetene og føler at jeg har overskudd til dette. Han tar ansvaret for lekser og legging når jeg ikke er hjemme.

Han er oppvokst med at ikke begge foreldre deltok i aktiviteter pga en handicappet søster. Han er også oppdratt til å klare seg selv, mens jeg gjør "alt" for ungene.

Jeg føler nok at han burde deltatt mer, men aksepterer at han ikke har overskudd til dette. Han har møtt veggen tidligere, og det vil jeg ikke skal skje igjen.

[trollemor;o)]

Her i huset er det korps, piano og fotball som er aktivitetene. Vi er begge over snittet interessert i korps og her er det vel ungene som henger på ;-p (mer eller mindre frivillig, haha)

Pappaen i huset er også over snittet interessert i fotball, så her er det han som er "pådriveren", men vi stiller begge på kamper og turneringer så sant vi kan.

Den yngste har ikke begynt med noen aktiviteter enda, så vi får se om han gidder å stille opp og vise interesse for feks ballett..

[Rhea Silvia]

Jeg hadde veldig engasjerte foreldre, min (ex)mann hadde ikke. Så jeg har lært han opp... og nå er han veldig glad for å kunne følge opp ungene.

Vi har begge tatt vår tørn i styrer og stell, vi er med på ( gjerne begge to) på kamper, oppvisninger, konkurranser, konserter, møter etc etc. Vi kjører, vi heier, vi er sosiale med foreldre, vi stiller på dugnader, og vi er oppriktig interessert i det ungene driver med. Dersom to ting krasjer, stiller den forelderen som ikke har ungene den uka, opp.

Han som ikke har vert vant til at foreldrene stilte opp og brydde seg, sier han nå veit hva han gikk glipp av. På mange måter er nok han den mest sosiale av oss, jeg må av og til motivere med grundig før jeg deltar der det er mye folk. Men når jeg først er der, er det faktisk kjekt. Og jeg ser ungene setter pris på det.

[laban]

Jeg vet om mange eksempler på at ungene er kjempeivrige selv om ikke foreldrene engasjerer seg noe særlig, så jeg tror ikke det er noen 100% sammenheng her. Ikke dermed sagt at det er noe galt at foreldrene følger opp, ofte er det helt nødvendig for at aktiviteten skal bli noe av i det hele tatt.

Våre barn har ikke vært så opptatt av at vi skulle være med, i hvert fall ikke mer enn "normalen". Jeg var i styret for skolekoret en stund da datteren min gikk der, og jeg har hatt et tungt verv i den ene lagsidretten til minstemann. Ingen av ungene har likt at jeg var såpass synlig. Men ingen av disse aktivitetene klarer seg hvis ingen driver dem, så det har de vært nødt til å godta. Trenernes barn har det verre, for å si det sånn.

Vi voksne deler i utgangspunktet forpliktelsene slik at jeg tar møter, mens mannen min tar dugnader. Det har vi gjort helt siden barnehagetiden. Men det har selvfølgelig forekommet unntak.

Den eldste drev mest med sang og musikk, der var nok jeg mest engasjert, siden det også har vært mine egne hobbyer. Lillebroren er sportsidiot, så der har jeg egentlig mindre peiling. Faren drev med ishockey i yngre dager, men har ikke stått spesielt på for at junior skulle begynne med det - da måtte han reist til en klubb i en annen bydel, så det har ikke vært så naturlig.

Kjøring til trening har vært organisert når det har vært nødvendig, slik at foreldrene har byttet på. Stort sett har de kunnet trene i nærmiljøet. Til bortekamper har vi ofte vært med begge to, men vi har da heller ingen andre barn hjemme lenger. Er det kamp i gangavstand, er det stort sett jeg som ser på - selv om junior ikke er så begeistret for at vi kommer.

Jeg vet ikke om det er så lurt å mase om deltakelse fra en som egentlig ikke er interessert, så lenge det funker at han stiller opp når du ikke kan være der. Du får evt. snakke entusiastisk om hvor morsomt det er, ikke få det til å høres ut som en plikt. Det er vanskelig å overbevise noen om at de går glipp av noe, hvis de, selv etter å ha prøvd etpar ganger, ikke føler det slik selv. Jeg synes absolutt barna "fortjener" at noen er på forestillinger og kamper, dersom de selv setter pris på det. Men jeg vet ikke om det er så viktig å ha publikum som ønsker de slapp ;-)

Så konklusjonen min er vel egentlig at hvis han fremdeles, etter å ha sett hva det går ut på, synes det er et ork - og du synes det er artig - så kan dere vel innrette dere litt deretter. Det kan dukke opp ting senere som gjør at dere føler motsatt ;-) Men jeg synes det er viktig at han stiller dersom dere må dele dere eller du er forhindret, så han må vite såpass om aktivitetene at dette er mulig.

[trollemor;o)]

Det var kjempekjedelig, særlig om vinteren. Basketball spilte han bak huset vårt så han gikk ned alene, men jeg fikk ikke sett på kampene da heller så han ga seg etter et par år.

Var det dårlig tilrettelagt for rullestolbrukere overalt?

[Gjest prust]

Vi har det akkurat som dere. Jeg kjører og henter og jeg er den som tar dugnadene. Jeg har blitt kjent med masse folk i nabolaget, mens han ikke kjenner noen.

Han blir med på konserter og fotballcuper når jeg ønsker det, men som regel får han slippe.

Jeg liker aktivitetene og føler at jeg har overskudd til dette. Han tar ansvaret for lekser og legging når jeg ikke er hjemme.

Han er oppvokst med at ikke begge foreldre deltok i aktiviteter pga en handicappet søster. Han er også oppdratt til å klare seg selv, mens jeg gjør "alt" for ungene.

Jeg føler nok at han burde deltatt mer, men aksepterer at han ikke har overskudd til dette. Han har møtt veggen tidligere, og det vil jeg ikke skal skje igjen.

''Han er oppvokst med at ikke begge foreldre deltok i aktiviteter pga en handicappet søster. Han er også oppdratt til å klare seg selv, mens jeg gjør "alt" for ungene.''

Foreldrene til mannen min var nok ikke særlig engasjert i skolearbeidet hans - men jeg tror nok de fulgte opp idretten hans.

''Jeg føler nok at han burde deltatt mer, men aksepterer at han ikke har overskudd til dette. Han har møtt veggen tidligere, og det vil jeg ikke skal skje igjen.''

Min mann hadde en skikkelig smell i 2008, og jeg ønsker jo absolutt ikke at det skal skje igjen, han brukte lang tid på å komme seg tilbake. Men likevel, så opplever jeg at det blir litt mye på meg (selv om jeg synes det er gøy) og så synes jeg det er synd (og litt flaut kanskje?) at han stiller så lite opp på barnas aktiviteter...

[Gjest prust]

Vi engasjerer oss begge i barnas aktiviteter, men det er nok jeg som drar i gang engasjementet for oss begge. Barna våre driver med korps, fotball, ski og skiskyting og dette krever en del oppfølging.

Mannen min er gammel korpsgutt og bidrar med å være instruktør i korpset når det er behov, men han har en egen aktivitet på korpsøvelsesdagen, så det er mest jeg som henter/bringer. Konserter med korps og kulturskole er vi begge på når vi kan.

Alle kamper og konkurranser er vi også på begge to når det er praktisk mulig. Jeg foretrekker at mannen min er på skiskytterrennene fordi jeg har delegert våpenansvaret til han, men jeg tar det selv når han ikke kan.

Mannen min har aldri likt idrett, hverken som deltager eller tilskuer, så det er jeg som har tatt initativ i idretten, men engasjementet hans har kommet etterhvert og nå er han ivrig, om enn ikke fullt så ivrig som meg. Jeg har også en fast aktivitet i uken og denne dagen er det han som kjører til aktiviteter og kamper.

Jeg er nok som deg, når jeg engasjerer meg i noe, blir jeg veldig engasjert, og jeg blir lett engasjert i det barna interesserer seg for. Mannen min går ikke så opp i disse aktivitetene som meg selv om han følger opp alt. Han er heller ikke så glad i påtvunget sosialisering, men har etterhvert funnet glede i samvær med de andre foreldrene. Vi er innflyttere der vi bor, og har begge opplevd at engasjement i barnas aktiviteter har gitt oss innpass i nærmiljøet og nye venner.

''Jeg er nok som deg, når jeg engasjerer meg i noe, blir jeg veldig engasjert, og jeg blir lett engasjert i det barna interesserer seg for. Mannen min går ikke så opp i disse aktivitetene som meg selv om han følger opp alt. Han er heller ikke så glad i påtvunget sosialisering, men har etterhvert funnet glede i samvær med de andre foreldrene.''

Det virker som om han synes det er OK å treffe de andre foreldrene når han først er på en kamp eller en konsert - men det er jo tydeligvis ikke noe han lengter etter.

Men det er jo først og fremst opplevelsen av å se gleden og aktiviteten til barnet, jeg synes er trist at han ikke lengter etter. Det å treffe andre foreldre og barn, er jo en bonuseffekt.

[EnolaGay]

Han dro til en kamerat som var på hytta si og hjalp han med å kløyve ved. Greit nok det, men dersom han hadde ventet en time med å dra, hadde han rukket å se den første kampen...

Her er det i hovedsak jeg som har ansvaret for denslags. Men det er jo like mye fordi han oftest er 40 nautiske mil utenfor folkeskikken halve året. Og som regel alltid på de dagene det er konkurranser eller oppvisninger.

Men han stiller glatt om han ER hjemme en gang. Og han kjører dem når han er hjemme.

Blitt flinkere å bare være med dem.. Noe mas og oppdragelse fra meg har fått han til å endre seg en del. Han sier jo selv at han ser han går glipp av ting, men at han ikke helt vet hvordan han skal løse det. Så jeg nevner i forbifarten småting av og til, sykle til byen, eller sykle ned og hilse på den gærne svanen. Bare det at de får vært sammen alene en liten stund er gull verdt. (Altså uten overdirektørorganisatormamma) ;0)

[Gjest prust]

Han har min fulle forståelse! Jeg misliker også sterkt større folkemengder, spesielt med folk jeg ikke kjenner, men jeg fulgte jo jentungen på fotballtrening den tiden hun spilte fotball da - og så på mens hun trente. Men du verden så kjedelig... *hehe*

Dere høres ut til å være ganske forskjellige - han ligner på meg, mer innadvent og rolig, liker å pusle med sitt og forholde seg til få mennesker i gangen. Du er nok mer utadvent, har mange baller i luften samtidig og vil helst være overalt der ting skjer og snakke med mange folk på en gang. ) Jeg tror du bare må innse at dere er ganske forskjellige og godta det.

'' Men du verden så kjedelig... *hehe*''

Det er det jeg ikke helt kan fatte... Når barnet ditt er virkelig engasjert - hvordan kan en som foreldre ikke finne noe interessant og spennende med aktiviteten? Nå er ikke mannen min helt likegyldig altså, han kan jo spørre barna hjemme litt om hvordan det går - men han må liksom trekkes motvillig med på arrangementer, og det er det jeg synes er trist.

''Dere høres ut til å være ganske forskjellige - han ligner på meg, mer innadvent og rolig, liker å pusle med sitt og forholde seg til få mennesker i gangen. Du er nok mer utadvent, har mange baller i luften samtidig og vil helst være overalt der ting skjer og snakke med mange folk på en gang. ) Jeg tror du bare må innse at dere er ganske forskjellige og godta det.''

Ja, vi er nok forskjellige typer. Likevel - jeg synes det er brysomt og tåpenlig med unødvendig fjasesnakk med f.eks frisøren eller kassadamen i butikken - da vil jeg heller bruke ordene og tankene mine på noe som betyr noe for meg og mine. Mannen min synes det er veldig koselig å kjadre med frisøren - så han er jo ikke helt inadvendt heller da ;-)

Jeg skulle ønske uka hadde flere timer som jeg kunne ha brukt på artige ting (korsang, språkkurs, besøke folk, trene osv). Har vel aldri hørt at mannen min har sagt det...

[Gjest prust]

Her er det i hovedsak jeg som har ansvaret for denslags. Men det er jo like mye fordi han oftest er 40 nautiske mil utenfor folkeskikken halve året. Og som regel alltid på de dagene det er konkurranser eller oppvisninger.

Men han stiller glatt om han ER hjemme en gang. Og han kjører dem når han er hjemme.

Blitt flinkere å bare være med dem.. Noe mas og oppdragelse fra meg har fått han til å endre seg en del. Han sier jo selv at han ser han går glipp av ting, men at han ikke helt vet hvordan han skal løse det. Så jeg nevner i forbifarten småting av og til, sykle til byen, eller sykle ned og hilse på den gærne svanen. Bare det at de får vært sammen alene en liten stund er gull verdt. (Altså uten overdirektørorganisatormamma) ;0)

''overdirektørorganisatormamma''

Der har du meg!!!!

*s*

[laban]

'' Men du verden så kjedelig... *hehe*''

Det er det jeg ikke helt kan fatte... Når barnet ditt er virkelig engasjert - hvordan kan en som foreldre ikke finne noe interessant og spennende med aktiviteten? Nå er ikke mannen min helt likegyldig altså, han kan jo spørre barna hjemme litt om hvordan det går - men han må liksom trekkes motvillig med på arrangementer, og det er det jeg synes er trist.

''Dere høres ut til å være ganske forskjellige - han ligner på meg, mer innadvent og rolig, liker å pusle med sitt og forholde seg til få mennesker i gangen. Du er nok mer utadvent, har mange baller i luften samtidig og vil helst være overalt der ting skjer og snakke med mange folk på en gang. ) Jeg tror du bare må innse at dere er ganske forskjellige og godta det.''

Ja, vi er nok forskjellige typer. Likevel - jeg synes det er brysomt og tåpenlig med unødvendig fjasesnakk med f.eks frisøren eller kassadamen i butikken - da vil jeg heller bruke ordene og tankene mine på noe som betyr noe for meg og mine. Mannen min synes det er veldig koselig å kjadre med frisøren - så han er jo ikke helt inadvendt heller da ;-)

Jeg skulle ønske uka hadde flere timer som jeg kunne ha brukt på artige ting (korsang, språkkurs, besøke folk, trene osv). Har vel aldri hørt at mannen min har sagt det...

Alle liker ikke barnefotball og skiturer (for å ta noen tilfeldige eksempler), det tror jeg man bare må akseptere. Man får ikke partneren fullkommen i betydningen "100% i samsvar med egne lyster og idealer".

Men voksne mennesker bør kunne gjøre noe de ikke liker for noen andres skyld, enten det er for å støtte barnas aktiviteter eller ektefellens lidenskap eller foreldrenes sosiale behov. Så gjelder det å finne balansen. For noen funker det best å stille opp fast på noe og ha en avtale om at dette holder, for andre passer det bedre å være "fast reserve".

Pass på at kravene ikke blir urimelige, det kan fort bli sånn "javel, nå ser jeg på den derre kampen, men du kan ikke forlange at jeg skal være blid og fornøyd i tillegg". Da er du kanskje like langt. (Jeg påstår ikke at mannen din er sånn, det er en generell risiko når det er litt motvilje med i bildet.)

[Mammantil3]

Her i huset er vi begge engasjert i ungenes aktiviteter. Mannen mest i det som har å gjøre med ski-/skøyter på beina, begge i den innendørsidretten ungene driver med (både i styret og som trenere) og jeg mest på det som har med "finkultur" å gjøre. Kjøring tar den av oss som ikke lager middag den aktuelle dagen, og alle oppvisninger/konkurranser enten ser vi på eller er med på å organisere. Vi syns jo begge at det er morsomt å se på hva barna driver med.

Jeg hadde nok ikke greid å stilltiende godtatt din manns manglende engasjement, og jeg hadde nok forventet at han i det minste tok transportjobben like mye som meg samt at han ønsket å delta på oppvisninger/konkurranser.

Som deg forstår jeg ikke at han ikke _vil_.

Støttende foreldre er helt uvurderlig i det lange løp.

[Gjest Shira :o)]

I hovedsak er det pappaen som følger opp, men det er fordi jeg har vært mye dårlig.

Vi har alltid vært begge to på turneringer o.l og satt pris på det. Altså, jeg skal innrømme at 6 timer hvor han da spilte kanskje 30 min til sammen var lenge for meg, men vi var der jo og det ble en happening vi hadde sammen.

Jeg kjører han endel nå etter at jeg kan kjøre bil i større grad nå siste halvåret . Da tar jeg meg ofte tid til å se på, klatring og dans er det jeg kjører til.

Han er skytter. Der er pappaen med, han har utdannet seg som skyteinstruktør for de minste, slik at han kan være aktiv med. Der er det ikke mulig at jeg er så mye med på stevner, da pappaen fyller bilen opp med gutter og drar avgårde lang og strand. Landskytterstevnet skal jeg være med på, det er en ting jeg ikke vil gå glipp av, for jeg kan få opp engasjemanget jeg også om jeg bare vil. ;o)

Og det hender at jeg tar mathandlinga når det er skytetrening, kjøper en kaffekopp og ser på. Det er kos, absolutt, men ikke hver eneste uke, men der har han jo pappaen med som kan hjelpe, jeg er evneveik når det kommer til skyting.

Men, jeg skal være ærlig å si at selv om jeg jo er syk, så er pappaen mer engasjert enn meg, han hadde nok værtdet om jeg var helt frisk tror jeg. Jeg er endelig med, men jeg er mer selektiv i hva som fenger meg. Selvsagt når guttungen ønsker jeg er med, så er jeg med. Han vil jo gjerne ha meg med på mye siden jeg var så dårlig når han var liten og pappaen var med på alt.

Skoleting er vi alltid begge to. Mange tror nok det er fordi jeg er skral, men det er oppriktig ønske fra oss begge å være med på samtaler og avslutninger, vi har bare ett barn så vi har jo ikke hørt/sett det før. )

[jubalong70]

Hos oss har jeg i hovedsak vært mer engasjert. Årsaken er at mannen jobber utenlands, og bare er hjemme i helgene, samt at til nå har aktivitetene vært piano og dans - noe han ikke kan eller interesserer seg så veldig for.

Han er med på forestillinger, men engasjerer seg lite ellers.

Minstemann har vært med på vannpolo. Fordi det har vært treninger på søndag ettermiddag, og fordi jeg er syk, har han vært med på de fleste treningene.

Det har ikke vært noen kamper for de små. Antar han fortsetter med svømming, og når det er trening i ukedagene, så faller dette naturligvis på meg

Hvor "sur" man skal bli for at ektefellen ikke blir like engasjert som seg selv vet jeg ikke.

Det er sårt, men man kan nok ikke tvinge frem et engasjement som ikke er der - kanskje...

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hvis en unntar en del selvsagte faktorer som fravær av seksuelle overgrep mot barna og fravær av rusmiddelmisbruk hos foreldre, tror jeg knapt den finnes noe viktigere som forelde kan gjøre for sine barns fremtid enn å engasjere seg i deres aktiviteter.

[Gjest prust]

Alle liker ikke barnefotball og skiturer (for å ta noen tilfeldige eksempler), det tror jeg man bare må akseptere. Man får ikke partneren fullkommen i betydningen "100% i samsvar med egne lyster og idealer".

Men voksne mennesker bør kunne gjøre noe de ikke liker for noen andres skyld, enten det er for å støtte barnas aktiviteter eller ektefellens lidenskap eller foreldrenes sosiale behov. Så gjelder det å finne balansen. For noen funker det best å stille opp fast på noe og ha en avtale om at dette holder, for andre passer det bedre å være "fast reserve".

Pass på at kravene ikke blir urimelige, det kan fort bli sånn "javel, nå ser jeg på den derre kampen, men du kan ikke forlange at jeg skal være blid og fornøyd i tillegg". Da er du kanskje like langt. (Jeg påstår ikke at mannen din er sånn, det er en generell risiko når det er litt motvilje med i bildet.)

''Pass på at kravene ikke blir urimelige, det kan fort bli sånn "javel, nå ser jeg på den derre kampen, men du kan ikke forlange at jeg skal være blid og fornøyd i tillegg". Da er du kanskje like langt. (Jeg påstår ikke at mannen din er sånn, det er en generell risiko når det er litt motvilje med i bildet.)

''

I går da jeg sa at jeg syntes han burde se i alle fall én kamp, svarte han: "Du skal ikke gi meg dårlig samvittighet for dette!"

Vel?

Jeg synes dette er vanskelig. Han mumlet også noe om at det var jeg som hadde vært bortreist i påsken. Akkurat nå har jeg kanskje ikke så mye jeg skulle ha sagt, fordi jeg valgte den turen i påsken der jeg var borte fra mann og barn i 2,5 uke - men det var jo omtrent ingen aktiviteter å følge opp da, så jeg synes vel ikke helt han kan argumentere med det.

[Gjest prust]

Hvis en unntar en del selvsagte faktorer som fravær av seksuelle overgrep mot barna og fravær av rusmiddelmisbruk hos foreldre, tror jeg knapt den finnes noe viktigere som forelde kan gjøre for sine barns fremtid enn å engasjere seg i deres aktiviteter.

Takk for støtten.

Det er slik jeg også tenker. Jeg mener helt oppriktig at det er uhyre viktig at barna finner "sin aktivitet" som de får full oppbacking hjemmefra på - slik at de kan bruke fritida på noe som gir dem noe positivt. Nettopp for å forhinde "dårlige miljøer" i de sårbare tenårene. Om det er musikk, idrett eller dans er underordnet. Tror også det er viktig for barna å oppleve å beherske noe som ikke alle i klassen behersker.

Men synes du jeg bør kunne kreve deltakelse og engasjement fra mannen min? Kreve er jo et sterkt ord, forvente litt mildere. Vi har jo begge ansvar for barna våre.

[laban]

''Pass på at kravene ikke blir urimelige, det kan fort bli sånn "javel, nå ser jeg på den derre kampen, men du kan ikke forlange at jeg skal være blid og fornøyd i tillegg". Da er du kanskje like langt. (Jeg påstår ikke at mannen din er sånn, det er en generell risiko når det er litt motvilje med i bildet.)

''

I går da jeg sa at jeg syntes han burde se i alle fall én kamp, svarte han: "Du skal ikke gi meg dårlig samvittighet for dette!"

Vel?

Jeg synes dette er vanskelig. Han mumlet også noe om at det var jeg som hadde vært bortreist i påsken. Akkurat nå har jeg kanskje ikke så mye jeg skulle ha sagt, fordi jeg valgte den turen i påsken der jeg var borte fra mann og barn i 2,5 uke - men det var jo omtrent ingen aktiviteter å følge opp da, så jeg synes vel ikke helt han kan argumentere med det.

I juniors miljø er det relativt vanlig at én av foreldrene stiller. Men det er ofte slik at det varierer hvem av dem det er - noen ganger mor, andre ganger far, og iblant begge. Vi har da også helt ulike forutsetninger mht, interesse, antall andre barn og deres alder, osv.

Jeg tror NHD har rett i at det er viktig at foreldrene engasjerer seg. Men jeg tror ikke det er så avgjørende at _alle_ barna følges opp av _begge_ foreldrene _hele tiden_.

Er det ikke i filmen "The Breakup" hvor Hun forsøker å forklare Ham at "jeg vil at du skal ha lyst å ta oppvasken" (underforstått, for å glede / avlaste meg). Hvorpå han svarer helt uforstående "hvorfor i alle dager skulle jeg _ha lyst til_ å ta oppvasken?"

Hvis det er slik det føles, er det jo vanskelig å få snudd det til å være veldig lystbetont. Men jeg er enig med deg i at det føles litt rart, hvis man selv setter stor pris på å gjøre det man gjør (altså ikke tar oppvasken, men følger opp ungene).

[Gjest Elextra]

I juniors miljø er det relativt vanlig at én av foreldrene stiller. Men det er ofte slik at det varierer hvem av dem det er - noen ganger mor, andre ganger far, og iblant begge. Vi har da også helt ulike forutsetninger mht, interesse, antall andre barn og deres alder, osv.

Jeg tror NHD har rett i at det er viktig at foreldrene engasjerer seg. Men jeg tror ikke det er så avgjørende at _alle_ barna følges opp av _begge_ foreldrene _hele tiden_.

Er det ikke i filmen "The Breakup" hvor Hun forsøker å forklare Ham at "jeg vil at du skal ha lyst å ta oppvasken" (underforstått, for å glede / avlaste meg). Hvorpå han svarer helt uforstående "hvorfor i alle dager skulle jeg _ha lyst til_ å ta oppvasken?"

Hvis det er slik det føles, er det jo vanskelig å få snudd det til å være veldig lystbetont. Men jeg er enig med deg i at det føles litt rart, hvis man selv setter stor pris på å gjøre det man gjør (altså ikke tar oppvasken, men følger opp ungene).

''Er det ikke i filmen "The Breakup" hvor Hun forsøker å forklare Ham at "jeg vil at du skal ha lyst å ta oppvasken" (underforstått, for å glede / avlaste meg). Hvorpå han svarer helt uforstående "hvorfor i alle dager skulle jeg _ha lyst til_ å ta oppvasken?"''

Hehe, den var god!

[Gjest Shira :o)]

''Pass på at kravene ikke blir urimelige, det kan fort bli sånn "javel, nå ser jeg på den derre kampen, men du kan ikke forlange at jeg skal være blid og fornøyd i tillegg". Da er du kanskje like langt. (Jeg påstår ikke at mannen din er sånn, det er en generell risiko når det er litt motvilje med i bildet.)

''

I går da jeg sa at jeg syntes han burde se i alle fall én kamp, svarte han: "Du skal ikke gi meg dårlig samvittighet for dette!"

Vel?

Jeg synes dette er vanskelig. Han mumlet også noe om at det var jeg som hadde vært bortreist i påsken. Akkurat nå har jeg kanskje ikke så mye jeg skulle ha sagt, fordi jeg valgte den turen i påsken der jeg var borte fra mann og barn i 2,5 uke - men det var jo omtrent ingen aktiviteter å følge opp da, så jeg synes vel ikke helt han kan argumentere med det.

''Akkurat nå har jeg kanskje ikke så mye jeg skulle ha sagt, fordi jeg valgte den turen i påsken der jeg var borte fra mann og barn i 2,5 uke - men det var jo omtrent ingen aktiviteter å følge opp da, så jeg synes vel ikke helt han kan argumentere med det.''

Jeg synes ikke det at akkurat den turen gjør at du ikke kan ta opp dette med han.

Hvor ofte har du reist bort så lenge? 1 gang? Nettopp. Barnas aktiviteter strekker seg lengre enn 2.5 uker så det argumentet synes jeg var heller skralt.

Hvor mye du kan kreve/forvente derimot har jeg ikke noe godt svar på.